Hva har #metoo betydd for debattklimaet i filmbransjen?

Hva har #metoo betydd for debattklimaet i filmbransjen?

#metoo og #stilleforopptak har gjort kvinnene modigere og trakassering synligere. Men det har foreløpig ikke utvidet ytringsrommet i filmbransjen.

Det var nødt til å inntreffe på et eller annet tidspunkt: en bredere debatt i kjølvannet av #metoo der flere og avvikende stemmer slipper til. Siste ukene har Øystein Stenes innlegg i Samtiden, der han gjør rede for sin opplevelse av å være en slik avvikende stemme, skapt mye debatt. Det er fortsatt forbausende mange som mener at han burde holdt kjeft, i både teater- og filmbransjen, men mitt inntrykk er at de fleste hilser debatten velkommen.

Det startet her på rushprint.no i oktober i fjor, med Stenes innlegg ”Vår tradisjon for trakassering av skuespillere”. Det var en grunnleggende erkjennelse av problemet med seksuell trakassering, men det var ingressen som fikk størst oppmerksomhet: ”Det er vel og bra å dele #metoo på sosial medier. Men hvis ingen setter ned foten og sier nei, har ikke noe forandret seg”. De som ikke umiddelbart ga etter for raseri over de linjene og kastet seg over kommentarfeltene på Facebook, kunne lenger ned i saken lese om hvordan han har opplevd samspillet mellom regissør og skuespiller i teater- og filmbransjen. Det var ikke noe veldig kontroversielt eller nytt han kom med, egentlig, men ingressen, som jeg angrer på i dag, kunne gi inntrykk av en slags ”offer-klandring”.

Det mest nedslående med den harde kritikken av Stene som fulgte var fraværet av den refleksjonen han inviterte til. Han satte ikke spørsmålstegn ved #metoo-bevegelsens berettigelse, men ønsket å debattere noen av de mekanismene som har bidratt til seksuell trakassering. Han mener det ligger nedarvet i bransjekulturen.

Om man beveger seg inn i denne debatten med såpass kontrære meninger, så forventer man motstand. Men de harde ordene, mange rettet mot Stene som person, satte en stopper for en videre debatt, og han trakk seg ut. Før han nå altså vendte tilbake.

#metoo og #stilleforopptak er et opprør som har oppstått av ren nødvendighet, og som i alle kulturrevolusjoner vil de mest utålmodige slå ned på avvikende stemmer. Debatten og oppgjøret det har utløst i den norske film- og teaterbransjen har ligget et sted mellom det svenske og det danske etterspillet – mellom det konsensusbaserte og det mer konfliktfylte. Det amerikanske hysteriet, der ingen mannlige regissører eller produsenter i Hollywood lenger våger å ta et møte med en kvinnelig skuespiller uten vitner til stede, er vi heldigvis fortsatt langt unna.

Hvorfor Stenes ønske om å drøfte og debattere mekanismene i film- og teaterbransjen møtte sånn motstand, skyldes ikke bare at han er polemisk og at tematikken utløser sterke følelser. Det skyldes også manglende tradisjoner for en genuin debattkultur. Jeg kjenner ikke teaterbransjen godt nok, så jeg forholder meg her til filmbransjen, selv om mekanismene synes ganske like.

Jeg vet ikke om noen annen bransje der uformelle nettverk og et over 100 år gammelt hierarki er så styrende for de som jobber i den. Å gå på en norsk premiere sammen med filmbransjen er som å være vitne til et Game of Thrones-aktig rollespill, der alle har det samme uttrykket i ansiktet: hvem kan gi meg min neste jobb?

De aller fleste filmfolk er frilansere og derfor svært forsiktige med å bite den hånda som mater dem. Det heter gjerne at ingen filmskapere er bedre enn sin nyeste film, men det gjelder også i høyeste grad for filmarbeiderne. Om noen begynner å snakke om at du er ”vanskelig”, så står du der uten jobb. Det er blant annet derfor mange kvinner og menn har betalt en høy pris for å varsle om trakassering.

Dette har selvsagt gjort det utfordrende å opprettholde et godt debattnivå i en publikasjon som Rushprint. Da jeg for noen år siden jobbet i norsk presse, blant annet med debattinnlegg, reflekterte jeg sjelden over hva de som skrev innleggene risikerte. I filmbransjen er debattantene ekstremt bevisst hva de risikerer, og det er ofte drepende for debatten.

Den brede samtalen som #metoo kunne ha utløst i filmbransjen, kom aldri. Etter #metoo og #stilleforopptak har de fleste mennene ligget lavt, mens kvinnene snakker sammen i lukkede grupper på Facebook. Mange mener mye, men vegrer seg for å utveksle meninger der man kan møte hverandre i åpent lende.

#metoo har gjort kvinnene modigere og seksuell trakassering synlig – og det er ikke lite bare det. Men det har ikke utvidet ytringsrommet. Hierarkiet i bransjen består av kvinner og menn som fortsatt vegrer seg for debatt, de er formet av en ganske lukket bransjekultur.

Jeg ser likevel enkelte tegn til mindre frykt hos en ny generasjon filmskapere som kanskje ennå ikke er tatt uforbeholdent inn i varmen. Mange av de har ytret seg her på rushprint.no. Gunhild Engers innlegg fra i våres er interessant i så måte. Det er en oppfordring til bransjeaktørene som sitter med reell makt om å være kritiske til den rollen de selv spiller, og hun berører hva hun mener må til for å endre en kultur. Samtidig har Enger fått mer støtte til sine prosjekter enn noen gang før. Det skyldes selvsagt talent, ikke masochisme hos støttegiverne hun kritiserer. Men det viser at frykten for å sparke oppover noen ganger er ubegrunnet. La oss håpe at flere følger hennes eksempel.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Hva har #metoo betydd for debattklimaet i filmbransjen?

Hva har #metoo betydd for debattklimaet i filmbransjen?

#metoo og #stilleforopptak har gjort kvinnene modigere og trakassering synligere. Men det har foreløpig ikke utvidet ytringsrommet i filmbransjen.

Det var nødt til å inntreffe på et eller annet tidspunkt: en bredere debatt i kjølvannet av #metoo der flere og avvikende stemmer slipper til. Siste ukene har Øystein Stenes innlegg i Samtiden, der han gjør rede for sin opplevelse av å være en slik avvikende stemme, skapt mye debatt. Det er fortsatt forbausende mange som mener at han burde holdt kjeft, i både teater- og filmbransjen, men mitt inntrykk er at de fleste hilser debatten velkommen.

Det startet her på rushprint.no i oktober i fjor, med Stenes innlegg ”Vår tradisjon for trakassering av skuespillere”. Det var en grunnleggende erkjennelse av problemet med seksuell trakassering, men det var ingressen som fikk størst oppmerksomhet: ”Det er vel og bra å dele #metoo på sosial medier. Men hvis ingen setter ned foten og sier nei, har ikke noe forandret seg”. De som ikke umiddelbart ga etter for raseri over de linjene og kastet seg over kommentarfeltene på Facebook, kunne lenger ned i saken lese om hvordan han har opplevd samspillet mellom regissør og skuespiller i teater- og filmbransjen. Det var ikke noe veldig kontroversielt eller nytt han kom med, egentlig, men ingressen, som jeg angrer på i dag, kunne gi inntrykk av en slags ”offer-klandring”.

Det mest nedslående med den harde kritikken av Stene som fulgte var fraværet av den refleksjonen han inviterte til. Han satte ikke spørsmålstegn ved #metoo-bevegelsens berettigelse, men ønsket å debattere noen av de mekanismene som har bidratt til seksuell trakassering. Han mener det ligger nedarvet i bransjekulturen.

