Det var en fortørnet filmprodusent som ringte meg forrige uke. ”Har NRK har fjernet ”film” som egen kategori”, spurte hun.

Jeg må innrømme at det var lenge siden jeg hadde oppsøkt spilleren til NRK for å se spillefilm eller kortfilm. Det er ikke innen de formatene NRK har gjort seg bemerket, for å si det forsiktig.

Spillefilm og kortfilm er de kategoriene du må scrolle lengst nedover for å finne – når du først har gått inn på ”TV”,  for så å klikke på ”søk/kategorier” på veien til ”serier/drama” der film-kategorien ligger helt nederst.

Det er kanskje ikke så rart, når du ser hvilke filmer som er tilgjengelige. De fire langfilmene som ligger ute virker tilfeldig satt sammen, ja, rett og slett sammenrasket: Ni Liv, Pax, Jeg er din og Hevn. Blant kortfilmene finner vi flere titler, med en og annen prisbelønt film, men det er umulig å identifisere noen helhetlig tanke bak hvorfor nettopp disse filmene har havnet her.

NRKs manglende satsing på lang- og kortfilm har vært et gjennomgangstema så lenge jeg har fulgt norsk film de siste 25 årene, og det spørs om det noensinne har vært en tydelig prioritet. Men til forskjell fra tidligere er det ingen som lenger later som at det er en prioritet. Det er vel ingen annen måte å tolke de fire tilfeldig utvalgte filmene på?

I skyggen av SKAM

Etter at de serielle formatene har tatt av på NRKs spiller, anført av SKAM, virker kanalen besatt av å forfølge den suksessformelen. De snakker ikke om noe annet enn spilleren sin på Marienlyst, og som alltid er det den sterke konkurransen fra strømmegigantene man viser til som begrunnelse for egne prioriteringer.

Jeg har ingen problemer med å forstå NRKs bekymring for konkurransen. Og at kanalen vil satse mer på det den er blitt god på, og som markedet og seerne etterspør, betyr jo på mange måter at man bare gjør jobben sin.

Men jobben til NRK er selvsagt mer komplisert enn som så. Den har et mandat med kulturpolitiske føringer, og akkurat nå er det uklart hvordan ledelsen i NRK fortolker dette mandatet.

Fraværet av en klar satsing på kort- og langfilm, for ikke å glemme dokumentaren, er ikke bare en dårlig deal for seerne, men et dårlig utgangspunkt for nyskapning internt. Strømmegigantene har begynt å innse det og jobber for å skape større diversitet formatmessig. Netflix vil produsere nordiske spillefilmer og HBO mener vi vil få se framveksten av enda kortere formater. For NRK burde de kortere formatene være et utmerket utgangspunkt for å utvikle relasjoner til nye norske talenter som de kan gi andre oppgaver på lengre sikt. Var det ikke nettopp det suksessen til SKAM handlet om – å forske på formatene?

Nedbyggingen av en sentral graveressurs

Det største offeret for NRKs kortsiktige tenkning denne høsten er utvilsomt dokumentaren. NRK holder nå på å redusere bemanningen i Dokumentar- og samfunnsavdelingen med 11 årsverk. Samtidig skal Sporten styrkes med ti årsverk. Og det skjer bare tre år etter at NRK foretok sin forrige snuoperasjon da de reduserte antall årlige Brennpunkt-programmer fra 20 til 16 – blant annet for å finne nye formater de kunne nå ungdommen med.

Det er altså den største graveressursen for den audiovisuelle journalistikken her til lands som gradvis bygges ned – av redsel for at de unge skal kjede seg foran spilleren.

Ikke misforstå: Jeg er like imponert som alle andre over hvordan NRK har kapret de yngste med NRK Super og de unge med SKAM. Men det er en grunnleggende del av nasjonens ”sjelsliv” som også behøver pleie, og det er det (voksne) sivile samfunnet.

Det er i dag helt umulig for en ekstern dokumentarprodusent å lage en dokumentarserie som for eksempel tar for seg en så vesentlig del av vår historie som Lykkeland gjør det i dramaformatet. NRK, den eneste kanalen som kan løfte så store dokumentarserier, har helt sluttet med ambisiøse satsinger i BBC- og SVT-klassen. Gåten Orderud har typisk nok oppstått fordi markedet tillater det akkurat nå – gjennom true crime-bølgen.

NRK som trygg havn

Vi trenger et NRK som har is i magen og noen prinsipper i bånn. Ja, vi trenger et sterkt og mangfoldig NRK mer enn noen gang før. Som Jan Toreg har påpekt her på rushprint.no sitter NRK på en strømmetjeneste som både er forutsigbar og god. Og arkivene er en skattekiste med kulturhistorie. Men også i framtiden bør det være noe å finne i disse arkivene. Som Toreg er inne på, så trenger norsk kort-, lang- og dokumentarfilm sårt et hjem på en trygg strømmeplattform. Jeg vet at rettighetsproblematikken sikkert vil gjøre det vanskelig å forene NRK og produksjonsbransjen i dette spørsmålet, men skal vi overlate til Netflix å forvalte den norske filmarven?

Og da nærmer vi oss et annet kapittel i formidlingsansvaret til NRK som mange av oss lenge har lurt på: Vil NRK noensinne gjenopplive tanken om å ha et eget program som tar for seg film i sin videste forstand – kort sagt, det som i gamle dager ble kalt for et filmmagasin? Det er noen år siden Filmbonanza ble lagt ned, og konseptet trenger helt opplagt en oppgradering. Men om NRK fortsatt sitter og venter på en nyskapende filmprogram-idé som kan lokke de unge, så må det da i mellomtiden være mulig å finne en filmens Hans Olav Brenner som kan gi oss den gode samtalen om levende bilder?

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint