Erling Borgens store dokumentarserie om Einar Gerhardsen – som i helgen hadde premiere på NRK – er ingen helgenbiografi, konstaterer Morten Barth. Selv om et større innblikk i de rå politiske maktkampene kunne gitt et rikere portrett, bidrar serien til å nyansere bildet av landsfaderen.
Foto: Einar Gerhardsen – en råere maktpolitiker enn dette bildet gir inntrykk av.
Få nordmenn har formet sin samtid som Einar Gerhardsen gjorde. Ja, det lyder som forlagshype for en biografi. Men Einar Gerhardsen var sentral i norsk politikk og samfunnsliv gjennom mye av 1900-tallet, fra revolusjonær politisk aktivisme og inn til maktens absolutte sentrum. Og med journalist Erling Borgens store dokumentarserie «Einar» kommer biografien nå i fjernsynsformat.
Serien er altså på fornavn med mannen som etterhvert ble sett på som selve landsfaderen, og det føles naturlig for de fleste som husker ham og hans tid. Serien etablerer raskt sin fortellerform, med rik bruk av arkivfilm og fotografier, ispedd intervjuer, hovedsaklig med Einars barn og barnebarn. Lenger ut i serien møter vi også flere som – på godt og vondt – kjente ham fra den politiske arenaen.
Einars livsløp følges kronologisk, fra han ble født på hovedstadens østkant i en tid da fattigdom ble sett på som en uutryddelig naturtilstand. Han var aktiv i arbeiderbevegelsen fra 1915, og ble rekruttert til Martin Tranmæls krets av unge menn som skulle skape framtida. Han var med på kretsens berømte turer i Nordmarka, og skulle få et livslangt kjærlighetsforhold til denne naturen. Det var også her hans lange og nære vennskap med Haakon Lie begynte.
Som arbeiderungdommer flest hyllet Einar den russiske revolusjonen i 1917, og ble selv en revolusjonær aktivist. Han besøkte Moskva i 1920 og var del av en begeistret folkemasse som hyllet Lenin og Trotskij. Men forholdet til kommunismen ble etterhvert anstrengt, og da kommunistene brøt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti, gikk det øvrige Arbeiderpartiet i sosialdemokratisk retning, med Einar som partisekretær. Sosialdemokrat hadde til da vært et skjellsord i Einars kretser. Han fortsatte likevel sin radikale aksjonsvirksomhet, og ble fengslet for dette flere ganger.
Einar og hans hustru Werna ble et par den romantiske sommeren 1930, da store arbeiderstevner bragte de politisk aktive sammen over hele landet. Werna ble hans medaktivist og rådgiver hele resten av sitt liv. Det trengtes. De politiske kampene sto i kø utover i de harde 30-åra. 200 000 mennesker var arbeidsledige, og Arbeiderparties sekretær Einar måtte se soldater og statspoliti satt inn mot streikende arbeidere under Menstadslaget. Fra 1935 begynte det å lysne. Arbeiderpartiet fikk 40% oppslutning i Stortingsvalget, og dannet regjering. Og i 1940 var Einar ordfører i Oslo.
Okkupasjonen 9. april kastet om på alt. Einar fulgte først konge, regjering og restene av styringsverket nordover, men måtte overta som partileder for Arbeiderpartiet og returnerte til Oslo og ordførervervet. Etter unntakstilstanden i 1941 ble alle partier unntatt NS forbudt. Einar ble arrestert sammen med mange andre fiender av «den nye tid». Werna og to små barn satt igjen alene.
Einar satt i over tre år som fange i Sachsenhausen i Tyskland sammen med andre medlemmer av norsk arbeiderbevegelse. Som politiske fanger ble de svært brutalt behandlet. Slett ikke alle overlevde. Også Einar ble alvorlig avkreftet og syk. Her trer serien ut av fortellerperspektivet. Vi er i nåtid, og følger Einars datter Torgunn på hennes besøk i dagens Sachsenhausen. Den aldrende damen er der for første gang, og det gjør et voldsomt inntrykk på både henne og oss å se stedet der hennes far satt fanget, midt i den nazisiske galskapen.
