Hvem er redd for ytringsfriheten?

Hvem er redd for ytringsfriheten?

HUMAN dokumentarfilmfestival må berømmes for å sette spørsmålet om kunstnerisk ytringsfrihet på dagsorden etter de økonomiske og rettslige truslene mot teaterstykket ”Ways of seeing”. Dette er en kamp for ytringsfriheten som i høyeste grad også angår norske filmskapere, mener Jostein Brå Oksavik.

Foto fra forestillingen «Ways of seeing»

HUMAN dokumentarfilmfestival valgte i år å sette opp teaterstykket ”Ways of seeing”, en dokumentaristisk og samfunnskritisk forestilling som har blitt politianmeldt for å vise bilder av husfasadene til navngitte personer i et nettverk på ytre høyre fløy i norsk politikk og offentlighet. Festivalledelsen må berømmes for å sette spørsmålet om kunstnerisk ytringsfrihet på dagsorden (les mer om paneldebatten i dag), og samtidig en solidarisk gest til Black Box teater som fra politisk hold er blitt truet med økonomiske sanksjoner for politisk ukorrekthet – av de selverklært politisk ukorrekte. Politisk sensur av den kunstneriske ytringsfriheten er ikke hverdagskost her til lands, og man kunne forventet en ny ”karikaturstrid” – men det har uteblitt. I stedet er det skapt et bilde av at forestillingen har krenket privatlivets fred, og kravet om politietterforskning impliserer langt drøyere anklager.

For alle dem som ikke har sett forestillingen, kan dette fremstå uetisk og urovekkende. Det var i alle fall min impuls da jeg hørte om saken gjennom media. Etter å sett forestillingen forstår jeg at anklagene er en villet strategi for å tåkelegge en modig kunstnerisk ytring, og samtidig egnet til å skremme offentligheten til taushet. La meg derfor først best slå fast noen enkle fakta: Det er ikke ulovlig å ta bilder av hus, det er ikke ulovlig å vise slike bilder, det er ikke ulovlig å nevne offentlige personer ved navn og beskrive deres politiske tilhørighet eller nettverk. Og en ting til: kunstneriske uttrykk er ikke pålagt en rett til samtidig imøtegåelse.

Når perspektivet snus

I det følgende vil jeg gi en kort frastilling av de sidene ved teaterstykket som har relevans for denne diskusjonen. Dette er ikke en teateromtale eller anmeldelse, men et retorisk forsvar for ytringsfriheten og et forsøk på å klare opp det som er blitt tåkelagt. Men først en kort presentasjon av hva dette stykket handler om.

Sara og Hanan er to unge kvinner som er blitt vant til ubehaget ved andres blikk: å bli sett på som offer, utgiftspost og trussel. Som gruppe, og ikke som den hun er. Etter terroren i 2011 har de opplevd det omvendte av hva retorikken i de berømte talene lovet oss. Den offentlige samtalen har forfalt til stereotypier, styrt av hatytringer og neonasjonalistiske tankesmier. Det sosiale rommet er innsnevret,  frontene brutalisert, politiet militarisert. Og det er deres skyld. De har oversvømt landet vårt og truer velferdsstaten, tryggheten for våre kvinner og barn – og nå også en terrortrussel. Ikke akkurat Sara og Hanan – men likevel Sara og Hanan sammen med alle de andre. Hvordan leve med et slikt stigma?

I Ways of seeing snus dette perspektivet. Sara og Hanna ser på oss med undring og raseri og spør hvordan det går an å tenke så simpelt, så nedlatende, så kolonialt. Videre forlater de det generaliserende Vi – Dere, og begynner nøste opp spesifikke interesser, organisasjoner og personer som har villet denne utviklingen. Eller skal vi heller kalle det en nedadgående spiral, en normoppløsning hvor de mest skruppelløse setter standarden. Hvem er de – og hva har de å vinne på en devaluering av rettsstaten og de borgerlige rettighetene?

For å finne svar, og samtidig bryte med Vi – Dere stereotypiene som ligger til grunn for vrangforestillingene i første omgang, legger Sara og Hanan ut på en vandring i Oslo for å spore opp disse nettverkene. Og de tar med seg et videokamera og filmer hjemmene til sentrale aktører; gjerdene, hekkene, hagene, fasadene.

Forsøket på å skape en hysterisk reaksjon

Med dette bryter Sara og Hanan to sentrale tabuer. Det første er at innvandrere og flyktninger ikke skal kritisere vårt samfunn, de skal være takknemlige og tilpasse seg, bli som oss (men kjenne sin plass). Dernest at de peker ut konkrete neonasjonalister ved navns nevnelse. I tillegg viser de altså bilder av husfasadene deres.

Dette har skapt forargelse.  Man har forsøkt framstille det dramaturgiske grepet med å vise bilder av konkrete fasader som en krenking av privatlivets fred. Melodramatiske opptrinn og ytringer, forslag om å kutte støtten til Black Box teater, politianmeldelse – og nå sist Statsadvokatens initiativ om å gjenoppta etterforskningen – vitner ikke om en hysterisk reaksjon, men at man forsøker å skape en hysterisk reaksjon. Den alvorlige og betente saken Sara og Hanan iscenesetter blir skjøvet til side, og vi får istedenfor et hissig munnhuggeri om et dramaturgisk virkemiddel. Og som vanlig er det svært få blant de som ytrer seg som faktisk har sett det angivelig krenkbare. Ikke ulikt hysteriet rundt Muhammed karikaturene – i land og kulturer vi ikke liker sammenligne oss med.

Siden jeg har sett forestillingen, vil jeg derfor si noe om hvorfor bildene av fasadene til navngitte neonasjonalister og deres stråmenn er et vesentlig premiss – og ikke bare et virkemiddel for ”Ways of seeing”.

Noen nøkler til denne fasadestriden har allerede blitt gitt noen knagger. Det første er at forestillingen gir et blikk på vårt samfunn fra Sara og Hanan – som føler seg som utskudd som nektes en likeverdig posisjon i vårt fellesskap. Vi ønsker dem ”tilbake der de kommer fra”, aller nådigst en plass nederst ved bordet med lua i hånda. De ser tilbake på oss med tross og opprør på vegne av sitt devaluerte menneskeverd, men samtidig med undring, sorg og håp. Et perspektiv og et varsel vi bør ta på alvor om vi tror selvinnsikt er en sentral verdi for individ og samfunn. At det er grunnleggende for all dialog og for ytringer i en demokratisk tradisjon, uavhengig av om man liker eller ikke liker dette perspektivet eller blikket.

For det er blikket, måter og se på, denne forestillingen tar opp. Det at vi har så ulike ståsted, erfaringer og historie, former hvordan vi ser verden. Følger vi denne tanken helt ut ser vi samtidig at en slik talemåte tilslører forholdet: det at vi ”har en historie” som om det er noe vi eier. Det er tvert om historien som eier oss. Dette sier noe om hvor vanskelig det er å se på nye måter.

Behov for å skremme?

Sara og Hanan iscenesetter seg selv foran bilder av husfasader til konkrete personer de opplever stenger dem ute fra det norske Vi. På scenen flytter de rundt på litt klønete busker og løv som de skjuler seg bak – som en forgrunn til busker og gjerder som hegner inn husene som projiseres på lerretet. Dermed snus rollene, eller blikket. De som er vant til å bli sett på med et ubehagelig blikk, vender blikket og ubehaget tilbake. Eksponeringen av husene utfordrer grensen for det lovlige og etiske, og stiller oss overfor ubehaget ved normaliteten, vulgariteten og elegansen i maktens konkrete materialitet. Grepet er selvsagt en provokasjon, en opprørsk trang, men samtidig litt nedrig, snuskete og maktesløs ved at de gjemmer seg i busk og kratt. Handlingen blir slik ikke å krenke privatlivets fred.  Men som scenisk illusjon skapes viljen til – og uviljen mot- å tre inn i konkrete maktmenneskers private innhegning.

Fra dette springbrettet utvikles stykket gjennom ulike møter og dialoger som belyser temaet. Gjenferdet til Hanans far våker over dem og forteller om sin deltakelse i frigjøringskampen i Algeri. Ketil Lund støter på jentene på sin vandring og forteller om sin granskning og dokumentasjon av lovbrudd ved de hemmelige tjenestene på 90-tallet – en granskning som i dag ville vært meningsløs da slik overvåkning ikke lenger er forbudt. Sara forteller om sin reise til de selvstyrte, sekulære og feministiske kurdiske områdene i Syria som nå bombes av Tyrkia med NATOS og vår egen Jens Stoltenbergs velsignelse. Og mye mer. Mitt poeng her er at grepet med å synliggjøre sin utsatte posisjon og eksponere sine forfølgere er et vellykket grep. Og at perspektivene og konfrontasjonene disse skaper med vår tause rasisme og kolonialisme, er sjelden vare i en medievirkelighet dominert av kommentarspaltene og kommunikasjonsfolk i mer og mindre lyssky organisasjoner.

Gjennom nye perspektiver konfronteres vi med hva virkeligheten har holdt skjult, og dermed oss selv. Slike ytringer er en gave til mellommenneskelig dialog og forståelse i en kunstnerisk ytringskultur. Dette er grunnmuren i humanistiske sivilisasjoner, den liberale rettsstaten og demokratiske samfunn. Intet mindre. Og de kreftene som blir adressert i denne forestillingen svarer med politianmeldelse og trussel om stenging av et teater. Gitt at stykket knapt er sett av mer en tusen mennesker, i noen timer i et rom -og nå bare eksisterer i vårt minne – hva får vi ut av en slik reaksjon? Altså ut over det opplagte; at de åpenbart har truffet noe som ønsker å unndra seg dagens lys. Hvorfor slik ståhei for å skremme noen friscenekunstnere og underdogs til taushet? Er det noen andre de vil skremme? Eller er det å bli eksponert i et kritisk lys av borgere de ikke tilkjenner rettigheter så provoserende at de rett og slett har mistet fatningen?

Rasjonelt er det i alle fall ikke. Men det bør ikke skremme offentligheten fra å holde hodet kaldt og forsvare ytringsfriheten. Så bør kanskje også et av våre teaterhus følge eksempelet til Human filmfestival og strekke ut en hånd – eller vedkommer ikke de borgerlige frihetene oss lenger?


Jostein Brå Oksavik er tidligere teater og filmarbeider, MA medievitenskap 2017 om forholdet mellom estetisk kvalitet og sosial verdi, arbeider nå som prosjektleder kurs og kompetanseutvikling ved Norsk filmforbund.


Les mer om paneldebatten som arrangeres i tilknytning til forestillingen

 

Hvem er redd for ytringsfriheten?

Hvem er redd for ytringsfriheten?

HUMAN dokumentarfilmfestival må berømmes for å sette spørsmålet om kunstnerisk ytringsfrihet på dagsorden etter de økonomiske og rettslige truslene mot teaterstykket ”Ways of seeing”. Dette er en kamp for ytringsfriheten som i høyeste grad også angår norske filmskapere, mener Jostein Brå Oksavik.

Foto fra forestillingen «Ways of seeing»

HUMAN dokumentarfilmfestival valgte i år å sette opp teaterstykket ”Ways of seeing”, en dokumentaristisk og samfunnskritisk forestilling som har blitt politianmeldt for å vise bilder av husfasadene til navngitte personer i et nettverk på ytre høyre fløy i norsk politikk og offentlighet. Festivalledelsen må berømmes for å sette spørsmålet om kunstnerisk ytringsfrihet på dagsorden (les mer om paneldebatten i dag), og samtidig en solidarisk gest til Black Box teater som fra politisk hold er blitt truet med økonomiske sanksjoner for politisk ukorrekthet – av de selverklært politisk ukorrekte. Politisk sensur av den kunstneriske ytringsfriheten er ikke hverdagskost her til lands, og man kunne forventet en ny ”karikaturstrid” – men det har uteblitt. I stedet er det skapt et bilde av at forestillingen har krenket privatlivets fred, og kravet om politietterforskning impliserer langt drøyere anklager.

For alle dem som ikke har sett forestillingen, kan dette fremstå uetisk og urovekkende. Det var i alle fall min impuls da jeg hørte om saken gjennom media. Etter å sett forestillingen forstår jeg at anklagene er en villet strategi for å tåkelegge en modig kunstnerisk ytring, og samtidig egnet til å skremme offentligheten til taushet. La meg derfor først best slå fast noen enkle fakta: Det er ikke ulovlig å ta bilder av hus, det er ikke ulovlig å vise slike bilder, det er ikke ulovlig å nevne offentlige personer ved navn og beskrive deres politiske tilhørighet eller nettverk. Og en ting til: kunstneriske uttrykk er ikke pålagt en rett til samtidig imøtegåelse.

Når perspektivet snus

I det følgende vil jeg gi en kort frastilling av de sidene ved teaterstykket som har relevans for denne diskusjonen. Dette er ikke en teateromtale eller anmeldelse, men et retorisk forsvar for ytringsfriheten og et forsøk på å klare opp det som er blitt tåkelagt. Men først en kort presentasjon av hva dette stykket handler om.

Sara og Hanan er to unge kvinner som er blitt vant til ubehaget ved andres blikk: å bli sett på som offer, utgiftspost og trussel. Som gruppe, og ikke som den hun er. Etter terroren i 2011 har de opplevd det omvendte av hva retorikken i de berømte talene lovet oss. Den offentlige samtalen har forfalt til stereotypier, styrt av hatytringer og neonasjonalistiske tankesmier. Det sosiale rommet er innsnevret,  frontene brutalisert, politiet militarisert. Og det er deres skyld. De har oversvømt landet vårt og truer velferdsstaten, tryggheten for våre kvinner og barn – og nå også en terrortrussel. Ikke akkurat Sara og Hanan – men likevel Sara og Hanan sammen med alle de andre. Hvordan leve med et slikt stigma?

I Ways of seeing snus dette perspektivet. Sara og Hanna ser på oss med undring og raseri og spør hvordan det går an å tenke så simpelt, så nedlatende, så kolonialt. Videre forlater de det generaliserende Vi – Dere, og begynner nøste opp spesifikke interesser, organisasjoner og personer som har villet denne utviklingen. Eller skal vi heller kalle det en nedadgående spiral, en normoppløsning hvor de mest skruppelløse setter standarden. Hvem er de – og hva har de å vinne på en devaluering av rettsstaten og de borgerlige rettighetene?

For å finne svar, og samtidig bryte med Vi – Dere stereotypiene som ligger til grunn for vrangforestillingene i første omgang, legger Sara og Hanan ut på en vandring i Oslo for å spore opp disse nettverkene. Og de tar med seg et videokamera og filmer hjemmene til sentrale aktører; gjerdene, hekkene, hagene, fasadene.

Forsøket på å skape en hysterisk reaksjon

Med dette bryter Sara og Hanan to sentrale tabuer. Det første er at innvandrere og flyktninger ikke skal kritisere vårt samfunn, de skal være takknemlige og tilpasse seg, bli som oss (men kjenne sin plass). Dernest at de peker ut konkrete neonasjonalister ved navns nevnelse. I tillegg viser de altså bilder av husfasadene deres.

Dette har skapt forargelse.  Man har forsøkt framstille det dramaturgiske grepet med å vise bilder av konkrete fasader som en krenking av privatlivets fred. Melodramatiske opptrinn og ytringer, forslag om å kutte støtten til Black Box teater, politianmeldelse – og nå sist Statsadvokatens initiativ om å gjenoppta etterforskningen – vitner ikke om en hysterisk reaksjon, men at man forsøker å skape en hysterisk reaksjon. Den alvorlige og betente saken Sara og Hanan iscenesetter blir skjøvet til side, og vi får istedenfor et hissig munnhuggeri om et dramaturgisk virkemiddel. Og som vanlig er det svært få blant de som ytrer seg som faktisk har sett det angivelig krenkbare. Ikke ulikt hysteriet rundt Muhammed karikaturene – i land og kulturer vi ikke liker sammenligne oss med.

Siden jeg har sett forestillingen, vil jeg derfor si noe om hvorfor bildene av fasadene til navngitte neonasjonalister og deres stråmenn er et vesentlig premiss – og ikke bare et virkemiddel for ”Ways of seeing”.

Noen nøkler til denne fasadestriden har allerede blitt gitt noen knagger. Det første er at forestillingen gir et blikk på vårt samfunn fra Sara og Hanan – som føler seg som utskudd som nektes en likeverdig posisjon i vårt fellesskap. Vi ønsker dem ”tilbake der de kommer fra”, aller nådigst en plass nederst ved bordet med lua i hånda. De ser tilbake på oss med tross og opprør på vegne av sitt devaluerte menneskeverd, men samtidig med undring, sorg og håp. Et perspektiv og et varsel vi bør ta på alvor om vi tror selvinnsikt er en sentral verdi for individ og samfunn. At det er grunnleggende for all dialog og for ytringer i en demokratisk tradisjon, uavhengig av om man liker eller ikke liker dette perspektivet eller blikket.

For det er blikket, måter og se på, denne forestillingen tar opp. Det at vi har så ulike ståsted, erfaringer og historie, former hvordan vi ser verden. Følger vi denne tanken helt ut ser vi samtidig at en slik talemåte tilslører forholdet: det at vi ”har en historie” som om det er noe vi eier. Det er tvert om historien som eier oss. Dette sier noe om hvor vanskelig det er å se på nye måter.

Behov for å skremme?

Sara og Hanan iscenesetter seg selv foran bilder av husfasader til konkrete personer de opplever stenger dem ute fra det norske Vi. På scenen flytter de rundt på litt klønete busker og løv som de skjuler seg bak – som en forgrunn til busker og gjerder som hegner inn husene som projiseres på lerretet. Dermed snus rollene, eller blikket. De som er vant til å bli sett på med et ubehagelig blikk, vender blikket og ubehaget tilbake. Eksponeringen av husene utfordrer grensen for det lovlige og etiske, og stiller oss overfor ubehaget ved normaliteten, vulgariteten og elegansen i maktens konkrete materialitet. Grepet er selvsagt en provokasjon, en opprørsk trang, men samtidig litt nedrig, snuskete og maktesløs ved at de gjemmer seg i busk og kratt. Handlingen blir slik ikke å krenke privatlivets fred.  Men som scenisk illusjon skapes viljen til – og uviljen mot- å tre inn i konkrete maktmenneskers private innhegning.

Fra dette springbrettet utvikles stykket gjennom ulike møter og dialoger som belyser temaet. Gjenferdet til Hanans far våker over dem og forteller om sin deltakelse i frigjøringskampen i Algeri. Ketil Lund støter på jentene på sin vandring og forteller om sin granskning og dokumentasjon av lovbrudd ved de hemmelige tjenestene på 90-tallet – en granskning som i dag ville vært meningsløs da slik overvåkning ikke lenger er forbudt. Sara forteller om sin reise til de selvstyrte, sekulære og feministiske kurdiske områdene i Syria som nå bombes av Tyrkia med NATOS og vår egen Jens Stoltenbergs velsignelse. Og mye mer. Mitt poeng her er at grepet med å synliggjøre sin utsatte posisjon og eksponere sine forfølgere er et vellykket grep. Og at perspektivene og konfrontasjonene disse skaper med vår tause rasisme og kolonialisme, er sjelden vare i en medievirkelighet dominert av kommentarspaltene og kommunikasjonsfolk i mer og mindre lyssky organisasjoner.

Gjennom nye perspektiver konfronteres vi med hva virkeligheten har holdt skjult, og dermed oss selv. Slike ytringer er en gave til mellommenneskelig dialog og forståelse i en kunstnerisk ytringskultur. Dette er grunnmuren i humanistiske sivilisasjoner, den liberale rettsstaten og demokratiske samfunn. Intet mindre. Og de kreftene som blir adressert i denne forestillingen svarer med politianmeldelse og trussel om stenging av et teater. Gitt at stykket knapt er sett av mer en tusen mennesker, i noen timer i et rom -og nå bare eksisterer i vårt minne – hva får vi ut av en slik reaksjon? Altså ut over det opplagte; at de åpenbart har truffet noe som ønsker å unndra seg dagens lys. Hvorfor slik ståhei for å skremme noen friscenekunstnere og underdogs til taushet? Er det noen andre de vil skremme? Eller er det å bli eksponert i et kritisk lys av borgere de ikke tilkjenner rettigheter så provoserende at de rett og slett har mistet fatningen?

Rasjonelt er det i alle fall ikke. Men det bør ikke skremme offentligheten fra å holde hodet kaldt og forsvare ytringsfriheten. Så bør kanskje også et av våre teaterhus følge eksempelet til Human filmfestival og strekke ut en hånd – eller vedkommer ikke de borgerlige frihetene oss lenger?


Jostein Brå Oksavik er tidligere teater og filmarbeider, MA medievitenskap 2017 om forholdet mellom estetisk kvalitet og sosial verdi, arbeider nå som prosjektleder kurs og kompetanseutvikling ved Norsk filmforbund.


Les mer om paneldebatten som arrangeres i tilknytning til forestillingen

 

MENY