Foto: Marte Vold underkaster seg «teknikkens tyranni» på opptak.

Hva skjer i møte mellom fotograf og skuespiller? Det var utgangspunktet for en rekke tekster skuespillere og fotografer skrev for Rushprint vinteren 2016. Dette er Marte Volds bidrag.

Fotografen er den som ser i en film. Og veldig ofte ser vi på skuespilleren. I dette ligger det en ubalanse hva makt angår, hvem som eier blikket, hvem som blir betraktet. Derfor må vi anstrenge oss for sette oss inn i skuespillerens situasjon. Vi må ha empati med de vi filmer, avbilder, skildrer, tolker og forvrenger.

Dette høres jo edelt ut, men det har også helt praktiske grunner. Når du ser på en person/skuespiller som er i en situasjon, så må du på en måte prøve å speile den personens bevegelser. I alle fall er det hva jeg gjør. Jeg prøver, eller det skjer av seg selv når jeg ser på noen gjennom kamera. Jeg setter meg inn i kroppen på skuespilleren, sånn at jeg på forhånd kan vite hvor og når de har tenkt å bevege seg, hvor fort de gjør det og når de reagerer på noe som skjer i scenen. Det er ikke mye fiksfakseri. Det handler rett og slett om din evne til å sette deg i den andres sted, og få kroppen med på det.

Det er heller ikke sånn at fotografen står på avstand og ser på og filmer skuespillerne. Veldig ofte står man klemt sammen i en heis eller inne på et bad, og man dunker borti hverandre eller står så å si i skje. Jo mer intim situasjonen er, jo mer mekanisk blir jeg. Om jeg skal filme elskov for eksempel, så vil min innstilling bli veldig teknisk og rolig og avstandstagende, sånn at skuespillerne kan eie det rommet selv.

Hva angår å ta på skuespillere, så er også dette noe jeg føler må gjøres med mer respekt enn om jeg ikke skulle filme dem. Jeg spør alltid om jeg kan ta på skuespilleren før jeg gjør det, for eksempel. Det kan kanskje virke vel forsiktig, men det er for å holde og synliggjøre rommet til skuespilleren.

Det er veldig lett å invadere skuespillerne på teknikkens vegne. Man skal passe på å ikke objektifisere skuespillerne, at kamera gjør dem til noe man bare kan flytte på for å få bildet til å bli bra.

Jeg husker hva en anestesilege fortalte meg, at under operasjoner hvor pasientene er bevisstløse, så snakker de til dem likevel. De sier for eksempel «nå skal vi snu deg» før de løfter vedkommende, selv om pasienten ikke hører det. Og det handler jo om at nettopp fordi vedkommende ikke har kontroll over sin egen kropp, så blir det så viktig å opprettholde de grensene man ellers har for et annet menneske.

Nå mener jeg ikke å sette likhetstegn mellom en bevisstløs pasient og en skuespiller, men det er sårbart å bli filmet, og den som holder kamera har også definisjonsmakten til en viss grad. Ved å understreke denne respekten og vise skuespilleren at man ikke kommer til å invadere dem på en krenkende måte, så skaper man trygge skuespillere, og gir rom for at de kan åpne opp og gjøre jobben sin.

En av de gangene hvor empati faktisk har kommet i veien for meg som fotograf, var under innspillingen av en dokumentar om en gutt med ADHD. Vi fulgte ham på skolen, og filmet i timen. Men han var veldig utilpass og klarte ikke å holde konsentrasjonen. Alle de andre elevene satt og leste i bøkene sine, han blafret fram og tilbake med sidene og så seg rundt i rommet. Han hadde en egen dedikert lærer som skulle hjelpe ham, men de kom åpenbart ikke godt overens. Hun prøvde å fortelle ham hva han skulle gjøre, men han ble amper. Hun prøvde å holde igjen hendene hans og det eskalerte. Gutten var 10 år da vi filmet det, og jeg husker veldig godt følelsen som vokste i meg da jeg så situasjonen utvikle seg. Jeg så en situasjon som gutten ikke mestret, et slags maktforhold mellom ham og læreren, og hans fortvilelse.

Jeg klarte derfor ikke å fortsette å filme. Jeg følte at jeg avslørte guttens tilkortkommenhet, hans annerledeshet og skam, og jeg gjorde en helt umotivert panorering mot venstre og ut i klasserommet. Jeg visste at det var feil, at min jobb faktisk var å få med nettopp denne situasjonen, at den var viktig for å belyse problematikken som dokumentaren tross alt omhandlet. Skal man være fotograf først og så medmenneske, eller omvendt? Det blir jo feil uansett hva man svarer.

En annen episode jeg husker godt var da jeg skulle filme en kortfilm hvor alle bildene skulle tas oppe fra en kran. Jeg var usikker på om det var en god idé, men det var nå en gang det vi bestemte oss for, med den konsekvens at jeg var stuck der oppe på krana. Man kan ikke gå av eller på etter behov når man sitter der, og må rope til folk om man vil snakke, også til skuespillerne. Så all finkommunikasjon blir borte, man blir adskilt av teknikken. Uansett, vi skulle gjøre et bilde hvor krana skulle senke seg ned høyt ovenfra, ned mot Jørgen Langhelle som skulle være i et basketak med en 14 år gammel gutt. De skulle slåss på isen som gikk ut i ei elv, og det skulle være dramatisk.

Men da vi gjorde opptak opplevde jeg ikke scenen som særlig dramatisk. Så jeg begynte å rope til Jørgen langt der oppe fra: «Kom igjen Jørgen, dunk han skikkelig, ta i, bruk krefter», osv. Jørgen jobbet på, og da jeg ikke sluttet å rope, brølte han: «Hold kjeft, det e faen ikkje du som e regissør!»

Og det hadde han jo helt rett i. Men han tok så mye i, kanskje fordi han ble sint på meg, at isflaket de lå på knakk av, og det hele ble ganske dramatisk. Jeg er ganske sikker på at det er den tagningen som ble med i filmen til slutt.

Marte Vold er filmfotograf og regissør. Hun har hatt co-regi på Mot Naturen og foto på en rekke kortfilmer, deriblant den prisbelønte Å åpne å se. Tidligere i år ble hennes kortfilm Totem tatt ut til det prestisjefylte programmet New Directors/New Films som er et samarbeid mellom The Museum of Modern Art og Film Society of Lincoln Center i New York. 

Tidligere artikler i serien:

Espen Klouman Høiner: Angsten for kamera

Andrea Bræin Hovig: Om å fortrenge fotografen

Odd Geir Sæther: «Men legg dig inte i regien, för faen!”

Anders Danielsen Lie: Publikums vitne

Anna Myking: I skuddlinjen mellom skuespiller og regissør