Så slapp Einar med ett ut fra Sachsenhausen høsten 1944. Bakgrunnen er fortsatt ukjent og vil trolig forbli det. Flere teorier verserer, og Erling Borgen velger en av dem, en henvendelse til Hitler fra Finland, som var en av Tysklands få gjenværende venner på dette tidspunktet av krigen. Hvorfor akkurat Einar ble valgt for å bevare dette vennskapet blir ikke forklart.
Einar tilbragte resten av krigen som fange på Grini ved Oslo, og kom til krefter der. Månedene på Grini la grunnlaget for hele Norges framtid etter krigen. Samfunnstopper og politikere av alle avskygninger var internert der, og det ble ført lange politiske samtaler. Einar var aktiv i det politiske organisasjonsarbeidet for etterkrigs-Norge. Planen for den første fredstiden innebar en samlingsregjering.
Einar var en fri mann dagen etter den tyske kapitulasjonen. Han ble gjenforent med familien etter tre og et halvt år. Hans lille sønn kjente ham ikke igjen. Neste stopp var partikontoret, og han gjenopptok vervet som Oslos ordfører. Det var i den egenskap han tok imot den hjemvendte regjeringen Nygaardsvold, og senere kongen fra eksilet i London.
Bak frihetsjubelen og feiringen begynte en brutal maktkamp. En av de mest brutale var Einar. Han fikk avsatt både statsminister Nygaardsvold – som forble bitter over behandlingen resten av livet – og partilederen, og tok selv begge verv. Dette er den første av flere interne maktkamper serien nevner. Erling Borgen er heldigvis ingen helgenbiograf, og legger ikke skjul på at Einar kunne være en rå maktspiller. Men man tenker at innblikk og vitnesbyrd fra selve maktkampen ville gitt et rikere bilde av menneskene som var involvert, ikke minst drivkraften hos Einar. Det gjelder også i omtalene av senere maktkamper i Arbeiderpartiet.
Utover i Norge var det få som visste hvem Einar, deres nye statsminister var. Men det fikk de fort vite. Gjenreisningsprogrammet for landet var politisk omforent, som resultat av forberedelsene på Grini. Særlig i Nord-Norge, der alt var rasert, måtte gjenreisningsarbeidet skje fra grunnen av. Det var lagt en femårsplan for arbeidet, men den sprakk. I denne tiden finner vi opphavet til mye av det som er blitt både forstått og hatet ved «Gerhardsen-epoken» – rasjonering, nøysomhetsideologien osv. Selv spaserte Einar hver dag fra sin leilighet på Sofienberg i Oslo og ned til statsministerkontoret.
Einars familie økte etter krigen, med en sønn til. Ekteparet ville ha et nytt barn som et pant på den framtida som nå ble bygget.
Dette arbeidet ble lettere etter valget i 1949, da Arbeiderpartiet fikk rent flertall på Stortinget. Statsminister Einar var klar over sine begrensninger, og erklærte at partiboka skulle være underordnet i valg av mannskap. Han ville ha de beste. Akademikere som juristen Jens Christian Hauge og økonomen Erik Brofoss var allerede ombord, til endel murring nedover i partiet.
Det var et nytt og bedre samfunn som skulle bygges. Fattigdommen Einar var født inn i var såvisst ikke uutryddelig. Einar var opptatt av landets næringsvirksomhet – han ville produsere seg fram til en moderne sosialisme. Han ble en helt på de nye industristedene som vokste fram – Årdal, Sauda, Mo i Rana og andre – og de fleste var blinde for det politiske eneveldet som samtidig ble etablert. Men deler av høyresiden så det desto klarere, og han var dypt hatet der. Samtidig ble den sosialismen Einar hadde sett for seg aldri realisert – den kapitalistiske økonomien besto jo.
Nå var Norge i ferd med å bli et land i verden, som det het. Å skape en varig fred var en kjerneoppgave etter 1945. Et internasjonalt forsvarssamarbeid var nødvendig. Skulle Norden skape et forsvarssamarbeid, slik Einar ønsket, eller skulle vi gå med i et atlantisk samarbeid ledet av Washington? Fienden var uansett Sovjetunionen. Det sovjetiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 skremte alle, inkludert Einar. Samtidig visste han at amerikanerne så på ham som suspekt, gammel revolusjonær som han var. Hans støtteerklæring til USA kom gjennom Kråkerøytalen, der han utropte de norske kommunistene til landets farligste fiender, som måtte bekjempes.
Og bekjempet og overvåket ble de, hans gamle meningsfeller. Mange ble også svartelistet på sine arbeidsplasser. Overvåkingen var hemmelig og ulovlig, og Einar visste alt om den. Han ble stilltiende informert, og kunne benekte å ha gitt noen ordre, om det noen gang skulle bli nødvendig. Her fører Erling Borgen sannhetsvitner som selv deltok.
Spørsmålet om NATO-medlemskap ble «kampen om Einars sjel», og også om partiets. En amerikanskledet militærallianse var kontroversielt i partiet. Einar så norsk medlemskap som nødvendig, selv om det gjorde ham dypt deprimert. Han vant som kjent fram, selv om det kostet. I 1951 var Einar sliten og ville gå av som statsminister. Det var et sjokk for alle, men Einar hadde makten både til å utpeke sin etterfølger Oskar Torp, og til å ta tilbake statsministerposten tre år etterpå, da han følte for det.
Nå var nemlig Stalin død, og Sovjetunionen hadde fått ny leder. Einar ønsket et godt og stabilt forhold til Sovjet, og Krustsjov syntes å være en man kunne snakke med. Som første vestlige statsminister besøkte Einar Krustsjov i 1955. Han ville vise at Norges NATO-medlemskap var defensivt, ikke aggressivt. I den kalde krigen så han det også som klokt å ha kanaler inn i Kreml.
Dette var kontroversielt, ikke minst for den fanatiske USA-vennen Haakon Lie, og forholdet mellom ham og Einar surnet. Det begynte å gå giftige rykter om at Werna hadde en elsker som var KGB-agent og at familien Gerhardsen ellers var infiltrert av KGB. Einar kjente til ryktene og var naturlig nok såret. Disse ryktene har aldri blitt verifisert, og gjennom intervjuer framsetter serien gode argumenter for at det heller aldri var noe hold i dem.
Atomopprustningen i både NATO og Sovjet, og en økende krigsfare bekymret Einar. På en NATO-konferanse holdt han sin kjente tale for nedrustning, og erklærte at Norge ikke skulle ha utenlandske baser eller lagre for atomvåpen. Det var like kontroversielt som hans tilnærming til Sovjetunionen. Men i virkeligheten la Norge til rette for en mulig atomkrig mot Sovjet, og Einar var selvsagt klar over det. Norges virkelige posisjon ble pinlig klar da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjet i 1961, på vei til den militære flyplassen i Bodø, som lenge var brukt til slik spionvirksomhet. Einar nektet for all kjennskap til spionflyene, men i snedig politikerspråk. Han tvilte seg ofte fram til sine standpunkter, men gjennomførte det som ble bestemt, ofte ganske nådeløst. Det måtte i blant kamufleres bak nøye valgte ord. Likevel virker han knapt overbevist selv av sitt politisk ordkløveri, når han i et arkivopptak benekter kjennskap til U2-flyene.
Med den folkelige motstanden mot atomvåpen kom en politisk avskalling på venstre fløy i Arbeiderpartiet. Einar mislyktes i å hindre splittelsen, og SF – nå SV – ble født. Det betydde i praksis slutten på Arbeiderpartiets storhetstid og den absolutte makt. Det ble tydelig etter gruvekatastrofen i Kings Bay på Svalbard i 1962. Ulykken der 21 mann døde, gikk sterkt inn på Einar personlig. Men nå var det mulig å reise mistillitsforlag mot hans regjering i Stortinget, og SF stemte med de borgerlige. Einars regjering måtte gå.
Etter tre uker var han riktignok tilbake som statsminister, men det politiske landskapet i Norge var for alltid endret. Valgnederlaget i 1965 ble slutten for Einars statsministerkarriere. Da hadde han sittet i 17 år, den lengste regjeringstid i norsk historie. Han sa at han kjente seg friere og lykkeligere uten vekten av statsministerposten, men fortsatte i partiets sentralstyre og som menig stortingsrepresentant. Denne nye posisjonen svekket også hans uformelle makt i partiet. Han ville selv utpeke sin etterfølger som statsminister, men Trygve Bratteli ble valgt imot Einars vilje. Einars behandling av en gammel venn og kollega ble sett på som et grovt lojalitetsbrudd – og her forklarer serien godt hvorfor.
