– Jeg ble naturligvis tiltrukket av den fantastiske boken, som er en spennende thriller, men som har karakterer fra en skandinavisk hverdag. Selv om historien inneholder spektakulære og uventede innslag, utspiller den seg i et gjenkjennelig samfunn, svarer Tomas Alfredson på spørsmål om hva som appellerte til ham i utgangspunktet ved prosjektet Snømannen.

Rushprint møter den erfarne svenske regissøren passende nok på Harry Holes stamsted Schröder i Oslo, dagen etter den internasjonale Jo Nesbø-filmatiseringens festpremiere på Colosseum Kino.

Da prosjektet først så offentlighetens lys, skulle Snømannen regisseres av Martin Scorsese – som nå står oppført blant filmens eksekutive produsenter. Etter at Scorsese trakk seg, skal både islandske Baltasar Kormakur og norske Morten Tyldum ha takket nei, før regissøren av La den rette komme inn og Muldvarpen tok jobben. 

– I hvilken grad får du gjort det til en film med ditt særpreg når du kommer inn i et så stort prosjekt, som var tiltenkt andre regissører tidligere?

 – Jo flere penger involvert, jo flere stemmer vil potensielt ønske å bli hørt underveis. Om man vil ha absolutt makt over en film, får man heller male den på et lerret. Da holder du selv penselen, dypper den i de fargene du ønsker og maler akkurat det du selv vil. Samtidig er det naturligvis mange fordeler med å ha flere mennesker involvert – man har flere fantastiske filmkunstnere som er med på å skape filmen. Er det mange bra mennesker med, så er jo det en god ting. Men det kan jo også finnes dem som ikke er gode, og da er jo ikke det bra, svarer Alfredson.

 – Men i denne filmen er det veldig mange involvert i forhold til hva jeg er vant til. Det pleier ikke å være så mange kokker der jeg kommer fra, legger han til.

– Med en så kjent romanserie kommer det jo også mange forventninger fra publikum. Hvordan opplevde du dette ansvaret?

– Det er et åpenbart ansvar, som man bærer med seg når man tar beslutningen om at man tror man kan fortelle denne historien. At man tror man forstår historien og han eller hun som har kommet opp med den. Men etter den dagen må man gjøre materialet til sitt eget. Det er ikke særlig konstruktivt å gå og tenke på at det er mange forventninger, og på hvordan det norske folket vil ønske at den eller den scenen skal gjøres. Man får overveie det tidlig, og så gå videre.

Snømannen er som kjent den første spillefilmen innspilt i Norge med støtte fra den nyetablerte insentivordningen. Opptakene er gjort i Oslo, Bergen og Rjukan. Alfredson er veldig spesifikk i bruken av en del norske landemerker. Så hvordan arbeidet han med å balansere det lokale opp mot en internasjonal appell?

– Jeg husker da jeg så David Finchers The Girl with the Dragon Tattoo, som han hadde filmet i Stockholm. Først tenkte jeg hva faen, han har jo brukt de mest kjente bildene av byen. Men etterpå har jeg kommet til at det er opplagt at han gjorde det. Disse bildene er filmatisk tiltalende eller har en annen, interessant kvalitet – og det er vel også derfor de har blitt postkortmotiver, sier han.

 – Jeg tenkte på samme måte om Oslo og Bergen, at jeg ikke kan avstå fra de beste bildene bare for å gjøre meg merkverdig.

– Det finnes jo noen voldsomt sterke bilder i denne byen, så de ville jeg ha med. Og så har jeg forsøkt å finne mine egne vinkler i tillegg. For meg er Oslo et visuelt lappeteppe på en veldig interessant måte, med svært mange stiler, farger og århundrer i bybildet. Jeg prøvde å ta inn dette spekteret, med mye moderne, internasjonal high tech-arkitektur i kombinasjon med det gamle, søte og sjarmerende. Og så er det en interessant omstendighet som jeg synes gjenspeiles i bybildet her – nemlig den økonomiske eksplosjonen dere har vært med på de siste tiårene, fra å være ganske ”fattige” til å bli blant de rikeste, sier regissøren om den norske hovedstaden.

– Og så ville jeg gjøre noe helt annet med Bergen, som er mer ”posh”, eller stilig på en annen måte – og mye mer homogen.

Alfredson opplevde at han fikk et positivt møte med den norske filmbransjen.

 – Jeg hørte ikke så mye om det da vi jobbet, men etter hva jeg har forstått, har det vært skrevet litt om at folk har vært misfornøyd med arbeidstider og sånt. På denne typen innspillinger er det veldig krevende arbeidstider. I min rolle er det eksempelvis tolvtimersdager uten lunsj, og sånn er det bare. Om det tar fem år å finansiere og få en film i gang, så setter jeg alt annet til side i de 50 dagene vi spiller den inn. For meg er det noe som er lystbetont. Men jeg forstår jo at det er mennesker involvert som ikke har min rolle, som må ivareta hverdagsliv og kanskje også familieliv i denne perioden – og det er vanskelig å få det til å gå opp.

– Hvordan opplevede du de norske forholdene, opp mot hva du er vant til?

 – Alt har funket veldig fint. Det er naturligvis forskjeller på hva folk er vant til, og hvilke forventinger man har – for eksempel til arbeidstider. Dette kan variere ganske mye fra land til land, og da kan det nok oppstå noen misforståelser. Men det har vært en veldig god atmosfære, synes jeg.

– Hvor viktig har den norske incentivordningen vært for denne filmen?

 – Den har vært avgjørende. Da jeg skulle gjøre filmen, var mitt første og viktigste krav at den skulle spilles inn her istedenfor i Chicago, som det var snakk om. Produsentene syntes det var greit, men hadde problemer med å få summene til å gå opp, fordi det er så jækla dyrt her. Det hadde ikke gått uten ordningen, som man etter hva jeg forstår jobbet ekstra hardt med å få på plass i tide til vår produksjon. Vi planla jo ganske lenge å filme i Stockholm, som en slags andre mulighet.

– Hva tenker du om incentivordningens betydning for Norge som innspillingssted?

– Det går ikke ellers. Og jeg tror og håper at man kommer til å se at ordningen vil gi god fortjeneste for alle, slik denne typen ordninger har vist seg å gjøre i andre land.

– Filmen er jo en del av bølgen man omtaler som ”Scandinavian Noir” eller ”Nordic Noir”. Hva tror du denne internasjonale appellen ved det skandinaviske skyldes?

 – Jeg vet ikke helt hva det kan være, men jeg antar at disse skandinaviske bøkene tilbyr en slags eksotisme, med mørket, stillheten og ensomheten de skildrer. Jeg hørte om en amerikaner som hadde lest en scene der fire mennesker satt rundt et bord uten å snakke sammen – som han tolket som at de hatet hverandre. Men de var jo bare sosiale! Vi skandinaver kan tie sammen uten at det er dårlig stemning, ler Alfredson.

– Det er en tydelig gjenkjennelig tilværelse, med t-baner, kveldsaviser, coca-cola, restauranter og hva det skulle være, men med noen elementer som oppleves som eksotiske. Folk er generelt ganske åpne for en viss grad av eksotisme – samtidig som en ”deckare” satt til en sydhavsøy, i en indianerstamme eller for den saks skyld ute i verdensrommet ville være vanskeligere å forholde seg til, sier regissøren, som tror at Snømannen vil oppleves som veldig europeisk for et amerikansk publikum, selv om den er en bredt anlagt, internasjonal produksjon med mange konvensjonelle thrillergrep.

– Hva var det mest utfordrende med å lage denne filmen?

– Det mest utfordrende var tidsskjemaet, vil jeg si. Det var vanskelig å rekke alt på den tiden vi hadde til rådighet.

 – Og som en følge av det måtte dere også gjøre noen restopptak?

– Ja, nettopp.

Les også:

Jakten på Snømannen-effekten

Hva kan vi lære av Snømannen?