Når tilliten til regissøren er undergravd vil skuespilleren søke kontakt med personen bak kamera, forteller fotograf Odd Geir Sæther, kjent for sitt foto på bl.a David Lynch’ «Inland Empire» og Peter Watkins «Edvard Munch».

Odd Geir Sæther under opptak av Inland Empire, med David Lynch til venstre og Jeremy Irons i front (foto: Michael Roberts)
Hva skjer i møte mellom fotograf og skuespiller? Det var utgangspunktet for en lang rekke tekster skuespillere og fotografer skrev for Rushprint vinteren 2016. Dette er filmfotograf Odd Geir Sæthers bidrag:
Nøkkelord for det som foregår i treenigheten regi-skuespiller-fotograf er tillit og trygghet. Det er regissørens oppgave å skape denne tilliten. Fotografen kan i stor grad bidra ved å stole på egen dyktighet og vise at han eller hun har full tillit til regissørens valg og vurderinger. Jeg har opplevd, som flue på veggen, at regi og foto krangler nærmest uavbrutt. Det sier seg selv at dette ikke nettopp bygger tillit hos skuespillerne.
Forholdet mellom fotograf og skuespiller vil i stor grad være styrt av regissøren. Noen vil bifalle at fotografen kommuniserer direkte med skuespilleren, med innspill som grenser mot regi, men jeg har også opplevd brøl som “men legg dig inte i regien, för faen!”
Uten å være for kategorisk vil jeg vel antyde at jo tryggere regissøren er på seg selv, jo mer åpen vil han eller hun være på dette punktet (sitatet gjaldt ikke Bo Widerberg).
Et stort talent er dessverre ingen garanti for sunn fornuft. Widerberg praktiserte en underlig filosofi; han var overbevist om at en viss nervøsitet på settet ville gi gode skuespillerprestasjoner. Men å terrorisere skuespillerne kunne lett bære helt galt avsted, det hadde han innsett, så han valgte i stedet å terrorisere teamet, ikke minst fotografen. Tanken var da at dette skulle smitte over på skuespillerne. Dette hørte jeg ham faktisk uttrykke i klartekst.
Det finnes like mange ulike typer regissører som det finnes regissører, mange svært dyktige, andre ikke fullt så sikre og trygge. Den digitale alderen har gitt stor frihet, ved at det ikke lenger er tusenlapper som ruller gjennom kameraet. En ekstra tagning koster ikke noe annet enn den tiden som går med.
Denne friheten har flere slagsider. Man tar færre prøver – etter et par prøver er beskjeden “vi filmer prøven!” Men når man filmer prøven er det ikke lenger en prøve, det er en tagning – som altså ikke ble vellykket fordi scenen ikke var ferdigprøvd.
Så tar man en ny tagning, og konsentrasjonen vannes ut. Ofte hører man “takk, den var veldig bra, men vi tar en til“, uten ett ord om hva som skal forandres for å forbedre det siste opptaket. Man bare durer i vei med den ene tagningen etter den andre uten konstruktive regianvisninger.
Mange fotografer har opplevd at skuespilleren, når tilliten til regissøren er tilstrekkelig undergravd, vil søke blikk-kontakt med personen bak kamera i stedet for med regissøren, for å få vite om tagningen var bra. Da kan fotografen fort havne i en lojalitetskonflikt. Det er nærliggende å prioritere skuespillerens trygghet framfor ryddigheten i forholdet regi og foto.
Sverre Udnæs var en av de mest talentfulle regissørene jeg har jobbet med. Under innspillingen av Fru Inger til Østråt høsten 1974 hadde vi en dramatisk scene hvor Lasse Kolstad skulle spille som i dødsangst. Sverre var desperat, han fikk ikke scenen til å fungere. Han trakk meg til side og spurte hva som var galt. “Du må skjære snoppen av ham”, sa jeg. “Hva mener du”, sa Sverre, rød i ansiktet.
Lasse var jo opprinnelig sanger, bassbaryton, og dro denne ultramørke stemmen med seg i alle sammenhenger. “Du må få ham opp i en spinkel fistel – du snakker ikke som en Negro Spiritual om du er i dødsangst!”. Sverre innså at jeg hadde rett, han svelget og tenkte lenge før han sa: “Det tør jeg ikke. Det må du si!”
Det viktige for meg ved denne historien er Sverres åpenhet, ærlighet og totale mangel på prestisje. Helt på siden av temaet, men ikke uten en viss relevans.
Odd Geir Sæther har hatt foto på en rekke toneangivende norske og internasjonale filmer, som Pål Løkkebergs Liv, Peter Watkins Edvard Munch og David Lynch Inland Empire.
Tidligere artikler i serien:
Andrea Bræin Hovig: Om å fortrenge fotografen
Anders Danielsen Lie: Publikums vitne
Anna Myking: I skuddlinjen mellom skuespiller og regissør
Les også: Hvem var Sverre Udnæs
Odd Geir Sæther under opptak av Inland Empire, med David Lynch til venstre og Jeremy Irons i front (foto: Michael Roberts)
Hva skjer i møte mellom fotograf og skuespiller? Det var utgangspunktet for en lang rekke tekster skuespillere og fotografer skrev for Rushprint vinteren 2016. Dette er filmfotograf Odd Geir Sæthers bidrag:
Nøkkelord for det som foregår i treenigheten regi-skuespiller-fotograf er tillit og trygghet. Det er regissørens oppgave å skape denne tilliten. Fotografen kan i stor grad bidra ved å stole på egen dyktighet og vise at han eller hun har full tillit til regissørens valg og vurderinger. Jeg har opplevd, som flue på veggen, at regi og foto krangler nærmest uavbrutt. Det sier seg selv at dette ikke nettopp bygger tillit hos skuespillerne.
Forholdet mellom fotograf og skuespiller vil i stor grad være styrt av regissøren. Noen vil bifalle at fotografen kommuniserer direkte med skuespilleren, med innspill som grenser mot regi, men jeg har også opplevd brøl som “men legg dig inte i regien, för faen!”
Uten å være for kategorisk vil jeg vel antyde at jo tryggere regissøren er på seg selv, jo mer åpen vil han eller hun være på dette punktet (sitatet gjaldt ikke Bo Widerberg).
Et stort talent er dessverre ingen garanti for sunn fornuft. Widerberg praktiserte en underlig filosofi; han var overbevist om at en viss nervøsitet på settet ville gi gode skuespillerprestasjoner. Men å terrorisere skuespillerne kunne lett bære helt galt avsted, det hadde han innsett, så han valgte i stedet å terrorisere teamet, ikke minst fotografen. Tanken var da at dette skulle smitte over på skuespillerne. Dette hørte jeg ham faktisk uttrykke i klartekst.
Det finnes like mange ulike typer regissører som det finnes regissører, mange svært dyktige, andre ikke fullt så sikre og trygge. Den digitale alderen har gitt stor frihet, ved at det ikke lenger er tusenlapper som ruller gjennom kameraet. En ekstra tagning koster ikke noe annet enn den tiden som går med.
Denne friheten har flere slagsider. Man tar færre prøver – etter et par prøver er beskjeden “vi filmer prøven!” Men når man filmer prøven er det ikke lenger en prøve, det er en tagning – som altså ikke ble vellykket fordi scenen ikke var ferdigprøvd.
Så tar man en ny tagning, og konsentrasjonen vannes ut. Ofte hører man “takk, den var veldig bra, men vi tar en til“, uten ett ord om hva som skal forandres for å forbedre det siste opptaket. Man bare durer i vei med den ene tagningen etter den andre uten konstruktive regianvisninger.
Mange fotografer har opplevd at skuespilleren, når tilliten til regissøren er tilstrekkelig undergravd, vil søke blikk-kontakt med personen bak kamera i stedet for med regissøren, for å få vite om tagningen var bra. Da kan fotografen fort havne i en lojalitetskonflikt. Det er nærliggende å prioritere skuespillerens trygghet framfor ryddigheten i forholdet regi og foto.
Sverre Udnæs var en av de mest talentfulle regissørene jeg har jobbet med. Under innspillingen av Fru Inger til Østråt høsten 1974 hadde vi en dramatisk scene hvor Lasse Kolstad skulle spille som i dødsangst. Sverre var desperat, han fikk ikke scenen til å fungere. Han trakk meg til side og spurte hva som var galt. “Du må skjære snoppen av ham”, sa jeg. “Hva mener du”, sa Sverre, rød i ansiktet.
Lasse var jo opprinnelig sanger, bassbaryton, og dro denne ultramørke stemmen med seg i alle sammenhenger. “Du må få ham opp i en spinkel fistel – du snakker ikke som en Negro Spiritual om du er i dødsangst!”. Sverre innså at jeg hadde rett, han svelget og tenkte lenge før han sa: “Det tør jeg ikke. Det må du si!”
Det viktige for meg ved denne historien er Sverres åpenhet, ærlighet og totale mangel på prestisje. Helt på siden av temaet, men ikke uten en viss relevans.
Odd Geir Sæther har hatt foto på en rekke toneangivende norske og internasjonale filmer, som Pål Løkkebergs Liv, Peter Watkins Edvard Munch og David Lynch Inland Empire.
Tidligere artikler i serien:
Andrea Bræin Hovig: Om å fortrenge fotografen
Anders Danielsen Lie: Publikums vitne
Anna Myking: I skuddlinjen mellom skuespiller og regissør
Les også: Hvem var Sverre Udnæs
Legg igjen en kommentar