Den norske spillefilmens paradoks

Den norske spillefilmens paradoks

Hvordan kan NFI forvente nyskapende filmer, når det nyskapende skal være etterligninger av noe konsulentene kjenner igjen og føler seg trygge i? Lilja Ingolfsdottir om hvordan de største kvalitetene hennes som kortfilmskaper ble oppfattet som en usikkerhetsfaktor i møte med langfilmen.

I år er det nøyaktig 20 år siden jeg vant en manuskonkurranse i NRK og fikk finansiert min første kortfilm med statlige midler.

I kjølvannet av dette var jeg sjeleglad for å få opprettholde en jevn arbeidsflyt, som over en tiårsperiode resulterte i at jeg produserte omlag 15 kortfilmer og novellefilmer med statlig støtte.

Personlig har jeg alltid hatt sansen for det korte formatet. Det er noe befriende og grenseløst i et avgrenset rom. Kortfilmen har for meg vært et mulighetsrom som både inspirerer og innbyr til nytenkning og eksperimentering. Men i senere tid har jeg blitt usikker på om det faktisk er formatet som gjør at kortfilmen virker friere enn den lengre, eller om det er den norske tilnærmingen til langfilm.

Større ambisjoner

Som kortfilmskaper opplevde jeg at støtteinstansene ga meg rom og tillit. Jeg ble møtt med ektefølt nysgjerrighet og jevnlig oppfordret av både konsulenter og produsenter til å følge intuisjonen og utfordre tradisjonelle fortellerstrukturer. Det var heller aldri en ulempe for meg å være kvinne i dette utforskende virket. Til tider kunne det faktisk føles som en fordel.

Etter å ha laget et dusin kortfilmer, kjentes dette formatet gradvis for trangt for der jeg var i min utviklingsprosess. Jeg hadde født flere barn, gjennomgått en skilsmisse og opplevd å miste foreldre. Jeg hadde en lengre historie i meg, og trengte et større rom til å fortelle den. Alle de årene jeg hadde brukt på å teste ut ulike historier og måter å fortelle dem på, hadde gitt meg muligheten til å forske frem et eget filmspråk. Jeg følte meg trygg på å utvikle dette språket videre i en lengre film. Jeg hadde fått erfaring med stab og hvordan det er å jobbe på sett, jeg hadde livserfaring og jeg hadde noe å fortelle.

Jeg beveget meg derfor mot langformatet med stort pågangsmot og entusiasme. Støttesystemet hadde jo investert i mine prosjekter og fulgt meg i en årrekke. Bransjeorganisasjonen Film & Kino hadde til og med finansiert en DVD-utgivelse med en samlet kolleksjon av mine kortfilmer. Jeg var foreberedt på at nåløyet kunne være smalt, men at det gjennom utrettelig arbeidsvilje og stayerevne, samt evnen til å lære i prosess og utvikle meg underveis, ville bli mulig  å nå gjennom. Det var tross alt stor mangel på den typen film jeg ønsket å lage; personlige, utradisjonelle fortellinger med sterke, sammensatte og moderne kvinner i hovedrollen. Det måtte jo være noe både menn og kvinner ønsket å se!

Fra Ingolfsdottirs novellefilm «Neglect» med Agnes Kittelsen (til venstre) i hovedrollen.

Institusjonell entusiasme

Det eneste jeg ikke var forberedt på, var at jeg i forsøket på å overbevise det statlige støttesystemet om filmens verdi, skulle bli sittende fast i en institusjonell hengemyr, som var så seiglivet at den gradvis tappet meg og prosjektet for alle krefter.

Det overraskende var at denne stagnasjonen ikke var en konsekvens av avslag hos alle beslutningstakere. Snarere tvert imot. Alle konsulentene som satt på pengesekken, fikk en umiddelbar interesse for prosjektet og ønsket å holde det i live. Jeg fikk høre at det var et unikt prosjekt, det var noe som rørte dem på en helt spesiell måte, noe de ikke kunne sette fingeren på, noe de ikke hadde sett før. Kanskje var det fordi det lå en nerve i prosjektet, eller at jeg ønsket å utfordre forestillingen om en kvinne på film. Umulig å si.

Kunne de bevilge støtte basert på denne magefølelsen av kvalitet? Jo, hvorfor ikke?

Eller forresten, var ikke kvinnekarakteren for usympatisk? Hun handlet jo på måter som gjorde at man kanskje ikke likte henne? Og hva med mannen, kom han egentlig tydelig nok frem eller godt ut av det? For ikke å snakke om regigrepet, kunne man forstå det? Jeg hadde jo laget et en rekke filmer før, men jeg hadde ikke laget akkurat denne, så hvordan kunne de egentlig fullt ut se for seg hvordan denne filmen skulle bli? Og hvem skulle egentlig se den?

Utvikling, utvikling…

Løsningen ble utvikling. Manusutvikling, research, castingopptak, locationbilder,  endeløse reginotater, stemningsfilmer og piloter. Bestillingene fra de ulike konsulentene var mange. Når alt kom til alt,  ønsket jo alle å se denne filmen på lerretet. Det var bare det at ingen ville ta den endelige beslutningen om at det kunne skje.

Det jeg virkelig ikke kunne forstå i denne langdryge prosessen, var at de samme egenskapene som jeg hadde lagt til grunn for alt mitt arbeid som filmskaper, det jeg anså som de største kvalitetene og beste redskapene, var nå usikkerhetsfaktorer i møte med det store systemet. Utforskning, nysgjerrighet, risikovilje. De samme aspektene som kortfilmkonsulentene, i kontorene på den andre siden av gangen, hadde opphøyet og etterlyst, skapte nå dyp tvil hos både produsenter og konsulentene for spillefilm.

Var det fundamentalt andre kriterier og kvaliteter man søkte i utformingen av en spillefilm? Var ikke utforskning og risiko i møte med form, karakter og fortellerstruktur verdifullt i et lengre format?

Etter flere runder med utvikling, begynte jeg å tenke at det måtte være større svakheter i prosjektet enn det jeg først hadde antatt. Tross alt var jo dette en utforskende filmfortelling, der mye av tilliten lå i selve prosessen. Ønsket var å skape et rammeverk, basert på et tydelig premiss, med scener som ga rom for utveksling og kreativt samspill mellom regissør og skuepiller. Jeg ønsket meg god tid og et tillitsfullt rom, men det var ikke mulig å skape dette uten å selv få tillit fra de nødvendige støttespillerne. Kanskje jeg som regissør ikke hadde de nødvendige kvalifikasjonene for et lengre format, kanskje kunne jeg bare fortelle noe i korte glimt, som bare skulle og burde sees av noen få og spesielt interesserte. Jeg begynte selv å tvile. Jeg utviklet og lette. Forsøkte å bevise og motbevise. Jeg kunne jo ikke vite, for jeg hadde aldri laget en så lang film.

Ingolfsdottir presenterer «Neglect» under Kortfilmfestivalen for Rushprint-medarbeider Aleksander Huser.

Mistet troen og lysten

Årene gikk, NFI bevilget og bevilget. Til etablerte menn, kassasuksesser, sjangerfilmer og en og annen, mannlig auteur. Jeg utviklet og utviklet, med støtte fra NFI, i sidesporet. Da over en halv million av fellesskapets penger var svidd av på tvungen utvikling for å overbevise tvilende og troende konsulenter, var sluttpunktet nådd. Jeg søkte produksjonsstøtte og jeg fikk nok en gang avslag til fordel for en friksjonsløs sjangerfilm. Jeg måtte innse at jeg ikke ville komme igjennom. Men verst av alt:  jeg hadde utviklet prosjektet mitt i stykker. Jeg kunne ikke lenger skjønne hva jeg ville med filmen, karakterene hadde for lengst sluttet å snakke til meg og det siste manusutkastet var tamt og retningsløst. Det var ikke noe mer å overbevise beslutningstakerne om når jeg selv ikke hadde lyst til å lage filmen.

Som en siste motreaksjon til det passiviserende utviklingsprogrammet til NFI, gikk jeg tilbake til originalmanuset og fant fram de scenene som fortsatt betød noe for meg.  Jeg sendte en søknad om et svært beskjedent beløp til Fond for lyd og bilde som jeg fikk innvilget og filmet noen scener som etter hvert kunne ligne en novellefilm på rundt 20 minutter. Da grovklippen var på plass, var pengene for lengst brukt opp. Jeg trosset min indre motstand mot NFI, krøp til korset og søkte midler til ferdigstillelse hos kortfilmkonsulenten. Entusiasmen hos folka på den siden av korridoren var stor. Dette var på alle måter et spennende prosjekt kortfilmavdelingen utvilsomt ville støtte. Alle egenskapene som hadde sådd tvil i langfilmkonsulentenes beslutningsapparat i en årrekke, ble igjen løftet fram og verdsatt. Bruddstykkene av langfilmen ble dermed ferdigstilt og vist som kortfilm.

Ikke noe unikt tilfelle

I ettertid har jeg igjen vært dumdristig nok å skrive to personlige filmmanus med tilsvarende sterke og utradisjonelle kvinnekarakterer i hovedrollen. Begge manus har fått manusstøtte fra NFI. Og per dags dato, syv år etter mitt første møte med utviklingsordningen for langfilm, står jeg nå igjen på trappene til å søke produksjonsutvikling for et av prosjektene.

I løpet av disse årene som har gått, har jeg lært at jeg på ingen måte har vært alene i denne utmattende kampen for å få lov til å jobbe med det jeg er utdannet til å gjøre.

På alle bauger og kanter har jeg møtt filmfortellere som har sittet fast i dette selvmotsigende og perspektivløse støttesystemet. Det er prisvinnende kortfilmskapere, regissører med lang fartstid, gode utdannelser og unike historier på hjertet. Hvorfor har det vært så umulig å få disse filmene i produksjon?

En fellesnevner, ser ut til å være at prosjektene er personlige og egenartede. Regissørene er risikovillige og utforskende. Og altfor mange av dem, er kvinner. Filmene søker ofte vekk fra standardiserte fortellerstrukturer og leter etter noe som ikke er funnet på film før.

Når institusjonene på sin side søker etter en sikkerhet, bildet av en ferdig film før den er laget, en visshet og bevismateriale på noe de har sett før, blir dette en umulighet. I filmer som søker å lage nye spor, finnes ikke en sikkerhet eller ferdig film før filmen er laget. Det er i dette spenningsfeltet, denne forskningen og risikoen, at selve filmens nerve skapes. Det ligger i prosjektets natur.

For mange av de mest interessante filmskaperne er både tvil og uvisshet et dyrebart verktøy. Forskning og prosess er en arbeidsmetode og kanskje et resultat i seg selv. Hvordan kan NFI forvente nyskapende filmer, når de nyskapende filmene skal være etterligninger av noe konsulentene kjenner igjen og føler seg trygge i?  Dette er et paradoks hvor støtteordningen biter seg selv i halen. Og kanskje er det her, vi mister gullet på veien.

Lilja Ingolfsdottir er regissør og manusforfatter.

Les også: Prosessen – om Guro Bruusgaards opplevelse av å utvikle et prosjekt i stykker. 

Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.

Sorry, comments are closed for this post.

Den norske spillefilmens paradoks

Den norske spillefilmens paradoks

Hvordan kan NFI forvente nyskapende filmer, når det nyskapende skal være etterligninger av noe konsulentene kjenner igjen og føler seg trygge i? Lilja Ingolfsdottir om hvordan de største kvalitetene hennes som kortfilmskaper ble oppfattet som en usikkerhetsfaktor i møte med langfilmen.

I år er det nøyaktig 20 år siden jeg vant en manuskonkurranse i NRK og fikk finansiert min første kortfilm med statlige midler.

I kjølvannet av dette var jeg sjeleglad for å få opprettholde en jevn arbeidsflyt, som over en tiårsperiode resulterte i at jeg produserte omlag 15 kortfilmer og novellefilmer med statlig støtte.

Personlig har jeg alltid hatt sansen for det korte formatet. Det er noe befriende og grenseløst i et avgrenset rom. Kortfilmen har for meg vært et mulighetsrom som både inspirerer og innbyr til nytenkning og eksperimentering. Men i senere tid har jeg blitt usikker på om det faktisk er formatet som gjør at kortfilmen virker friere enn den lengre, eller om det er den norske tilnærmingen til langfilm.

Større ambisjoner

Som kortfilmskaper opplevde jeg at støtteinstansene ga meg rom og tillit. Jeg ble møtt med ektefølt nysgjerrighet og jevnlig oppfordret av både konsulenter og produsenter til å følge intuisjonen og utfordre tradisjonelle fortellerstrukturer. Det var heller aldri en ulempe for meg å være kvinne i dette utforskende virket. Til tider kunne det faktisk føles som en fordel.

Etter å ha laget et dusin kortfilmer, kjentes dette formatet gradvis for trangt for der jeg var i min utviklingsprosess. Jeg hadde født flere barn, gjennomgått en skilsmisse og opplevd å miste foreldre. Jeg hadde en lengre historie i meg, og trengte et større rom til å fortelle den. Alle de årene jeg hadde brukt på å teste ut ulike historier og måter å fortelle dem på, hadde gitt meg muligheten til å forske frem et eget filmspråk. Jeg følte meg trygg på å utvikle dette språket videre i en lengre film. Jeg hadde fått erfaring med stab og hvordan det er å jobbe på sett, jeg hadde livserfaring og jeg hadde noe å fortelle.

Jeg beveget meg derfor mot langformatet med stort pågangsmot og entusiasme. Støttesystemet hadde jo investert i mine prosjekter og fulgt meg i en årrekke. Bransjeorganisasjonen Film & Kino hadde til og med finansiert en DVD-utgivelse med en samlet kolleksjon av mine kortfilmer. Jeg var foreberedt på at nåløyet kunne være smalt, men at det gjennom utrettelig arbeidsvilje og stayerevne, samt evnen til å lære i prosess og utvikle meg underveis, ville bli mulig  å nå gjennom. Det var tross alt stor mangel på den typen film jeg ønsket å lage; personlige, utradisjonelle fortellinger med sterke, sammensatte og moderne kvinner i hovedrollen. Det måtte jo være noe både menn og kvinner ønsket å se!

Fra Ingolfsdottirs novellefilm «Neglect» med Agnes Kittelsen (til venstre) i hovedrollen.

Institusjonell entusiasme

Det eneste jeg ikke var forberedt på, var at jeg i forsøket på å overbevise det statlige støttesystemet om filmens verdi, skulle bli sittende fast i en institusjonell hengemyr, som var så seiglivet at den gradvis tappet meg og prosjektet for alle krefter.

Det overraskende var at denne stagnasjonen ikke var en konsekvens av avslag hos alle beslutningstakere. Snarere tvert imot. Alle konsulentene som satt på pengesekken, fikk en umiddelbar interesse for prosjektet og ønsket å holde det i live. Jeg fikk høre at det var et unikt prosjekt, det var noe som rørte dem på en helt spesiell måte, noe de ikke kunne sette fingeren på, noe de ikke hadde sett før. Kanskje var det fordi det lå en nerve i prosjektet, eller at jeg ønsket å utfordre forestillingen om en kvinne på film. Umulig å si.

Kunne de bevilge støtte basert på denne magefølelsen av kvalitet? Jo, hvorfor ikke?

Eller forresten, var ikke kvinnekarakteren for usympatisk? Hun handlet jo på måter som gjorde at man kanskje ikke likte henne? Og hva med mannen, kom han egentlig tydelig nok frem eller godt ut av det? For ikke å snakke om regigrepet, kunne man forstå det? Jeg hadde jo laget et en rekke filmer før, men jeg hadde ikke laget akkurat denne, så hvordan kunne de egentlig fullt ut se for seg hvordan denne filmen skulle bli? Og hvem skulle egentlig se den?

Utvikling, utvikling…

Løsningen ble utvikling. Manusutvikling, research, castingopptak, locationbilder,  endeløse reginotater, stemningsfilmer og piloter. Bestillingene fra de ulike konsulentene var mange. Når alt kom til alt,  ønsket jo alle å se denne filmen på lerretet. Det var bare det at ingen ville ta den endelige beslutningen om at det kunne skje.

Det jeg virkelig ikke kunne forstå i denne langdryge prosessen, var at de samme egenskapene som jeg hadde lagt til grunn for alt mitt arbeid som filmskaper, det jeg anså som de største kvalitetene og beste redskapene, var nå usikkerhetsfaktorer i møte med det store systemet. Utforskning, nysgjerrighet, risikovilje. De samme aspektene som kortfilmkonsulentene, i kontorene på den andre siden av gangen, hadde opphøyet og etterlyst, skapte nå dyp tvil hos både produsenter og konsulentene for spillefilm.

Var det fundamentalt andre kriterier og kvaliteter man søkte i utformingen av en spillefilm? Var ikke utforskning og risiko i møte med form, karakter og fortellerstruktur verdifullt i et lengre format?

Etter flere runder med utvikling, begynte jeg å tenke at det måtte være større svakheter i prosjektet enn det jeg først hadde antatt. Tross alt var jo dette en utforskende filmfortelling, der mye av tilliten lå i selve prosessen. Ønsket var å skape et rammeverk, basert på et tydelig premiss, med scener som ga rom for utveksling og kreativt samspill mellom regissør og skuepiller. Jeg ønsket meg god tid og et tillitsfullt rom, men det var ikke mulig å skape dette uten å selv få tillit fra de nødvendige støttespillerne. Kanskje jeg som regissør ikke hadde de nødvendige kvalifikasjonene for et lengre format, kanskje kunne jeg bare fortelle noe i korte glimt, som bare skulle og burde sees av noen få og spesielt interesserte. Jeg begynte selv å tvile. Jeg utviklet og lette. Forsøkte å bevise og motbevise. Jeg kunne jo ikke vite, for jeg hadde aldri laget en så lang film.

Ingolfsdottir presenterer «Neglect» under Kortfilmfestivalen for Rushprint-medarbeider Aleksander Huser.

Mistet troen og lysten

Årene gikk, NFI bevilget og bevilget. Til etablerte menn, kassasuksesser, sjangerfilmer og en og annen, mannlig auteur. Jeg utviklet og utviklet, med støtte fra NFI, i sidesporet. Da over en halv million av fellesskapets penger var svidd av på tvungen utvikling for å overbevise tvilende og troende konsulenter, var sluttpunktet nådd. Jeg søkte produksjonsstøtte og jeg fikk nok en gang avslag til fordel for en friksjonsløs sjangerfilm. Jeg måtte innse at jeg ikke ville komme igjennom. Men verst av alt:  jeg hadde utviklet prosjektet mitt i stykker. Jeg kunne ikke lenger skjønne hva jeg ville med filmen, karakterene hadde for lengst sluttet å snakke til meg og det siste manusutkastet var tamt og retningsløst. Det var ikke noe mer å overbevise beslutningstakerne om når jeg selv ikke hadde lyst til å lage filmen.

Som en siste motreaksjon til det passiviserende utviklingsprogrammet til NFI, gikk jeg tilbake til originalmanuset og fant fram de scenene som fortsatt betød noe for meg.  Jeg sendte en søknad om et svært beskjedent beløp til Fond for lyd og bilde som jeg fikk innvilget og filmet noen scener som etter hvert kunne ligne en novellefilm på rundt 20 minutter. Da grovklippen var på plass, var pengene for lengst brukt opp. Jeg trosset min indre motstand mot NFI, krøp til korset og søkte midler til ferdigstillelse hos kortfilmkonsulenten. Entusiasmen hos folka på den siden av korridoren var stor. Dette var på alle måter et spennende prosjekt kortfilmavdelingen utvilsomt ville støtte. Alle egenskapene som hadde sådd tvil i langfilmkonsulentenes beslutningsapparat i en årrekke, ble igjen løftet fram og verdsatt. Bruddstykkene av langfilmen ble dermed ferdigstilt og vist som kortfilm.

Ikke noe unikt tilfelle

I ettertid har jeg igjen vært dumdristig nok å skrive to personlige filmmanus med tilsvarende sterke og utradisjonelle kvinnekarakterer i hovedrollen. Begge manus har fått manusstøtte fra NFI. Og per dags dato, syv år etter mitt første møte med utviklingsordningen for langfilm, står jeg nå igjen på trappene til å søke produksjonsutvikling for et av prosjektene.

I løpet av disse årene som har gått, har jeg lært at jeg på ingen måte har vært alene i denne utmattende kampen for å få lov til å jobbe med det jeg er utdannet til å gjøre.

På alle bauger og kanter har jeg møtt filmfortellere som har sittet fast i dette selvmotsigende og perspektivløse støttesystemet. Det er prisvinnende kortfilmskapere, regissører med lang fartstid, gode utdannelser og unike historier på hjertet. Hvorfor har det vært så umulig å få disse filmene i produksjon?

En fellesnevner, ser ut til å være at prosjektene er personlige og egenartede. Regissørene er risikovillige og utforskende. Og altfor mange av dem, er kvinner. Filmene søker ofte vekk fra standardiserte fortellerstrukturer og leter etter noe som ikke er funnet på film før.

Når institusjonene på sin side søker etter en sikkerhet, bildet av en ferdig film før den er laget, en visshet og bevismateriale på noe de har sett før, blir dette en umulighet. I filmer som søker å lage nye spor, finnes ikke en sikkerhet eller ferdig film før filmen er laget. Det er i dette spenningsfeltet, denne forskningen og risikoen, at selve filmens nerve skapes. Det ligger i prosjektets natur.

For mange av de mest interessante filmskaperne er både tvil og uvisshet et dyrebart verktøy. Forskning og prosess er en arbeidsmetode og kanskje et resultat i seg selv. Hvordan kan NFI forvente nyskapende filmer, når de nyskapende filmene skal være etterligninger av noe konsulentene kjenner igjen og føler seg trygge i?  Dette er et paradoks hvor støtteordningen biter seg selv i halen. Og kanskje er det her, vi mister gullet på veien.

Lilja Ingolfsdottir er regissør og manusforfatter.

Les også: Prosessen – om Guro Bruusgaards opplevelse av å utvikle et prosjekt i stykker. 

Har du glemt å registrere ditt abonnement? Gå til abonnement og få tilgang til alle våre saker bak betalingsmuren. Eller du kan tegne ordinært abonnement, enten for en måned eller for et år.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY