Tre steg for en bedre filmformidling

Tre steg for en bedre filmformidling

Filmformidling trenger slitte skinnlapper på albuen, mer plass i klasserommet, og et bedre rykte, skriver Marte Stapnes og Helene Aalborg som svar på Kjetil Lismoens alarmerende innlegg om filmformidlingens tilstand.

Kjetil Lismoen skriver i Rushprint at han er bekymret for filmformidlingen. Han etterlyser et sterkere formidlingsfelt som kan videreformidle mer av innholdet som produseres.

Vi i Norsk filmklubbforbund ser filmformidling som vår hovedoppgave. Vi utgir filmtidsskriftet Z og bøker om film, vi arrangerer filmseminar og vi arbeider med og for landets cirka nitti filmklubber.

Filmklubbene står for den mest nyskapende, målrettede og energiske filmformidlingen vi har her til lands. Frivillige i klubbene bygger opp en tillit hos sine klubbmedlemmer. De kuraterer program hvor de løfter frem den alternative filmen og kontekstualiserer underholdningsfilmen.

Men det er sabla mange som ikke har en filmklubb i nærheten eller som ikke vet de har det. Og formidling kan ikke reddes av klubbene alene.

Et PR-problem

 En av de største utfordringene for filmformidlingen akkurat nå, er vårt omdømme. Hva vil det si å formidle film, og hvorfor trenger noen å holde på med det? La oss se til litteraturformidlerne. De har egne utdanninger, egne høyborger for litteraturformidling over hele landet i form av bibliotek – det arrangeres til og med NM i litteraturformidling.

Litteraturformidlerens rolle er sterk fordi det er åpenbart for de fleste av oss at det de gjør er viktig. Det er ikke et diskusjonstema om diktanalyse og Ibsen skal være obligatorisk i skolen. Gode leseferdigheter og sjangerforståelse er ikke bare viktig i alle fag, det er også avgjørende for voksne som skal mestre arbeidslivet og delta i demokratiet.

Film har økende status i skolen. Det er mange engasjerte lærere som ser læringsverdien i mediet. Men du har også mengder av lærere, elever og foreldre som tenker at film i timen, det er kosetime.

Vesensforskjell mellom bok og film

Statusproblemet til filmformidling ser vi også i mediene. Det er en vesensforskjell på hvordan film og litteratur formidles på tv. Hans Olav Brenner får sitte med alvorlig mine og prate om litteraturen, om Kunsten. Programmer om film, derimot, er enten ikke-eksisterende, eller blir påtvunget en ide om at film skal være glitter og glamour. Her må det være rød løper, smoking og spotlight.

Ikke til forkleinelse for verken Brenner eller filmformidlerne som har gjort en innsats på tv. Film er underholdning og Hollywood også. Men skal vi ha en sterk og troverdig filmkultur trenger vi flere tydelige stemmer, og det må være rom for flere typer filmer. Vi trenger mer filmentusiasme i tv, radio, anmelderspalter og flere dyptpløyende think pieces.

Og vi må vise at filmformidling henger sammen med kunnskap, utdanning og erfaring. Vi trenger filmformidlere med slitte skinnlapper på albuen, vi trenger folk som kan utvikle seg i faget sitt. Vi trenger selvsagt de unge, de sultne, de ferske også. Men det må være mulig å bygge karriere som filmformidler.

Tre enkle grep for et bedre rykte

Slik vi ser det, er det tre grep som vil være avgjørende for å styrke formidlingen, og gi oss et bedre omdømme.

 1) Mer film til ungene!

Gode leseferdigheter er viktig også når det kommer til visuelle medier. Barn trenger cinelitterær kompetanse, og det haster. De lever i en medievirkelighet ingen av oss helt ser konsekvensene av. Aldri før har vi iscenesatt oss selv så mye som nå, vi filmer, snapper, deler og forteller historier om oss selv.

De skal stå i stormen av fake news, reklameplakater som vil selge dem kropp og konsum og glossy blader som forteller dem hvem de bør være. Løsningen er å lære mest mulig om den visuelle verden som omgir dem. Løsningen er å se film, lage film og lære å gjennomskue filmtriksene.

Derfor trenger barn et bredt filmtilbud, med et ordentlig opplegg rundt. Vi må snakke med ungene rundt oss om film, og film må bli en selvfølgelig og respektert del av skoledagen.

 2) Å skrive om film er ikke et privilegium

Det henger igjen en støvete tro på at vi er så heldige, vi som får se film og skrive om den i arbeidstida. Ja, film er moro, men skal filmformidlingen bli proffere må vi også vise at dette er en jobb.

Akkurat nå trykker skoen mest rundt filmskribentene. Vi har en god og lovende bukett av filmtidsskrift og magasiner, men vi trenger bedre støtteordninger som gjør det mulig å honorere skribentene bedre – eller i det hele tatt.

Og ja, her meler vi vår egen kake, som utgiver av filmtidsskriftet Z. Men vi håper på mer kake til alle. Hvis vi som kulturnasjon faktisk mener det er viktig å ha en levende filmkultur, er vi avhengige av profesjonelle formidlere som kan leve av faget sitt.

3) Profesjonalisering av bransjen

Utgangspunktet for Lismoens innlegg var filmformidlingskonventet under Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) som fant sted forrige uke. Et slik årlig samlingspunkt er et tydelig tegn på at her er det en formidlingsbransje som er sulten på et større fellesskap, en større profesjonalisering.

Vi har også nettverket Felles front for filmformidling, og stadig flere uavhengige formidlingsarenaer. Det skjer mye god formidling rundt om i landet. Å dele erfaringer og kompetanse er en uvurderlig måte å bli enda bedre på. Denne høsten har vi i filmklubbforbundet sett nærmere på hvordan filmklubbene er med på å rekruttere gode filmformidlere.

Svein Inge Sæther, daglig leder for Cinemateket i Trondheim, trekker frem at samtlige av de største filmfestivalene har eller har hatt filmklubbfolk som ledere og programsjefer. Jon Rognlien sporer hele sin karriere som kritiker, forfatter og oversetter tilbake til det han lærte i sin tid i Bærum filmklubb.

Og den formidable formidlinga på grasrotnivå skjer fortsatt. Se for eksempel på Florø filmklubb, som er svært kreative i sin formidling av film. De har blant annet vist julefilm på julemarked, hatt et integreringsprosjekt med filmkafé for asylsøkere, og oppfordrer stadig til samarbeid med lokale aktører.

Filmformidling er på sitt beste når den består av glødende entusiasme og et smittende engasjement for filmen som kunstform. Vi må bare vise resten av filmbransjen og omverden hvor utrolig mye kunnskapsrik filmglød som finnes der ute, og hvor mye bra som kommer av god filmformidling. Start med å se til din lokale filmklubb.

Marte Stapnes er daglig leder i Norsk filmklubbforbund. Helene Aalborg er styreleder samme sted, og talsperson for Felles front for filmformidling. For ordens skyld: Stapnes har skrevet for Rushprint før, Aalborg gjør det fortsatt (Aalborg-foto av Johnny Vaet Nordskog)

Tre steg for en bedre filmformidling

Tre steg for en bedre filmformidling

Filmformidling trenger slitte skinnlapper på albuen, mer plass i klasserommet, og et bedre rykte, skriver Marte Stapnes og Helene Aalborg som svar på Kjetil Lismoens alarmerende innlegg om filmformidlingens tilstand.

Kjetil Lismoen skriver i Rushprint at han er bekymret for filmformidlingen. Han etterlyser et sterkere formidlingsfelt som kan videreformidle mer av innholdet som produseres.

Vi i Norsk filmklubbforbund ser filmformidling som vår hovedoppgave. Vi utgir filmtidsskriftet Z og bøker om film, vi arrangerer filmseminar og vi arbeider med og for landets cirka nitti filmklubber.

Filmklubbene står for den mest nyskapende, målrettede og energiske filmformidlingen vi har her til lands. Frivillige i klubbene bygger opp en tillit hos sine klubbmedlemmer. De kuraterer program hvor de løfter frem den alternative filmen og kontekstualiserer underholdningsfilmen.

Men det er sabla mange som ikke har en filmklubb i nærheten eller som ikke vet de har det. Og formidling kan ikke reddes av klubbene alene.

Et PR-problem

 En av de største utfordringene for filmformidlingen akkurat nå, er vårt omdømme. Hva vil det si å formidle film, og hvorfor trenger noen å holde på med det? La oss se til litteraturformidlerne. De har egne utdanninger, egne høyborger for litteraturformidling over hele landet i form av bibliotek – det arrangeres til og med NM i litteraturformidling.

Litteraturformidlerens rolle er sterk fordi det er åpenbart for de fleste av oss at det de gjør er viktig. Det er ikke et diskusjonstema om diktanalyse og Ibsen skal være obligatorisk i skolen. Gode leseferdigheter og sjangerforståelse er ikke bare viktig i alle fag, det er også avgjørende for voksne som skal mestre arbeidslivet og delta i demokratiet.

Film har økende status i skolen. Det er mange engasjerte lærere som ser læringsverdien i mediet. Men du har også mengder av lærere, elever og foreldre som tenker at film i timen, det er kosetime.

Vesensforskjell mellom bok og film

Statusproblemet til filmformidling ser vi også i mediene. Det er en vesensforskjell på hvordan film og litteratur formidles på tv. Hans Olav Brenner får sitte med alvorlig mine og prate om litteraturen, om Kunsten. Programmer om film, derimot, er enten ikke-eksisterende, eller blir påtvunget en ide om at film skal være glitter og glamour. Her må det være rød løper, smoking og spotlight.

Ikke til forkleinelse for verken Brenner eller filmformidlerne som har gjort en innsats på tv. Film er underholdning og Hollywood også. Men skal vi ha en sterk og troverdig filmkultur trenger vi flere tydelige stemmer, og det må være rom for flere typer filmer. Vi trenger mer filmentusiasme i tv, radio, anmelderspalter og flere dyptpløyende think pieces.

Og vi må vise at filmformidling henger sammen med kunnskap, utdanning og erfaring. Vi trenger filmformidlere med slitte skinnlapper på albuen, vi trenger folk som kan utvikle seg i faget sitt. Vi trenger selvsagt de unge, de sultne, de ferske også. Men det må være mulig å bygge karriere som filmformidler.

Tre enkle grep for et bedre rykte

Slik vi ser det, er det tre grep som vil være avgjørende for å styrke formidlingen, og gi oss et bedre omdømme.

 1) Mer film til ungene!

Gode leseferdigheter er viktig også når det kommer til visuelle medier. Barn trenger cinelitterær kompetanse, og det haster. De lever i en medievirkelighet ingen av oss helt ser konsekvensene av. Aldri før har vi iscenesatt oss selv så mye som nå, vi filmer, snapper, deler og forteller historier om oss selv.

De skal stå i stormen av fake news, reklameplakater som vil selge dem kropp og konsum og glossy blader som forteller dem hvem de bør være. Løsningen er å lære mest mulig om den visuelle verden som omgir dem. Løsningen er å se film, lage film og lære å gjennomskue filmtriksene.

Derfor trenger barn et bredt filmtilbud, med et ordentlig opplegg rundt. Vi må snakke med ungene rundt oss om film, og film må bli en selvfølgelig og respektert del av skoledagen.

 2) Å skrive om film er ikke et privilegium

Det henger igjen en støvete tro på at vi er så heldige, vi som får se film og skrive om den i arbeidstida. Ja, film er moro, men skal filmformidlingen bli proffere må vi også vise at dette er en jobb.

Akkurat nå trykker skoen mest rundt filmskribentene. Vi har en god og lovende bukett av filmtidsskrift og magasiner, men vi trenger bedre støtteordninger som gjør det mulig å honorere skribentene bedre – eller i det hele tatt.

Og ja, her meler vi vår egen kake, som utgiver av filmtidsskriftet Z. Men vi håper på mer kake til alle. Hvis vi som kulturnasjon faktisk mener det er viktig å ha en levende filmkultur, er vi avhengige av profesjonelle formidlere som kan leve av faget sitt.

3) Profesjonalisering av bransjen

Utgangspunktet for Lismoens innlegg var filmformidlingskonventet under Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) som fant sted forrige uke. Et slik årlig samlingspunkt er et tydelig tegn på at her er det en formidlingsbransje som er sulten på et større fellesskap, en større profesjonalisering.

Vi har også nettverket Felles front for filmformidling, og stadig flere uavhengige formidlingsarenaer. Det skjer mye god formidling rundt om i landet. Å dele erfaringer og kompetanse er en uvurderlig måte å bli enda bedre på. Denne høsten har vi i filmklubbforbundet sett nærmere på hvordan filmklubbene er med på å rekruttere gode filmformidlere.

Svein Inge Sæther, daglig leder for Cinemateket i Trondheim, trekker frem at samtlige av de største filmfestivalene har eller har hatt filmklubbfolk som ledere og programsjefer. Jon Rognlien sporer hele sin karriere som kritiker, forfatter og oversetter tilbake til det han lærte i sin tid i Bærum filmklubb.

Og den formidable formidlinga på grasrotnivå skjer fortsatt. Se for eksempel på Florø filmklubb, som er svært kreative i sin formidling av film. De har blant annet vist julefilm på julemarked, hatt et integreringsprosjekt med filmkafé for asylsøkere, og oppfordrer stadig til samarbeid med lokale aktører.

Filmformidling er på sitt beste når den består av glødende entusiasme og et smittende engasjement for filmen som kunstform. Vi må bare vise resten av filmbransjen og omverden hvor utrolig mye kunnskapsrik filmglød som finnes der ute, og hvor mye bra som kommer av god filmformidling. Start med å se til din lokale filmklubb.

Marte Stapnes er daglig leder i Norsk filmklubbforbund. Helene Aalborg er styreleder samme sted, og talsperson for Felles front for filmformidling. For ordens skyld: Stapnes har skrevet for Rushprint før, Aalborg gjør det fortsatt (Aalborg-foto av Johnny Vaet Nordskog)

MENY