Om å fortrenge fotografen

Om å fortrenge fotografen

Jeg er redd for forfengeligheten, som alltid ligger parat til å hoppe inn i arbeidet mitt. Derfor ber jeg aldri om å få vite utsnitt, og jeg sjekker aldri monitor, forteller Andrea Bræin Hovig.

Hva skjer i møte mellom fotograf og skuespiller? Det var utgangspunktet for en lang rekke tekster skuespillere og fotografer skrev for Rushprint vinteren 2016. Dette er Andrea Bræin Hovigs bidrag:

Kanskje jeg burde si nei til å si noe om den nære relasjonen mellom fotograf og skuespiller. Jeg prøver nemlig alltid å fortrenge at jeg filmes.

En kollega sa en gang til meg da jeg var nyutdanna: «Det er viktig å være ekstra søt mot fotografen. På den måten får du de beste nærbildene og det fineste lyset. Få kameraet til å elske deg».

Jeg husker at jeg tenkte at det var trist hvis dette var tilfellet. At man som skuespiller skulle etterstrebe et flatterende lys og flest mulig ultranære bilder. Etter tre beinharde år med Stanislavskij-teknikk og en lidenskapelig streben etter en slags ektefølt sannhet lød dette rett og slett skurkete i mine ører. Jeg hadde trent på å være 100 prosent tilstede i øyeblikket, og jeg kjempet alltid med nebb og klør mot «teknikk» og «triks». Det gjør jeg fortsatt. Jeg er livredd for fakter jeg egentlig vet kan fungere godt og kanskje attpåtil bli likt av både regissør, fotograf og publikum. Jeg prøver iherdig å holde meg for god for sånt.

Men i denne prektige og ærefulle kampen ligger det også en god del misunnelse, tror jeg. For jeg ser nemlig at det kan funke. Skuespillere som gjør mye film har ofte en skattkiste av uttrykk som fungerer ypperlig på det store lerretet. Og med årene har jeg lært å like at ulike sjangre kler ulike uttrykk. En effektivt fortalt krimserie for tv krever kanskje en annen spillestil enn et inderlig drama med lite dialog.

Jeg har ikke klart å slippe kampen mot et «kameravennlig uttrykk». Jeg er også redd for forfengeligheten, som alltid ligger parat til å hoppe inn i arbeidet mitt. Derfor ber jeg aldri om å få vite utsnitt, og jeg sjekker aldri monitor. Noen kan sikkert bruke dette som et stødig verktøy, selv blir jeg bare jålete av det. Jeg har alltid jobbet best når jeg har klart å glemme at et kamera skal fange opp det jeg gjør.

Men under arbeidet med filmen Det er meg du vil ha (Dag Johan Haugerud, manus Sonja Evang) var en nær relasjon til fotografen uunngåelig. Vi var nemlig bare tre på jobb hver dag, og vi filma i fotograf Cecilie Semec sin leilighet. I forberedelsesfasen var jeg nervøs. Ikke bare var det en helt vilt stor masse av tekst som skulle læres, jeg hadde heller ingen kollega å være i dialog med. Og for meg som pleier å tviholde på dialogen med min medspiller under opptak for å kunne «glemme» at jeg filmes, var dette skummelt. Plutselig var jeg tvunget til å forholde meg til kameraet. Jeg skulle ikke bare snakke til det som en slags medspiller, jeg hadde heller ingen andre å hente innspill fra.

Men stresset slapp. Ikke sånn at jeg begynte å vise interesse for monitor eller utsnitt, men jeg visste at vi tre ville det samme og at veien til resultatet ble skapt underveis. Av oss fire. Ja, jeg følte at Cecilies kamera ble en slags fjerde kompis på laget. Da vi spiste blingser i pausen lå kameraet på en stol ved bordet og var liksom en del av gjengen. Takket være Cecilie og dette prosjektet ble jeg rett og slett kurert for all anspenthet overfor kameraet og for personen som holder i det.

For det ligger vel noe her. Jeg har iblant følt en redsel overfor fotografen nettopp fordi jeg er bevisst hvor stor makt hun eller han har. Og det er en makt jeg ikke har noe godt av å være klar over.

Jeg synes faktisk at mange gode filmer skjemmes av et for nært forhold mellom kamera og skuespiller. Altfor ofte ser jeg at fotograf (og regissør) faller for den fristelsen det er å hvile på et ansikt eller en kropp. Fordi det er vakkert, for eksempel. Eller følsomt. Som tilskuer får jeg da behov for å spole framover. Jeg blir rett og slett brydd når jeg opplever at skuespilleren blir objektivisert på den måten. At kvinner blir offer for dette er så vanlig at vi ikke tenker over det.

Noen av de fineste folka jeg har møtt på sett har nettopp vært fotografene. Og det er veldig fint å bli likt. Eller elsket. Men for meg er det ødeleggende å være dette bevisst.

Andrea Bræin Hovig har en profilert teaterkarriere og har medvirket i filmer og tv-serier som blant annet Som du ser meg, Mammon og Alt det vakre.

Les også Anders Danielsen Lies tekst om samarbeidet med filmfotograf Jakob Ihre: Publikums vitne

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om å fortrenge fotografen

Om å fortrenge fotografen

Jeg er redd for forfengeligheten, som alltid ligger parat til å hoppe inn i arbeidet mitt. Derfor ber jeg aldri om å få vite utsnitt, og jeg sjekker aldri monitor, forteller Andrea Bræin Hovig.

Hva skjer i møte mellom fotograf og skuespiller? Det var utgangspunktet for en lang rekke tekster skuespillere og fotografer skrev for Rushprint vinteren 2016. Dette er Andrea Bræin Hovigs bidrag:

Kanskje jeg burde si nei til å si noe om den nære relasjonen mellom fotograf og skuespiller. Jeg prøver nemlig alltid å fortrenge at jeg filmes.

En kollega sa en gang til meg da jeg var nyutdanna: «Det er viktig å være ekstra søt mot fotografen. På den måten får du de beste nærbildene og det fineste lyset. Få kameraet til å elske deg».

Jeg husker at jeg tenkte at det var trist hvis dette var tilfellet. At man som skuespiller skulle etterstrebe et flatterende lys og flest mulig ultranære bilder. Etter tre beinharde år med Stanislavskij-teknikk og en lidenskapelig streben etter en slags ektefølt sannhet lød dette rett og slett skurkete i mine ører. Jeg hadde trent på å være 100 prosent tilstede i øyeblikket, og jeg kjempet alltid med nebb og klør mot «teknikk» og «triks». Det gjør jeg fortsatt. Jeg er livredd for fakter jeg egentlig vet kan fungere godt og kanskje attpåtil bli likt av både regissør, fotograf og publikum. Jeg prøver iherdig å holde meg for god for sånt.

Men i denne prektige og ærefulle kampen ligger det også en god del misunnelse, tror jeg. For jeg ser nemlig at det kan funke. Skuespillere som gjør mye film har ofte en skattkiste av uttrykk som fungerer ypperlig på det store lerretet. Og med årene har jeg lært å like at ulike sjangre kler ulike uttrykk. En effektivt fortalt krimserie for tv krever kanskje en annen spillestil enn et inderlig drama med lite dialog.

Jeg har ikke klart å slippe kampen mot et «kameravennlig uttrykk». Jeg er også redd for forfengeligheten, som alltid ligger parat til å hoppe inn i arbeidet mitt. Derfor ber jeg aldri om å få vite utsnitt, og jeg sjekker aldri monitor. Noen kan sikkert bruke dette som et stødig verktøy, selv blir jeg bare jålete av det. Jeg har alltid jobbet best når jeg har klart å glemme at et kamera skal fange opp det jeg gjør.

Men under arbeidet med filmen Det er meg du vil ha (Dag Johan Haugerud, manus Sonja Evang) var en nær relasjon til fotografen uunngåelig. Vi var nemlig bare tre på jobb hver dag, og vi filma i fotograf Cecilie Semec sin leilighet. I forberedelsesfasen var jeg nervøs. Ikke bare var det en helt vilt stor masse av tekst som skulle læres, jeg hadde heller ingen kollega å være i dialog med. Og for meg som pleier å tviholde på dialogen med min medspiller under opptak for å kunne «glemme» at jeg filmes, var dette skummelt. Plutselig var jeg tvunget til å forholde meg til kameraet. Jeg skulle ikke bare snakke til det som en slags medspiller, jeg hadde heller ingen andre å hente innspill fra.

Men stresset slapp. Ikke sånn at jeg begynte å vise interesse for monitor eller utsnitt, men jeg visste at vi tre ville det samme og at veien til resultatet ble skapt underveis. Av oss fire. Ja, jeg følte at Cecilies kamera ble en slags fjerde kompis på laget. Da vi spiste blingser i pausen lå kameraet på en stol ved bordet og var liksom en del av gjengen. Takket være Cecilie og dette prosjektet ble jeg rett og slett kurert for all anspenthet overfor kameraet og for personen som holder i det.

For det ligger vel noe her. Jeg har iblant følt en redsel overfor fotografen nettopp fordi jeg er bevisst hvor stor makt hun eller han har. Og det er en makt jeg ikke har noe godt av å være klar over.

Jeg synes faktisk at mange gode filmer skjemmes av et for nært forhold mellom kamera og skuespiller. Altfor ofte ser jeg at fotograf (og regissør) faller for den fristelsen det er å hvile på et ansikt eller en kropp. Fordi det er vakkert, for eksempel. Eller følsomt. Som tilskuer får jeg da behov for å spole framover. Jeg blir rett og slett brydd når jeg opplever at skuespilleren blir objektivisert på den måten. At kvinner blir offer for dette er så vanlig at vi ikke tenker over det.

Noen av de fineste folka jeg har møtt på sett har nettopp vært fotografene. Og det er veldig fint å bli likt. Eller elsket. Men for meg er det ødeleggende å være dette bevisst.

Andrea Bræin Hovig har en profilert teaterkarriere og har medvirket i filmer og tv-serier som blant annet Som du ser meg, Mammon og Alt det vakre.

Les også Anders Danielsen Lies tekst om samarbeidet med filmfotograf Jakob Ihre: Publikums vitne

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY