Disse tekstene ble første gang publisert i februar/mars-utgaven av Rushprint).

Tonje Hessen Schei (regissør i Flimmer Film av bl.a Drone).

Jeg vurderer hele tiden konsekvensene for kildene mine. Hvor viktig er det å få ut informasjonen, opp mot hvor stor risiko det utgjør for dem. Kan vi beskytte kildene våre samtidig som informasjonen treffer de og der den skal? Flimmer Film er et lite, norsk dokumentarselskap. I arbeidet med Drone var og er det svært viktig å håndtere informasjonen vi får på riktig måte for å skape mest mulig impact og for å beskytte kildene våre.

Jeg har vært i situasjoner hvor vi har stoppet av hensyn til risiko. Noen ganger har vi sluttet å filme, andre ganger snudd kamera vekk fra intervjuobjektet. I arbeidet med Drone jobbet vi mye i USA, og der er jakten på whistleblowers så intens. Da ble det ekstra viktig å beskytte de vi pratet med.

De øyeblikkene vi har følt vi ikke kan fortsette, har vi tatt en pust i bakken for å vurdere andre måter å fortelle dette på. Bedre måter å jobbe med anonymisering, slik at kildene ikke havner i like stor fare, og det ikke oppleves for risikabelt å gå videre.

Jeg jobber alltid hardt for at kildene mine skal føle seg trygge og få tillit til meg og teamet. For meg er hvordan man forvalter den tilliten noe av det viktigste man gjør som dokumentarist. Å bruke det på en måte som gagner fellesskapet, samtidig som du beskytter den som gir deg tilliten.

I arbeidet med Drone har vi jobbet tett med store organisasjoner som The Guardian og Aftenposten, for konsultasjon og samarbeid rundt research, og for å backe opp informasjonen kildene våre kommer med så de ikke står alene. Da oppleves det man sier mer solid, og man får mer sikkerhet. I tillegg konsulterer vi eksperter og advokater for å få råd både på et juridisk nivå for hver kilde, men også med storpolitiske spørsmål.

Da vi filmet i USA tok vi alltid forhåndsregler med frakt av materialet vårt. Vi hadde aldri noen problemer, bortsett fra en liten lapp jeg fikk i passet mitt, som gjorde at hver gang jeg landet ble jeg tatt til side for en ekstra sjekk. Etter et par innreiser fikk jeg opplyst at denne lappen vanligvis er forbeholdt folk som skulle arresteres, eller som må møte til en rettssak. Kanskje var dette helt ordinært, jeg er norsk statsborger, gift med en amerikaner, med et permanent residency card. Og selv om de sitter bak en skjerm for å kontrollere om du svarer det de vil du skal svare, er de veldig høflige, og avslutter med Have fun – good luck!

Men fordi jeg jobber som jeg gjør må jeg gjøre noen ekstra vurderinger. Vi har alltid kontroll på hvor mange kopier vi har med oss av materialet vårt, og hvor alle kopiene befinner seg. Vi er bevisst på hvem som skal bære ting gjennom kontrollpunktene. Det er særlig viktig når vi reiser inn og ut av USA. Slike ting tenker vi på, uten at jeg vil fortelle hvordan vi har endt opp med å løse dette i detalj.

Vi jobber med å bli mer bevisste hvordan vi kan kryptere materialet vårt. Dette tror jeg er noe norske dokumentarister nå må sette seg bedre inn i, særlig hvis man holder på innenfor politisk dokumentar. Da vi var i New York på kinopremieren til Drone gikk datamaskinene og telefonene våre helt i stå. Det var vanskelig å logge seg på nett, og ting kræsja hele tiden. Men man blir vant til det. Vi snakker jo uansett ikke om følsomme ting over nett eller telefon.

Om det noen gang kan være aktuelt å stoppe et prosjekt på grunn av en etisk vurdering … det må være hvis jeg føler at infoen vi kommer med ikke vil gjøre noe annet enn å lage mye lyd. Risikabel informasjon må kunne treffe, og være med å opplyse, skape debatt eller forandring. Om risikoen er for stor har jeg ikke noe problem med å slå av kamera og forsøke å finne andre måter å få informasjonen riktig ut. Som journalist og dokumentarist mener jeg du har et ansvar for å få det beste ut av kildene dine og informasjonen de kommer med – slik at budskapet når sitt fulle potensial, og blir tatt på alvor.

Aslaug Holm (regissør og fotograf i Fenris Film, av bl.a Brødre).

Det er ikke ofte jeg har lagt ned kamera. Men jeg har respekt for at det er rom du ikke skal filme i. Det henger sammen med hvilken synsvinkel du har i et prosjekt. Da jeg jobbet med Brødre var jeg der både som regissør, fotograf og mor. Da visste jeg på forhånd at det ikke var alle steder det var naturlig for mor å være, og det var viktig å sette noen rammer for filmingen. Jeg skulle ikke filme i situasjoner som involverte ting som kjærester, det første kysset eller festing. Men jeg fikk filme eldstemann i det han står og ordner håret på badet før sin første klassefest. I slike situasjoner er det bra å sette noen grenser, for i den scenen ligger likevel alle hans forventninger, håp og drømmer. Vesentligheten er der i underteksten, og i filmsammenheng ble det mer interessant enn å filme selve festen.

Som regissør og fotograf tror jeg at jeg intuitivt vet hvor grensen går. Livet må være viktigere enn filmen, og i situasjoner hvor livet er spesielt intenst, må filmen komme i andre rekke. Da jeg begynte å filme Brødre hadde jeg en sterk motivasjon for å jobbe med det poetiske og vakre i barns oppvekst. Men jeg reflekterte ikke så mye over hvor krevende det ville være å filme ute i virkeligheten når det oppstod konflikter og ubehageligheter.

Som dokumentarfilmskaper ønsker du jo å filme situasjoner med brodd og konflikt, det er da du kommer tettest på utfordringene karakterene opplever. Men som mor ønsker du å beskytte barna dine når det oppstår problemer. I dette prosjektet kjente jeg på dette dilemmaet flere ganger. Jeg husker spesielt en situasjon da eldstemann Markus var lei seg og gråt i skolegården fordi han følte seg veldig alene. Da føltes det unaturlig å stå der og filme situasjonen som mor. Jeg la derfor ned kameraet, og trøstet ham istedet. Som dokumentarfilmskaper må du noen ganger kjenne på det ubehaget og utfordre situasjonen, og du kan ikke legge ned kamera hver gang det blir ubehagelig heller. Men du må respektere den du filmer, og respektere grensene deres.

Det var også situasjoner med den yngste, hvor han ba meg legge ned kamera. Han var lei seg, og ville ikke snakke om det hvis jeg fortsatte å filme. Da la jeg kamera ned, og slo det av. Jeg er opptatt av at folk skjønner når jeg filmer. Hvis jeg er usynlig med kameraet skal det være fordi jeg er tilstede i situasjonen og tar lite plass. Ikke fordi jeg filmer i skjul.

En vesentlig del ved å lage dokumentar er å ha empati for den man filmer. Der kan mange feile, tror jeg, særlig om de ikke har nok erfaring. De filmer noe og tenker dette er viktig å vise. Men så klipper du filmen og står i fare for å utlevere en person fordi du ikke har nok faglig tyngde til å skjønne hvordan du skal formidle empati for personen. Da ender du opp med en kikkermentalitet, og intervjuobjektet blir kastet til ulvene.

Jeg har jobbet som fotograf på andres prosjekter, og alltid følt meg veldig trygg på andre dokumentarister. De er ofte langt inne i filmen sin, og har en omtanke, et engasjement og en idealisme i prosjektet. Da var det veldig annerledes den tiden jeg jobbet som fotograf for ulike nyhets- og aktualitetsredaksjoner. Der var det mer krevende å levere materialet, for jeg visste ikke hvordan det ville se ut i den ferdige klippen. Jeg husker en gang vi ble sendt til en togulykke på Nordstrand, vi var tidlig på åstedet, og det var mange andre journalister og fotografer der. Det opplevde jeg som veldig krevende. Man blir fort påvirket av stemningen, alle skal være først ute med nyhetene. Da må man ta et skritt tilbake, trekke pusten og holde seg innenfor sine egne etiske kriterier.

Til sist mener jeg det er viktig med likeverd mellom den som filmer og den som blir filmet. I Heftig og begeistret jobbet jeg som fotograf og klipper. Der er det noen situasjoner som er iscenesatt og veldig tett på intimsonen. Jeg filmet en av mennene naken i et badekar mens han synger. Han kledde den scenen veldig godt fordi han er en sterk karakter med flott stemme, en mann i sin beste alder. Å filme ham i badekaret tilførte scenen en ekstra valør, og man føler en veldig godhet for ham. Men skulle jeg for eksempel filmet en nittiåring i samme scene, ville jeg kanskje følt det var på grensen til å frata ham hans verdighet. Som dokumentarist har du en ambisjon om å komme veldig nært på noen. Men du må aldri frata noen sin verdighet.

Ragnhild Sørheim (regissør av bl.a Asylbarna – Farida).

Jeg kan ikke nevne noen situasjoner hvor jeg har stanset filmingen av etiske grunner. Men jeg har vært i en situasjon hvor jeg valgte å fortsette selv om det var en risiko for at det kunne utsette de jeg filmet for fare.
Vi filmet en familie som levde i skjul, og vi visste at det var farlig å lage for mye oppstyr rundt dem. Vi snakket mye med dem om dette, fikk råd fra erfarne folk, og ble enige om å møtes på et nøytralt sted. Men det var også farlig for dem å bevege seg utendørs. Så etter å ha filmet dem slik én gang, fant vi ut at det faktisk var bedre å gjøre opptakene på skjulestedet deres. Vi måtte ikke skape for mye oppmerksomhet blant naboene, men vi dro til hjemmet deres og filmet noen ganger – og vi ankom på ulikt vis hver gang. Det viste seg i etterkant at det var riktig å gjøre det slik; at vi alle ble utsatt for mindre fare ved å filme dem der. Men det var absolutt ikke en enkel avgjørelse å ta, og jeg lurte flere ganger underveis på om det var riktig å fortsette.

Som filmskaper har jeg nok ikke noen bestemte forhåndsregler. Men jeg synes det er viktig å ha tenkt gjennom og snakket om mange eventualiteter på forhånd. Og for å kunne trå etisk riktig, er det veldig viktig med kunnskap om det en lager film om. Når man står midt oppi det kan det være vanskelig å se alle nyansene. Lite er så viktig at det er verdt å sette liv på spill – andres og eget. Jeg prøver å bruke meg selv som utgangspunkt. Ville jeg synes det var ok å bli filmet på denne måten? Det hjelper meg en del, tror jeg.

Jeg synes det er spesielt viktig å vurdere hvor langt en kan gå når det er barn med. Da er det ekstra viktig å ta noen runder på om det er verdt å fortelle denne historien, selv om det innebærer risiko. Målet helliger ikke middelet. Med barn vil den avgjørelsen alltid måtte tas på vegne av dem. Og de som samtykker til å bli filmet kan aldri i forkant helt vite hva det faktisk går ut på. I serien Asylbarna følger vi barn som har hatt asyl i Norge over en lengre periode og som sendes ut av landet. Der er vi i tett dialog med familiene deres, advokatene som kan fortelle oss hva som vil kunne skade familiens sak, og ulike faginstanser som kan hjelpe oss å ivareta menneskene i denne situasjonen.

De gangene jeg har vært i situasjoner hvor jeg tviler på hvor langt vi bør gå, har jeg vært bevisst på at det jeg som har kontroll over redigeringen i etterkant. Det er viktig. Da kan en gå litt lenger i en opptakssituasjon. Jeg har filmet ting utover det vi på forhånd hadde bestemt at var greit, og da er jeg alltid påpasselig med å destruere materialet i etterkant. Det skal da ikke være mulig å finne dette senere eller bruke det i en helt annen kontekst.

Kontekst vil alltid være essensielt når det gjelder oppfattelsen av hva som er greit og ikke av den som blir filmet, og av publikum. Det hender jeg ser tv eller film og tenker jeg ville ikke likt å være den personen som blir portrettert sånn. Men jeg kan samtidig bli imponert over at filmskaperen har gått videre med det, eller fått lov til å vise frem historien.

Jeg dømmer ikke nødvendigvis verken filmskapere som lager det eller den som blir filmet, men jeg tror nok det kan bli litt for mye eksponering noen ganger. Det er en økende tendens til at folk eksponerer mer av seg i offentligheten. Da er det viktig at vi som dokumenterer og viser det fram er bevisste på det. Folk liker å tro at dokumentarister har et sterkt moralsk kompass, og jeg tror det ofte om meg selv også. Men det er så viktig å fortsette å reflektere og snakke om disse tingene, både på forhånd og underveis. Jeg kan tro jeg gjør noe riktig, men det er fort gjort å lure seg selv.

Som gjenfortalt til journalist Marte Stapnes.