Det norske fagmiljøet er lettere sjokkert over at styret på Høgskolen i Lillehammer vurderer å legge ned film- og tv-vitenskapsstudiet. Her er noen umiddelbare reaksjoner.
Billedtekst: Skal film- og tv-vitenskapen i Norge seile sin egen sjø?
I dag kunne både Klassekampen og Dagsavisen melde om at Høgskolen i Lillehammer vurderer å legge ned studiet i Film- og TV-vitenskap. Noe av årsaken skal være færre søkere til studiet. 13. mai er det styremøte ved Høgskolen i Lillehammers avdeling for samfunnsvitenskap, og da er nedleggelse av film- og TV-vitenskap ett av forslagene som skal diskuteres. Søren Birkvad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer, hevder overfor Dagsavisen at Høgskolens samlede satsing på film og media vil bli ”enormt svekket om det akademiske leddet, som burde henge sammen med skolens øvrige satsinger på høyeste nivå, forsvinner”.
Resten av fagmiljøet er lettere sjokkert over at styret ved Høgskolen nå vurderer å legge studiet ned. Trenger Norge filmvitere, spør Anne Gjelsvik ved NTNU retorisk i en epost til Rushprint, og filmprofessoren i filmvitenskap fortsetter:
– Aldri før har «levende bilder» (som de filmhistorisk interesserte gjerne omtaler feltet vårt som) preger livene våre som idag. Kunnskap om hvordan film fungerer og påvirker oss burde derfor være viktigere enn noen gang. Jeg skriver dette fra et seminar om hvordan humanister kan nærme seg spørsmålet om klima-endringer, også her er det klart at det vi vet og forstår er formet av film og andre medier.
– Hvordan norsk filmproduksjon påvirkes av dagens digitale medievirkelighet er et spørsmål som opptar mange i bransjen. Samme med kolleger ved HIL har jeg utviklet et prosjekt hvor vi ønsker å følge norsk filmdistribusjon tett de neste årene. Dette er svær etterspurt kunnskap fra bransjen.
– Det føles litt absurd å måtte forsvare kompetanse og kunnskap som er etterspurt fra bransjen, presse, skoleverk og brukere nesten daglig. Det tar lang tid å bygge opp forskning og undervisningskompetanse, det er derfor viktig at utdanninger ikke blir gjenstand for overilte beslutningsprosesser, understreker hun.
Filmprofessor Gunnar Iversen, som også er tilknyttet NTNU, er like sjokkert. Han mener en nedleggelse av disse studietilbudene ikke bare vil være tragisk for Høgskolen i Lillehammer, og for universitetssektoren her i landet, men også for hele Norge. Det ville være en kortsiktig og lite gjennomtenkt løsning på et akutt problem for Høgskolen som må løses på andre måter, mener han.
– Aldri før har audiovisuelle uttrykk vært så viktig i alle nordmenns hverdag som i dag. Vi bruker audiovisuelle uttrykk hele tiden. Ikke bare gjennom å se på film og fjernsyn, men vi sprer små audiovisuelle uttrykk på Facebook, vi surfer på nettet og vi besøker YouTube eller andre nettsteder der vi ser små «filmer». Til tross for dette er kunnskapen om disse mediene ennå liten. Kunnskap om de audiovisuelle uttrykkene hjelper oss som borgere, er avgjørende i skoleverket, og gjør det mulig for oss alle å navigere på en god og trygg måte i en kompleks og mediert politisk og sosial virkelighet. Å redusere vår evne og mulighet til å formidle kunnskap om vårt forhold til lyd og bilder, og forske på hva de gjør med oss såvel som hva vi gjør med dem, vil være som å kaste bort selve nøkkelen til vår samtid. Mange dører vil forbli låste for oss om vi ikke har muligheten til å formidle kunnskap om vår audiovisuelle hverdag og fortid. Norge vil bli litt fattigere – og litt dummere. Det er forståelig at drastiske løsninger diskuteres i dårlige tider. La oss håpe at det blir med diskusjonen. Det er ingen skam å snu i slike saker heller, sier han.
Anne Marit Myrstad er professor i filmvitenskap og instituttleder ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. På henne kom det også som en stor overraskelse i dag morges at HiL vurderer dette dramatiske tiltaket.
– Om noen skulle lure på om dette er en god nyhet for oss ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU, som har det eneste direkte tilsvarende tilbudet i Norge, så er svaret nei. Vi kan ikke være sikre på å at flere søker seg til oss selv om faget legges ned i Lillehammer, men det vi kan være sikre på er at vi mister et svært viktig og dyktig samarbeidende fagmiljø. Vi sensurer og underviser hos hverandre, vi har i dag forskningsprosjekter sammen og har søknader om nye samarbeidsprosjekt inne til behandling
– Ikke minst har vi i 2015 starta opp det nye doktorgradsprogrammet i audiovisuelle medier som et samarbeid mellom HiL og NTNU – på initiativ fra fagmiljøet i Lillehammer. Dette programmet har vi store forventninger til, og det forutsetter et vitalt film- og fjernsynsfaglig miljø i Lillehammer.
– Forskning og undervisning innen film- og fjernsyn, herunder studier av den norske filmarven, bør i en kulturnasjon som Norge ha primært fokus innen mer enn ett akademisk fagmiljø. Jeg håper og tror at HiL-styret heller vil velge å videreutvikle enn å nedlegge fagområdet.
Filmprofessor Ove Solum ved IMK, UiO, synes også det er betenkelig at konjunktursvingninger i antallet søkere kan føre til slike dramatiske tiltak.
– Det er jo åpenbart at det filmvitenskapelige forskningsmiljøet blir tynnere og fattigere om nedleggelsen blir et faktum. Miljøet på Lillehammer er godt og levedyktig.
– Det er jo slik at studentene i dag er utdanningsinstitusjonenes «kapital» i langt større grad enn tidligere. Her ved Institutt for medier og kommunikasjon, som er en bredere medievitenskapelig utdanningsinstitusjon som også tilbyr en rekke filmemner, har vi til høstens opptak opplevd en liten økning i antallet søkere til våre studieprogrammer. Filmhøgskolen, som jo befinner seg under samme tak som det filmvitenskapelige miljøet på Lillehammer, burde vel egentlig behøve den teoretiske tilførselen filmvitenskapen kan tilby, men der har jeg inntrykk av at samarbeidet har vært dårlig”
Også dosent Gunnar Strøm ved Høgskulen i Volda er opptatt av koblingen mellom teori og praksis på Lillehammer, og minner om at det var avgjørende for at filmskolen ble plassert der.
– Då film- og TV-utdanninga på Lillehammer begynte, var koplinga mellom teori og praksis eit solid fundament. Dette var eit vesentleg argument då filmskulen blei lagt til Lillehammer. Ved å lege dei tre utdanningane innan film og TV (filmvitskap, ‘TV-faget’ og filmskulen) i tre ulike avdelingar burde alle skjøne at samarbeid og synergieffektar vart mykje vanskelegare. Dei siste 20 åra har den norske filmhistoria blitt oppdaga på nytt og skrive ned. Filmvitarane på Lillehammer har vore særs viktige i dette arbeidet. For å forstå mediesamfunnet i dag treng vi film- og TV-vitarar på høgt nivå. Det har Høgskulen i Lillehammer. Heile det norske filmmiljøet, heile kultur-Norge vil tape på at filmteoriutdanninga på Lillehammer vert lagt ned. Og kva er eit folk utan forståing for sin eigen kultur?
Billedtekst: Skal film- og tv-vitenskapen i Norge seile sin egen sjø?
I dag kunne både Klassekampen og Dagsavisen melde om at Høgskolen i Lillehammer vurderer å legge ned studiet i Film- og TV-vitenskap. Noe av årsaken skal være færre søkere til studiet. 13. mai er det styremøte ved Høgskolen i Lillehammers avdeling for samfunnsvitenskap, og da er nedleggelse av film- og TV-vitenskap ett av forslagene som skal diskuteres. Søren Birkvad, førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer, hevder overfor Dagsavisen at Høgskolens samlede satsing på film og media vil bli ”enormt svekket om det akademiske leddet, som burde henge sammen med skolens øvrige satsinger på høyeste nivå, forsvinner”.
Resten av fagmiljøet er lettere sjokkert over at styret ved Høgskolen nå vurderer å legge studiet ned. Trenger Norge filmvitere, spør Anne Gjelsvik ved NTNU retorisk i en epost til Rushprint, og filmprofessoren i filmvitenskap fortsetter:
– Aldri før har «levende bilder» (som de filmhistorisk interesserte gjerne omtaler feltet vårt som) preger livene våre som idag. Kunnskap om hvordan film fungerer og påvirker oss burde derfor være viktigere enn noen gang. Jeg skriver dette fra et seminar om hvordan humanister kan nærme seg spørsmålet om klima-endringer, også her er det klart at det vi vet og forstår er formet av film og andre medier.
– Hvordan norsk filmproduksjon påvirkes av dagens digitale medievirkelighet er et spørsmål som opptar mange i bransjen. Samme med kolleger ved HIL har jeg utviklet et prosjekt hvor vi ønsker å følge norsk filmdistribusjon tett de neste årene. Dette er svær etterspurt kunnskap fra bransjen.
– Det føles litt absurd å måtte forsvare kompetanse og kunnskap som er etterspurt fra bransjen, presse, skoleverk og brukere nesten daglig. Det tar lang tid å bygge opp forskning og undervisningskompetanse, det er derfor viktig at utdanninger ikke blir gjenstand for overilte beslutningsprosesser, understreker hun.
Filmprofessor Gunnar Iversen, som også er tilknyttet NTNU, er like sjokkert. Han mener en nedleggelse av disse studietilbudene ikke bare vil være tragisk for Høgskolen i Lillehammer, og for universitetssektoren her i landet, men også for hele Norge. Det ville være en kortsiktig og lite gjennomtenkt løsning på et akutt problem for Høgskolen som må løses på andre måter, mener han.
– Aldri før har audiovisuelle uttrykk vært så viktig i alle nordmenns hverdag som i dag. Vi bruker audiovisuelle uttrykk hele tiden. Ikke bare gjennom å se på film og fjernsyn, men vi sprer små audiovisuelle uttrykk på Facebook, vi surfer på nettet og vi besøker YouTube eller andre nettsteder der vi ser små «filmer». Til tross for dette er kunnskapen om disse mediene ennå liten. Kunnskap om de audiovisuelle uttrykkene hjelper oss som borgere, er avgjørende i skoleverket, og gjør det mulig for oss alle å navigere på en god og trygg måte i en kompleks og mediert politisk og sosial virkelighet. Å redusere vår evne og mulighet til å formidle kunnskap om vårt forhold til lyd og bilder, og forske på hva de gjør med oss såvel som hva vi gjør med dem, vil være som å kaste bort selve nøkkelen til vår samtid. Mange dører vil forbli låste for oss om vi ikke har muligheten til å formidle kunnskap om vår audiovisuelle hverdag og fortid. Norge vil bli litt fattigere – og litt dummere. Det er forståelig at drastiske løsninger diskuteres i dårlige tider. La oss håpe at det blir med diskusjonen. Det er ingen skam å snu i slike saker heller, sier han.
Anne Marit Myrstad er professor i filmvitenskap og instituttleder ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. På henne kom det også som en stor overraskelse i dag morges at HiL vurderer dette dramatiske tiltaket.
– Om noen skulle lure på om dette er en god nyhet for oss ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU, som har det eneste direkte tilsvarende tilbudet i Norge, så er svaret nei. Vi kan ikke være sikre på å at flere søker seg til oss selv om faget legges ned i Lillehammer, men det vi kan være sikre på er at vi mister et svært viktig og dyktig samarbeidende fagmiljø. Vi sensurer og underviser hos hverandre, vi har i dag forskningsprosjekter sammen og har søknader om nye samarbeidsprosjekt inne til behandling
– Ikke minst har vi i 2015 starta opp det nye doktorgradsprogrammet i audiovisuelle medier som et samarbeid mellom HiL og NTNU – på initiativ fra fagmiljøet i Lillehammer. Dette programmet har vi store forventninger til, og det forutsetter et vitalt film- og fjernsynsfaglig miljø i Lillehammer.
– Forskning og undervisning innen film- og fjernsyn, herunder studier av den norske filmarven, bør i en kulturnasjon som Norge ha primært fokus innen mer enn ett akademisk fagmiljø. Jeg håper og tror at HiL-styret heller vil velge å videreutvikle enn å nedlegge fagområdet.
Filmprofessor Ove Solum ved IMK, UiO, synes også det er betenkelig at konjunktursvingninger i antallet søkere kan føre til slike dramatiske tiltak.
– Det er jo åpenbart at det filmvitenskapelige forskningsmiljøet blir tynnere og fattigere om nedleggelsen blir et faktum. Miljøet på Lillehammer er godt og levedyktig.
– Det er jo slik at studentene i dag er utdanningsinstitusjonenes «kapital» i langt større grad enn tidligere. Her ved Institutt for medier og kommunikasjon, som er en bredere medievitenskapelig utdanningsinstitusjon som også tilbyr en rekke filmemner, har vi til høstens opptak opplevd en liten økning i antallet søkere til våre studieprogrammer. Filmhøgskolen, som jo befinner seg under samme tak som det filmvitenskapelige miljøet på Lillehammer, burde vel egentlig behøve den teoretiske tilførselen filmvitenskapen kan tilby, men der har jeg inntrykk av at samarbeidet har vært dårlig”
Også dosent Gunnar Strøm ved Høgskulen i Volda er opptatt av koblingen mellom teori og praksis på Lillehammer, og minner om at det var avgjørende for at filmskolen ble plassert der.
– Då film- og TV-utdanninga på Lillehammer begynte, var koplinga mellom teori og praksis eit solid fundament. Dette var eit vesentleg argument då filmskulen blei lagt til Lillehammer. Ved å lege dei tre utdanningane innan film og TV (filmvitskap, ‘TV-faget’ og filmskulen) i tre ulike avdelingar burde alle skjøne at samarbeid og synergieffektar vart mykje vanskelegare. Dei siste 20 åra har den norske filmhistoria blitt oppdaga på nytt og skrive ned. Filmvitarane på Lillehammer har vore særs viktige i dette arbeidet. For å forstå mediesamfunnet i dag treng vi film- og TV-vitarar på høgt nivå. Det har Høgskulen i Lillehammer. Heile det norske filmmiljøet, heile kultur-Norge vil tape på at filmteoriutdanninga på Lillehammer vert lagt ned. Og kva er eit folk utan forståing for sin eigen kultur?
That’s a nicely made answer to a cheialnglng question
anything about the due date on the show. I know that, when a celeb goes on a talk show and their episode hasn’t aired yet, PEOPLE usually posts just snipits of the appearence and then posts more once the episode airs.
That’s a nicely made answer to a cheialnglng question
anything about the due date on the show. I know that, when a celeb goes on a talk show and their episode hasn’t aired yet, PEOPLE usually posts just snipits of the appearence and then posts more once the episode airs.