– Jeg er glad i film og synes det ser gøy ut å lage det. Men så får jeg meg alltid en på tygga når jeg kommer for å lage film, sier artist og skuespiller Ingrid Olava.

– Jeg ser hvordan jeg ser ut, hvem jeg er og hvilke begrensninger jeg har. Det er ofte veldig ubehagelig. Men så merker jeg også hva som skjer når jeg blir trygg på den jeg jobber med.

I 2011 spilte Olava rollen som Rebecca i Joachim Triers Oslo, 31. august. Hun har spilt i Varg Veum – Kalde hjerter, og nå har hun en birolle som læreren Edmundsson i Kim Hiorthøys langfilmdebut The Rules for Everything. Samtidig er hun aktuell i tre nye norske kortfilmer: Ambulanse av Sebastian Torngren Wartin, Møll av Andrew Amorin og en ny film av Jakob Rørvik.

– Jeg skulle gjerne vært med på en langfilmprosess hvor jeg går enda dypere inn i det, og er der i mange dager. Å spille er jo som å trene opp en muskel, sier hun. – Jeg merker det når jeg er på turné også. De første to jobbene koster masse, men så kommer du i sonen.

Blant de siste

Et av de første møtene med bransjen hadde hun som femtenåring, da NRK holdt åpen audition for Sofies verden. Engelsklæreren hennes, som drev amatørteateret på Lillehammer, foreslå at hun skulle søke.

– Jeg ble kalt inn på audition. Og på en audition til. Jeg fikk ikke rollen, og det var helt ok. Men når du er igjen blant de ti siste jentene av kanskje 4000 – det var en helt sinnssyk påmelding – da sitter du igjen med er dette noe jeg kan prøve meg på?

Som 18-åring fikk hun en rolle i NRK-serien Det tredje tegnet.

– Det var en ganske sammensatt opplevelse, for produksjonen var ganske kaotisk. Etter det slo jeg det egentlig litt fra meg.

Til hun så Reprise, og tenkte den verdenen der vet jeg hva er for noe. Via Anders Danielsen Lie kom hun i kontakt med Joachim Trier, som førte til rollen i Oslo, 31. august.

Regi av puslespillbrikkene

Olava har holdt et øye med Kim Hiorthøy siden hun var ung, lyttet til Motorpsycho og beundret platecoverne Hiorthøy hadde laget for dem.

– For meg er denne filmen alle Kims formater satt sammen til en helhet, sier hun om The Rules for Everything.

– Det grafiske, video, musikk, humoren hans – filmen er blitt en mosaikk av hele kunstnerskapet hans.

Hiorthøys debut er befolket av karakterer som ofte ligner hverandre, med en stilisert, underspilt og lavmælt spillestil. Tindra Hillestad Pack spiller den lille jenta Storm, som liker å liste opp regler for hva som holder verden sammen. Olava spiller en liten rolle som Storms barneskolelærer.

– Kim ønsket at jeg skulle spille rollen ganske nært opptil hvordan jeg er. Det var jo hyggelig, men også sårbart. Kan jeg stole på at det er noe? Så da prøvde jeg å tenke at rollefigurene er mer som brikker. At regien til Kim ligger i hvordan alle puslespillbitene settes sammen.

Olava sier hun gjenkjenner noe i Hiorthøy som hun også har sett hos andre kunstnere – at de ikke nødvendigvis vil eller kan forklare med ord det de er best på.

– Intuisjon er en fascinerende ting. Når jeg for eksempel ser på trærne i filmen til Kim, så betyr de noe. Trærne til Kim vil meg noe helt annet enn andre trær. Jeg opplever ham som en kunstner som evner å fange det som dirrer inne i ham og gi det et uttrykk.

Om å legge det bak seg

Både musikk og skuespill handler mye om tilstedeværelse, sier Olava, og hvordan dra nytte av en følelse i stedet for at den skal lage trøbbel for deg under en opptreden.

– Der synes jeg teaterskuespillere er spesielt rå. Hvordan de reagerer om noe går skeis. De må kaste det bak seg, de kan ikke dra med seg feilen. Herregud, så mange konsertopplevelser jeg har ødelagt for meg selv fordi noe feil skjer i starten og så har jeg sittet og tenkt på det. Men så det ingen andre enn meg som merker at noe gikk galt.

Olava er gift med Erik Ulfsby, teatersjef ved Det norske teateret. Å få mer innblikk i skuespillerprosessen i teaterbransjen har gitt henne mye å ta med over til musikken, men hun er usikker på om hun selv kunne tenke seg å spille på en scene – selv om teater ligner mer på konsertsituasjonen enn filmer gjør.

– Jeg er ikke sikker på om jeg hadde fått det til. Men å lage teatermusikk kunne vært gøy –kanskje jeg kunne sneket meg inn på den måten. Jeg forfølger jo ikke filmgreiene spesielt aktivt heller, men det er alltid interessant å få høre om det hvis folk tror de kan bruke meg til noe.

Det siste året er det tre kortfilmskapere som har fått med Olava i sine produksjoner. Hun spiller i Ambulanse av Sebastian Torngren Wartin, Møll av Andrew Amorin, og en film av Jakob Rørvik, hvor hun spiller psykisk syk.

– Det har vært veldig lærerike prosesser. Ambulanse var for eksempel en svær greie, med 20 statister og sju innspillingsdager, forteller hun.

– Der hadde vi mange tøffe innspillingsnetter ute i en skog sammen med masse romfolk som Sebastian hadde castet rett fra byen. Og det var et veldig intenst tema, to ambulansesjåfører som avbryter et oppdrag fordi de ikke stoler på en rommann som sier at barnet hans er sykt. Det ga en veldig fortettet energi, fordi vi berørte noe som folk til dels har opplevd.

Mer konseptuell film

– Jeg synes det er gøy med konseptuell film, legger hun til.

– Jeg skulle ønske det var flere filmer som turte å ta noen spreke grep. Selv om man bruker forskjellige typer teknologi, farger, språk, så har alle lagt seg på en nokså naturalistisk linje med sømløs klipp. Så jeg blir veldig glad når jeg ser noen gjøre noe annet. Det er kanskje fordi jeg har sett mye teater, hvor de ulike konseptuelle grepene ofte er tydeligere.

Der mener hun Nye veier-ordningen, som Kim Hiorthøy fikk støtte fra, har mye for seg.

– Der har man anledning til å ta et steg vekk fra det oppskriftsmessige. Det virker som en god idé å belønne folk som har sterke kunstnerskap bak seg med stor kunstnerisk frihet.

Å la folk få vokse og utvikle sin kunstneriske frihet er noe hun har kjent på i egen karriere også.

– For min del har det å bli eldre vært veldig bra. Nå driver jeg mitt eget plateselskap og gjør alt selv, og selv om det er utfordringer knytta til det både praktisk og økonomisk, så har det bare gjort meg godt kunstnerisk. Det er en balanseøvelse. Full frihet til å leke, til å ha lave skuldre, samtidig som jeg må få endene til å møtes.

Aller viktigst er det at hun bare svarer til seg selv kunstnerisk, mener hun.

– Jeg skjønner at filmkunst er så logistisk omfattende å skape at handlingsrommet for lek og improvisasjon blir mindre enn på musikkfeltet. Jeg bare håper at den omfattende prosessen de aller fleste manus må gjennom for å få støtte ikke gjør at vi ender med å strømlinjeforme hele kunstformen i for stor grad. Vi trenger de egenartede fortolkerne mer enn noensinne, vi drukner jo i underholdning.