Det er vel og bra å dele #metoo på sosial medier. Men hvis ingen setter ned foten og sier nei, har ikke noe forandret seg, mener Øystein Stene.

Jeg bruker mye av tiden min blant verstingene når det kommer til seksuell trakassering: Teater- og filmbransjen. Som Aftenpostens oppslag 18. oktober peker på, viser arbeidsundersøkelser år etter år at ingen blir utsatt for mer drit av denne typen enn skuespillere.
Når dette omtales offentlig, er forklaringen ofte at arbeidet til skuespillere er intimt, nært og kroppslig. En argumentasjon jeg aldri helt har skjønt: Gjelder ikke det psykologer, leger, fysioterapeuter og yogalærere også? Hvorfor er ikke de og på toppen av statistikken?
Etter å ha jobba noen år i denne bransjen, mener jeg å kunne tilby en annen hypotese: Jeg opplever at film- og teaterbransjen har en sterkt hierarkisk kultur kobla med en profesjonalisert mangel på grensesetting. Begge deler har sine dype historiske røtter.
Da det moderne teateret oppsto på 1800-tallet, var det med en klar arbeidsdeling: Regissøren var den allvitende overkunstneren, skuespilleren ble brikken i kunstverket hvis anvendelighet ble definert av teatersjefen, regissøren og publikum. Eller som Alfred Hitchcock sa, da han ble konfrontert med å ha omtalt skuespillere som ”kveg”: ”Jeg har aldri sagt at skuespillere er kveg, jeg har sagt de burde behandles som kveg.”
Skuespilleren fikk sin takk i form av publikums beundring og hyllest. I bytte skulle hun være medgjørlig. Og i tillegg aller helst tilgjengelig, umiddelbar, åpen og leken. Selv om ting har utviklet seg siden 1800, er dette fremdeles kjerneegenskaper. En av de mest brukte instruksjoner i teatret er: Slutt å tenke! Ikke bruk hodet! Lytt til kroppen!
Kolleger i film- og teaterbransjen kaller meg gjerne ”intellektuell” og ”teoretisk” når jeg problematiserer sånt. Og de mener det nesten alltid som en dårlig skjult fornærmelse. Språket og sjargongen i miljøet er ofte sauset inn i en halvspirituell graut der målet synes å være frakobling av frontal cortex.
Ingenting av dette er noe nytt, det har preget skuespillerkunsten siden romantikken. Minst. Ideen om skuespilleren som et naturbarn som må følge sine impulser, være som et løvblad i vinden, er framdyrket over århundre med mytebygging. Det som er nytt, er at samfunnet rundt har endret seg.
En som blir seksuelt trakassert har selvsagt ikke noe ansvar for det. Men jeg vil hevde at hun eller han – for ja, dette skjer begge kjønn – har et ansvar for å sette ned foten. Finne en måte å respondere på, dra en grense. Både for seg selv og for sine kollegers skyld. Så ukulturen ikke får fortsette. Adferd i en gruppe utvikles gjerne gjennom forhandling. Og min erfaring så langt er: Det finnes få som sanksjoner dette, formellt eller uformellt, der og da eller senere.
Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg har hørt, fra trakasserte skuespillere. Både i studiesituasjon og i det profesjonelle liv. Det kan være alt fra utidige måter å gi tilbakemeldinger i prøvesituasjon på, via unødig mye berøring og fysisk kontakt, til utilbørlige forslag, spesielt problematisk hvis det kommer fra en som har et overordnet pedagogisk eller kunstnerisk ansvar.
Omtrent hver gang har jeg respondert på samme måte: Dette bør tas opp, snakkes om, på et eller annet vis – aller helst med den det gjelder. Hver gang skjer det samme: Den som har fortalt, trekker seg. Er redd for konsekvensene, for å miste jobber, bli kjent som en som er vanskelig. Skuespilleren trer tilbake i folden, holder kjeft og aksepterer universets lover.
Men bildet er ikke nattsvart: Selv om dette er et problem, er det ikke sånn at folk flest trakasserer. Heller ikke i film- og teaterbransjen. Problemet er etter mitt skjønn at for mye av miljøet gir de få som holder på, temmelig fritt spillerom. Og at for mange skuespillere i for stor grad er medgjørlige og pragmatiske. Denne problemstillingen er ikke unik for Hollywood og Harvey Weinstein, dette gjelder det meste av det vestlige film- og teatermiljøet. Det er synd, for det er ellers en av de mest vitale og idérike bransjer som finnes.
Så kjære skuespillere og andre som opplever trakassering: Det er vel og bra å skrive #metoo på statusoppdateringen. Men om ingen tar grep og setter ned foten – aller helst der og da, i situasjonen – har det ikke skjedd en dritt. Makt er ikke noe du får, det er noe du tar.
Øystein Stene er litteraturviter og dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Han har hatt manus og regi på film og teater og publisert romaner og en innføringsbok om skuespillerkunst. Les hans tidligere innlegg.
Jeg bruker mye av tiden min blant verstingene når det kommer til seksuell trakassering: Teater- og filmbransjen. Som Aftenpostens oppslag 18. oktober peker på, viser arbeidsundersøkelser år etter år at ingen blir utsatt for mer drit av denne typen enn skuespillere.
Når dette omtales offentlig, er forklaringen ofte at arbeidet til skuespillere er intimt, nært og kroppslig. En argumentasjon jeg aldri helt har skjønt: Gjelder ikke det psykologer, leger, fysioterapeuter og yogalærere også? Hvorfor er ikke de og på toppen av statistikken?
Etter å ha jobba noen år i denne bransjen, mener jeg å kunne tilby en annen hypotese: Jeg opplever at film- og teaterbransjen har en sterkt hierarkisk kultur kobla med en profesjonalisert mangel på grensesetting. Begge deler har sine dype historiske røtter.
Da det moderne teateret oppsto på 1800-tallet, var det med en klar arbeidsdeling: Regissøren var den allvitende overkunstneren, skuespilleren ble brikken i kunstverket hvis anvendelighet ble definert av teatersjefen, regissøren og publikum. Eller som Alfred Hitchcock sa, da han ble konfrontert med å ha omtalt skuespillere som ”kveg”: ”Jeg har aldri sagt at skuespillere er kveg, jeg har sagt de burde behandles som kveg.”
Skuespilleren fikk sin takk i form av publikums beundring og hyllest. I bytte skulle hun være medgjørlig. Og i tillegg aller helst tilgjengelig, umiddelbar, åpen og leken. Selv om ting har utviklet seg siden 1800, er dette fremdeles kjerneegenskaper. En av de mest brukte instruksjoner i teatret er: Slutt å tenke! Ikke bruk hodet! Lytt til kroppen!
Kolleger i film- og teaterbransjen kaller meg gjerne ”intellektuell” og ”teoretisk” når jeg problematiserer sånt. Og de mener det nesten alltid som en dårlig skjult fornærmelse. Språket og sjargongen i miljøet er ofte sauset inn i en halvspirituell graut der målet synes å være frakobling av frontal cortex.
Ingenting av dette er noe nytt, det har preget skuespillerkunsten siden romantikken. Minst. Ideen om skuespilleren som et naturbarn som må følge sine impulser, være som et løvblad i vinden, er framdyrket over århundre med mytebygging. Det som er nytt, er at samfunnet rundt har endret seg.
En som blir seksuelt trakassert har selvsagt ikke noe ansvar for det. Men jeg vil hevde at hun eller han – for ja, dette skjer begge kjønn – har et ansvar for å sette ned foten. Finne en måte å respondere på, dra en grense. Både for seg selv og for sine kollegers skyld. Så ukulturen ikke får fortsette. Adferd i en gruppe utvikles gjerne gjennom forhandling. Og min erfaring så langt er: Det finnes få som sanksjoner dette, formellt eller uformellt, der og da eller senere.
Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg har hørt, fra trakasserte skuespillere. Både i studiesituasjon og i det profesjonelle liv. Det kan være alt fra utidige måter å gi tilbakemeldinger i prøvesituasjon på, via unødig mye berøring og fysisk kontakt, til utilbørlige forslag, spesielt problematisk hvis det kommer fra en som har et overordnet pedagogisk eller kunstnerisk ansvar.
Omtrent hver gang har jeg respondert på samme måte: Dette bør tas opp, snakkes om, på et eller annet vis – aller helst med den det gjelder. Hver gang skjer det samme: Den som har fortalt, trekker seg. Er redd for konsekvensene, for å miste jobber, bli kjent som en som er vanskelig. Skuespilleren trer tilbake i folden, holder kjeft og aksepterer universets lover.
Men bildet er ikke nattsvart: Selv om dette er et problem, er det ikke sånn at folk flest trakasserer. Heller ikke i film- og teaterbransjen. Problemet er etter mitt skjønn at for mye av miljøet gir de få som holder på, temmelig fritt spillerom. Og at for mange skuespillere i for stor grad er medgjørlige og pragmatiske. Denne problemstillingen er ikke unik for Hollywood og Harvey Weinstein, dette gjelder det meste av det vestlige film- og teatermiljøet. Det er synd, for det er ellers en av de mest vitale og idérike bransjer som finnes.
Så kjære skuespillere og andre som opplever trakassering: Det er vel og bra å skrive #metoo på statusoppdateringen. Men om ingen tar grep og setter ned foten – aller helst der og da, i situasjonen – har det ikke skjedd en dritt. Makt er ikke noe du får, det er noe du tar.
Øystein Stene er litteraturviter og dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Han har hatt manus og regi på film og teater og publisert romaner og en innføringsbok om skuespillerkunst. Les hans tidligere innlegg.