Filmskaper mot strømmen

Filmskaper mot strømmen

I den andre av to artikler om journalisten og filmregissøren Solvejg Eriksen ser Gunnar Iversen nærmere på en av de mest interessante kortfilmene laget i mellomkrigstiden her i landet. «Min tause venn» er et eneste stort motbilde der Eriksen våget å skrive, produsere og regissere en kortfilm som talte sin samtid midt i mot.

Norsk kortfilm var fram til slutten av 1960-tallet helt og holdent dominert av opplysnings- og oppdragsfilm. Kortfilm var ensbetydende med informasjonsfilmer produsert av kommuner, staten eller private bedrifter. Alle var de preget av samme framskrittsoptimistiske solskinnsretorikk. Selv om de flittig ble vist som forfilmer på kino, for mange elever i skolen, eller på utallige møter i foreningslivet, var overgangen mellom informasjon og reklame eller propaganda flytende og uklar. Like mye som å informere om samfunnsforhold, varer og tjenester, var disse informasjonsfilmene reklame for bestemte holdninger og mentaliteter i det norske samfunnet.

Disse tallrike oppdrags- og opplysningsfilmene spilte en viktig rolle i etterkrigstiden, ikke bare for filmbransjen, men for Norge som nasjon. De var en del av et avgjørende nasjonalt identitetsarbeid. Filmene reflekterte, formet og spredde sentrale ideer om nasjonen og Norge som et fellesskap. De bidro til å forme våre bilder av oss selv, og Norge som en selvstendig nasjon. Opplysningsfilmene hadde en viktig definisjonsmakt, ikke minst fordi de var overalt og så ganske like ut. Om man så en slik film på kino, på skolen, på et møte i en forening eller på arbeidsplassen, kunne man forvente å se samme type bilde av Norge fortalt med samme type retorikk. Kortfilmen både reflekterte og formet det nasjonale forestilte felleskapet, og skapte et knippe felles idéer om hva Norge var og burde bli i framtiden. De bidro til å skildre hvem vi hadde vært tidligere, og hvor vi var i ferd med å gå i framtiden.

Norsk informasjonsfilm fra midten av 1940-tallet til slutten av 1960-tallet var preget av samme overveldende framskrittsoptimisme. Oftest hadde de en før-og-nå struktur, der den nye moderne tiden ble trukket fram på bekostning av den umoderne og trøstesløse fortiden. Samtidig møtes modernitet og tradisjon, by og natur, på en friksjonsfri måte i alle disse filmene. Solen skinner alltid, enten det er en badeplass i Oslofjorden eller en aluminiumfabrikk i Odda som blir skildret. Filmene er optimistiske progresjonsrapporter fra de som bygger landet, og filmene bringer alltid bud om at nye og gode tider for lengst er kommet. Og enda bedre skal det bli i framtiden.

I disse filmene er det få øyeblikk der problemer, skyggesider, ubalanse eller friksjoner i det norske samfunnet løftes fram. Norge er blitt et moderne land, og byutvikling og industrivekst balanseres mot bilder av vakker uberørt majestetisk natur, i impresjonistiske og optimistiske rapporter fra den vidunderlig nye verden. Norge er i ferd med å bli et land preget av velstand, det gode liv er innenfor alles rekkevidde, og private foretak, kommuner og stat er på samme lag. Sammen sørger man for utvikling og framskritt. Dette ble framstilt i en filmgenre som først og fremst besto av selvskryt og løfter om lykke, uansett hva filmene ønsket å informere om, og uansett om det var staten, en kommune eller en privat oppdragsgiver som sto bak.

På slutten av 1960-årene ble disse glansbildene supplert med filmer som var mer kritiske og som stilte spørsmål, ikke minst til sentrale sider av den nye framskrittsoptimismen. Skyggesidene og problemene ble stadig viktigere i mange opprørske og etter hvert også mer eksperimentelle filmer, selv om mange solskinnsfilmer fremdeles ble produsert. Informasjonsfilmene ble supplert med det som etter hvert ble kalt fri kunstnerisk kortfilm, en etikett eller betegnelse på alt som falt utenfor opplysningsgenren, fordi filmene var mer personlige, kritiske, eksperimentelle eller pessimistiske. Eller det ble brukt om filmer som ikke hadde en oppdragsgiver, og som manglet en kjerne der man informerte landets borgere om ulike saker eller samfunnsforhold. I stedet lanserte man forsiktige alternativer til dominerende holdninger og mentaliteter.

Erik Borges Nedfall (1963) spilte en avgjørende rolle i denne endringen i norsk kortfilmkultur. Dette var en poetisk skildring av hvor utsatt Norge var for radioaktivt nedfall fra internasjonale prøvesprengninger. Filmen hadde en viktig sak eller tema, og tok opp et aktuelt samfunnsproblem, men den så ikke ut som andre kortfilmer. Ikke hadde filmen en kommentatorstemme som doserte, belærte og forklarte, og dens budskap ble formidlet på en forsiktig, poetisk og indirekte måte. Bilder av det vakre Vestlandslandskapet og et døgn på en gård, fortalte om trusselen fra radioaktivitet og sårbarheten til det lille norske samfunnet. På mange måter var filmen det motsatte av en vanlig opplysningsfilm, selv om den hadde før-og-etter strukturen til felles med mange informasjonsfilmer og tok opp et viktig samfunnsproblem. Nedfall var et poetisk stemningsbilde som skildret trusselen i den nye globaliserte og grenseløse verden, og den snarere hyllet det tradisjonelle enn det moderne. Natur og tradisjon sto mot den dødbringende moderniteten.

Statsstøtten til Nedfall, gjennom Kulturrådet, etter en lang tautrekking mellom produksjonsselskapet ABC-Film og de norske myndighetene, var en viktig seier for norske filmskapere og norsk kortfilm, og endret vilkårene for filmproduksjon i Norge. Fra midten av 1960-årene ble informasjonsfilmene i stadig sterkere grad supplert med filmer som brøt alle de uskrevne reglene for hvordan en norsk kortfilm skulle se ut og hva den skulle handle om. Arild Kristos eksplosive filmer Undergrunnen (1966) og Kristoball (1967) vakte oppsikt, og de fikk raskt følge av spenstige og samfunnskritiske kortfilmer av regissører som Bjørn Breigutu, Bredo Greve, Johan L. Ulstrup, Oddvar Einarson, Anja Breien, Sten-Rune Sterner og mange andre.

Men fantes det virkelig ikke noen unntak? Var det ingen kortfilmer som før Nedfall fortalte andre historier om etterkrigstidens Norge? Filmer som var kritiske og stilte spørsmål ved framskrittsoptimismen, eller som så skyggesidene og skjevhetene i det nye vidunderlige og moderne Norge? Filmer som ikke var opplysnings- og oppdragsfilmer som informerte om hvordan alt gikk bedre og ville bli enda bedre i framtiden? Fulgte alle filmene strømmen?

Jeg kan bare komme på et eksempel på en film som gikk mot strømmen, og som i årene før Nedfall fortalte en helt annen historie om samtidens og framtidens Norge. En film som representerte andre samfunnsbilder og mentaliteter enn de som vanligvis ble formidlet. Solvejg Eriksens kortfilm Min tause venn fra 1959 er et unntak, kanskje det eneste, i en tid helt og holdent dominert av solskinnshistorier og reklameretorikk. Eriksens film er et eneste stort motbilde. Hun våget å skrive, produsere og regissere en kortfilm som talte sin samtid midt i mot. Min tause venn ligner ingen andre norske kortfilmer laget i samme periode. Den går mot strømmen.

En liten historie om kjærlighet

Solvejg Eriksen var først og fremst journalist og forfatter, men hun skrev filmkritikk og bøker om film, og hun regisserte i 1954 spillefilmen Cecilia. Dette var en original studie av en ung kvinnes oppvekst, som resulterer i en følelse av utsatthet og ensomhet. Den følelsesmessige kulden i barndomshjemmet skaper varige sår i unge Cecilias sinn, som gjør henne lite rustet til å møte voksenlivet. Hun finner en god venninne i lesbiske Tore, men møter også en ung mann som hun nesten tar livet av fordi han tvinger seg på henne. I dag er Cecilia mest kjent som den første filmen i norsk filmhistorie med en tydelig lesbisk karakter, men filmen er kanskje mer sammensatt og komplisert enn hva mange har antydet. Cecilia ble Solvejg Eriksens eneste spillefilm, og hun vendte bare tilbake til filmbransjen i et annet kort gjestebesøk med Min tause venn fem år etter spillefilmen.

Den drøyt ti minutter lange kortfilmen Min tause venn er et mye mindre ambisiøst verk enn spillefilmen Cecilia. På mange måter er det en liten bagatell. Felles har imidlertid de to filmene en tematisering av ensomhet og utsatthet. Både Cecilia og den navnløse middelaldrende kvinnen som Min tause venn handler om, er ensomme kvinner som føler seg utilpass i den moderne storbyverdenen. I kortfilmen synes løsningen imidlertid å være enklere enn i spillefilmen, og kortfilmen har dessuten tilsynelatende en forløsende lykkelig slutt.

En kvinnestemme leder oss gjennom filmen, og introduserer Min tause venn innledningsvis som «en enkel liten hverdagshistorie». Kommentatoren slår også fast hovedtemaet i filmen. Eriksens film handler om «ensomhet i en stor by og trangen til trofast fellesskap». Vi ser innledningsvis bilder av den middelaldrende kvinnen (Ingeborg Skorhaug) som går i en allé eller mater ender i en park. Hun er alene, og stemmen forteller om hennes ensomhet, men også trangen til fellesskap, som åpenbart ikke er like lett å finne i storbyen, selv om hun er omgitt av tusener av mennesker. En litt melankolsk-munter melodi, halvt plystrende, ledsager ikke bare de første bildene, men også hele filmen, og skaper en klangbunn av oppgitt resignasjon over den historien som følger.

Kvinnen venter så på en venn. Og vennen kommer, med et SAS-fly fra det store utlandet som lander på Fornebu flyplass. Det er puddelen Jackie som har ankommet Oslo. «Slik kom min tause venn inn i mitt liv», sier kvinnen, og fortsetter raskt med ordene: «For en glede!». En kort tid preges kvinnens livssituasjon av solglitrende harmoni, før vanskelighetene begynner. Min tause venn åpner og slutter med harmoni, fellesskap og glede, men filmens lange midtparti representerer helt andre følelser og opplevelser. Det er som om forholdet mellom kvinnen og hunden møter en lang rekke hindre som bare tilfeldig helt avslutningsvis lar seg løse.

Første hinder utløses av naboen Fru Olsens nysgjerrige blikk, og det antydes at denne kvinnen rapporterer til myndighetene om Jackie, for kemneren får nå et nytt skatteobjekt. Den kvinnelige hovedpersonen er oppgitt over at Oslo bykasse tar inn nesten en halv million i hundeskatt, men at man ikke får mye igjen for disse pengene. På bildesiden ser vi en ruin, der fortelleren slår fast at et dyrehospital én gang fantes, men intet synes å erstatte det nedrevne bygget.

Problemene hoper seg opp. Jackie er ikke bare et skatteobjekt, men den lille hunden må også betale voksenbillett på trikken, og kan ikke sitte på fanget, til tross for at den nærmest blir tråkket på av alle passasjerene. På restaurant får den ikke sitte på en stol, selv om den er mer veloppdragen enn de fleste barn, og en klage fra en kvinne ved et nabobord fører til at de må forlate restauranten. Så er det borettslaget eller huseieren som peker på at hundehold er et brudd på ordensreglene, og Jackie må «parkeres hos en fjern slektning». Hos denne slektningen er Jackie tilsynelatende bare i veien, og klagesangen er klar: «Hva skulle du nå med denne bikkja?» Midtpartiet i Min tause venn består dermed av fem stadier eller episoder, som samlet peker på hvor vanskelig det er å ha hund i storbyen, og hvordan den lille vennen som gjør livet til kvinnen mer levelig forbys og skaper ny usikkerhet og utsatthet.

Den navnløse kvinnelige hovedpersonen går oppgitt til brygga, og møter der «invaliden», som mannen presenteres som i filmen. Denne unge mannen (Einar Ulf Sunner) kan ikke gå, og bruker krykker, men han blir kvinnens redning. Eller som kommentarstemmen kontant uttrykker det: «Stymper’n støtter stakkar’n». Han bor hos sin mor som er enke i et lite hus utenfor byen, og kvinnen og Jackie får flytte dit. I filmens siste bilde går de sammen ned en allé med høye trær på hver side. Et bilde som ligner det avsluttende bildet i Eriksens spillefilm Cecilia. Fortellerstemmen i kortfilmen avslutter det hele med en siste kommentar: «Ja, dette var en liten historie om kjærlighet, men på et helt annet plan enn de som blir slått opp med fete typer på førstesiden».

Modernitetskritikk

Min tause venn er en film som ikke ligner noen andre norske kortfilmer produsert i samme periode. Solvejg Eriksens film er annerledes enn alle informasjons- og opplysningsfilmer fra samme tid. Innledningsvis har riktignok filmen et tema, motiv eller samfunnsproblem som tas opp og belyses av historien om kvinnen. Det er ensomheten i «en hardkokt verden» som skal skildres. Puddelen Jackie er løsningen på dette problemet, men når den ensomme kvinnen har funnet lykken i sin tause lille venn begynner de egentlige problemene.

I motsetning til andre norske kortfilmer i etterkrigstiden er Min tause venn kritisk til stat og kommune, og «det lille fellesskapet» i form av borettslag, naboer eller familie er også negativt skildret i Eriksens film. Filmen snur dessuten på mange av de sentrale retoriske grepene fra samtidens solskinnshistorier. Eriksens film har en slags omvendt før-og-nå struktur. Mest tydelig skildres dette i scenen der det som tidligere var et dyrehospital nå viser seg å være en ruin. er i Eriksens film verre enn før, ikke omvendt som i alle andre norske kortfilmer i disse årene, og det norske samfunnet er i ferd med å forvandles til et mindre raust og inkluderende samfunn enn tidligere, helt og holdent preget av stivbente byråkratiske regler og skatter, eller av mennesker som er smålige eller firkantede.

Spesielt interessant er det at de som skaper de største problemene for den navnløse kvinnelige hundeeieren er andre kvinner. Forskjellige kvinnelige naboer underretter kommunen eller huseieren, og sørger for at Jackie stadig må flytte. En eldre mannlig pensjonist (Folkmann Schaanning) dukker opp og harselerer over hvordan kvinner er kvinner verst, et åpenbart hovedtema som løper gjennom mange av Solvejg Eriksens romaner og skuespill også. At kvinnens redning i avslutningen er en ung mann er heller ikke tilfeldig.

Den unge mannen på krykker representerer imidlertid en annen form for annerledeshet, og han er like mye en outsider i den vidunderlige nye moderne storbyen som den ensomme kvinnen. På denne måten tar Eriksen opp noe mer enn bare hvor vanskelig det er å holde hund i Oslo by på slutten av 1950-årene, men kritiserer den lite rause moderne verden og bykulturen. Outsiderne holder sammen, og finner et eget sted, symptomatisk nok utenfor byen, i den før-moderne randsonen rundt den moderne storbyen.

Det er ikke tilfeldig at den middelaldrende kvinnen – som i filmens fortekster bare presenteres som mennesket – og den unge mannen på krykker møtes på brygga i Oslo. Begge spiser de reker, og bak dem troner Rådhuset. De sitter bokstavelig talt i skyggen av makten, og symbolet på den nye byråkratiske storbyverdenen. Den navnløse hovedpersonen bor også i en blokk, og ses som oftest på bakgrunn av moderne hus og blokker. Selv om hun bor omgitt av tusener av andre, trolig i et boligbyggelag, er det intet fellesskap i disse omgivelsene. Sladder og smålighet preger blokklivet, og det eneste fellesskapet kvinnen kan finne er i hunden Jackie og i «invaliden».

På denne måten representerer Min tause venn langt på vei det motsatte av det som var vanlig i norsk kortfilmkultur på 1950-tallet. I stedet for å hylle den moderne storbyen, som med sin funksjonalitet og renslighet, med absolutt kontroll over naturen, er folkets nye hjem, kritiserer Eriksen den trangsynte bymentaliteten i Oslo, myndighetenes skatteiver, og kommunale og private ordensregler. Bare på utsiden av det moderne, utenfor byen, kan invaliden og den ensomme kvinnen finne en havn i en hjerteløs og smålig verden.

En mot-fortelling

I Min tause venn presenterer Solvejg Eriksen en alternativ fortelling om og fra det framskrittsoptimistiske etterkrigs-Norge. Filmen er en mot-fortelling, som skildrer et annet Norge enn det vi møter i alle de andre kortfilmene produsert i Norge på samme tid. Der norsk kortfilm forøvrig er preget av solskinn, samhold, fellesskap og framskritt, snur Eriksen på flisa. Hennes Norge er riktignok også preget av mye solskinn, i mange vakre bilder, men solen skinner ubønnhørlig på en smålig provins der raushet ikke eksisterer, og der de som ikke passer inn forvises til randsonene.

Opplysnings- og oppdragsfilmen som genre er instrumentell. Filmene er ment som instrumenter i en overtalelsesstrategi. Tilskuerne skal bli opplyst og beveget, slik at de etter filmvisningen – som forfilm på kino, i skolen, på jobben, eller på et foreningsmøte – deler de holdninger og mentaliteter som filmene skildrer eller direkte yrker for. Tilskuerne skal gjøre noe. Forholde seg annerledes i trafikken, gå nye veier, eller dele samfunnssyn og måter å se verden på. Eriksens film har også en kjerne den vil formidle, og den yrker indirekte for at reglene for hundehold i Oslo trenger å endres, og at mer raushet og toleranse trengs i storbyen, men ellers mangler den en instrumentell holdning. Dessuten faller den et sted mellom opplysningsfilm og filmnovelle, uten å være noen av delene.

Min tause venn er ikke bare original i sin beske kritikk av Norge, eller gjennom bruken av en kvinnelig fortellerstemme – trolig den aller første i norsk kortfilm, i hvert fall utenfor Husmorfilm-sammenheng – men også gjennom sin systematiske «nedtagning» av alt som ellers presenteres som selvsagt i norsk kortfilm. Eriksens film fremmedgjør oss gjennom sin skildring av Norge. Hennes Norge er et land der fellesskapet er blitt en smålig tyrann som gjør livet litt vanskeligere for mange, ikke lettere som kortfilmen ellers ville påstå. Det har gått i feil retning, sier Eriksen gjennom Min tause venn, og det moderne storbylivet eller samfunnsmaskineriet har gjort vondt verre.

Norsk kortfilm i etterkrigstiden er så lik i mentaliteter, holdninger, temaer og stilgrep at det er nærliggende å snakke om en nasjonal fortelling, som gjentas i film etter film, uansett hva som er bakgrunnen for filmen, dens tematikk eller formål. Solvejg Eriksen går imidlertid mot strømmen, og presenterer en mot-fortelling som går i mot den dominerende nasjonale fortellingen.

Også i produksjonen er Eriksens film annerledes. Riktignok har Norsk Film A/S levert tjenester på lydsiden, Kommunenes Filmsentral sto for lab og utleie, og fotografen Sigurd Agnell hadde laget både kortfilm og lengre dokumentarfilmer, så formen er profesjonell. Kommentatorstemmen var ved skuespillerinnen Rønnaug Alten. Men Solvejg Eriksen bruker bare amatører foran kamera, bortsett fra Folkmann Schaannings gjestebesøk som pensjonist som varer noen få sekunder, og hun førte dermed videre mange av de hverdagsrealistiske estetiske strategiene som preget hennes spillefilm Cecilia som hun laget fem år tidligere. En estetikk hun også skisserte i sin bok Jeg vil til filmen i 1943.

Min tause venn er en spennende kortfilm i seg selv, men mest interessant er å se filmen på bakgrunn av samtidens kortfilmkultur. Solvejg Eriksen er den eneste som virkelig våger å gå mot strømmen. Hun gjør det motsatte av alle andre kortfilmskapere, og går til frontalangrep på samtidens nasjonale fortelling. I noen oppdragsfilmer fra 1950-årene finnes det små glimt der den vakre fasaden sprekker et kort øyeblikk, før solen begynner å skinne igjen og framskrittsoptimismen igjen tar over. Et par unntak er å finne i de såkalte Oslo-filmene, i bildene av fattige som leter etter mat på Youngstorget i Oslo i slutten av Erik Løchens Maten vi spiser (1953), eller Titus Vibe-Müllers skildring av forurensning i Oslofjorden vår badeplass (1958). Dette er imidlertid små glimt, og noe helt annet enn Eriksens Min tause venn, som går betydelig lenger i sin kompromissløse kritikk av sin samtid.

Solvejg Eriksens film er helt og holdent et motbilde, en mot-fortelling som setter spørsmålstegn ved helt sentrale utviklingstrekk i det norske samfunnet. Min tause venn er også en film som tegner et bilde av Oslos bymentalitet som er det motsatte av de bildene som risses opp av de utallige Oslo-filmene produsert på samme tid. Solvejg Eriksen våget å gå mot strømmen, i en bittersøt fortelling om en kvinne og hennes hund, og jakten på et fellesskap på utsiden av storbyen.

Les også Gunnar Iversens tekst om Solveijg Eriksens filmbok Jeg vil til filmen

For mer om Solvejg Eriksen: Nordic Women in Film

Andre artikler om norsk kortfilmhistorie:

En liten ARA-film

Da norsk kortfilm gjenfant brodden

Solskinnsfilmer fra en svunnen tid 

Jakten på «Fiskerlivets farer»

Den synlige byen – Edith Carlmars Oslo

1 kommentar til Filmskaper mot strømmen

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Filmskaper mot strømmen

Filmskaper mot strømmen

I den andre av to artikler om journalisten og filmregissøren Solvejg Eriksen ser Gunnar Iversen nærmere på en av de mest interessante kortfilmene laget i mellomkrigstiden her i landet. «Min tause venn» er et eneste stort motbilde der Eriksen våget å skrive, produsere og regissere en kortfilm som talte sin samtid midt i mot.

Norsk kortfilm var fram til slutten av 1960-tallet helt og holdent dominert av opplysnings- og oppdragsfilm. Kortfilm var ensbetydende med informasjonsfilmer produsert av kommuner, staten eller private bedrifter. Alle var de preget av samme framskrittsoptimistiske solskinnsretorikk. Selv om de flittig ble vist som forfilmer på kino, for mange elever i skolen, eller på utallige møter i foreningslivet, var overgangen mellom informasjon og reklame eller propaganda flytende og uklar. Like mye som å informere om samfunnsforhold, varer og tjenester, var disse informasjonsfilmene reklame for bestemte holdninger og mentaliteter i det norske samfunnet.

Disse tallrike oppdrags- og opplysningsfilmene spilte en viktig rolle i etterkrigstiden, ikke bare for filmbransjen, men for Norge som nasjon. De var en del av et avgjørende nasjonalt identitetsarbeid. Filmene reflekterte, formet og spredde sentrale ideer om nasjonen og Norge som et fellesskap. De bidro til å forme våre bilder av oss selv, og Norge som en selvstendig nasjon. Opplysningsfilmene hadde en viktig definisjonsmakt, ikke minst fordi de var overalt og så ganske like ut. Om man så en slik film på kino, på skolen, på et møte i en forening eller på arbeidsplassen, kunne man forvente å se samme type bilde av Norge fortalt med samme type retorikk. Kortfilmen både reflekterte og formet det nasjonale forestilte felleskapet, og skapte et knippe felles idéer om hva Norge var og burde bli i framtiden. De bidro til å skildre hvem vi hadde vært tidligere, og hvor vi var i ferd med å gå i framtiden.

Norsk informasjonsfilm fra midten av 1940-tallet til slutten av 1960-tallet var preget av samme overveldende framskrittsoptimisme. Oftest hadde de en før-og-nå struktur, der den nye moderne tiden ble trukket fram på bekostning av den umoderne og trøstesløse fortiden. Samtidig møtes modernitet og tradisjon, by og natur, på en friksjonsfri måte i alle disse filmene. Solen skinner alltid, enten det er en badeplass i Oslofjorden eller en aluminiumfabrikk i Odda som blir skildret. Filmene er optimistiske progresjonsrapporter fra de som bygger landet, og filmene bringer alltid bud om at nye og gode tider for lengst er kommet. Og enda bedre skal det bli i framtiden.

I disse filmene er det få øyeblikk der problemer, skyggesider, ubalanse eller friksjoner i det norske samfunnet løftes fram. Norge er blitt et moderne land, og byutvikling og industrivekst balanseres mot bilder av vakker uberørt majestetisk natur, i impresjonistiske og optimistiske rapporter fra den vidunderlig nye verden. Norge er i ferd med å bli et land preget av velstand, det gode liv er innenfor alles rekkevidde, og private foretak, kommuner og stat er på samme lag. Sammen sørger man for utvikling og framskritt. Dette ble framstilt i en filmgenre som først og fremst besto av selvskryt og løfter om lykke, uansett hva filmene ønsket å informere om, og uansett om det var staten, en kommune eller en privat oppdragsgiver som sto bak.

På slutten av 1960-årene ble disse glansbildene supplert med filmer som var mer kritiske og som stilte spørsmål, ikke minst til sentrale sider av den nye framskrittsoptimismen. Skyggesidene og problemene ble stadig viktigere i mange opprørske og etter hvert også mer eksperimentelle filmer, selv om mange solskinnsfilmer fremdeles ble produsert. Informasjonsfilmene ble supplert med det som etter hvert ble kalt fri kunstnerisk kortfilm, en etikett eller betegnelse på alt som falt utenfor opplysningsgenren, fordi filmene var mer personlige, kritiske, eksperimentelle eller pessimistiske. Eller det ble brukt om filmer som ikke hadde en oppdragsgiver, og som manglet en kjerne der man informerte landets borgere om ulike saker eller samfunnsforhold. I stedet lanserte man forsiktige alternativer til dominerende holdninger og mentaliteter.

Erik Borges Nedfall (1963) spilte en avgjørende rolle i denne endringen i norsk kortfilmkultur. Dette var en poetisk skildring av hvor utsatt Norge var for radioaktivt nedfall fra internasjonale prøvesprengninger. Filmen hadde en viktig sak eller tema, og tok opp et aktuelt samfunnsproblem, men den så ikke ut som andre kortfilmer. Ikke hadde filmen en kommentatorstemme som doserte, belærte og forklarte, og dens budskap ble formidlet på en forsiktig, poetisk og indirekte måte. Bilder av det vakre Vestlandslandskapet og et døgn på en gård, fortalte om trusselen fra radioaktivitet og sårbarheten til det lille norske samfunnet. På mange måter var filmen det motsatte av en vanlig opplysningsfilm, selv om den hadde før-og-etter strukturen til felles med mange informasjonsfilmer og tok opp et viktig samfunnsproblem. Nedfall var et poetisk stemningsbilde som skildret trusselen i den nye globaliserte og grenseløse verden, og den snarere hyllet det tradisjonelle enn det moderne. Natur og tradisjon sto mot den dødbringende moderniteten.

Statsstøtten til Nedfall, gjennom Kulturrådet, etter en lang tautrekking mellom produksjonsselskapet ABC-Film og de norske myndighetene, var en viktig seier for norske filmskapere og norsk kortfilm, og endret vilkårene for filmproduksjon i Norge. Fra midten av 1960-årene ble informasjonsfilmene i stadig sterkere grad supplert med filmer som brøt alle de uskrevne reglene for hvordan en norsk kortfilm skulle se ut og hva den skulle handle om. Arild Kristos eksplosive filmer Undergrunnen (1966) og Kristoball (1967) vakte oppsikt, og de fikk raskt følge av spenstige og samfunnskritiske kortfilmer av regissører som Bjørn Breigutu, Bredo Greve, Johan L. Ulstrup, Oddvar Einarson, Anja Breien, Sten-Rune Sterner og mange andre.

Men fantes det virkelig ikke noen unntak? Var det ingen kortfilmer som før Nedfall fortalte andre historier om etterkrigstidens Norge? Filmer som var kritiske og stilte spørsmål ved framskrittsoptimismen, eller som så skyggesidene og skjevhetene i det nye vidunderlige og moderne Norge? Filmer som ikke var opplysnings- og oppdragsfilmer som informerte om hvordan alt gikk bedre og ville bli enda bedre i framtiden? Fulgte alle filmene strømmen?

Jeg kan bare komme på et eksempel på en film som gikk mot strømmen, og som i årene før Nedfall fortalte en helt annen historie om samtidens og framtidens Norge. En film som representerte andre samfunnsbilder og mentaliteter enn de som vanligvis ble formidlet. Solvejg Eriksens kortfilm Min tause venn fra 1959 er et unntak, kanskje det eneste, i en tid helt og holdent dominert av solskinnshistorier og reklameretorikk. Eriksens film er et eneste stort motbilde. Hun våget å skrive, produsere og regissere en kortfilm som talte sin samtid midt i mot. Min tause venn ligner ingen andre norske kortfilmer laget i samme periode. Den går mot strømmen.

En liten historie om kjærlighet

Solvejg Eriksen var først og fremst journalist og forfatter, men hun skrev filmkritikk og bøker om film, og hun regisserte i 1954 spillefilmen Cecilia. Dette var en original studie av en ung kvinnes oppvekst, som resulterer i en følelse av utsatthet og ensomhet. Den følelsesmessige kulden i barndomshjemmet skaper varige sår i unge Cecilias sinn, som gjør henne lite rustet til å møte voksenlivet. Hun finner en god venninne i lesbiske Tore, men møter også en ung mann som hun nesten tar livet av fordi han tvinger seg på henne. I dag er Cecilia mest kjent som den første filmen i norsk filmhistorie med en tydelig lesbisk karakter, men filmen er kanskje mer sammensatt og komplisert enn hva mange har antydet. Cecilia ble Solvejg Eriksens eneste spillefilm, og hun vendte bare tilbake til filmbransjen i et annet kort gjestebesøk med Min tause venn fem år etter spillefilmen.

Den drøyt ti minutter lange kortfilmen Min tause venn er et mye mindre ambisiøst verk enn spillefilmen Cecilia. På mange måter er det en liten bagatell. Felles har imidlertid de to filmene en tematisering av ensomhet og utsatthet. Både Cecilia og den navnløse middelaldrende kvinnen som Min tause venn handler om, er ensomme kvinner som føler seg utilpass i den moderne storbyverdenen. I kortfilmen synes løsningen imidlertid å være enklere enn i spillefilmen, og kortfilmen har dessuten tilsynelatende en forløsende lykkelig slutt.

En kvinnestemme leder oss gjennom filmen, og introduserer Min tause venn innledningsvis som «en enkel liten hverdagshistorie». Kommentatoren slår også fast hovedtemaet i filmen. Eriksens film handler om «ensomhet i en stor by og trangen til trofast fellesskap». Vi ser innledningsvis bilder av den middelaldrende kvinnen (Ingeborg Skorhaug) som går i en allé eller mater ender i en park. Hun er alene, og stemmen forteller om hennes ensomhet, men også trangen til fellesskap, som åpenbart ikke er like lett å finne i storbyen, selv om hun er omgitt av tusener av mennesker. En litt melankolsk-munter melodi, halvt plystrende, ledsager ikke bare de første bildene, men også hele filmen, og skaper en klangbunn av oppgitt resignasjon over den historien som følger.

Kvinnen venter så på en venn. Og vennen kommer, med et SAS-fly fra det store utlandet som lander på Fornebu flyplass. Det er puddelen Jackie som har ankommet Oslo. «Slik kom min tause venn inn i mitt liv», sier kvinnen, og fortsetter raskt med ordene: «For en glede!». En kort tid preges kvinnens livssituasjon av solglitrende harmoni, før vanskelighetene begynner. Min tause venn åpner og slutter med harmoni, fellesskap og glede, men filmens lange midtparti representerer helt andre følelser og opplevelser. Det er som om forholdet mellom kvinnen og hunden møter en lang rekke hindre som bare tilfeldig helt avslutningsvis lar seg løse.

Første hinder utløses av naboen Fru Olsens nysgjerrige blikk, og det antydes at denne kvinnen rapporterer til myndighetene om Jackie, for kemneren får nå et nytt skatteobjekt. Den kvinnelige hovedpersonen er oppgitt over at Oslo bykasse tar inn nesten en halv million i hundeskatt, men at man ikke får mye igjen for disse pengene. På bildesiden ser vi en ruin, der fortelleren slår fast at et dyrehospital én gang fantes, men intet synes å erstatte det nedrevne bygget.

Problemene hoper seg opp. Jackie er ikke bare et skatteobjekt, men den lille hunden må også betale voksenbillett på trikken, og kan ikke sitte på fanget, til tross for at den nærmest blir tråkket på av alle passasjerene. På restaurant får den ikke sitte på en stol, selv om den er mer veloppdragen enn de fleste barn, og en klage fra en kvinne ved et nabobord fører til at de må forlate restauranten. Så er det borettslaget eller huseieren som peker på at hundehold er et brudd på ordensreglene, og Jackie må «parkeres hos en fjern slektning». Hos denne slektningen er Jackie tilsynelatende bare i veien, og klagesangen er klar: «Hva skulle du nå med denne bikkja?» Midtpartiet i Min tause venn består dermed av fem stadier eller episoder, som samlet peker på hvor vanskelig det er å ha hund i storbyen, og hvordan den lille vennen som gjør livet til kvinnen mer levelig forbys og skaper ny usikkerhet og utsatthet.

Den navnløse kvinnelige hovedpersonen går oppgitt til brygga, og møter der «invaliden», som mannen presenteres som i filmen. Denne unge mannen (Einar Ulf Sunner) kan ikke gå, og bruker krykker, men han blir kvinnens redning. Eller som kommentarstemmen kontant uttrykker det: «Stymper’n støtter stakkar’n». Han bor hos sin mor som er enke i et lite hus utenfor byen, og kvinnen og Jackie får flytte dit. I filmens siste bilde går de sammen ned en allé med høye trær på hver side. Et bilde som ligner det avsluttende bildet i Eriksens spillefilm Cecilia. Fortellerstemmen i kortfilmen avslutter det hele med en siste kommentar: «Ja, dette var en liten historie om kjærlighet, men på et helt annet plan enn de som blir slått opp med fete typer på førstesiden».

Modernitetskritikk

Min tause venn er en film som ikke ligner noen andre norske kortfilmer produsert i samme periode. Solvejg Eriksens film er annerledes enn alle informasjons- og opplysningsfilmer fra samme tid. Innledningsvis har riktignok filmen et tema, motiv eller samfunnsproblem som tas opp og belyses av historien om kvinnen. Det er ensomheten i «en hardkokt verden» som skal skildres. Puddelen Jackie er løsningen på dette problemet, men når den ensomme kvinnen har funnet lykken i sin tause lille venn begynner de egentlige problemene.

I motsetning til andre norske kortfilmer i etterkrigstiden er Min tause venn kritisk til stat og kommune, og «det lille fellesskapet» i form av borettslag, naboer eller familie er også negativt skildret i Eriksens film. Filmen snur dessuten på mange av de sentrale retoriske grepene fra samtidens solskinnshistorier. Eriksens film har en slags omvendt før-og-nå struktur. Mest tydelig skildres dette i scenen der det som tidligere var et dyrehospital nå viser seg å være en ruin. er i Eriksens film verre enn før, ikke omvendt som i alle andre norske kortfilmer i disse årene, og det norske samfunnet er i ferd med å forvandles til et mindre raust og inkluderende samfunn enn tidligere, helt og holdent preget av stivbente byråkratiske regler og skatter, eller av mennesker som er smålige eller firkantede.

Spesielt interessant er det at de som skaper de største problemene for den navnløse kvinnelige hundeeieren er andre kvinner. Forskjellige kvinnelige naboer underretter kommunen eller huseieren, og sørger for at Jackie stadig må flytte. En eldre mannlig pensjonist (Folkmann Schaanning) dukker opp og harselerer over hvordan kvinner er kvinner verst, et åpenbart hovedtema som løper gjennom mange av Solvejg Eriksens romaner og skuespill også. At kvinnens redning i avslutningen er en ung mann er heller ikke tilfeldig.

Den unge mannen på krykker representerer imidlertid en annen form for annerledeshet, og han er like mye en outsider i den vidunderlige nye moderne storbyen som den ensomme kvinnen. På denne måten tar Eriksen opp noe mer enn bare hvor vanskelig det er å holde hund i Oslo by på slutten av 1950-årene, men kritiserer den lite rause moderne verden og bykulturen. Outsiderne holder sammen, og finner et eget sted, symptomatisk nok utenfor byen, i den før-moderne randsonen rundt den moderne storbyen.

Det er ikke tilfeldig at den middelaldrende kvinnen – som i filmens fortekster bare presenteres som mennesket – og den unge mannen på krykker møtes på brygga i Oslo. Begge spiser de reker, og bak dem troner Rådhuset. De sitter bokstavelig talt i skyggen av makten, og symbolet på den nye byråkratiske storbyverdenen. Den navnløse hovedpersonen bor også i en blokk, og ses som oftest på bakgrunn av moderne hus og blokker. Selv om hun bor omgitt av tusener av andre, trolig i et boligbyggelag, er det intet fellesskap i disse omgivelsene. Sladder og smålighet preger blokklivet, og det eneste fellesskapet kvinnen kan finne er i hunden Jackie og i «invaliden».

På denne måten representerer Min tause venn langt på vei det motsatte av det som var vanlig i norsk kortfilmkultur på 1950-tallet. I stedet for å hylle den moderne storbyen, som med sin funksjonalitet og renslighet, med absolutt kontroll over naturen, er folkets nye hjem, kritiserer Eriksen den trangsynte bymentaliteten i Oslo, myndighetenes skatteiver, og kommunale og private ordensregler. Bare på utsiden av det moderne, utenfor byen, kan invaliden og den ensomme kvinnen finne en havn i en hjerteløs og smålig verden.

En mot-fortelling

I Min tause venn presenterer Solvejg Eriksen en alternativ fortelling om og fra det framskrittsoptimistiske etterkrigs-Norge. Filmen er en mot-fortelling, som skildrer et annet Norge enn det vi møter i alle de andre kortfilmene produsert i Norge på samme tid. Der norsk kortfilm forøvrig er preget av solskinn, samhold, fellesskap og framskritt, snur Eriksen på flisa. Hennes Norge er riktignok også preget av mye solskinn, i mange vakre bilder, men solen skinner ubønnhørlig på en smålig provins der raushet ikke eksisterer, og der de som ikke passer inn forvises til randsonene.

Opplysnings- og oppdragsfilmen som genre er instrumentell. Filmene er ment som instrumenter i en overtalelsesstrategi. Tilskuerne skal bli opplyst og beveget, slik at de etter filmvisningen – som forfilm på kino, i skolen, på jobben, eller på et foreningsmøte – deler de holdninger og mentaliteter som filmene skildrer eller direkte yrker for. Tilskuerne skal gjøre noe. Forholde seg annerledes i trafikken, gå nye veier, eller dele samfunnssyn og måter å se verden på. Eriksens film har også en kjerne den vil formidle, og den yrker indirekte for at reglene for hundehold i Oslo trenger å endres, og at mer raushet og toleranse trengs i storbyen, men ellers mangler den en instrumentell holdning. Dessuten faller den et sted mellom opplysningsfilm og filmnovelle, uten å være noen av delene.

Min tause venn er ikke bare original i sin beske kritikk av Norge, eller gjennom bruken av en kvinnelig fortellerstemme – trolig den aller første i norsk kortfilm, i hvert fall utenfor Husmorfilm-sammenheng – men også gjennom sin systematiske «nedtagning» av alt som ellers presenteres som selvsagt i norsk kortfilm. Eriksens film fremmedgjør oss gjennom sin skildring av Norge. Hennes Norge er et land der fellesskapet er blitt en smålig tyrann som gjør livet litt vanskeligere for mange, ikke lettere som kortfilmen ellers ville påstå. Det har gått i feil retning, sier Eriksen gjennom Min tause venn, og det moderne storbylivet eller samfunnsmaskineriet har gjort vondt verre.

Norsk kortfilm i etterkrigstiden er så lik i mentaliteter, holdninger, temaer og stilgrep at det er nærliggende å snakke om en nasjonal fortelling, som gjentas i film etter film, uansett hva som er bakgrunnen for filmen, dens tematikk eller formål. Solvejg Eriksen går imidlertid mot strømmen, og presenterer en mot-fortelling som går i mot den dominerende nasjonale fortellingen.

Også i produksjonen er Eriksens film annerledes. Riktignok har Norsk Film A/S levert tjenester på lydsiden, Kommunenes Filmsentral sto for lab og utleie, og fotografen Sigurd Agnell hadde laget både kortfilm og lengre dokumentarfilmer, så formen er profesjonell. Kommentatorstemmen var ved skuespillerinnen Rønnaug Alten. Men Solvejg Eriksen bruker bare amatører foran kamera, bortsett fra Folkmann Schaannings gjestebesøk som pensjonist som varer noen få sekunder, og hun førte dermed videre mange av de hverdagsrealistiske estetiske strategiene som preget hennes spillefilm Cecilia som hun laget fem år tidligere. En estetikk hun også skisserte i sin bok Jeg vil til filmen i 1943.

Min tause venn er en spennende kortfilm i seg selv, men mest interessant er å se filmen på bakgrunn av samtidens kortfilmkultur. Solvejg Eriksen er den eneste som virkelig våger å gå mot strømmen. Hun gjør det motsatte av alle andre kortfilmskapere, og går til frontalangrep på samtidens nasjonale fortelling. I noen oppdragsfilmer fra 1950-årene finnes det små glimt der den vakre fasaden sprekker et kort øyeblikk, før solen begynner å skinne igjen og framskrittsoptimismen igjen tar over. Et par unntak er å finne i de såkalte Oslo-filmene, i bildene av fattige som leter etter mat på Youngstorget i Oslo i slutten av Erik Løchens Maten vi spiser (1953), eller Titus Vibe-Müllers skildring av forurensning i Oslofjorden vår badeplass (1958). Dette er imidlertid små glimt, og noe helt annet enn Eriksens Min tause venn, som går betydelig lenger i sin kompromissløse kritikk av sin samtid.

Solvejg Eriksens film er helt og holdent et motbilde, en mot-fortelling som setter spørsmålstegn ved helt sentrale utviklingstrekk i det norske samfunnet. Min tause venn er også en film som tegner et bilde av Oslos bymentalitet som er det motsatte av de bildene som risses opp av de utallige Oslo-filmene produsert på samme tid. Solvejg Eriksen våget å gå mot strømmen, i en bittersøt fortelling om en kvinne og hennes hund, og jakten på et fellesskap på utsiden av storbyen.

Les også Gunnar Iversens tekst om Solveijg Eriksens filmbok Jeg vil til filmen

For mer om Solvejg Eriksen: Nordic Women in Film

Andre artikler om norsk kortfilmhistorie:

En liten ARA-film

Da norsk kortfilm gjenfant brodden

Solskinnsfilmer fra en svunnen tid 

Jakten på «Fiskerlivets farer»

Den synlige byen – Edith Carlmars Oslo

One Response to Filmskaper mot strømmen

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY