– Vi har en tendens til å tro at det å komme til topps med film er et slags lykkelotteri hvor vi alle før eller siden vil vinne, sier Thomas Robsahm, produsent av Joachim Triers ”Louder than bombs” som nå skal delta i hovedkonkurransen i Cannes. Han etterspør større satsing på enerne.
– Det er en veldig lettelse, først og fremst, sier Thomas Robsahm, produsent i Motlys, og produsent på Joachim Triers Louder Than Bombs som forrige uke blant over 2000 filmer ble tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes.
– Nå var Joachim tross alt i det offisielle sideprogrammet sist. Det er ikke til å komme fra at vi hadde blitt ekstremt skuffa om vi ikke klarte å ta skrittet opp til hovedkonkurransen. Dette har Joachim og Eskil Vogt, og alle, hatt som målsetting. Så kan man si at noen ganger sikter man for høyt, og har en urealistisk målsetning – det er ikke lett å nå opp i Cannes med nesten 2000 påmeldte filmer. Men det handler om å levere en film som er overbevisende nok til å klare det. Jeg har hatt klokketro på filmen siden jeg ble involvert, dette er en film i klasse med de beste.
Lykkelotteri
Selv med Trier i hovedkonkurransen er ikke Robsahm overbevist om at norsk filmbransje helt har forstått hvordan man best får skikkelig gode filmskapere.
– Det er avgjørende å dyrke de største talentene videre. Det er forståelig at omtrent hver nordmann har lyst til å lage film, men bransjen må passe på å satse skikkelig, og ikke spre midlene for tynt. Det er ikke sånn at hvem som helst kan lage en film og komme med i Cannes. Det må bygges opp over tid, mener han.
– Det må finnes et apparat rundt de talentfulle, og jobbes langsiktig. I bransjen har vi en tendens til å tro at det å komme til topps med film er et slags lykkelotteri hvor vi alle før eller siden vil vinne, men det er ikke sånn. Vi må være målbevisste, og slutte å være naive på hva som er godt nok til å konkurrere der oppe på toppen.
Louder Than Bombs har blitt til gjennom NFIs pakkefinansiert produksjonsordning. Robsahm mener det har vært avgjørende for at filmen skulle bli ferdig.
– Jeg tror ikke denne filmen ville blitt laget hadde det ikke vært for den ordningen. Det skulle mye til å få den opp på beina igjen etter at den ble utsatt i 2013, om filmen skulle fulgt en vanlig konsulentordning.
Men pakkefinansiering er en ordning som NFI ser ut til å synes det er vanskelig å håndtere, legger han til.
– De har ikke egentlig evaluert den noe særlig. Nå vet jeg ikke hva filmmeldingen vil mene om den ordningen, men i Norge er det en tendens til å sette igang noe for så å gi opp før det har fått vist ordentlig om det fungerer eller ikke. Markedsordningen kunne gått den veien, men den viste seg å fungere etter hvert. Og Nye veier-ordningen – der er det også en del som tviler på om ordningen bør fortsette.
Hvilke andre tanker har du om den kommende filmmeldingen?
– Det som bekymrer meg mest er at det ser ut til å være en politisk tro på at kvalitet kommer hvert skuddår om man bare sprer midlene utover. Vi må tørre å være litt mer elitistisk. Det er i hvert fall noe som Høyre og FrP bør forstå. Man gjør det i idretten, og jeg kan ikke begripe at man ikke gjør mer av det innenfor kultur også, sier Robsahm.
– At Louder Than Bombs kommer til Cannes – det hadde vi ikke klart innen den vanlige konsulentordningen med de støttesummene man får der, for eksempel. Denne filmen har kommet dit fordi man har satset ekstra, og sagt at man vil satse på et så stort talent som Joachim Trier.
– Men om man begynner å si at selv med så store talent som Trier så må vi bremse, for nå er det noen andres tur, da kan vi fort vende tilbake til der vi var for ti-femten år siden.
– Den norske befolkningen har holdt seg på ganske stødig på fem millioner de siste årene, men antall norske filmer er tredoblet. Da er det ekstremt naivt å tro at det samme publikummet har kapasitet til å svelge unna tre ganger så mange filmer.
Han mener filmproduksjonens vekst har vært så voldsom at en del filmer taper på det. Men han minner samtidig om at det ikke er så lenge siden for eksempel Erik Poppes Tusen ganger god natt fikk gode besøkstall på kino, eller at Margreth Olins Engelen, som Robsahm var produsent for, fikk nesten 120 000 besøkende.
– Det å slippe til tre-fire ganger så mange filmer som før vil så klart gjøre det tøffere for hver film. Men totalbesøket på norsk film går ikke ned. Det er ikke sånn at det norske publikum har vendt norsk film ryggen.
– Når det er sagt – da Motlys produserte Blind håpet vi på et høyere besøk, men vi hadde ikke satset på et besøk som var ti ganger så stort. I beste fall håpet vi på noe som var dobbelt så høyt. Og ville det vært dobbelt så høyt for ti år siden? Da var det i hvert fall mindre konkurranse. Men at publikum skal ha endret seg så dramatisk … der er ikke en gang vi i Motlys helt enige. Personlig er jeg ikke bekymret, sier Robsahm.
– Så lenge det lages filmer som stikker seg ut med ekstra høy kvalitet – og som oppleves relevante for publikum. Det hjelper ikke å lage gode filmer om tematikken ikke oppleves som relevant. Og motsatt, det hjelper ikke å lage veldig relevant film hvis den er dårlig. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom appell og kvalitet. Filmer som vil klare seg bra er de som klarer å kombinere disse størrelsene best.
Han er samtidig påpasselig med å understreke at han ikke mener det bør lages færre filmer.
– Det er begrensa hvordan man kan styre det. NFI kan ha en policy på hvor mange de synes det er verdt å gi tilskudd til. Distributørene kan ha en policy på hvor mange de jobber med. Men enhver filmskaper og produsent skal lage film uten at noen stopper dem. I resten av verden lages det uhorvelig mange filmer. Europa er helt latterlig, det lages flere filmer her enn i Hollywood, men det er langt færre som ser dem. Det er helt koko, men jeg tror at medisinen er at fornuftige folk legger ressurser i de riktige prosjektene. De beste filmene må ikke lide av at Gud og hvermann vil lage film, mener Robsahm.
– Det er ikke et problem i seg selv at alle vil lage film. Like lite som at alle mennesker har tilgang til en penn – det betyr ikke at man får en Knausgård-bok fra alle.
Det er langt mellom det å slippe til noen og det å slippe til alle. At Robsahm ønsker pakkefinansiert film er ikke så rart da ordningen passer han utmerket fordi han sitter med nettopp Trier i fanget sitt. Selvsagt vil han sitte med den økonomiske tryggheten. De beste regissørene finner en vei. Så lenge de fortsetter å lage god film vil de være plass til dem. Hvor mange ganger har Bent Hamer blitt stoppet? At det skal satses på eliten er selvsagt, men om de «beste» skal få jobbe med pakker er jeg ikke enig i. I det minste er det en dårlig ide når midlene i andre ordninger blir begrenset. Mangfold er viktig. Hva skjer når en eliteregissør får en trefilmsavtale med statens midler i sin lomme, og ender opp med å produsere dårlige filmer? Hvordan skal man egentlig satse på talent og hvordan finner man frem til de aller beste? Er de beste i ordningen nå? Finnes det en lignende ordning for dokumentar?
Rikkard, du stiller mange retoriske spørsmål, men ditt innlegg besvarer lite. Les Robsahms innlegg på nytt. Hans poeng er at Triers film lite trolig ville blitt laget – etter at den ble utsatt i 2013 – hvis det ikke var for pakkestøtten. De som faktisk vet noe om subsidiesystemer, vet også at dette er korrekt. Forøvrig herlig arrogant av deg å sette «de beste» i anførselstegn. Det er vel Robsahms andre poeng.
Jeg tror det er langt viktigere at man ivaretar talentene i ordningene enn å ha ordninger for talentene. Særlig om det går på bekostning av andre ordninger som eksempelvis konsulentordningen. Om Louder Than Bombs hadde gått i glemmeboken om det ikke var for den spesielle avtalen er vanskelig å si. Jeg tror den hadde flydd uansett grunnet regissørens udiskutable talent. Bent Hamer møter ikke mye motstand når han tar turen til NFI med et manus under armen? Slik skal det også være så lenge filmene blir gode. Hvis norsk film skal vokse er det viktig med allsidighet. I dag ser jeg alt for lite av det i norsk film. Bortsett fra noen hederlige unntak lages det formelfilmer på løpende bånd. Bransjen derimot har stor tro på seg selv og retter i liten grad kritikk til egne prestasjoner. Den siste tiden har flere norske filmen rett og slett bombet på kino. Kanskje fordi de rett og slett ikke er så gode…
– Vi har en tendens til å tro at det å komme til topps med film er et slags lykkelotteri hvor vi alle før eller siden vil vinne, sier Thomas Robsahm, produsent av Joachim Triers ”Louder than bombs” som nå skal delta i hovedkonkurransen i Cannes. Han etterspør større satsing på enerne.
– Det er en veldig lettelse, først og fremst, sier Thomas Robsahm, produsent i Motlys, og produsent på Joachim Triers Louder Than Bombs som forrige uke blant over 2000 filmer ble tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes.
– Nå var Joachim tross alt i det offisielle sideprogrammet sist. Det er ikke til å komme fra at vi hadde blitt ekstremt skuffa om vi ikke klarte å ta skrittet opp til hovedkonkurransen. Dette har Joachim og Eskil Vogt, og alle, hatt som målsetting. Så kan man si at noen ganger sikter man for høyt, og har en urealistisk målsetning – det er ikke lett å nå opp i Cannes med nesten 2000 påmeldte filmer. Men det handler om å levere en film som er overbevisende nok til å klare det. Jeg har hatt klokketro på filmen siden jeg ble involvert, dette er en film i klasse med de beste.
Lykkelotteri
Selv med Trier i hovedkonkurransen er ikke Robsahm overbevist om at norsk filmbransje helt har forstått hvordan man best får skikkelig gode filmskapere.
– Det er avgjørende å dyrke de største talentene videre. Det er forståelig at omtrent hver nordmann har lyst til å lage film, men bransjen må passe på å satse skikkelig, og ikke spre midlene for tynt. Det er ikke sånn at hvem som helst kan lage en film og komme med i Cannes. Det må bygges opp over tid, mener han.
– Det må finnes et apparat rundt de talentfulle, og jobbes langsiktig. I bransjen har vi en tendens til å tro at det å komme til topps med film er et slags lykkelotteri hvor vi alle før eller siden vil vinne, men det er ikke sånn. Vi må være målbevisste, og slutte å være naive på hva som er godt nok til å konkurrere der oppe på toppen.
Louder Than Bombs har blitt til gjennom NFIs pakkefinansiert produksjonsordning. Robsahm mener det har vært avgjørende for at filmen skulle bli ferdig.
– Jeg tror ikke denne filmen ville blitt laget hadde det ikke vært for den ordningen. Det skulle mye til å få den opp på beina igjen etter at den ble utsatt i 2013, om filmen skulle fulgt en vanlig konsulentordning.
Men pakkefinansiering er en ordning som NFI ser ut til å synes det er vanskelig å håndtere, legger han til.
– De har ikke egentlig evaluert den noe særlig. Nå vet jeg ikke hva filmmeldingen vil mene om den ordningen, men i Norge er det en tendens til å sette igang noe for så å gi opp før det har fått vist ordentlig om det fungerer eller ikke. Markedsordningen kunne gått den veien, men den viste seg å fungere etter hvert. Og Nye veier-ordningen – der er det også en del som tviler på om ordningen bør fortsette.
Hvilke andre tanker har du om den kommende filmmeldingen?
– Det som bekymrer meg mest er at det ser ut til å være en politisk tro på at kvalitet kommer hvert skuddår om man bare sprer midlene utover. Vi må tørre å være litt mer elitistisk. Det er i hvert fall noe som Høyre og FrP bør forstå. Man gjør det i idretten, og jeg kan ikke begripe at man ikke gjør mer av det innenfor kultur også, sier Robsahm.
– At Louder Than Bombs kommer til Cannes – det hadde vi ikke klart innen den vanlige konsulentordningen med de støttesummene man får der, for eksempel. Denne filmen har kommet dit fordi man har satset ekstra, og sagt at man vil satse på et så stort talent som Joachim Trier.
– Men om man begynner å si at selv med så store talent som Trier så må vi bremse, for nå er det noen andres tur, da kan vi fort vende tilbake til der vi var for ti-femten år siden.
– Den norske befolkningen har holdt seg på ganske stødig på fem millioner de siste årene, men antall norske filmer er tredoblet. Da er det ekstremt naivt å tro at det samme publikummet har kapasitet til å svelge unna tre ganger så mange filmer.
Han mener filmproduksjonens vekst har vært så voldsom at en del filmer taper på det. Men han minner samtidig om at det ikke er så lenge siden for eksempel Erik Poppes Tusen ganger god natt fikk gode besøkstall på kino, eller at Margreth Olins Engelen, som Robsahm var produsent for, fikk nesten 120 000 besøkende.
– Det å slippe til tre-fire ganger så mange filmer som før vil så klart gjøre det tøffere for hver film. Men totalbesøket på norsk film går ikke ned. Det er ikke sånn at det norske publikum har vendt norsk film ryggen.
– Når det er sagt – da Motlys produserte Blind håpet vi på et høyere besøk, men vi hadde ikke satset på et besøk som var ti ganger så stort. I beste fall håpet vi på noe som var dobbelt så høyt. Og ville det vært dobbelt så høyt for ti år siden? Da var det i hvert fall mindre konkurranse. Men at publikum skal ha endret seg så dramatisk … der er ikke en gang vi i Motlys helt enige. Personlig er jeg ikke bekymret, sier Robsahm.
– Så lenge det lages filmer som stikker seg ut med ekstra høy kvalitet – og som oppleves relevante for publikum. Det hjelper ikke å lage gode filmer om tematikken ikke oppleves som relevant. Og motsatt, det hjelper ikke å lage veldig relevant film hvis den er dårlig. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom appell og kvalitet. Filmer som vil klare seg bra er de som klarer å kombinere disse størrelsene best.
Han er samtidig påpasselig med å understreke at han ikke mener det bør lages færre filmer.
– Det er begrensa hvordan man kan styre det. NFI kan ha en policy på hvor mange de synes det er verdt å gi tilskudd til. Distributørene kan ha en policy på hvor mange de jobber med. Men enhver filmskaper og produsent skal lage film uten at noen stopper dem. I resten av verden lages det uhorvelig mange filmer. Europa er helt latterlig, det lages flere filmer her enn i Hollywood, men det er langt færre som ser dem. Det er helt koko, men jeg tror at medisinen er at fornuftige folk legger ressurser i de riktige prosjektene. De beste filmene må ikke lide av at Gud og hvermann vil lage film, mener Robsahm.
– Det er ikke et problem i seg selv at alle vil lage film. Like lite som at alle mennesker har tilgang til en penn – det betyr ikke at man får en Knausgård-bok fra alle.
Det er langt mellom det å slippe til noen og det å slippe til alle. At Robsahm ønsker pakkefinansiert film er ikke så rart da ordningen passer han utmerket fordi han sitter med nettopp Trier i fanget sitt. Selvsagt vil han sitte med den økonomiske tryggheten. De beste regissørene finner en vei. Så lenge de fortsetter å lage god film vil de være plass til dem. Hvor mange ganger har Bent Hamer blitt stoppet? At det skal satses på eliten er selvsagt, men om de «beste» skal få jobbe med pakker er jeg ikke enig i. I det minste er det en dårlig ide når midlene i andre ordninger blir begrenset. Mangfold er viktig. Hva skjer når en eliteregissør får en trefilmsavtale med statens midler i sin lomme, og ender opp med å produsere dårlige filmer? Hvordan skal man egentlig satse på talent og hvordan finner man frem til de aller beste? Er de beste i ordningen nå? Finnes det en lignende ordning for dokumentar?
Rikkard, du stiller mange retoriske spørsmål, men ditt innlegg besvarer lite. Les Robsahms innlegg på nytt. Hans poeng er at Triers film lite trolig ville blitt laget – etter at den ble utsatt i 2013 – hvis det ikke var for pakkestøtten. De som faktisk vet noe om subsidiesystemer, vet også at dette er korrekt. Forøvrig herlig arrogant av deg å sette «de beste» i anførselstegn. Det er vel Robsahms andre poeng.
Jeg tror det er langt viktigere at man ivaretar talentene i ordningene enn å ha ordninger for talentene. Særlig om det går på bekostning av andre ordninger som eksempelvis konsulentordningen. Om Louder Than Bombs hadde gått i glemmeboken om det ikke var for den spesielle avtalen er vanskelig å si. Jeg tror den hadde flydd uansett grunnet regissørens udiskutable talent. Bent Hamer møter ikke mye motstand når han tar turen til NFI med et manus under armen? Slik skal det også være så lenge filmene blir gode. Hvis norsk film skal vokse er det viktig med allsidighet. I dag ser jeg alt for lite av det i norsk film. Bortsett fra noen hederlige unntak lages det formelfilmer på løpende bånd. Bransjen derimot har stor tro på seg selv og retter i liten grad kritikk til egne prestasjoner. Den siste tiden har flere norske filmen rett og slett bombet på kino. Kanskje fordi de rett og slett ikke er så gode…
Det er langt mellom det å slippe til noen og det å slippe til alle. At Robsahm ønsker pakkefinansiert film er ikke så rart da ordningen passer han utmerket fordi han sitter med nettopp Trier i fanget sitt. Selvsagt vil han sitte med den økonomiske tryggheten. De beste regissørene finner en vei. Så lenge de fortsetter å lage god film vil de være plass til dem. Hvor mange ganger har Bent Hamer blitt stoppet? At det skal satses på eliten er selvsagt, men om de «beste» skal få jobbe med pakker er jeg ikke enig i. I det minste er det en dårlig ide når midlene i andre ordninger blir begrenset. Mangfold er viktig. Hva skjer når en eliteregissør får en trefilmsavtale med statens midler i sin lomme, og ender opp med å produsere dårlige filmer? Hvordan skal man egentlig satse på talent og hvordan finner man frem til de aller beste? Er de beste i ordningen nå? Finnes det en lignende ordning for dokumentar?
Rikkard, du stiller mange retoriske spørsmål, men ditt innlegg besvarer lite. Les Robsahms innlegg på nytt. Hans poeng er at Triers film lite trolig ville blitt laget – etter at den ble utsatt i 2013 – hvis det ikke var for pakkestøtten. De som faktisk vet noe om subsidiesystemer, vet også at dette er korrekt. Forøvrig herlig arrogant av deg å sette «de beste» i anførselstegn. Det er vel Robsahms andre poeng.
Jeg tror det er langt viktigere at man ivaretar talentene i ordningene enn å ha ordninger for talentene. Særlig om det går på bekostning av andre ordninger som eksempelvis konsulentordningen. Om Louder Than Bombs hadde gått i glemmeboken om det ikke var for den spesielle avtalen er vanskelig å si. Jeg tror den hadde flydd uansett grunnet regissørens udiskutable talent. Bent Hamer møter ikke mye motstand når han tar turen til NFI med et manus under armen? Slik skal det også være så lenge filmene blir gode. Hvis norsk film skal vokse er det viktig med allsidighet. I dag ser jeg alt for lite av det i norsk film. Bortsett fra noen hederlige unntak lages det formelfilmer på løpende bånd. Bransjen derimot har stor tro på seg selv og retter i liten grad kritikk til egne prestasjoner. Den siste tiden har flere norske filmen rett og slett bombet på kino. Kanskje fordi de rett og slett ikke er så gode…