«Tusen ganger god natt» og «Cold pursuit» har vært norsk-initierte prosjekter som utvikler og utfordrer norske talenter, både på manus, regi og vesentlige fagfunksjoner, skriver Finn Gjerdrum som svar til Sigmund Elias Holm. Det gjorde ikke Mission Impossible 6.
Foto: Liam Neeson i førersetet i «Cold pursuit» – en norskprodusert amerikansk remake av «Kraftidioten»
Jeg setter pris på at Sigmund Elias Holm svarer på mitt innlegg om prioriteringer for den norske insentivordningen, og jeg hilser velkommen at han tar til orde for økt offentlig satsing på norsk film- og dramaproduksjon. Det er på høy tid at det satses kraftigere på dette området som regnes som vår tids viktigste kulturuttrykk. Aldri har det vært større bruk av audiovisuelle fortellinger i kommunikasjonen mellom mennesker både privat, kommersielt og offentlig. Denne bruken vil vokse i tråd med utvikling av nett med større kapasitet.
Hans eksempler fra utlandet, og sammenligninger med land som det kan være naturlig å sammenligne oss med gir et godt bilde av hvor langt vi henger etter, og hvor lite fremadrettet man tenker i den sittende regjeringen som har omstilling som mantra, og leter etter nye inntektskilder etter at oljen fases ut. Kultur bør være en slik næring. Michel Magnie, som er direktør for EU-Kommisjonens direktorat for kultur og utdanning, peker i et intervju i danske Politiken på at kulturnæringen allerede nå er en langt større økonomisk faktor i Europa enn bilindustrien.
Integrering er en annen av vår tids høyaktuelle problemstillinger. Kultursatsing står sentralt i dette arbeidet, både for å styrke vår identitet og utvikle en felles identitet med de som er kommet til.
Med bakgrunn i kulturnæringens viktighet og integrering, bør den offentlige satsingen på film- og dramaproduksjon umiddelbart økes til en milliard kroner i statsbudsjettet, og derfra videre slik at satsingen kommer på linje med det som overføres til nasjonale institusjoner innenfor scenekunstområdet.
Her er Sigmund og jeg enige, og bransjen bør stå samlet om dette. Men han tar feil når han hevder at vi ikke har kjempet for økt offentlig støtte. Jeg var tidlig ute med å fronte FILMMILLIARDEN.
Videre bommer han på mitt hovedpoeng når han nevner de to produksjonene som jeg har produsert, Tusen ganger god natt og Cold pursuit. Det er riktig at de har nytt godt av massiv insentivstøtte fra utlandet, men mitt poeng er at dette er norsk-initierte prosjekter som utvikler og utfordrer norske talenter, både på manus, regi og vesentlige fagfunksjoner, og i tillegg står det norske produsenter bak. Og når disse finner sin vei ut i det internasjonale markedet sammen med store internasjonale aktører, styrkes den norske bransjen.
Da blir den norske bransjen premissleverandør og kompetansen og en eventuell økonomisk oppside blir værende igjen i Norge, til ytterligere utvikling av den norske bransjen. Dette kommer også utstyrsleverandører og andre bransjerelaterte selskaper til gode. Dette utvikler bransjen til å bli unik og ettertraktet, både internasjonalt og nasjonalt.
Slik var det ikke med Mission Impossible 6.
Jeg vil be Sigmund Elias Holm være tydeligere når han etterlyser en regelstyrt insentivordning. Hva slags regler ønsker han for ordningen? Kan han være mer konkret her slik at bransjen kan utfordre politikerne på disse?
Jeg sier selvsagt et rungende JA til internasjonalt samarbeid, og vet at vi kan bli premissleverandører. For bransjen har selvtillitt og talenter. Men målene i filmpolitikken er ambisIøse, og da trenger vi større tydelighet og vilje fra politikerne og forvaltningen for å nå målene.
Finn Gjerdrum er produsent i Paradox
«Tusen ganger god natt» og «Cold pursuit» har vært norsk-initierte prosjekter som utvikler og utfordrer norske talenter, både på manus, regi og vesentlige fagfunksjoner, skriver Finn Gjerdrum som svar til Sigmund Elias Holm. Det gjorde ikke Mission Impossible 6.
Foto: Liam Neeson i førersetet i «Cold pursuit» – en norskprodusert amerikansk remake av «Kraftidioten»
Jeg setter pris på at Sigmund Elias Holm svarer på mitt innlegg om prioriteringer for den norske insentivordningen, og jeg hilser velkommen at han tar til orde for økt offentlig satsing på norsk film- og dramaproduksjon. Det er på høy tid at det satses kraftigere på dette området som regnes som vår tids viktigste kulturuttrykk. Aldri har det vært større bruk av audiovisuelle fortellinger i kommunikasjonen mellom mennesker både privat, kommersielt og offentlig. Denne bruken vil vokse i tråd med utvikling av nett med større kapasitet.
Hans eksempler fra utlandet, og sammenligninger med land som det kan være naturlig å sammenligne oss med gir et godt bilde av hvor langt vi henger etter, og hvor lite fremadrettet man tenker i den sittende regjeringen som har omstilling som mantra, og leter etter nye inntektskilder etter at oljen fases ut. Kultur bør være en slik næring. Michel Magnie, som er direktør for EU-Kommisjonens direktorat for kultur og utdanning, peker i et intervju i danske Politiken på at kulturnæringen allerede nå er en langt større økonomisk faktor i Europa enn bilindustrien.
Integrering er en annen av vår tids høyaktuelle problemstillinger. Kultursatsing står sentralt i dette arbeidet, både for å styrke vår identitet og utvikle en felles identitet med de som er kommet til.
Med bakgrunn i kulturnæringens viktighet og integrering, bør den offentlige satsingen på film- og dramaproduksjon umiddelbart økes til en milliard kroner i statsbudsjettet, og derfra videre slik at satsingen kommer på linje med det som overføres til nasjonale institusjoner innenfor scenekunstområdet.
Her er Sigmund og jeg enige, og bransjen bør stå samlet om dette. Men han tar feil når han hevder at vi ikke har kjempet for økt offentlig støtte. Jeg var tidlig ute med å fronte FILMMILLIARDEN.
Videre bommer han på mitt hovedpoeng når han nevner de to produksjonene som jeg har produsert, Tusen ganger god natt og Cold pursuit. Det er riktig at de har nytt godt av massiv insentivstøtte fra utlandet, men mitt poeng er at dette er norsk-initierte prosjekter som utvikler og utfordrer norske talenter, både på manus, regi og vesentlige fagfunksjoner, og i tillegg står det norske produsenter bak. Og når disse finner sin vei ut i det internasjonale markedet sammen med store internasjonale aktører, styrkes den norske bransjen.
Da blir den norske bransjen premissleverandør og kompetansen og en eventuell økonomisk oppside blir værende igjen i Norge, til ytterligere utvikling av den norske bransjen. Dette kommer også utstyrsleverandører og andre bransjerelaterte selskaper til gode. Dette utvikler bransjen til å bli unik og ettertraktet, både internasjonalt og nasjonalt.
Slik var det ikke med Mission Impossible 6.
Jeg vil be Sigmund Elias Holm være tydeligere når han etterlyser en regelstyrt insentivordning. Hva slags regler ønsker han for ordningen? Kan han være mer konkret her slik at bransjen kan utfordre politikerne på disse?
Jeg sier selvsagt et rungende JA til internasjonalt samarbeid, og vet at vi kan bli premissleverandører. For bransjen har selvtillitt og talenter. Men målene i filmpolitikken er ambisIøse, og da trenger vi større tydelighet og vilje fra politikerne og forvaltningen for å nå målene.
Finn Gjerdrum er produsent i Paradox
Legg igjen en kommentar