En annen gammel venn var Haakon Lie. Det vennskapet var forlengst over da Einar tok sitt berømte oppgjør med Lie på Arbeiderparties første åpne landsmøte i 1967. Einars tale sjokkerte alle. Men han sa det stadig flere mente, at Lie var blitt en Folkets Hus-tyrann som spredte frykt overalt i partiet. På den annen side ble Einars egen krets av noen omtalt som «ormebolet».
Einar mistet sin Werna i 1971. Hun ble bare 57 år gammel. Det var et hardt slag for Einar. Han gikk det av seg med seige turer i Nordmarka. Her samler Erling Borgen hele situasjonen – sjokket, sorgen og reaksjonen – i ett enkelt poetisk bilde av høstskog ved et stille vann. Det er et kort, talende og helt riktig avvik fra seriens ellers ganske kontante stil.
Men livet måtte gå videre. Nå var det ikke bare politikk som gjaldt. Han var høyst omgjengelig og kunne snakke med alle, og han reiste mye rundt som foredragsholder. Han skrev også sine memoarer. Og det var først nå, da han var pensjonist, de fleste begynte å snakke om ham som landsfaderen. Slik framstår han da også i arkivklippene – sindig, velformulert og tillitvekkende.
Helt ferdig med politikken var han dog ikke. Under EF-kampen i 1972 ville han ha Norge inn i EF. I det spørsmålet var han isolert i egen familie. Og 84 år gammel var han igjen delegat til partiets landsmøte, der han deltok i den interne maktkampen som løftet fram Gro Harlem Brundtland – en siste seier for Einar.
Han feiret sin 90-årsdag med en stor fest i partiets midte. Han ville takke og si farvel til partiet. Einar døde senere samme år, i 1987. Da sto titusener av mennesker langs gatene i Oslo der hans båre rullet fram.
Fjernsynsserien «Einar» beretter om dette livsløpet gjennom solid og traust – i beste forstand – dokumentarhåndverk. Et omfattende arkivsøk i både levende bilder og fotografier gir oss de rike sveip over bakgrunnen for de politiske hendelsene, utfylt med en velskrevet kommentar ypperlig lest av Andrea Bræin Hovig med en diksjon som det er en nytelse å lytte til. Også utvalgte deler av Einar Gerhardsens egne memoarer brukes, godt lest av Jan Sælid. Einar Gerhardsens memoarer er forøvrig også svært velskrevne.
I tillegg har Einar Gerhardsens familie lånt ut private bilder og filmopptak. Mye av det er ikke tidligere vist. Her får vi nærbildene av statsministerens familieliv, hjemme og på hytta, der han tilbragte så mye tid med familien som mulig. Enda nærmere kommer vi familierelasjonene i intervjuene med barn og barnebarn, som er gjort for denne serien. Hvordan større begivenheter i vår 1900-tallshistorie opplevdes fra framiliens innside gir talende påminnelser om at politikk først og fremst handler om mennesker. Mindre viktig oppleves kanskje noen av glimtene inn i familiens dagligliv, men de utfyller likevel bildet av mennesket Einar Gerhardsen og gjør dokumentarveven rikere. Når også faghistorikere og politikere er intervjuet for denne serien, gir dette store og velredigerte kildematerialet et bunnsolid helhetsinntrykk, trass i de mindre innvendingene som her er nevnt underveis.
For noen vil denne serien kanskje vekke en sorg over idealer som måtte gi tapt for nyliberalismens frammarsj, for andre kanskje bli en øyeåpner for foreldre, besteforeldre og oldeforeldres liv og arbeid for egen og felles framtid. For serien forteller oss at Einar Gerhardsen ikke gjorde dette egenhendig og helt alene, selv om «Gerhardsen-epoken» altså bærer hans navn. Sterkt og veltalende minner dokumentarserien «Einar» oss på hvilken eventyrlig økonomisk og samfunnsmessig utvikling vi har sett gjennom 1900-tallet, fra massiv fattigdom for altfor mange, til dagens velferd for alle.
