Delte reaksjoner på «22.July» i Venezia

Delte reaksjoner på «22.July» i Venezia

Norske kritikere og bransjefolk i Venezia reagerte på den norske aksenten til skuespillerne, men «22.JULY» får stort sett godkjent stempel. Anders Danielsen Lie får skryt, men noen stusser over framstillingen av Geir Lippestad. Les mer om reaksjonene på filmen som får premiere på Netflix i oktober.

Foto: Greengrass (til høyre) med skuespillerne og forfatter Seierstad

– Det lugger jevnt for meg gjennom hele filmen at de norske skuespillerne må snakke engelsk, forteller Dagbladets filmkritiker Inger Merete Hobbelstad etter den internasjonale premieren i Venezia.

–  Det føles ikke spontant når noen må rope på et fremmedspråk, med aksent, i øyeblikk da de er i livsfare eller redde for hvordan det har gått med sine nærmeste. Dette skaper en avstand som gjør det vanskelig å glemme at dette er konstruert. Det gjelder også i noen praktiske detaljer, som i de kunstig utseende avisene som brukes.

Likevel mener hun filmen har mange andre kvaliteter det er verd å fremheve.

– Når det er sagt, er 22 July en samvittighetsfull film som uten å bli spekulativ eller bombastisk viser hvordan institusjonene sakte vinner kampen mot én som ikke passer inn i systemet deres, selv om ideene hans lever videre. Heroismen i denne filmen er å finne hos folk som fortsetter å gjøre jobben sin og ikke mister hodet eller prinsippene selv om det skjer noe uhyrlig.

– Til tross for språkbarrieren synes jeg Anders Danielsen Lie og Jon Øigarden er gode; det hjelper at de begge er skuespillere som kan være intense uten store bevegelser eller fakter.

– Ikke Greengrass sin beste

 Simon Johansen er i Venezia som kritiker og journalist for det ledende danske Filmmagasinet Ekko. Han synes også aksenten ble en vanskelig barriere.

– Det er selvsagt for å nå bredere ut, men jeg synes det hemmer troverdigheten littegrann.

 Han gir likevel filmen et godkjent stempel.

– Dette er langt ifra Paul Greengrass sin beste film. Men jeg synes det er en hederlig og respektfull skildring av tragedien. Jeg har forstått det slik at en del nordmenn fryktet etter å ha sett traileren at filmen skulle bli for blodig. Men jeg synes Greengrass er ganske behersket i så måte. De voldsomme scenene varer ikke mer enn 20 minutter av en film som varer i to og en halv time.

Greengrass har valgt å gjøre det til en historie om det norske demokratiets kamp mot høyreradikalismen, understreker Johansen. På god og vondt.

– Jeg synes nok at han i altfor stor grad har valgt et ”helikopter-perspektiv”. Når så mye skal fortelles kommer man ikke nok i dybden av det, han gaper muligens over for mye med de ulike historiene. Derfor blir heller ikke filmen så gripende og sterk som Erik Poppes film om tragedien.

Johansen mener Anders Danielsen Lie er en av filmens store kvaliteter.

– Vi har å gjøre med en av Norges største skuespillere som jeg synes fortolker rollen som Breivik på en overbevisende måte. Han greier med sitt uttrykk å skildre den følelseskalde siden ved terroristen. Jeg synes også Jonas Strand Gravlis portrett av Viljar, en av de som ble skutt og overlevde, er veldig godt.

Som introduksjon til den ufattelige tragedien, synes Johansen det er et hederlig forsøk.

– Den tilfører mer kontekst enn det Erik Poppes film gjorde, og ligger tett på sannheten, slik jeg opplever den. Poppe valgte å skjære vekk konteksten, og fikk fram andre kvaliteter med den tilnærmingen. Her er vi mer i helikopterperspektiv, og jeg opplevde samtidig en større avstand. Kanskje var det enklere for meg å se Poppes film fordi jeg som skandinav kjenner såpass godt til det som skjedde. Kanskje vil Greengrass sin film fungere bedre for en amerikaner som ikke har samme kunnskapen i bunnen. Men jeg synes altså ikke han kommer ned i dybden av det hele.

Ola G. Furuseth (i midten) som statsminister Stoltenberg (som ikke figurerer med navn i filmen).

– Gjennomgående generisk

Christin Berg, programansvarlig i Nordisk Film Kino, hadde alt sett filmen da den hadde premiere i Venezia, og vi når henne på vei til filmfestivalen i Toronto. Hun opplevde filmen som virkningsfull, men også hun oppfatter den som mer distansert enn Erik Poppes film. Hun utelukker ikke at filmen kan bli vist på norske kinoer, men kan ikke si noe mer om det i skrivende stund. Hun mener en avgjørelse tas denne uken.

– Det er en helt annen framstilling av det som skjedde enn i den norske filmen, og det blir mer konkret. Vi får her et forhold til terroristen, også. Jeg tror det er vanskelig for oss nordmenn å se på dette som bare ”en film”. I hvert fall har jeg problemer med det. Det er scener som er ekstremt ubehagelige, og flere har naturlig nok hengt seg opp i aksenten til skuespillerne. Og så legger nok vi nordmenn merke til ting som ingen andre henger seg opp i, for eksempel skilter på engelsk. Men disse tingene er det mulig å legge til side.

Skuespillerne gjør en solid innsats, mener Berg, som synes det er en kvalitet at filmen går mer i dybden av en av de overlevende, Viljar, og forsøker å følge hans vei tilbake til livet.

– Traumene til Viljar er godt skildret. Jeg synes Greengrass vektlegger de riktige tingene, vi får ikke noe nytt eller mindre usympatisk bilde av terroristen Breivik, selv om han er en av filmens hovedfigurer.

Henning Rosenlund, programansvarlig i Tromsø Internasjonale film festival (TIFF) er ikke like tilfreds med det han så.

– Filmen er gjennomgående  generisk i mange løsninger, og for mange nordmenn tror jeg det vil være litt rart å se det vi har såpass nært, gjenfortalt i ganske standard vendinger. Nå har ikke jeg lest boka til Sejerstad, som filmen er basert på, men jeg har vanskelig for å tro at den yter boka rettferdighet. Det er veldig mye som skal med her, fra terrorhandlingene og hele prosessen fram til domsavsigelse, og mye blir framstilt veldig raskt. Ofte på bekostning av nyanser og detaljer, og av og til blir ting helt feil. I filmen får man for eksempel inntrykk av at Geir Lippestad ble en slags folkefiende, som forsvarer i saken. Men sannheten er vel at han generelt ble respektert, også blant folk flest, for måten han løste dette på.

– Det at det tas en del snarveier, gjør at motivasjonen til flere sentrale karakterer blir vanskelig å forstå. Og at man ikke kjenner seg helt igjen alltid. Filmen er veldig annerledes fra Erik Poppes, som konsentrerte seg om selve terrorhandlingen fra et bestemt perspektiv, og lot alt utenfor ligge.

22.July får premiere på Netflix 10.oktober.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Delte reaksjoner på «22.July» i Venezia

Delte reaksjoner på «22.July» i Venezia

Norske kritikere og bransjefolk i Venezia reagerte på den norske aksenten til skuespillerne, men «22.JULY» får stort sett godkjent stempel. Anders Danielsen Lie får skryt, men noen stusser over framstillingen av Geir Lippestad. Les mer om reaksjonene på filmen som får premiere på Netflix i oktober.

Foto: Greengrass (til høyre) med skuespillerne og forfatter Seierstad

– Det lugger jevnt for meg gjennom hele filmen at de norske skuespillerne må snakke engelsk, forteller Dagbladets filmkritiker Inger Merete Hobbelstad etter den internasjonale premieren i Venezia.

–  Det føles ikke spontant når noen må rope på et fremmedspråk, med aksent, i øyeblikk da de er i livsfare eller redde for hvordan det har gått med sine nærmeste. Dette skaper en avstand som gjør det vanskelig å glemme at dette er konstruert. Det gjelder også i noen praktiske detaljer, som i de kunstig utseende avisene som brukes.

Likevel mener hun filmen har mange andre kvaliteter det er verd å fremheve.

– Når det er sagt, er 22 July en samvittighetsfull film som uten å bli spekulativ eller bombastisk viser hvordan institusjonene sakte vinner kampen mot én som ikke passer inn i systemet deres, selv om ideene hans lever videre. Heroismen i denne filmen er å finne hos folk som fortsetter å gjøre jobben sin og ikke mister hodet eller prinsippene selv om det skjer noe uhyrlig.

– Til tross for språkbarrieren synes jeg Anders Danielsen Lie og Jon Øigarden er gode; det hjelper at de begge er skuespillere som kan være intense uten store bevegelser eller fakter.

– Ikke Greengrass sin beste

 Simon Johansen er i Venezia som kritiker og journalist for det ledende danske Filmmagasinet Ekko. Han synes også aksenten ble en vanskelig barriere.

– Det er selvsagt for å nå bredere ut, men jeg synes det hemmer troverdigheten littegrann.

 Han gir likevel filmen et godkjent stempel.

– Dette er langt ifra Paul Greengrass sin beste film. Men jeg synes det er en hederlig og respektfull skildring av tragedien. Jeg har forstått det slik at en del nordmenn fryktet etter å ha sett traileren at filmen skulle bli for blodig. Men jeg synes Greengrass er ganske behersket i så måte. De voldsomme scenene varer ikke mer enn 20 minutter av en film som varer i to og en halv time.

Greengrass har valgt å gjøre det til en historie om det norske demokratiets kamp mot høyreradikalismen, understreker Johansen. På god og vondt.

– Jeg synes nok at han i altfor stor grad har valgt et ”helikopter-perspektiv”. Når så mye skal fortelles kommer man ikke nok i dybden av det, han gaper muligens over for mye med de ulike historiene. Derfor blir heller ikke filmen så gripende og sterk som Erik Poppes film om tragedien.

Johansen mener Anders Danielsen Lie er en av filmens store kvaliteter.

– Vi har å gjøre med en av Norges største skuespillere som jeg synes fortolker rollen som Breivik på en overbevisende måte. Han greier med sitt uttrykk å skildre den følelseskalde siden ved terroristen. Jeg synes også Jonas Strand Gravlis portrett av Viljar, en av de som ble skutt og overlevde, er veldig godt.

Som introduksjon til den ufattelige tragedien, synes Johansen det er et hederlig forsøk.

– Den tilfører mer kontekst enn det Erik Poppes film gjorde, og ligger tett på sannheten, slik jeg opplever den. Poppe valgte å skjære vekk konteksten, og fikk fram andre kvaliteter med den tilnærmingen. Her er vi mer i helikopterperspektiv, og jeg opplevde samtidig en større avstand. Kanskje var det enklere for meg å se Poppes film fordi jeg som skandinav kjenner såpass godt til det som skjedde. Kanskje vil Greengrass sin film fungere bedre for en amerikaner som ikke har samme kunnskapen i bunnen. Men jeg synes altså ikke han kommer ned i dybden av det hele.

Ola G. Furuseth (i midten) som statsminister Stoltenberg (som ikke figurerer med navn i filmen).

– Gjennomgående generisk

Christin Berg, programansvarlig i Nordisk Film Kino, hadde alt sett filmen da den hadde premiere i Venezia, og vi når henne på vei til filmfestivalen i Toronto. Hun opplevde filmen som virkningsfull, men også hun oppfatter den som mer distansert enn Erik Poppes film. Hun utelukker ikke at filmen kan bli vist på norske kinoer, men kan ikke si noe mer om det i skrivende stund. Hun mener en avgjørelse tas denne uken.

– Det er en helt annen framstilling av det som skjedde enn i den norske filmen, og det blir mer konkret. Vi får her et forhold til terroristen, også. Jeg tror det er vanskelig for oss nordmenn å se på dette som bare ”en film”. I hvert fall har jeg problemer med det. Det er scener som er ekstremt ubehagelige, og flere har naturlig nok hengt seg opp i aksenten til skuespillerne. Og så legger nok vi nordmenn merke til ting som ingen andre henger seg opp i, for eksempel skilter på engelsk. Men disse tingene er det mulig å legge til side.

Skuespillerne gjør en solid innsats, mener Berg, som synes det er en kvalitet at filmen går mer i dybden av en av de overlevende, Viljar, og forsøker å følge hans vei tilbake til livet.

– Traumene til Viljar er godt skildret. Jeg synes Greengrass vektlegger de riktige tingene, vi får ikke noe nytt eller mindre usympatisk bilde av terroristen Breivik, selv om han er en av filmens hovedfigurer.

Henning Rosenlund, programansvarlig i Tromsø Internasjonale film festival (TIFF) er ikke like tilfreds med det han så.

– Filmen er gjennomgående  generisk i mange løsninger, og for mange nordmenn tror jeg det vil være litt rart å se det vi har såpass nært, gjenfortalt i ganske standard vendinger. Nå har ikke jeg lest boka til Sejerstad, som filmen er basert på, men jeg har vanskelig for å tro at den yter boka rettferdighet. Det er veldig mye som skal med her, fra terrorhandlingene og hele prosessen fram til domsavsigelse, og mye blir framstilt veldig raskt. Ofte på bekostning av nyanser og detaljer, og av og til blir ting helt feil. I filmen får man for eksempel inntrykk av at Geir Lippestad ble en slags folkefiende, som forsvarer i saken. Men sannheten er vel at han generelt ble respektert, også blant folk flest, for måten han løste dette på.

– Det at det tas en del snarveier, gjør at motivasjonen til flere sentrale karakterer blir vanskelig å forstå. Og at man ikke kjenner seg helt igjen alltid. Filmen er veldig annerledes fra Erik Poppes, som konsentrerte seg om selve terrorhandlingen fra et bestemt perspektiv, og lot alt utenfor ligge.

22.July får premiere på Netflix 10.oktober.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY