Foto: Espen Klouman Høiner i En som deg

Hva skjer i møte mellom fotograf og skuespiller? Det var utgangspunktet for en lang rekke tekster skuespillere og fotografer skrev for Rushprint vinteren 2016. Dette er Espen Klouman Høiners bidrag.

Først det åpenbare. Skuespillere lever av å bli sett. Det er selve forutsetningen for skuespillerens virke. Å bli sett. Å bli betraktet. Uten betrakterens blikk er skuespillerens arbeid verdiløst. Likevel er det ikke rent få skuespillere som lider av det som kalles «sceneskrekk». Den paradoksale, men akk så altoppslukende angsten for betrakterens vurderende blikk. En kvalmende følelse av redsel for ikke å prestere skikkelig foran publikum, et sterkt behov for å ikke bli sett når man står på scenen.

Jeg er selv skuespiller. Heldigvis (og bank i bordet) er jeg ikke belemret med sceneskrekkens lammende virkning, nei tvertimot, så kan jeg få et slags kick av å miste kontrollen over situasjonen på scenen hvis jeg glemmer teksten, bommer på et fastlagt arrangement eller hvis jeg opplever at publikum i salen rett og slett ikke forstår eller liker det jeg gjør.

Det er av de utfordringer jeg setter pris på som skuespiller. Men dessverre greier jeg ikke alltid å overføre denne holdningen eller måten å angripe spillsituasjonen på, til filmsettet.

På filmsettet kan jeg ofte bli grepet av en annen type redsel, en redsel det snakkes lite om, men som er utbredt, sceneskrekkens lillebror – kameraangsten. Det har hendt utallige ganger, når kameraet, dette store instrumentet (som kan minne om et slags våpen), når det rettes mot meg, så stivner jeg til. Jeg mister bevegeligheten, fornemmelsen av situasjonen, alt organisk liv renner ut av kroppen og erstattes av en panisk selvbevissthet. Det er en forferdelig følelse. En følelse som hindrer meg i å yte mitt beste.

Men hva skyldes egentlig denne kameraangsten? Som skuespiller (og som menneske) er jeg en sart sjel. Jeg er avhengig av et trygt og godt arbeidsklima for at skal jeg prestere optimalt. På teatret har man som regel lang prøvetid, opptil åtte uker. Den lange prøvetiden gir en muligheten til å bygge tillitsfulle relasjoner til dem man arbeider med. Prøvetiden gir muligheten til å undersøke i flere retninger, prøve og feile, innenfor et trygt arbeidsrom – slik at det uttrykket man til slutt ender opp med, er et resultat av en grundig prosess hvor det meste er utprøvd. En lang og grundig utforskning i løpet av prøvetiden gir anledning til å stole på at valgene man til slutt har endt opp med å ta, er veloverveide. Det gir både selvtillit og en eierskapsfølelse til prosjektet man er en del av.

Når det kommer til filmproduksjon er saken en annen. Det finnes så og si ikke prøvetid i filmproduksjon. Skuespilleren kommer som regel inn i produksjonen svært sent, ofte er det ikke tid til mer enn en leseprøve, før man skal i gang med innspilling. Dette resulterer i et ganske forutsigbart og standardisert uttrykk – ja, det begrenser skuespillerens tid og muligheter for egentolkning, som har mer enn nok med å oppfylle regissørens generelle krav til scenens innhold.

Dette er dessverre regelen for norsk filmproduksjon. Men heldigvis finnes det unntak. Spillefilmene Reprise av Joachim Trier og En som deg av Eirik Svensson er av unntakene jeg har vært en del av. Trier og Svensson innlemmer sine sentrale skuespillere tidlig i prosessen og setter av prøvetid både før innspilling og på innspillingssettet. Slik tilrettelegger de for et fruktbart arbeidsklima, og gir et viktig signal om at skuespillerne ikke bare er brikker som skal ferdigstille et allerede forutbestemt verk, men viktige ressurser som med sine ferdigheter kan tilføre filmen noe som ikke allerede er planlagt og bestemt.

En slik måte å tenke filmproduksjon på gjør det også mulig å etablere tettere og tillitsfulle relasjoner mellom fotograf og skuespiller. Samarbeidet med henholdvis fotografene Jakob Ihre (Reprise) og Martin Hogsnes Solvang (En som deg) ble, takket være regissørenes prioriteringer, påbegynt lenge før innspilling. Grunnlaget for en felles forståelse for både estetikk og arbeidsform ble lagt mellom regissør, fotograf og skuespiller. I samarbeidet med både Ihre og Hogsnes Solvang oppstod det en slags fysisk manifestasjon av de tanker jeg delte med regissørene i forberedelsene og under innspilling. Kommunikasjonen lå mer i det språkløse. En felles puls. Fotografene ble kjent med min fysikk, min rytme, – og jeg med deres lek med, fokus, lys og skygge.

Espen Klouman Høiner har nylig spilt i Kampen om Tungtvannet, Mammon og En som deg.

Tidligere artikler i serien:

Andrea Bræin Hovig: Om å fortrenge fotografen

Anders Danielsen Lie: Publikums vitne

Anna Myking: I skuddlinjen mellom skuespiller og regissør

Les også: Hvem var Sverre Udnæs