Erling Borgens store dokumentarserie om Einar Gerhardsen – som i helgen hadde premiere på NRK – er ingen helgenbiografi, konstaterer Morten Barth. Selv om et større innblikk i de rå politiske maktkampene kunne gitt et rikere portrett, bidrar serien til å nyansere bildet av landsfaderen.
Foto: Einar Gerhardsen – en råere maktpolitiker enn dette bildet gir inntrykk av.
Få nordmenn har formet sin samtid som Einar Gerhardsen gjorde. Ja, det lyder som forlagshype for en biografi. Men Einar Gerhardsen var sentral i norsk politikk og samfunnsliv gjennom mye av 1900-tallet, fra revolusjonær politisk aktivisme og inn til maktens absolutte sentrum. Og med journalist Erling Borgens store dokumentarserie «Einar» kommer biografien nå i fjernsynsformat.
Serien er altså på fornavn med mannen som etterhvert ble sett på som selve landsfaderen, og det føles naturlig for de fleste som husker ham og hans tid. Serien etablerer raskt sin fortellerform, med rik bruk av arkivfilm og fotografier, ispedd intervjuer, hovedsaklig med Einars barn og barnebarn. Lenger ut i serien møter vi også flere som – på godt og vondt – kjente ham fra den politiske arenaen.
Einars livsløp følges kronologisk, fra han ble født på hovedstadens østkant i en tid da fattigdom ble sett på som en uutryddelig naturtilstand. Han var aktiv i arbeiderbevegelsen fra 1915, og ble rekruttert til Martin Tranmæls krets av unge menn som skulle skape framtida. Han var med på kretsens berømte turer i Nordmarka, og skulle få et livslangt kjærlighetsforhold til denne naturen. Det var også her hans lange og nære vennskap med Haakon Lie begynte.
Som arbeiderungdommer flest hyllet Einar den russiske revolusjonen i 1917, og ble selv en revolusjonær aktivist. Han besøkte Moskva i 1920 og var del av en begeistret folkemasse som hyllet Lenin og Trotskij. Men forholdet til kommunismen ble etterhvert anstrengt, og da kommunistene brøt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti, gikk det øvrige Arbeiderpartiet i sosialdemokratisk retning, med Einar som partisekretær. Sosialdemokrat hadde til da vært et skjellsord i Einars kretser. Han fortsatte likevel sin radikale aksjonsvirksomhet, og ble fengslet for dette flere ganger.
Einar og hans hustru Werna ble et par den romantiske sommeren 1930, da store arbeiderstevner bragte de politisk aktive sammen over hele landet. Werna ble hans medaktivist og rådgiver hele resten av sitt liv. Det trengtes. De politiske kampene sto i kø utover i de harde 30-åra. 200 000 mennesker var arbeidsledige, og Arbeiderparties sekretær Einar måtte se soldater og statspoliti satt inn mot streikende arbeidere under Menstadslaget. Fra 1935 begynte det å lysne. Arbeiderpartiet fikk 40% oppslutning i Stortingsvalget, og dannet regjering. Og i 1940 var Einar ordfører i Oslo.
Okkupasjonen 9. april kastet om på alt. Einar fulgte først konge, regjering og restene av styringsverket nordover, men måtte overta som partileder for Arbeiderpartiet og returnerte til Oslo og ordførervervet. Etter unntakstilstanden i 1941 ble alle partier unntatt NS forbudt. Einar ble arrestert sammen med mange andre fiender av «den nye tid». Werna og to små barn satt igjen alene.
Einar satt i over tre år som fange i Sachsenhausen i Tyskland sammen med andre medlemmer av norsk arbeiderbevegelse. Som politiske fanger ble de svært brutalt behandlet. Slett ikke alle overlevde. Også Einar ble alvorlig avkreftet og syk. Her trer serien ut av fortellerperspektivet. Vi er i nåtid, og følger Einars datter Torgunn på hennes besøk i dagens Sachsenhausen. Den aldrende damen er der for første gang, og det gjør et voldsomt inntrykk på både henne og oss å se stedet der hennes far satt fanget, midt i den nazisiske galskapen.
Så slapp Einar med ett ut fra Sachsenhausen høsten 1944. Bakgrunnen er fortsatt ukjent og vil trolig forbli det. Flere teorier verserer, og Erling Borgen velger en av dem, en henvendelse til Hitler fra Finland, som var en av Tysklands få gjenværende venner på dette tidspunktet av krigen. Hvorfor akkurat Einar ble valgt for å bevare dette vennskapet blir ikke forklart.
Einar tilbragte resten av krigen som fange på Grini ved Oslo, og kom til krefter der. Månedene på Grini la grunnlaget for hele Norges framtid etter krigen. Samfunnstopper og politikere av alle avskygninger var internert der, og det ble ført lange politiske samtaler. Einar var aktiv i det politiske organisasjonsarbeidet for etterkrigs-Norge. Planen for den første fredstiden innebar en samlingsregjering.
Einar var en fri mann dagen etter den tyske kapitulasjonen. Han ble gjenforent med familien etter tre og et halvt år. Hans lille sønn kjente ham ikke igjen. Neste stopp var partikontoret, og han gjenopptok vervet som Oslos ordfører. Det var i den egenskap han tok imot den hjemvendte regjeringen Nygaardsvold, og senere kongen fra eksilet i London.
Bak frihetsjubelen og feiringen begynte en brutal maktkamp. En av de mest brutale var Einar. Han fikk avsatt både statsminister Nygaardsvold – som forble bitter over behandlingen resten av livet – og partilederen, og tok selv begge verv. Dette er den første av flere interne maktkamper serien nevner. Erling Borgen er heldigvis ingen helgenbiograf, og legger ikke skjul på at Einar kunne være en rå maktspiller. Men man tenker at innblikk og vitnesbyrd fra selve maktkampen ville gitt et rikere bilde av menneskene som var involvert, ikke minst drivkraften hos Einar. Det gjelder også i omtalene av senere maktkamper i Arbeiderpartiet.
Utover i Norge var det få som visste hvem Einar, deres nye statsminister var. Men det fikk de fort vite. Gjenreisningsprogrammet for landet var politisk omforent, som resultat av forberedelsene på Grini. Særlig i Nord-Norge, der alt var rasert, måtte gjenreisningsarbeidet skje fra grunnen av. Det var lagt en femårsplan for arbeidet, men den sprakk. I denne tiden finner vi opphavet til mye av det som er blitt både forstått og hatet ved «Gerhardsen-epoken» – rasjonering, nøysomhetsideologien osv. Selv spaserte Einar hver dag fra sin leilighet på Sofienberg i Oslo og ned til statsministerkontoret.
Einars familie økte etter krigen, med en sønn til. Ekteparet ville ha et nytt barn som et pant på den framtida som nå ble bygget.
Dette arbeidet ble lettere etter valget i 1949, da Arbeiderpartiet fikk rent flertall på Stortinget. Statsminister Einar var klar over sine begrensninger, og erklærte at partiboka skulle være underordnet i valg av mannskap. Han ville ha de beste. Akademikere som juristen Jens Christian Hauge og økonomen Erik Brofoss var allerede ombord, til endel murring nedover i partiet.
Det var et nytt og bedre samfunn som skulle bygges. Fattigdommen Einar var født inn i var såvisst ikke uutryddelig. Einar var opptatt av landets næringsvirksomhet – han ville produsere seg fram til en moderne sosialisme. Han ble en helt på de nye industristedene som vokste fram – Årdal, Sauda, Mo i Rana og andre – og de fleste var blinde for det politiske eneveldet som samtidig ble etablert. Men deler av høyresiden så det desto klarere, og han var dypt hatet der. Samtidig ble den sosialismen Einar hadde sett for seg aldri realisert – den kapitalistiske økonomien besto jo.
Nå var Norge i ferd med å bli et land i verden, som det het. Å skape en varig fred var en kjerneoppgave etter 1945. Et internasjonalt forsvarssamarbeid var nødvendig. Skulle Norden skape et forsvarssamarbeid, slik Einar ønsket, eller skulle vi gå med i et atlantisk samarbeid ledet av Washington? Fienden var uansett Sovjetunionen. Det sovjetiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 skremte alle, inkludert Einar. Samtidig visste han at amerikanerne så på ham som suspekt, gammel revolusjonær som han var. Hans støtteerklæring til USA kom gjennom Kråkerøytalen, der han utropte de norske kommunistene til landets farligste fiender, som måtte bekjempes.
Og bekjempet og overvåket ble de, hans gamle meningsfeller. Mange ble også svartelistet på sine arbeidsplasser. Overvåkingen var hemmelig og ulovlig, og Einar visste alt om den. Han ble stilltiende informert, og kunne benekte å ha gitt noen ordre, om det noen gang skulle bli nødvendig. Her fører Erling Borgen sannhetsvitner som selv deltok.
Spørsmålet om NATO-medlemskap ble «kampen om Einars sjel», og også om partiets. En amerikanskledet militærallianse var kontroversielt i partiet. Einar så norsk medlemskap som nødvendig, selv om det gjorde ham dypt deprimert. Han vant som kjent fram, selv om det kostet. I 1951 var Einar sliten og ville gå av som statsminister. Det var et sjokk for alle, men Einar hadde makten både til å utpeke sin etterfølger Oskar Torp, og til å ta tilbake statsministerposten tre år etterpå, da han følte for det.
Nå var nemlig Stalin død, og Sovjetunionen hadde fått ny leder. Einar ønsket et godt og stabilt forhold til Sovjet, og Krustsjov syntes å være en man kunne snakke med. Som første vestlige statsminister besøkte Einar Krustsjov i 1955. Han ville vise at Norges NATO-medlemskap var defensivt, ikke aggressivt. I den kalde krigen så han det også som klokt å ha kanaler inn i Kreml.
Dette var kontroversielt, ikke minst for den fanatiske USA-vennen Haakon Lie, og forholdet mellom ham og Einar surnet. Det begynte å gå giftige rykter om at Werna hadde en elsker som var KGB-agent og at familien Gerhardsen ellers var infiltrert av KGB. Einar kjente til ryktene og var naturlig nok såret. Disse ryktene har aldri blitt verifisert, og gjennom intervjuer framsetter serien gode argumenter for at det heller aldri var noe hold i dem.
Atomopprustningen i både NATO og Sovjet, og en økende krigsfare bekymret Einar. På en NATO-konferanse holdt han sin kjente tale for nedrustning, og erklærte at Norge ikke skulle ha utenlandske baser eller lagre for atomvåpen. Det var like kontroversielt som hans tilnærming til Sovjetunionen. Men i virkeligheten la Norge til rette for en mulig atomkrig mot Sovjet, og Einar var selvsagt klar over det. Norges virkelige posisjon ble pinlig klar da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjet i 1961, på vei til den militære flyplassen i Bodø, som lenge var brukt til slik spionvirksomhet. Einar nektet for all kjennskap til spionflyene, men i snedig politikerspråk. Han tvilte seg ofte fram til sine standpunkter, men gjennomførte det som ble bestemt, ofte ganske nådeløst. Det måtte i blant kamufleres bak nøye valgte ord. Likevel virker han knapt overbevist selv av sitt politisk ordkløveri, når han i et arkivopptak benekter kjennskap til U2-flyene.
Med den folkelige motstanden mot atomvåpen kom en politisk avskalling på venstre fløy i Arbeiderpartiet. Einar mislyktes i å hindre splittelsen, og SF – nå SV – ble født. Det betydde i praksis slutten på Arbeiderpartiets storhetstid og den absolutte makt. Det ble tydelig etter gruvekatastrofen i Kings Bay på Svalbard i 1962. Ulykken der 21 mann døde, gikk sterkt inn på Einar personlig. Men nå var det mulig å reise mistillitsforlag mot hans regjering i Stortinget, og SF stemte med de borgerlige. Einars regjering måtte gå.
Etter tre uker var han riktignok tilbake som statsminister, men det politiske landskapet i Norge var for alltid endret. Valgnederlaget i 1965 ble slutten for Einars statsministerkarriere. Da hadde han sittet i 17 år, den lengste regjeringstid i norsk historie. Han sa at han kjente seg friere og lykkeligere uten vekten av statsministerposten, men fortsatte i partiets sentralstyre og som menig stortingsrepresentant. Denne nye posisjonen svekket også hans uformelle makt i partiet. Han ville selv utpeke sin etterfølger som statsminister, men Trygve Bratteli ble valgt imot Einars vilje. Einars behandling av en gammel venn og kollega ble sett på som et grovt lojalitetsbrudd – og her forklarer serien godt hvorfor.
En annen gammel venn var Haakon Lie. Det vennskapet var forlengst over da Einar tok sitt berømte oppgjør med Lie på Arbeiderparties første åpne landsmøte i 1967. Einars tale sjokkerte alle. Men han sa det stadig flere mente, at Lie var blitt en Folkets Hus-tyrann som spredte frykt overalt i partiet. På den annen side ble Einars egen krets av noen omtalt som «ormebolet».
Einar mistet sin Werna i 1971. Hun ble bare 57 år gammel. Det var et hardt slag for Einar. Han gikk det av seg med seige turer i Nordmarka. Her samler Erling Borgen hele situasjonen – sjokket, sorgen og reaksjonen – i ett enkelt poetisk bilde av høstskog ved et stille vann. Det er et kort, talende og helt riktig avvik fra seriens ellers ganske kontante stil.
Men livet måtte gå videre. Nå var det ikke bare politikk som gjaldt. Han var høyst omgjengelig og kunne snakke med alle, og han reiste mye rundt som foredragsholder. Han skrev også sine memoarer. Og det var først nå, da han var pensjonist, de fleste begynte å snakke om ham som landsfaderen. Slik framstår han da også i arkivklippene – sindig, velformulert og tillitvekkende.
Helt ferdig med politikken var han dog ikke. Under EF-kampen i 1972 ville han ha Norge inn i EF. I det spørsmålet var han isolert i egen familie. Og 84 år gammel var han igjen delegat til partiets landsmøte, der han deltok i den interne maktkampen som løftet fram Gro Harlem Brundtland – en siste seier for Einar.
Han feiret sin 90-årsdag med en stor fest i partiets midte. Han ville takke og si farvel til partiet. Einar døde senere samme år, i 1987. Da sto titusener av mennesker langs gatene i Oslo der hans båre rullet fram.
Fjernsynsserien «Einar» beretter om dette livsløpet gjennom solid og traust – i beste forstand – dokumentarhåndverk. Et omfattende arkivsøk i både levende bilder og fotografier gir oss de rike sveip over bakgrunnen for de politiske hendelsene, utfylt med en velskrevet kommentar ypperlig lest av Andrea Bræin Hovig med en diksjon som det er en nytelse å lytte til. Også utvalgte deler av Einar Gerhardsens egne memoarer brukes, godt lest av Jan Sælid. Einar Gerhardsens memoarer er forøvrig også svært velskrevne.
I tillegg har Einar Gerhardsens familie lånt ut private bilder og filmopptak. Mye av det er ikke tidligere vist. Her får vi nærbildene av statsministerens familieliv, hjemme og på hytta, der han tilbragte så mye tid med familien som mulig. Enda nærmere kommer vi familierelasjonene i intervjuene med barn og barnebarn, som er gjort for denne serien. Hvordan større begivenheter i vår 1900-tallshistorie opplevdes fra framiliens innside gir talende påminnelser om at politikk først og fremst handler om mennesker. Mindre viktig oppleves kanskje noen av glimtene inn i familiens dagligliv, men de utfyller likevel bildet av mennesket Einar Gerhardsen og gjør dokumentarveven rikere. Når også faghistorikere og politikere er intervjuet for denne serien, gir dette store og velredigerte kildematerialet et bunnsolid helhetsinntrykk, trass i de mindre innvendingene som her er nevnt underveis.
For noen vil denne serien kanskje vekke en sorg over idealer som måtte gi tapt for nyliberalismens frammarsj, for andre kanskje bli en øyeåpner for foreldre, besteforeldre og oldeforeldres liv og arbeid for egen og felles framtid. For serien forteller oss at Einar Gerhardsen ikke gjorde dette egenhendig og helt alene, selv om «Gerhardsen-epoken» altså bærer hans navn. Sterkt og veltalende minner dokumentarserien «Einar» oss på hvilken eventyrlig økonomisk og samfunnsmessig utvikling vi har sett gjennom 1900-tallet, fra massiv fattigdom for altfor mange, til dagens velferd for alle.