Om man beveger seg inn i denne debatten med såpass kontrære meninger, så forventer man motstand. Men de harde ordene, mange rettet mot Stene som person, satte en stopper for en videre debatt, og han trakk seg ut. Før han nå altså vendte tilbake.

#metoo og #stilleforopptak er et opprør som har oppstått av ren nødvendighet, og som i alle kulturrevolusjoner vil de mest utålmodige slå ned på avvikende stemmer. Debatten og oppgjøret det har utløst i den norske film- og teaterbransjen har ligget et sted mellom det svenske og det danske etterspillet – mellom det konsensusbaserte og det mer konfliktfylte. Det amerikanske hysteriet, der ingen mannlige regissører eller produsenter i Hollywood lenger våger å ta et møte med en kvinnelig skuespiller uten vitner til stede, er vi heldigvis fortsatt langt unna.

Hvorfor Stenes ønske om å drøfte og debattere mekanismene i film- og teaterbransjen møtte sånn motstand, skyldes ikke bare at han er polemisk og at tematikken utløser sterke følelser. Det skyldes også manglende tradisjoner for en genuin debattkultur. Jeg kjenner ikke teaterbransjen godt nok, så jeg forholder meg her til filmbransjen, selv om mekanismene synes ganske like.

Jeg vet ikke om noen annen bransje der uformelle nettverk og et over 100 år gammelt hierarki er så styrende for de som jobber i den. Å gå på en norsk premiere sammen med filmbransjen er som å være vitne til et Game of Thrones-aktig rollespill, der alle har det samme uttrykket i ansiktet: hvem kan gi meg min neste jobb?

De aller fleste filmfolk er frilansere og derfor svært forsiktige med å bite den hånda som mater dem. Det heter gjerne at ingen filmskapere er bedre enn sin nyeste film, men det gjelder også i høyeste grad for filmarbeiderne. Om noen begynner å snakke om at du er ”vanskelig”, så står du der uten jobb. Det er blant annet derfor mange kvinner og menn har betalt en høy pris for å varsle om trakassering.

Dette har selvsagt gjort det utfordrende å opprettholde et godt debattnivå i en publikasjon som Rushprint. Da jeg for noen år siden jobbet i norsk presse, blant annet med debattinnlegg, reflekterte jeg sjelden over hva de som skrev innleggene risikerte. I filmbransjen er debattantene ekstremt bevisst hva de risikerer, og det er ofte drepende for debatten.

Den brede samtalen som #metoo kunne ha utløst i filmbransjen, kom aldri. Etter #metoo og #stilleforopptak har de fleste mennene ligget lavt, mens kvinnene snakker sammen i lukkede grupper på Facebook. Mange mener mye, men vegrer seg for å utveksle meninger der man kan møte hverandre i åpent lende.

#metoo har gjort kvinnene modigere og seksuell trakassering synlig – og det er ikke lite bare det. Men det har ikke utvidet ytringsrommet. Hierarkiet i bransjen består av kvinner og menn som fortsatt vegrer seg for debatt, de er formet av en ganske lukket bransjekultur.

Jeg ser likevel enkelte tegn til mindre frykt hos en ny generasjon filmskapere som kanskje ennå ikke er tatt uforbeholdent inn i varmen. Mange av de har ytret seg her på rushprint.no. Gunhild Engers innlegg fra i våres er interessant i så måte. Det er en oppfordring til bransjeaktørene som sitter med reell makt om å være kritiske til den rollen de selv spiller, og hun berører hva hun mener må til for å endre en kultur. Samtidig har Enger fått mer støtte til sine prosjekter enn noen gang før. Det skyldes selvsagt talent, ikke masochisme hos støttegiverne hun kritiserer. Men det viser at frykten for å sparke oppover noen ganger er ubegrunnet. La oss håpe at flere følger hennes eksempel.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

MENY