I en medievirkelighet så gjennomsyret av nostalgi, med uttallige remakes og reboots, var det uunngåelig at X-files skulle komme tilbake. Som en frafallen fan av originalserien er det med blandede følelser jeg setter meg ned for å se de nye episodene. I want to believe, men har brent meg på dette før.

Da serien avsluttet i 2002 var den ikke akkurat på høyden. Serien ble ettertrykkelig kjørt i grøfta, kvalt under en mytologi som ble mer og mer innfløkt og stadig mindre interessant. Seriens hovedkarakterer ble skjøvet ut på sidelinja. Selv den ivrigste fansen har vanskelig for å forsvare de siste sesongene. Seriens forrige comeback-forsøk, filmen The X-files – I Want to Believe, ble møtt med total slakt.

Men på sitt beste var The X-files en nyskapende og innflytelsesrik serie. Med en stadig voksende mytologi var det her mer fokus på serialisering enn hos konkurrentene. Hele serien bygger rundt en sentral konspirasjon med aliens og statlige dekkoperasjoner. Selv om episodene stort sett er frittstående, inneholder de mer kontinuitet og lange linjer enn de andre store mainstream-hitene i samme periode. X-files banet på denne måten vei for senere serier som Lost, Fringe, The Black List og Orphan Black. Serier som i likhet med X-Files er bygget rundt en stor konspirasjon eller mytologi som gradvis avdekkes.

Serien har også brakt oss talenter som har preget den pågående gullalderen i TV-drama. Det mest kjente eksempelet er Breaking Bad-skaper Vince Gilligan, som skrev 30 episoder av serien og var med på å skape spinoff-serien The Lone Gunmen.

X-files var også en av de første seriene som startet en dialog på internett. Nyhetsgrupper lot fans verden over få dele sine egne teorier, diskutere og kjefte på hverandre. Serien var en del av den spede barndommen til dagens nerdekultur på nett.

Selv tilbrakte jeg store deler av datatimene på videregående dypt begravd i nyhetsgruppen alt.tv.x-files, med en hånd klar på alt+tab for lynraskt å kunne skifte vindu hvis læreren dukket opp. I ettertid tenker jeg at dette var en fornuftig bruk av skoletida, spesielt siden timene egentlig skulle brukes til å lære Access. Dere vet, det dataprogrammet vi alle bruker hver dag. Men nok om det.

Nittitalls TV

X-files er altså tilbake for en seks episoders revival. Alle episodene er skrevet av X-Files-veteraner: Chris Carter, James Wong og brødrene Darin og Glen Morgan. Resultatet ligger tett på originalserien, på godt og vondt.

På den positive siden treffer serien tonen til originalen. Kjemien mellom Gillian Anderson og David Duchovny er som før. De to første episodene kunne egentlig vært episoder fra originalserien, tilsatt noen få referanser til Obama-care og annen nåtidig koloritt. På den negative siden føles serien rett og slett litt gammeldags. Det føles som nittitalls TV.

Selv om X-files var nyskapende i å bygge mytologi og serialisering, var det også en serie designet for en lineær TV-virkelighet. Serien var og er en maskin som er laget for å gjøre det samme om og om og om igjen:

Noen dør under mystiske omstendigheter. Mulder kommer med en vill teori. Scully er skeptisk. Mulder springer rundt med lommelykt og mobiltelefon. Scully obduserer. Sannheten viser seg å være villere enn Mulders teori. Bevisene forsvinner. Repeat.

Men her har tiden løpt fra serier som X-files. Seriens arvtakere har mye større fokus på serialisering og kontinuitet. De er designet for ikke-lineær tv. Seriene skal tåle bingewatching og seeren må se alle episodene. Det finnes selvsagt fortsatt mange serier som kun består av frittstående episoder. Men det er ikke på den arenaen de mest nyskapende tingene skjer. Det er ikke de seriene som trekkes frem når kritikerne skriver artikler om den store gullalderen.

Selv seriens nærmeste arvtaker Fringe, som i likhet med X-files hadde en klar case-of-the-week-struktur, viet mye større plass til det store plottet og lot karakterene utvikle seg i større grad. X-files var laget for at du skulle se en episode hver uke, og det skulle gå helt fint om du går glipp av en episode her og der. Om du prøver å bingewatche X-Files vil du raskt få en distinkt følelse av déjà vu. Det til tross for at mange av de originale episodene er knallgode og har tålt tidens tann godt. Serien er bare ikke ment å sees på den måten.

X-files er en serie som stort sett nullstiller seg for hver episode. Uansett hva Scully har opplevd av romvesen og konspiratoriske mørkemenn, så er hun den samme rolige skeptikeren i starten av neste episode. Første episode av den nye serien lanserer en omveltende ny teori, men i episode to er alt glemt og det vil sannsynligvis ikke plukkes opp igjen før i siste episode. Fokuset på ukens mysterium, gjør også at serien må ta en del snarveier. X-files-avdelingen i FBI gjenopprettes plutselig og uten særlig forklaring, det er ikke tid til å gå inn i hvorfor det skjer, tilskueren må bare godta at sånn er det. Det er heller ikke tid til å gå nevneverdig inn i hva Mulder og Scully har gjort i årene de har vært borte.

Episode en og to er et hyggelig gjensyn med gamle venner. Det spiller bra på nostalgi, og føyer seg sånn sett inn i rekken av helt greie rebooter og remaker. Men det er nesten som de er plukket ut av en tidskapsel. Dette er nittitalls TV.

Mulder and Scully meets Darin Morgan

Men så kommer overraskelsen. Chris Carter har et sterkt kort igjen. Det kortet heter Darin Morgan, forfatteren bak episode tre, Mulder and Scully meets The Were-Monster. Det er mye man kan si om denne episoden, men uoriginal og utdatert er den i hvert fall ikke.

Darin Morgan har kultstatus blant X-files-fans. Han skrev fire episoder av den originale serien (Humbug, Clyde Bruckman’s final repose, War of the Coprophages, Jose Chung’s ’From outer space’), og alle fire regnes blant seriens beste. Bortsett fra det har han kun skrevet to episoder for Chris Carters Millennium, og en håndfull episoder for mindre kjente serier.

Morgan er fan av gammel slapstick og stakk seg sånn sett ut i en forfattergruppe bestående av science fiction-nerder. Han blir ofte kreditert som forfatteren som ga X-files humor. Episodene hans er preget av absurditeter, mørk humor, innfløkte plot og selvrefleksivitet. David Duchovny har sagt om Darin Morgan:

«What I loved about his scripts was that he seemed to be trying to destroy the show.»

Mulder and Scully meets The Were-Monster er ikke noe unntak. Episoden skiller seg kraftig ut fra resten av serien. Dette er en ren komedie, og en ganske så fjollete en. Episoden følger en desillusjonert Mulder på jakt etter et varmonster. Plottet går i så fjollete retninger at det til tider minner mer om Scooby Doo. De sentrale gjesterollene er bekledd av komikere: Rhys Darby (Flight of the Conchords) og Kumail Nanjiani (Silicon Valley og podcasten The X-files files). Episoden samler seg i en overraskende og interessant dekonstruksjon av Mulders mantra – I want to believe. Hva er det som gjør at vi har et behov for å tro på fantastiske historier?

Denne episoden alene kan sies å rettferdiggjøre hele revivalen. Dette er ikke utdatert nostalgi. Det er friskt, overraskende og veldig morsomt. Det er et modig trekk å bryte formen så drastisk allerede i episode tre. Og det er interessant å se at det er nettopp formatet med frittstående episoder som gjør det mulig. Det er vanskelig å se for seg noe slikt i en moderne binge-optimalisert serie som House of Cards eller Orphan Black. Formatet gir friheten til å ta slike sjanser, fordi det likevel nullstilles til neste episode, hvor Mulder og Scully har glemt hele historien.

X-files er en tvers gjennom nittitalls serie og på mange vis fullstendig avleggs. Samtidig viser Morgans episode at det er mulig å gjøre andre ting i dette formatet enn man kan i serier formsydd for bingewatching. Kanskje kan X-files likevel overraske og bringe mer til bords enn bare nostalgi. Kanskje det er håp for nittitallet likevel?

Anders Fagerholt er manusfortfatter av bl.a kinoaktuelle El Clásico.