Denne uken arrangerte Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) et seminar om filmformidling. Her møttes alle som på en eller annen måte formidler film her til lands, enten det er kinoene, kritikerne, akademikerne/forskerne eller festivalene.

De har alle til felles at de er avhengige av etablerte støtteordninger fra institusjoner som Norsk filminstitutt, Film & Kino og Fritt Ord for å få det til å gå rundt. Derfor er det ikke overraskende at en god del av diskusjonen om formidling ofte handler om hvordan ordningene fungerer og hvordan midlene bør spres.

Jeg skal også nå be litt for min syke mor, men jeg skal la støtteproblematikken ligge.

Det som bekymrer meg er den grunnleggende ubalansen mellom produksjon og formidling jeg har sett vokse fram de siste 10-15 årene. Mens produksjonen av norsk innhold har vært i voldsom vekst, har formidlingen stått på stedet hvil, og i noen tilfeller ser vi en urovekkende tilbakegang. Vi oversvømmes av innhold på alle plattformer, men et svakt formidlingsfelt er ute av stand til å absorbere og videreformidle en brøkdel av det.

Ja, jeg vet at vi lever i en tid der alle er «sine egne kuratorer». Men om målet med filmpolitikken også skal være å stimulere til en kritisk og opplyst offentlighet, så holder det ikke å stole på den vanlige forbrukers evne til å manøvrere seg gjennom den enorme jungelen av tilbud. Folk har rett og slett ikke tid eller ressurser til det; og noen, som barn og unge, har ikke forutsetninger for det. Og er det noe ”fake news” og den nye mediemanipulasjonen har vist (og dette berører i høyeste grad levende bilder) så er det at folkeopplysningens tid ikke er forbi, snarere tvertimot: Vi trenger profesjonelle veiledere, lærere, fortolkere, kuratorer, portvoktere og kritikere mer enn noen gang før.

Den siste filmjournalisten

For to år siden forsvant den siste gravende journalisten i norsk presse som fulgte norsk film- og tv-produksjon kontinuerlig. Jan Gunnar Furuly gikk over i en ny stilling i Aftenposten, men ingen erstattet ham. Over hele landet har lokalavisene kuttet kraftig ned på kulturstoffet, og det er ikke lenger selvsagt at en ny norsk film eller dramaserie får en anmeldelse. Kompliserte, internasjonale eierstrukturer og rettighetsspørsmål vokser fram i bransjen, men det er ingen der som kan forklare oss hva som står på spill og hvordan det påvirker innholdet. Den kritiske filmjournalistikken er  nesten helt fraværende i norsk presse, og det er bare ved hjelp av Fritt Ord at kritikken nå kan holde seg i knestående.

Også på universitets- og høyskolenivå er filmfeltet på retur. Det er ikke lenge siden debatten gikk her på rushprint.no om nedleggelsen av bachelorstudiet i Film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen i Innlandet. Årsaken var blant annet en mangel på søkere, men også et fravær av en strategi for å synliggjøre studieretningen. ”De færreste unge har noen særlig forestilling om hva filmformidling er, før de begynner hos oss”, forteller Audun Engelstad på Høgskolen i Innlandet. Resultatet er uansett at vi får enda færre filmformidlere.

Som vi har skrevet om her på rushprint.no før er filmformidlingen innen skoleverket preget av et tilfeldighetenes tyranni: Det er opp til hver enkelt lærer å avgjøre hvor alvorlig man skal ta filmen, og noe eget fag er det jo ikke. Altfor ofte er film noe man viser i kosetimen.

Produksjonsboom og kortidshukommelse

Samtidig er pågangen fra studenter som vil utdanne seg innen film- og tv-produksjon større enn noensinne, godt hjulpet av en kraftig utvidelse av studietilbud over hele landet. Den nye dramaboomen bidrar også til at bransjen skriker etter nye fagfolk.

Jeg ønsker selvsagt at disse gylne tidene skal fortsette for produksjonsbransjen. Det vil garantert utvikle flere talenter og vi vil få se flere og bedre serier. Men denne boomen har også kommet overraskende på filmformidlerne, som ikke makter å holde tritt. Om den tradisjonelle filmkritikken er på vikende front, er det fortsatt et åpent spørsmål om seriekritikk i det hele tatt er et gyldig begrep. Dramaseriens nye gullalder har riktignok pirret skrivekløen hos intellektuelle sofapoteter som er interessert i formatet som ”den nye romanen”, og det er vel og bra. Men som Erlend Lavik har vært inne på her på rushprint.no, er dekningen av serieformatet dominert av lettvintheter, hype og lister, og ser fortsatt ut til å befinne seg i sin barndom.

Da jeg skrev min bok om norsk film ble jeg slått av et gjennomgående trekk: Det er en bransje der man lever i øyeblikket, tilsynelatende ute av stand til å se seg tilbake og lære av sine feil. Det neste prosjektet er det man jager. Men det er kanskje ikke så rart: det skrives eller formidles lite om norsk film utover de umiddelbare oppslagene fra premierene, så hvordan skal man kunne se seg tilbake og finne noe å bli klok på? Hvordan skal vi hindre at den nye gullalderen innen serieformatet ikke rammes av den samme korte kulturelle hukommelsen?

Her har vi formidlere et stort ansvar, og jeg vil være den første til å innrømme at vi ikke alltid gjør en god nok jobb. Men en viktig forutsetning er at produksjonsbransjen og formidlerne erkjenner at vi trenger hverandre, at vi kan gjøre hverandre bedre. Det vil alltid være en viss motsetning mellom kritikerne og filmskaperne, det er naturlig. Men jeg blir stadig vekk forbauset over den mistroen produksjonsbransjen og formidlerne møter hverandre med, og som ofte har sin årsak i penger. Noen formidlere mener norsk filmproduksjon er blitt en gjøkunge som spiser for mye av filmstøtten, mens produksjonsbransjen oppfatter formidlerne som enda et fordyrende mellomledd. Denne motsetningen var også et bakteppe for debatten om et mulig tettere samarbeid mellom Den norske filmskolen og filmvitenskapen ved Høgskolen i Innlandet.

Slike holdninger hjelper ingen. Vi tilhører samme nære familie, men kan ikke se hvor avhengige vi er av hverandre. Det er godt råstoff til å skape drama på lerretet, men du kan ikke bygge en genuin filmkultur på det.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint