Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med kinopremieren i fjor høst.

– Jeg falt for kampen mellom Gilbert som har egg-allergi og den fæle tanta hans som gir ham egg med vilje. Jeg likte det mørke i det, forteller regissør Hanne Larsen.

Gilberts grusomme hevn, som hadde kinopremiere i fjor høst, er Larsens spillefilmdebut. Den er basert på boka Eggg av Stein Erik Lunde som kom i 1998. Boka er adaptert av Larsen sammen med medmanusforfatter Kathrine Valen Zeiner.

– Tematikken i Eggg er noe jeg allerede var opptatt av, og som kortfilmene mine har handlet om: det å prøve å passe inn. Gilbert føler på den sårbarheten fordi han har denne allergien som gjør at han spyr, og da blir han ekkel. Og så handler både bok og film om grenseoverskridelse, sier Larsen.

– At det er en voksen tante som står for denne grenseoverskridelsen mot et barn synes jeg var en spennende og utfordrende ting å si noe om i en familiefilm.

Et minimalt konsept

 Filmen er produsert av Maipo som en del av Minimal-konseptet deres, hvor filmene skal ha lavt budsjett og få locations. Kunsten å tenke negativt og Sykt lykkelig er tidligere eksempler fra ordningen.

Da Larsen konseptualiserte filmen, ønsket hun å gjøre «Hjemme alene møter Roald Dahl», men i en realistisk nåtidsverden som barn av i dag kan kjenne seg igjen i.

– Minimalprosjektene gjør at det blir en tett, karakterdrevet historie, satt til et lite univers. Derfor har vi også begrenset historien i tid. I boka strekker handlingen seg over et halvt år, mens i filmen er det en liten uke før jul.

For å skape mest mulig konflikt mellom Gilbert (Simon Hobbel Rosendahl) og tante Doris (Gisken Armand), er historien om dem strammet inn til et farefullt kammerspill. Gilbert har akkurat flyttet til et nytt sted, og blitt invitert i bursdag til den søte nabojenta. Foreldrene hans må på jobbreise, så for at Gilbert skal kunne bli hjemme og gå i bursdag, må tante Doris være barnevakt. I fem hele dager.

Spybert

 En viktig detalj å få riktig i filmen var argumentene for hvorfor Gilbert ønsker å holde egg-allergien sin hemmelig.

– I boka er det slik at der Gilbert bodde før, så visste alle om allergien. Så flytter han til et nytt sted, hvor han ikke vil fortelle det til å begynne med. Så sier han det etter hvert, og det går greit. Men jeg kan ikke lage en film hvor alt går helt greit, sier Larsen.

– Så vi har jobbet med å tydeliggjøre strategien hans. Vi må skjønne hvorfor det at tante Doris gir ham egg blir et hinder for ham. Det er nettopp fordi han vil holde det skjult. Hadde han sagt det, hadde det ikke vært noe problem.

For å vise hvor Gilbert kom fra, og hvorfor han tar de valgene han tar, begynner filmen der han bodde før, hvor han får i seg kjøttboller med egg i, og spyr ned en hel bursdag.

– Etter den episoden blir han kalt Spybert, og det er veldig sårt. Så når familien flytter bestemmer han seg for å skjule det. Han skal aldri mer bli Spybert. Og det får tante Doris snusen i – det blir et våpen hun kan bruke mot ham.

De måtte også finne en måte å vise at det ikke er allergien i seg selv som er Gilberts utfordring.

– Problemet er at han blir ekkel – han blir Spybert. I dag er det jo ikke en eneste barnebursdag uten at noen er allergisk mot egg eller gluten eller noe sånt, så unger er jo vant til det. Vi måtte vise at dette handler om at Gilbert ikke ønsker å være annerledes. Han vil ikke at folk skal synes synd på ham.

Den sjalu tante Doris

Underveis i arbeidet med filmen har Maipo, manusforfatter Kathrine Valen Zeiner og Foreningen !les laget et undervisningsopplegg for skoler om prosessen fra bok til film, hvor barna blant annet har sammenlignet bok og manus, og konkurrert i en manuskonkurranse om hvordan de så for seg at sluttscenen bør se ut. Slik har Larsen og Zeiner også hatt mulighet til å teste materialet underveis for å finne balansen mellom voksen- og barnehumor, og hva barn trenger for å forstå hvorfor tante Doris forgifter Gilbert med vilje.

– I en ren Roald Dahlsk film kunne vi hatt den onde tanta som bare gir ham egg, og ferdig med det. Men her ville vi at hun skulle være et sammensatt menneske, og ikke en karikatur. Vi mente barn kom til å trenge noen svar på hvorfor tante Doris gjør som hun gjør, sier Larsen.

I boka antydes det noen grunner – at tanta synes Gilbert er bortskjemt, at hun er ensom, at hun har en sønn hun ikke har noe kontakt med, og at mannen hennes var «en glad laks». Manusforfatterne fant ut at ensomheten hennes kunne bli et viktig motiv for å forklare hennes oppførsel.

– Vi tok tak i den glade laksen, og skrev inn at kjæresten hennes sviktet henne på kirketrappa. Det er en voksen problematikk, men barna skjønner at hun er ensom.

 I kontakten med målgruppa så de også at barna var opptatt av vennskapsforholdet mellom Gilbert og nabojenta Line. Da ble det naturlig å sette deres vennskap opp mot tantes mangel på selskap.

– Tantes ensomhet handler jo om at hun også vil ha en venn. Og hun vil at det skal være Gilbert.

Tante Doris er fullstendig uforutsigbar for Gilbert, men skal samtidig være en voksenperson som tar vare på ham. Det gjør henne farlig, mener Larsen.

– Men samtidig er hun en morsom karakter, for hun er litt som et barn. Hun blir såret, sint og skuffet – hun blir så drøy fordi vi både i manus og regi tillater henne å agere som et barn som tar ut alle følelsene sine hele tiden.

Tante blir nærmest en sjalu storesøster som forsøker å tviholde på Gilbert. Derfor putter hun egg i maten hans – både for å straffe og kontrollere ham.

– Når han skal på ishockeytrening mater hun ham med egg slik at han kaster opp og så sier hun åh, er det så lite som skal til? Da kan du ikke dra på trening. Hun er sår på hvorfor vil du leke med henne, og ikke med meg? Det kan barna relatere til.

Monstertryne

På samme måte som tantes ensomhet er en antydning i boka som har vokst seg til et større poeng, har en av Gilberts forbigående ideer blitt til en større del av filmen.

– I boka sitter han på badet og er sint fordi tante har gitt ham noe med egg i, men så tenker han, kanskje jeg skal ta litt eggeoppkast på øyet, for da får jeg monstertryne. Da blir nok tante Doris redd. Han gjør ikke noe mer med den tanken i boka, men det med monstertrynet festet seg – monstertryne på film er gøy, sier Larsen.

– Som endte med at Gilbert går rundt med monstertryne i en tredjedel av filmen. Noe som både var utfordrende men samtidig en visualisering av eggeallergien og hva tante Doris utsetter ham for.

I boka står det også at han tenker på tanta si som en drage. Så når tante fortsetter å være ekkel med ham begynner han å drømme om hevn. Han vil vise henne hvor fælt det er å tvinges til å spy.

– Både bok og film kulminerer med at Gilbert tar en grusom hevn på tanta, på julaften. Uten å si mer om hvordan hevnen hans går til, var vi veldig bevisste på at Gilbert ikke skulle si unnskyld etterpå. Vi har fått helt frie tøyler fra forfatteren på hvordan denne boka blir til film, men akkurat det var Stein Erik opptatt av. At Gilbert ikke beklager, sier Larsen.

– Og jeg er enig med ham i det. For tanta gir seg ikke. Det er et vink til de som ser på også. Selv om hevn kanskje ikke er den lureste fremgangsmåten, er det lov å sette grenser.