De siste par ukene har Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) sluppet programmet sitt i små og store doser, og som vanlig er profilen sterkt farget av dokumentarfilm fra alle verdenshjørner. Anført av premieren på Nina Grünfeldts Ninas barn, er det ikke vanskelig å få øye på aktuell og brennbar tematikk som kan knyttes opp mot den pågående flykningekatastrofen.

Grünfelds film er en tematisk oppfølger til Grünfeldt: Ukjent opphav, der hun berørte farens komplekse og fascinerende forhold til sine jødiske røtter. I Ninas barn tar hun for seg et relativt ukjent kapittel i norsk krigshistorie, om Nina Hasvolds barnehjem for jøder som ble etablert like før andre verdenskrig i Oslo. Da 21 jødiske barn fra Wien var på sommerleir der i 1938, var situasjonen så truende for jøder i Østerrike at halvparten av foreldrene takket ja til tilbudet om å la barna bli værende i Norge. Det var barnepsykologen og kommunisten Nina Hasvold som tok seg av barna som hun senere maktet å redde fra nazistenes klør og videre til Sverige. Grünfelds film handler om jødiske flyktninger i en annen tid, men speiler også dagens situasjon.

Allerede under presentasjonen av den norske dokumentarhøsten ble det klart at den brennbare tematikken opptar norske dokumentarister. Grunfelds selskap Gründerfilm har en annen aktuell dokumentar som kommer på NRK, The Crossing. Her tar regissør George Kurian og produsent Bente Olav oss med på en farlig reise sammen med syriske flyktninger på vei gjennom Europa. De ankommer det europeiske kontinentet, bare for å oppdage det vi nå får vitnesbyrd om i nyhetsreportasjene – at den strabasiøse ferden bare så vidt har begynt.

Asylbarna (se presentasjon her) er en dokumentarserie av Drone-produsent Flimmerfilm og den erfarne regissøren Christer Fasmer (Young Man Afraid) og Ragnhild Sørheim. Her møter vi de såkalte asylbarna som Norge ”ikke vil ha”. Filmskaperne har fulgt de barna som er blitt utsendt fra Norge for å se hva slags liv de nå lever. Serien er kjøpt inn av VGTV, som i likhet med Aftenposten TV bruker film aktivt til å fordype og utfylle nyhetsdekningen.

BIFF har ved siden av Oslo dokumentarkino vært den fremste premissleverandøren for den tematisk hardtslående dokumentaren i Norge. Under festivalen vises også Out of Norway der Thomas Østbye går videre med sin utforskning av én spesifikk flyktningskjebne i Imagining Emmanuel. I den filmen skildret han hovedpersonens ofte absurde møter med det norske byråkratiet, og hvordan han på grunn av sin papirløse identitet ble en kasteball. Denne gangen får hovedpersonen Emmanuel fortelle historien selv, med færre metagrep fra regissørens side.

Deeyah Khans Jihad er en film som naturlig hører hjemme på BIFF. Den får også premiere på NRK i september. Filmen skildrer hvordan unge, frustrerte britiske muslimer faller for jihadismen, slik den fortolkes av karismatiske ledere, og begir seg av gårde til konfiktområder som Syria. Hva er det som driver dem? I Rushprints september-utgave kan du lese et dybdeintervju med Khan der hun forteller om prosessen bak denne sterke filmen om jihadismens framvekst i Storbritannia.

I Madina’s dream er vi tilbake i Sør-Sudan og etterdønningene av den ”glemte” borgerkrigen. Mindreårige Madina lever i et svært utsatt område i Nubafjellene som stadig vekk rammes av regjeringens bombeangrep og utsultningstaktikker. Det blir vanskelig å se for seg en fredelig hverdag når store folkegrupper må søke ly i flyktningleirer eller bor midt i den livsfarlige krigssonen.

I Last Hijack opplever vi somalisk piratvirksomhet – sett med somaliske øyne. Det er selve poenget med filmen: Vi tilnærmer oss piratvirksomheten gjennom den erfarne piraten Mohamed. Han forsøker å overleve i et land herjet av borgerkrig og uten rettssikkerhet og noe fungerende sivilt samfunn. Når han skal gifte seg, vil familien at han skal oppgi piratvirksomheten. Men hvordan skal han da forsørge kone og barn?

Irak har det siste tiåret vært åstedet for uttallige dokumentarer og filmer om krigen og okkupasjonen. Men vi har fått få nærbilder av det livet irakerne lever – og levde – fram til den amerikanske invasjonen. Iraqi Odyssey er derfor en betimelig reise inn i hundre år av Iraks komplekse historie – og av alle ting i 3D! Regissøren Samir bruker sin egen families skjebne som utgangspunkt for en krønike om et motsetningsfylt land som er blitt forsøkt kolonisert en rekke ganger.

På tilsvarende vis blir vi tatt med på innsiden av den iranske samfunnsveven i I for Iran. Filmen introduseres som en slags ”persisk for nybegynnere” og innvielsen skjer gjennom språket. Regissør Sanaz Azari er selv født i Iran, men forlot landet da hun var barn og har glemt språket. Med kamera som øyne får publikum plass ved siden av henne på skolebenken og det persiske språkets hemmeligheter avdekkes gradvis.

