Likestilling med flau bismak?

Likestilling med flau bismak?

Alle er nå tilsynelatende opptatt av å «løfte fram kvinner». Men alle de flotte ordene står i fare for å ende opp som festtaler, om vi ikke får en langt bredere tilnærming til representasjon gjennom hele bransjen, mener Helene Aalborg.

Foto fra filmbransjens 8.mars-tog

For et par uker siden stilte Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen spørsmålet om hvordan #metoo har påvirket debattklimaet i filmbransjen. Han peker på flere viktige grunner til at det ikke har skjedd enda større eller mer altomfattende endringer i den faglige diskursen. Blant annet viser han til risikoen enhver ytringsbærer løper ved å kritisere makthaverne, særlig i en frilansbasert kultur som filmbransjen. Denne risikoen, og strukturene som baserer seg på en slik frykt i utstrakt grad, berører selve kjernen av #metoo-bølgen, og alle former for undertrykking og ulikestilling verden over. Har vi så bare gått i sirkel det siste knappe året?

Én endring jeg opplever som reell og svært viktig, er at kvinner på tvers av bransjer og miljøer har fått et nytt språk for å snakke sammen – om det så gjelder seksuelle overgrep og trakassering (som diskutert her) eller på et mer overordnet plan de uholdbare maktforholdene som stadig gjør at kvinner generelt stiller lenger bak i køen. Plutselig har vi alle noen felles knagger å henge bagasjen vår på, for saker som gjelder både jobb og privatliv.

Veien til likestilling går ikke på autopilot

En annen direkte følge av både #metoo og de norske skuespillernes egen #stilleforopptak, er at likestilling og inkludering er på agendaen på alle bransjeseminarer, fagdager og paneldebatter. Dette er i utgangspunktet selvfølgelig svært velkomment. Etter å ha vært tilstede ved og deltatt på flere slike arrangementer, klarer jeg imidlertid ikke bli kvitt en slags flau bismak av overfladiskhet ved det hele.

Alle bransjeaktører, uansett hvor mye de har sittet på makt og penger i årevis før hashtag-revolusjonen, er nå tilsynelatende opptatt av å «løfte fram kvinner». Vi skal inkluderes og rekrutteres, støttes og frontes og utvikles. Særlig unge, kvinnelige filmskapere formelig slåss man om å støtte på forskjellige måter – det viktigste er at det syns fra scenen, naturligvis. Hele paneldebatter med 5-6 deltagere kan gå ut på at hver aktør sitter og forteller om sine egne likestillingstiltak, slik at det fort kan minne mer om et utstillingsvindu enn en debatt. Jeg har mer enn én gang hatt lyst til å reise meg opp og si at kjære dere, selvfølgelig har dere likestillingstiltak . Men forstår dere egentlig hvorfor det er viktig, eller er det mer på ordre fra kommunikasjonsrådgiverne deres at ordet «kvinner» plutselig er et av de mest brukte?

Det er nemlig ikke slik at dersom man inkluderer for eksempel hvite kvinnelige filmskapere i alderen 25–35 så er full likestilling og representasjon oppnådd. Vi må snakke om flere grupperinger enn kun «kvinner» og «menn» dersom vi skal ha noe som helst håp om reell forbedring. Vi behøver en langt bredere tilnærming til representasjon gjennom hele bransjen.

Et annet stort problem er å se i publikum på disse arrangementene – eller, rettere sagt, på de tomme stolene. Mannlige filmarbeidere kommer stort sett til debatter om likestilling dersom de selv, eller deres arbeidsgiver, skal bidra med noe. Ellers glimrer de fleste med sitt fravær. Dette merket vi for eksempel under årets åpningsdebatt i Grimstad, og jeg merket det da jeg arrangerte «Hva nå? En helaften om kjønn og norsk filmbransje» i vinter. For å nevne noen. Dersom de eneste som kommer og lytter på disse arrangementene er vi som allerede er engasjerte og enige, kommer vi ingen vei. Det blir ren preking for menigheten. Så, kjære mannlige kollegaer: Hvorfor syns dere ikke dette er viktig? Hva skal til for at dere kommer og lytter, selv om dere ikke skal prate selv?

Bred representasjon

Hvorfor er representasjon så viktig? Og har det noe med #metoo å gjøre, bevegelsen som handlet om sexovergrep og trakassering? Jeg og mange andre kan snakke til vi blir blå i ansiktet om det, mens andre kanskje ikke er helt sikre på hva begrepet har med #metoo og likestilling å gjøre.

Men det er de samme mekanismene og strukturene som ligger bak. Samlebegrepet for alle disse tingene er gode, gamle patriarkatet. Dersom du ikke føler deg godt nok kjent med dette begrepet og hva det inneholder, kan du med fordel tenke deg om én gang til før du takker ja til å delta i diskusjoner om kjønn og likestilling. Da er det nemlig en forsvinnende liten sjanse for at vi får høre noe som helst fra deg som vi ikke allerede har hørt tusen ganger før. Kanskje det da er bedre å finne seg en plass i publikum for å lære mer?

Representasjon foran og bak kamera er viktig. Hvis man kun får høre og se fortellinger og perspektiver fra én gitt gruppe, og aldri fra andre grupper, er det lett for den menneskelige psyken å «glemme» at de vi ikke hører fra har like gyldige følelser og meninger. Slik bidrar denne typen normativt samfunn til en slags umenneskeliggjøring av alle som ikke passer inn i «normalen».

Vi som jobber med film har en unik mulighet til å være med å motvirke slike holdninger! Her kan både dere som jobber med produksjon og vi som jobber med formidling utrette mye. Vi kan vise verden at det fins flere fortellinger, flere perspektiver og livserfaringer, enn den rådende standard. Vi kan hjelpe til med å menneskeliggjøre de marginaliserte, gjennom å legge til rette for at både minoriteter og underrepresenterte kan fortelle sine historier, vise fram verden fra sitt ståsted. For å vise alle andre, enten de mer privilegerte eller de som simpelthen har helt andre typer utfordringer, hvordan verden ser ut for dem. For hvilket medium og hvilken kunstart passer bedre enn film til å gjøre dette?

Tilrettelegge for mangfold

Da er det viktig at vi nettopp legger til rette for (i motsetning til for eksempel å snakke på vegne av, eller lage filmer om). Hvordan man på best mulig vis kan gjøre nettopp dette, fins det naturlig nok mange forskjellige oppfatninger om. Mange mener at ved å tilby stadig nye mentorordninger og utviklingsprogrammer for unge kvinner, er man langt på vei.

Slike tiltak er utvilsomt svært godt ment, men det hindrer ikke at de fleste av dem, og ikke minst totaliteten, blir helt feilslått. Blant de som har påpekt problemene med dette er Dramatikerforbundets leder Monica Boracco i innlegget «Snu speilet, NFI».

Kort fortalt går frustrasjonen blant den kvinnelige delen av filmfeltet ut på den velmente, men sørgelig nedlatende tanken bak at visse utdannede fagpersoner behøver støttehjul lenger enn visse andre, basert på hvilket kjønn man har. (For det er kjønn som er fokuset – ikke for eksempel etnisitet, klasse eller legning, som alle er fullstendig reelle grunner til at folk blir ekskludert og diskriminert i hverdagen). Selvfølgelig kommer protestene fort når man påpeker dette, fra hver enkelt organisasjon og fagperson som står bak de nevnte tiltakene: De har jo ikke tenkt sånn!

Må tenke helhetlig

Problemet er den manglende viljen til å løfte blikket, og se helhetlig på situasjonen. Dette tar oss tilbake til de skrytete glansbildene vi får servert i paneldebatter og på seminarer: Man ser generelt sett kun på sine egne tiltak, helt løsrevet fra resten av bransjen. Og hvis hver enkelt bransjeaktør kun tilbyr mentorordninger og utviklingsprogrammer (gjerne uten produksjonsmidler) til unge kvinnelige filmskapere, ja da har vi et overordnet problem. Og da er det mange som må øve seg på å se lenger enn til sin egen nese, og hva de skal få ros for neste gang.

Det viktigste argumentet for at det er nettopp de yngre kvinnelige filmskaperne man satser på, er at det er så vanskelig å komme seg inn i bransjen. Problemet er bare at det er langt vanskeligere å bli i bransjen etter at man har fått både én og to føtter innenfor. Gjennom lang tid har vi sett at det har vært solid og god representasjon av kvinner i både kortfilm- og dokumentarmiljøene. Selv om kortfilm også er mye mer enn dette, er det unektelig slik at mange nye filmskapere starter i kortformatet for å så bevege seg videre til andre ting. Det er i dette steget videre at vi mister så mange kvinner. Noen føler nok at den evinnelige maktkampen simpelthen ikke er verdt det. Mange får i tillegg barn, og opplever at gapet mellom det yrket de ønsker å utøve (og er utdannet til), og en ny livssituasjon er så uoverkommelig stort at det ene blir nødt til å vike for det andre.

Her kommer vi inn på ganske grunnleggende likestilling og kvinnekamp, i den forstand at menn faktisk også får barn og familier. I resten av samfunnet har vi for lengst lange pappapermer og lover og regler som sikrer, i alle fall på papiret, at kvinners karrierer ikke skal bli skadelidende som følge av graviditet og fødsel. Bortsett fra for de i faste stillinger i NRK, er dette i hovedsak fraværende i det eksterne produksjonsmiljøet. Andre bransjer har skjønt at Mad Men ikke er noen god rollemodell for arbeidsfordeling på og utenfor kontoret. Hos oss i filmbransjen finner myten om den Mannlige Kunstneren som bare ofre alt av familieliv, sosiale forpliktelser og ansvar for å dyrke Kunsten sin, fortsatt god grobunn.

Kunstnere har også rett til et privatliv, og som yrkesutøvere har de rett på de samme velferdsordningene og sosiale rettighetene som alle andre. Selv om de skulle finne på å være kvinnelige kunstnere, til og med.

Kvotekunstnere

Vi kommer selvfølgelig ikke unna kvoteringsdebatten. Vi er et land hvor det høyeste demokratiske organet er basert på kvotering etter hvor i landet man kommer fra. Allikevel er kvotering noe av det skumleste som fins. Hvordan har det blitt et så lite stuerent ord? Selv noen av de i praksis mest feministiske makthaverne i det progressive Film-Sverige, Anna Serner og Git Scheynius, vegrer seg for å ta det i bruk. De «truer» med kvotering, eller sier at de bare er flinkere til å lete utenfor allfarvei etter den gode filmen enn hva andre er.

Kvotering har gang på gang blitt bevist å være et av tiltakene som virkelig fungerer for likestilling i arbeidslivet.

Når vi nå står overfor gigantiske strukturelle problemer i filmbransjen, er det på grunn av en ukultur som gjennom generasjoner har fått lov til å vokse seg større og større. Når de fleste av oss er enige om at det er denne gammeldagse ukulturen som er roten til problemene våre, er det påfallende hvor få som er interesserte i å ty til et av de verktøyene som vi vet at fungerer. I møte med inngrodde styrerom, produksjonskontorer og komitéer hvor mangfold er et teoretisk begrep, er det vanskelig å se for seg hva som kan fungere bedre enn nettopp kvotering for tvinge gjennom de endringene vi vil ha. NFI praktiserer per i dag det de kaller moderat kvotering for å nå sitt mål om 50/50 innen 2020. Er det bra nok å være moderat i møte med så drastiske utfordringer?

Kunsten først?

Men hva med kunsten? Det skal jo bare være den beste kunsten som får støtte! Ja vel. Hvem bestemmer hva som er den beste kunsten? Staten, ved sine institutter og etater? De samme innarbeidede instansene som passivt (eller aktivt) har vedlikeholdt den skjeve balansen som ble så synlig med sist vinters store oppvaskrunde?

Jeg tror forskjellige typer kunst er gode for forskjellige typer mennesker. Jeg tror at man kun oppnår virkelig god kunst ved at flere forskjellige perspektiver får komme til overflaten og bli synlige. At forskjellige uttrykk får anledning til å gå i dialog med hverandre, slik at kunsten kan fortsette å utvikle seg i stadig nye retninger. Det får den ikke sjansen til hvis man kun skal tilrettelegge for den samme brøkdelen av stemmer som alltid har fått den største plassen i rampelyset.

Hvis det virkelig er sånn at livet etterligner kunsten, bør vi jammen meg tenke oss nøye om når vi velger hva slags kunst som har livets rett. Og hvis vi ønsker at ytringsrommet skal utvides, må vi lære oss å høre etter når andre forteller.

 

Helene Aalborg er frilans filmskribent/filmformidler og leder i Feministisk Filmklubb. Hun er utdannet filmkurator og har vært styreleder i Norsk Filmklubbforbund siden 2014. Talsperson for Felles Front for Filmformidling.

Likestilling med flau bismak?

Likestilling med flau bismak?

Alle er nå tilsynelatende opptatt av å «løfte fram kvinner». Men alle de flotte ordene står i fare for å ende opp som festtaler, om vi ikke får en langt bredere tilnærming til representasjon gjennom hele bransjen, mener Helene Aalborg.

Foto fra filmbransjens 8.mars-tog

For et par uker siden stilte Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen spørsmålet om hvordan #metoo har påvirket debattklimaet i filmbransjen. Han peker på flere viktige grunner til at det ikke har skjedd enda større eller mer altomfattende endringer i den faglige diskursen. Blant annet viser han til risikoen enhver ytringsbærer løper ved å kritisere makthaverne, særlig i en frilansbasert kultur som filmbransjen. Denne risikoen, og strukturene som baserer seg på en slik frykt i utstrakt grad, berører selve kjernen av #metoo-bølgen, og alle former for undertrykking og ulikestilling verden over. Har vi så bare gått i sirkel det siste knappe året?

Én endring jeg opplever som reell og svært viktig, er at kvinner på tvers av bransjer og miljøer har fått et nytt språk for å snakke sammen – om det så gjelder seksuelle overgrep og trakassering (som diskutert her) eller på et mer overordnet plan de uholdbare maktforholdene som stadig gjør at kvinner generelt stiller lenger bak i køen. Plutselig har vi alle noen felles knagger å henge bagasjen vår på, for saker som gjelder både jobb og privatliv.

Veien til likestilling går ikke på autopilot

En annen direkte følge av både #metoo og de norske skuespillernes egen #stilleforopptak, er at likestilling og inkludering er på agendaen på alle bransjeseminarer, fagdager og paneldebatter. Dette er i utgangspunktet selvfølgelig svært velkomment. Etter å ha vært tilstede ved og deltatt på flere slike arrangementer, klarer jeg imidlertid ikke bli kvitt en slags flau bismak av overfladiskhet ved det hele.

Alle bransjeaktører, uansett hvor mye de har sittet på makt og penger i årevis før hashtag-revolusjonen, er nå tilsynelatende opptatt av å «løfte fram kvinner». Vi skal inkluderes og rekrutteres, støttes og frontes og utvikles. Særlig unge, kvinnelige filmskapere formelig slåss man om å støtte på forskjellige måter – det viktigste er at det syns fra scenen, naturligvis. Hele paneldebatter med 5-6 deltagere kan gå ut på at hver aktør sitter og forteller om sine egne likestillingstiltak, slik at det fort kan minne mer om et utstillingsvindu enn en debatt. Jeg har mer enn én gang hatt lyst til å reise meg opp og si at kjære dere, selvfølgelig har dere likestillingstiltak . Men forstår dere egentlig hvorfor det er viktig, eller er det mer på ordre fra kommunikasjonsrådgiverne deres at ordet «kvinner» plutselig er et av de mest brukte?

Det er nemlig ikke slik at dersom man inkluderer for eksempel hvite kvinnelige filmskapere i alderen 25–35 så er full likestilling og representasjon oppnådd. Vi må snakke om flere grupperinger enn kun «kvinner» og «menn» dersom vi skal ha noe som helst håp om reell forbedring. Vi behøver en langt bredere tilnærming til representasjon gjennom hele bransjen.

Et annet stort problem er å se i publikum på disse arrangementene – eller, rettere sagt, på de tomme stolene. Mannlige filmarbeidere kommer stort sett til debatter om likestilling dersom de selv, eller deres arbeidsgiver, skal bidra med noe. Ellers glimrer de fleste med sitt fravær. Dette merket vi for eksempel under årets åpningsdebatt i Grimstad, og jeg merket det da jeg arrangerte «Hva nå? En helaften om kjønn og norsk filmbransje» i vinter. For å nevne noen. Dersom de eneste som kommer og lytter på disse arrangementene er vi som allerede er engasjerte og enige, kommer vi ingen vei. Det blir ren preking for menigheten. Så, kjære mannlige kollegaer: Hvorfor syns dere ikke dette er viktig? Hva skal til for at dere kommer og lytter, selv om dere ikke skal prate selv?

Bred representasjon

Hvorfor er representasjon så viktig? Og har det noe med #metoo å gjøre, bevegelsen som handlet om sexovergrep og trakassering? Jeg og mange andre kan snakke til vi blir blå i ansiktet om det, mens andre kanskje ikke er helt sikre på hva begrepet har med #metoo og likestilling å gjøre.

Men det er de samme mekanismene og strukturene som ligger bak. Samlebegrepet for alle disse tingene er gode, gamle patriarkatet. Dersom du ikke føler deg godt nok kjent med dette begrepet og hva det inneholder, kan du med fordel tenke deg om én gang til før du takker ja til å delta i diskusjoner om kjønn og likestilling. Da er det nemlig en forsvinnende liten sjanse for at vi får høre noe som helst fra deg som vi ikke allerede har hørt tusen ganger før. Kanskje det da er bedre å finne seg en plass i publikum for å lære mer?

Representasjon foran og bak kamera er viktig. Hvis man kun får høre og se fortellinger og perspektiver fra én gitt gruppe, og aldri fra andre grupper, er det lett for den menneskelige psyken å «glemme» at de vi ikke hører fra har like gyldige følelser og meninger. Slik bidrar denne typen normativt samfunn til en slags umenneskeliggjøring av alle som ikke passer inn i «normalen».

Vi som jobber med film har en unik mulighet til å være med å motvirke slike holdninger! Her kan både dere som jobber med produksjon og vi som jobber med formidling utrette mye. Vi kan vise verden at det fins flere fortellinger, flere perspektiver og livserfaringer, enn den rådende standard. Vi kan hjelpe til med å menneskeliggjøre de marginaliserte, gjennom å legge til rette for at både minoriteter og underrepresenterte kan fortelle sine historier, vise fram verden fra sitt ståsted. For å vise alle andre, enten de mer privilegerte eller de som simpelthen har helt andre typer utfordringer, hvordan verden ser ut for dem. For hvilket medium og hvilken kunstart passer bedre enn film til å gjøre dette?

Tilrettelegge for mangfold

Da er det viktig at vi nettopp legger til rette for (i motsetning til for eksempel å snakke på vegne av, eller lage filmer om). Hvordan man på best mulig vis kan gjøre nettopp dette, fins det naturlig nok mange forskjellige oppfatninger om. Mange mener at ved å tilby stadig nye mentorordninger og utviklingsprogrammer for unge kvinner, er man langt på vei.

Slike tiltak er utvilsomt svært godt ment, men det hindrer ikke at de fleste av dem, og ikke minst totaliteten, blir helt feilslått. Blant de som har påpekt problemene med dette er Dramatikerforbundets leder Monica Boracco i innlegget «Snu speilet, NFI».

Kort fortalt går frustrasjonen blant den kvinnelige delen av filmfeltet ut på den velmente, men sørgelig nedlatende tanken bak at visse utdannede fagpersoner behøver støttehjul lenger enn visse andre, basert på hvilket kjønn man har. (For det er kjønn som er fokuset – ikke for eksempel etnisitet, klasse eller legning, som alle er fullstendig reelle grunner til at folk blir ekskludert og diskriminert i hverdagen). Selvfølgelig kommer protestene fort når man påpeker dette, fra hver enkelt organisasjon og fagperson som står bak de nevnte tiltakene: De har jo ikke tenkt sånn!

Må tenke helhetlig

Problemet er den manglende viljen til å løfte blikket, og se helhetlig på situasjonen. Dette tar oss tilbake til de skrytete glansbildene vi får servert i paneldebatter og på seminarer: Man ser generelt sett kun på sine egne tiltak, helt løsrevet fra resten av bransjen. Og hvis hver enkelt bransjeaktør kun tilbyr mentorordninger og utviklingsprogrammer (gjerne uten produksjonsmidler) til unge kvinnelige filmskapere, ja da har vi et overordnet problem. Og da er det mange som må øve seg på å se lenger enn til sin egen nese, og hva de skal få ros for neste gang.

Det viktigste argumentet for at det er nettopp de yngre kvinnelige filmskaperne man satser på, er at det er så vanskelig å komme seg inn i bransjen. Problemet er bare at det er langt vanskeligere å bli i bransjen etter at man har fått både én og to føtter innenfor. Gjennom lang tid har vi sett at det har vært solid og god representasjon av kvinner i både kortfilm- og dokumentarmiljøene. Selv om kortfilm også er mye mer enn dette, er det unektelig slik at mange nye filmskapere starter i kortformatet for å så bevege seg videre til andre ting. Det er i dette steget videre at vi mister så mange kvinner. Noen føler nok at den evinnelige maktkampen simpelthen ikke er verdt det. Mange får i tillegg barn, og opplever at gapet mellom det yrket de ønsker å utøve (og er utdannet til), og en ny livssituasjon er så uoverkommelig stort at det ene blir nødt til å vike for det andre.

Her kommer vi inn på ganske grunnleggende likestilling og kvinnekamp, i den forstand at menn faktisk også får barn og familier. I resten av samfunnet har vi for lengst lange pappapermer og lover og regler som sikrer, i alle fall på papiret, at kvinners karrierer ikke skal bli skadelidende som følge av graviditet og fødsel. Bortsett fra for de i faste stillinger i NRK, er dette i hovedsak fraværende i det eksterne produksjonsmiljøet. Andre bransjer har skjønt at Mad Men ikke er noen god rollemodell for arbeidsfordeling på og utenfor kontoret. Hos oss i filmbransjen finner myten om den Mannlige Kunstneren som bare ofre alt av familieliv, sosiale forpliktelser og ansvar for å dyrke Kunsten sin, fortsatt god grobunn.

Kunstnere har også rett til et privatliv, og som yrkesutøvere har de rett på de samme velferdsordningene og sosiale rettighetene som alle andre. Selv om de skulle finne på å være kvinnelige kunstnere, til og med.

Kvotekunstnere

Vi kommer selvfølgelig ikke unna kvoteringsdebatten. Vi er et land hvor det høyeste demokratiske organet er basert på kvotering etter hvor i landet man kommer fra. Allikevel er kvotering noe av det skumleste som fins. Hvordan har det blitt et så lite stuerent ord? Selv noen av de i praksis mest feministiske makthaverne i det progressive Film-Sverige, Anna Serner og Git Scheynius, vegrer seg for å ta det i bruk. De «truer» med kvotering, eller sier at de bare er flinkere til å lete utenfor allfarvei etter den gode filmen enn hva andre er.

Kvotering har gang på gang blitt bevist å være et av tiltakene som virkelig fungerer for likestilling i arbeidslivet.

Når vi nå står overfor gigantiske strukturelle problemer i filmbransjen, er det på grunn av en ukultur som gjennom generasjoner har fått lov til å vokse seg større og større. Når de fleste av oss er enige om at det er denne gammeldagse ukulturen som er roten til problemene våre, er det påfallende hvor få som er interesserte i å ty til et av de verktøyene som vi vet at fungerer. I møte med inngrodde styrerom, produksjonskontorer og komitéer hvor mangfold er et teoretisk begrep, er det vanskelig å se for seg hva som kan fungere bedre enn nettopp kvotering for tvinge gjennom de endringene vi vil ha. NFI praktiserer per i dag det de kaller moderat kvotering for å nå sitt mål om 50/50 innen 2020. Er det bra nok å være moderat i møte med så drastiske utfordringer?

Kunsten først?

Men hva med kunsten? Det skal jo bare være den beste kunsten som får støtte! Ja vel. Hvem bestemmer hva som er den beste kunsten? Staten, ved sine institutter og etater? De samme innarbeidede instansene som passivt (eller aktivt) har vedlikeholdt den skjeve balansen som ble så synlig med sist vinters store oppvaskrunde?

Jeg tror forskjellige typer kunst er gode for forskjellige typer mennesker. Jeg tror at man kun oppnår virkelig god kunst ved at flere forskjellige perspektiver får komme til overflaten og bli synlige. At forskjellige uttrykk får anledning til å gå i dialog med hverandre, slik at kunsten kan fortsette å utvikle seg i stadig nye retninger. Det får den ikke sjansen til hvis man kun skal tilrettelegge for den samme brøkdelen av stemmer som alltid har fått den største plassen i rampelyset.

Hvis det virkelig er sånn at livet etterligner kunsten, bør vi jammen meg tenke oss nøye om når vi velger hva slags kunst som har livets rett. Og hvis vi ønsker at ytringsrommet skal utvides, må vi lære oss å høre etter når andre forteller.

 

Helene Aalborg er frilans filmskribent/filmformidler og leder i Feministisk Filmklubb. Hun er utdannet filmkurator og har vært styreleder i Norsk Filmklubbforbund siden 2014. Talsperson for Felles Front for Filmformidling.

MENY