Relasjonen mellom filmfotografen og skuespilleren belyses sjelden. Men alle som har vært på et filmsett vet hvor sentral den er. Vi ba et knippe filmfotografer og skuespillere om å fortelle oss med egne ord om hvordan de oppfatter denne relasjonen.

Jeg tror det finnes en slags edel kontrakt mellom fotograf og skuespiller som handler om vissheten om at det er vi sammen som materialiserer manus og regissørens intensjon. Ja, det er fryktelig mange andre som er avgjørende bidragsytere, men det er skuespillere og fotograf som sammen skaper det fysiske materiale som utgjør filmen, og det kommer man ikke utenom.

Under hver eneste tagning går man som skuespiller og fotograf inn i en fysisk og psykisk konsentrasjon som løsriver en fra alt annet. Jeg opplever en enorm yrkesstolthet blant mine kollegaer og også blant skuespillere som jeg tror er fundert i nettopp dette.

På mange måter står man som fotograf i skuddlinjen mellom skuespiller og regissør, og da gjelder det å finne en kjemi og en framgangsmåte som gjør at man beveger seg med og skaper et større liv, i stedet for å bli hengende ute av takt og forstyrre det som foregår.

Og her kommer relasjonen med skuespillere inn som en avgjørende faktor. I samarbeid der relasjonen fotograf-skuespiller oppleves som trygg føles det som dialog når man foretar justeringer oss i mellom som får denne dansen til å fungere optimalt. Mens i samarbeid der man ikke oppnår samme kjemi oppleves innspill som avbrytelser som forstyrrer flyten, og man begynner å vegre seg for å foreta nødvendige justeringer.

Jeg har ofte tenkt at dette som kan være det mest krevende i livet – å møte andre mennesker og få sosiale situasjoner til å fungere – får man sjelden eller aldri noen skolering i, selv om det er helt avgjørende for om man lykkes. Riktignok lærte jeg på Filmskolen at det var avgjørende å behandle skuespillere med respekt og tiltale dem ved navn. Og det er mange kameraer rundt om i landet som har en liten jukselapp med alle skuespillernes navn på siden, med nettopp dette som formål.

Min tanke i kraft av å være fotograf i relasjon til en skuespiller er denne; forsøke å bidra til at skuespilleren føler seg sett og tilføre dem trygghet i en utsatt posisjon. Jeg opplever selv og synes å se på andre at det første som forsvinner når man blir usikker eller redd er det ekstra som løfter noe til noe større, og at evnen til å finne gode kreative løsninger under tidspress blir betydelig svekket.

Jeg opplever ofte at skuespillere søker blikket til fotografen etter en tagning, naturligvis fordi vi ofte står nærmest og fordi vi nettopp har skapt noe sammen. Min oppfatning er at det er ikke fotografens rolle å gi skuespillerne feedback som egentlig ligger hos regissøren, så jeg prøver ofte å unngå dette umiddelbare møtet med skuespiller etter tagning eller unngå å lade det med noe spesielt. Dette er mitt forsøk på å holde mine personlige meninger utenfor regissørens og skuespillerens dialog. I de tilfeller jeg har sterke meninger tar jeg dem alltid direkte med regi.

Å være fotograf er et tungt men magisk yrke, og jeg har vært heldig å få jobbe med skuespillere og regissører som iblant leverer så bra at jeg kjenner at jeg har et stort ønske om å løfte mitt eget arbeid. Og jeg håper og tror at skuespillere opplever at jeg synes de presterer uten at jeg kommenterer direkte på det de gjør under opptak.

Du kan lese de andre bidragene fra blant annet Anders Danielsen Lie, Espen Klouman Høiner og Andrea Bræin Hovig i nyeste utgaven.

Anna Myking er aktuell med filmfoto på kinofilmen Hevn og fikk nylig Nordisk Films talentpris. Hun har også jobbet på prisbelønte filmer som Jørgen + Anne = Sant, Sykt Lykkelig, Drone og Flink Pike.