Taxi Teheran inngår i den iranske mesterregissøren og dissidenten Jafar Panahis trilogi om å være filmskaper i husarrest. Eller rettere sagt: Denne gangen har han hatt en viss bevegelsesfrihet. Leiligheten og feriehuset, der de to første filmene ble innspilt innendørs, er byttet ut med en drosje. Men det som skjer er stort sett det samme: fremmede og bekjente av Panahi kommer og går, og det er gjennom dem verden der ute i gatene formidles. Gjennom humor og sprudlende små karakterportretter tegner Panahi et fascinerende bilde av den iranske hverdagen, der diktaturets mørke skygger kan fornemmes i bakgrunnen.

Sensur og represalier er noe Taxi Teheran har til felles med den danske dokumentaren Vi er journalister. Mens Panahi og hans kolleger har lært seg å omgå sensuren ved et indirekte formspråk, må journalistene være enda mer varsomme. Pressen i Iran holdes i stramme tøyler og mange journalister er blitt fengslet. I filmen opplever vi hvordan de som har valgt å bli værende i Iran utøver sin journalist-gjerning.

Krig utløser ikke bare enorme folkevandringer og skaper indre, psykologiske sår – den setter også merker i landskapene. I sin debutfilm Battles skildrer Isabelle Tollenaere etterdønningene etter krigens herjinger, ved å vise hvordan krigen etterlater seg sår når soldatene har reist og verdenssamfunnets oppmerksomhet har beveget seg videre. ”Gjennom fire land i Europa viser hun det tragiske, absurde og mystiske som oppstår når krigens infrastruktur blir forsøkt innlemmet i hverdagslivet. En bunker i Albania blir brukt som stall for kuer, og i Latvia har en militærleir blitt gjort om til en turistattraksjon, hvor du kan oppleve hvordan det er å være soldat. Det hele er en absurd kollisjon av motsetninger, alltid observert med en stemningsfull distanse og et skarpt blikk for detaljer”. (Omtale fra BIFF)

Ikke overraskende er dokumentarsjangeren den dominerende formidleren av vår tids flyktningkatastrofer. Det er dokumentaristene som raskt kan forflytte seg til de aktuelle områdene og ta seg tid til å plassere hendelsene i kontekst. Fiksjonens styrke er nærheten til enkeltindividene, ved å tilføre dem poetiske kvaliteter og utheve dem som enkeltindivider fra massene av lidende. I BIFF-aktuelle Middelhavet får vi nettopp nære møter med enkeltindividene når vi blir vi med to afrikanske menn på deres farlige reise fra Burkina Faso til Europa. De ender opp som appelsinplukkere i et Italia som ikke blir den trygge endestasjonen de drømmer om.

En av de mest omtalte fiksjonsprosjektene siste månedene har vært Cary Fukunagas Beast of No Nation som hadde førpremiere under filmfestivalen i Venezia og får verdenspremiere på strømmetjenesten Netflix i oktober. Fukunaga er mest kjent for sin regi på første sesongen av True Detective, og skal vi tro kritikerne, er denne adaptasjonen av Uzodinma Iwealas kjente roman stort sett vellykket. Fukunaga unngår å gå i ”tredje verden”-fellen, der all verdens gode intensjoner skaper en glorie rundt filmen, når han skildrer en barnesoldats brutale opplevelser i et vestafrikansk land. Filmen vant Marcello Mastroianni-prisen i Venezia.

Jacques Audiard er kjent som en distinkt ”auteur” som gjerne skildrer uutgrunnelige, men fascinerende rollefigurer. Hans Gullpalmevinner Deephan utgjør et unntak fra hans filmografi ved at han lar noen flyktningskjebner utspille seg uten iøynefallende filmatiske ”inngrep”, og nesten hovedsakelig på tamilsk. Her møter vi tamiler som flykter fra borgerkrigen på Sri Lanka ved å utgi seg for å være en familie som kvalifiserer til opphold i Frankrike. De ender opp i forstaden utenfor Paris der de må kjempe en ny kamp for tilværelsen, med litt andre, men like krevende spilleregler.

Tobias Lindholm deltok nylig på filmfestivalen i Venezia med Krigen som fikk gjennomgående gode kritikker. Filmen fortsetter der den danske dokumentaren Armadillo slapp – den viser hva som skjer etter krigsinnsatsen, om hvilke traumer soldatene sitter med, men den viser også hvordan veien til helvete kan være brolagt med de beste intensjoner for sivilbefolkningen. Soldatene ønsker å hjelpe en utsatt lokalbefolkning, men det ender ofte i tragedie. ”Tobias Lindholm har lavet årets vigtigste – og sandsynligvis bedste – danske film om de mentale følgevirkninger af Danmarks krigsdeltagelse i dette årtusinde”, mener det danske filmtidsskriftet Ekkofilm.

Som en avrunding på gjennomgangen vil vi anbefale Hisham Zamans kortfilm Bawke som for to år siden ble kåret til tiårets beste kortfilm av et Rushprint-panel i 2010, og som nå kan ses på Aftenposten.no.