2014 – året norske filmer ble problematisk små?

2014 – året norske filmer ble problematisk små?

Variert, mer profesjonalisert og flere lekne fortellinger – men samtidig et år med bekymringsfullt lave besøkstall. Mode Steinkjer, Guri Kulås og Aksel Kielland ser tilbake på filmåret 2014.

– Jeg er litt ambivalent når det gjelder filmåret 2014, sier Mode Steinkjer, leder i filmkritikerlager og kulturredaktør i Dagsavisen.

– På den ene siden så vi mange gode tendenser, ikke minst er Blind en del av dette, og Mot naturen. De føyer seg inn i tendensen med å skape personlige, originale historier som leker både med fortellingen og filmmediet, og som gjør det uten de store faktene. Dette er personlige filmprosjekter jeg håper vi kan se flere av.

Mot Naturen av Ole Giæver
Ole Giævers Mot Naturen

– I stikk motsatt ende av skalaen synes jeg vi ser en større profesjonalitet i det å lage bred, stor film. Da tenker jeg for eksempel på Børning og barnefilmer som Kaptein Sabeltann hvor man legger ambisjoner, ressurser og talent i det å fortelle enkle historier for å nå et stort publikum, samtidig som filmene skal ha et kvalitativt ståsted.

– Men det er den spagaten som gjør filmfremtida så usikkerhet i norsk sammenheng, mener Steinkjer.

– Det gjør at vi får et mellomsjikt av filmer. Det var 36 norske kinofilmer i fjor, medregnet dokumentarene. Og det er bare et fåtall av disse som vil bli stående igjen og virkelig vil bli husket.

Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama. Foto: Storm Films
Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama. Foto: Storm Films

For ettertiden

Guri Kulås, journalist og filmkritiker i Klassekampen, synes heller ikke det er spesielt mange minneverdige filmer som står igjen sammenlignet med hvor mye film som lages.

– Men det er ikke allverden som står igjen av den internasjonale filmproduksjonen heller, så man skal kanskje ikke forvente at det i løpet av et år lages mer enn en håndfull filmer som huskes i ettertid, legger hun til.

Natt til 17. av Erik Svensson var kanskje den filmen jeg likte best i fjor. Svensson er en utrolig god bildeforteller, kanskje den beste vi har akkurat nå. Dessuten er han dyktig på personinstruksjon.

Kulås trekker også frem Mot Naturen og Blind som gode filmer fra fjoråret. Hun mener filmenes styrke er hvordan de bærer tematikk fra norsk filmtradisjon inn i en ny tid, på et mer tilgjengelig vis.

Mot Naturen tar opp eksisteniselle tema på en veldig upretensisøs måte, og Blind er en intellektuell film som samtidig er pubilkumstilgjengelig. De viser at det i dag er mulig å ta opp eksistensielle tema på en hversdagslig måte og likevel gjøre det avansert og filmatisk spennende.

"Kraftidioten"
Kraftidioten av Hans Petter Moland

Av filmer som har fått mindre oppmerksomhet nevner hun Hans Petter Molands Kraftidioten.

– Den bommet kanskje litt tidsmessig. Folk var kanskje litt ferdige med det filmuttrykket. Det er bare en spekulasjon, men jeg syntes det var en god satire om det tapte norske fellesskapsamfunnet, og ble overrasket over at den falt litt gjennom, forteller Kulås.

– Dessuten synes jeg det er kjekt at vi lager så proffe sjangerfilmer. Jeg ble veldig positivt overraska over Kaptein Sabeltann, en figur jeg ikke har særlig til overs for personlig. Men det var en underholdende og vellaget film. Og jeg lo av Børning, selv om jeg har en medfødt skepsis til sjangere. Den synes jeg var vellykket.

Strukturelle problemer

Mode Steinkjer mener det absolutt er mulig å kombinere de to tendensene han ser fra fjoråret, med mer lekne filmfortellinger og større profesjonalisering. Men han håper filmbransjen vil tørre mer.

– Jeg mistenker at det kan være noe strukturelt i den norske filmmodellen akkurat nå som gjør at du får mange mellomstore filmer. Det har vært enkelt å satse på film ut fra etterhåndsstøtten med et tak på 10 000 solgte billetter. Det har bidratt til en større lekenhet, samtidig som det har gitt en kvantitet hvor ikke alt når opp kvalitativt.

– Jeg tror det er mange produsenter, særlig, som er litt fanget mellom det å skulle lage en stor film som koster mye og potensielt når et stort publikum, og det å satse på den mer kunsteriske filmen, dette vage begepet kvalitetsfilm. Filmer som kan kan ende opp på internasjonale festivaler og få et interessert, om ikke nødvendigvis så stort, publikum.

Steinkjer trekker også frem frem Natt til 17., som et vellykket eksempel på en film i spennet mellom det å tørre og satse, og profesjonalitet.

Natt til 17_768
Erik Svenssons Natt til 17.

– Det synes jeg er en ekstremt god, lovende ungdomsfilm som jeg skulle ønske at mange flere så. Historien har en uforbeholden energi samtidig som den er bred og allmenn.

Han trekker i tillegg frem Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha. Denne fikk også en filmkritikerpris med prisen for beste fagfunksjon til hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig.

Det er meg du vil ha_Bræin
Andrea Bræin Hovig i Det er meg du vil ha

Det er meg du vil ha er en ekstremt modig film. Den tar utgangspunkt i et annet medium, i teateret, og jeg tenker at her har man kanskje også noe å lære: å tenke utover sitt eget fagfelt. Den er også et eksempel på denne tendenes som jeg nevnte. Den tør å satse, og våger å leke med filmmediet, som Haugerud også gjorde i Som du ser meg, som vant filmkritikerprisen 2013. Denne tendensen er veien å gå, for i hvert fall den norske kvalitetsfilmen, mener Steinkjer.

Talentdyrking

Guri Kulås ser 2014 som et år hvor mange filmskapere debuterte med langfilmer, men hvor intensjonene kanskje overgikk det ferdige resulatet.

– Eller hvor deler av filmen ble bedre enn helheten. Noen kvinnelige filmskapere gjorde spennende forsøk med sjangerfilm, Mona Fastvoll med Søvngjengeren og Nini Bull Robsahm med Amnesia, for eksempel. Det er thrillere, men de prøver å gjøre noe mer utav det.

Hun trekker også frem Hanne Myrens utforsking av dokumentar og fiksjon i Elsk Meg. Kulås mener at det etter noen år med profesjonaliseringsheving i bransjen nå er flere filmskapere som forholder seg friere til sjanger og produksjonsmåter.

Elsk meg av Hanne Myren
Elsk meg av Hanne Myren

– Det er en kunstnerisk vilje som igjen styrer produksjonene. Det synes jeg er positivt og spennende. Selv om alle filmene kanskje ikke kommer helt i mål er det en intensjon der jeg liker godt.

– Det er mye talent i bransjen, legger hun til.

– Jeg deler nok synet til dem som mener at når offentlig støtte skal fordeles er det verdt å brukt tid til å findyrke de talentene som finnes. Samtidig viser fjorårets filmer at det er mulig å lage spennende film også utenfor det offentlige støttesystemet. Der skjer det en del spennende ting selv om rammene er små.

verden_venter_01_768
Mariken Halles Verden venter

Problematisk små filmer

Aksel Kielland, filmanmelder i Dagbladet, og skribent for blant annet Morgenbladet og NATT&DAG, mener fjoråret var et av de mer varierte norske filmårene på en stund.

– Det er den vanlige norske trenden: det lønner seg å lage barnefilm. Og jeg liker at voiceover i norsk film ikke er tabu lenger! Men det jeg tror vil bli stående igjen fra 2014, er at dette er året de små norske filmene ble problematisk små. Sist jeg sjekket hadde Mariken Halles Verden Venter 550 besøkende, mens Myrens Elsk meg endte opp på rundt 1500.

Søvnløs i Lofoten
Søvnløs i Lofoten av Jan Vardøen

Kielland nevner også filmer som Permafrost, Jan Vardøens Søvnløs i Lofoten, og Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha, som heller ikke fikk store besøkstall.

– Mange av disse er gode, interessante filmer. Samtidig er det nesten så man kan forstå en Høyreregjering som mener det bør være visse minimumskrav til besøkstall når man ser nøyaktig hvor lite det har blitt.

Vinneren av filmkritikerprisen fikk heller ikke overveldende store besøkstall. Blind endte opp på 13 082 besøkende i 2014.

– Jeg forstår rett og slett ikke hvordan Blind endte opp med så lave tall. At en film som fikk så mye, og så positiv omtale ikke trakk flere, det har jeg tenkt mye på. Jeg skjønner det rett og slett ikke.

Folket inn i kinosalene

– Det å bebreide folk for å ikke gå på kino er en vanskelig kunst, som sjelden fører noe godt med seg, sier Kielland.

– Men filmen har fått en svekka posisjon i den kulturelle offentligheten, og det er vanskelig å se besøkstallene uavhengig av det. Vi er forbi det punktet hvor en norsk film er interessant i seg selv. Før fikk en norsk film oppmerksomhet i kraft av å være den norske filmen som går på kino akkurat nå.

Han understreker at han ikke mener det lages for mye norsk film, men at filmproduksjonen de siste årene har ført til en endret publikumssituasjon.

– Det kan virke som strikken er tøyd, og at det var et slags innebygd publikum for norsk film som på en eller annen måte forsvant. Til en viss grad er det vel sånn at jo flere norske filmer som kommer på kino, jo flere norske filmer velger publikum vekk. Jeg vet ikke helt hvordan man får publikum ut av huset og inn på kinoene, men det gjør vel ingen andre heller akkurat nå.

Kielland mener bransjen må begynne å tenke på alternativer til kino, eller i hvert fall en mer helhetlig løsning med lansering på ulike plattformer.

– Men i streamingmarkedet lever norske filmer på de store internasjonale aktørenes nåde. Dette er en utfordring ved å produsere film i et lite land som Norge, hvor staten subsidierer filmproduksjonen såpass tungt. Man virker innen en proteksjonistisk økonomi, så når streamingmarkedet internasjonaliseres blir det et stort jævla problem.

– Ser vi på villblomstringen av norske filmfestivaler, er det vanskelig å se det som et tegn på noe annet enn et tiltak for å få folk ut av huset for å gå på kino, mener Kielland.

– På mange norske filmfestivaler er førpremierene de aller mest populære filmene. Det å se film på kino har blitt et så stort tiltak at man trenger den type hurramegrundt som en filmfestival tilbyr. En by som Elverum hadde for eksempel på et tidspunkt to filmfestivaler. Det er et tegn på at det har blitt et slags metta marked, og når det å arrangere festival ikke lenger er et pålitelig grep for å få folk til å se film i offentligheten, da har vi et enda større problem.

Børning
Foto: Erik Aavatsmark/ Filmkameratene & SF Norge.

Steinkjer er i likhet med Kielland betenkt over at filmene ikke har fått et større publikum på kino. Han mener dette er en tendens som fortsatt pågår om man ser på de foreløpige besøkstallene for filmer som Dirk Ohm og De Nærmeste.

– Det er forstemmende. Jeg synes det er fantastisk at en norsk film kan ende på kinotoppen et år som Børning gjorde. Vi vil alltid ha sånne trekkere. Men vi kan ikke skylde på den for at folk ikke går å ser Blind eller Mot naturen. Det er ikke publikums feil. Her tror jeg heller bransjen kan bli flinkere til å nå publikummet som faktisk er der ute. Og finne de virkemidlene som skal til for at folk skal gå å se god norsk film. Men dette er vanskelig. Jeg har ikke løsningen!

2 kommentarer til 2014 – året norske filmer ble problematisk små?

  1. At folk ikke liker de samme filmene som kritikerne er vel kanskje ikke noe bombe? Her kan man jo gå litt systematisk til verks og lage filmer som matcher demografien til kinogåerne, eller som bevisst appellerer til nye grupper. Jeg tror også man burde begynne gjøre flere avtaler med store klikkfilmaktører som Netflix og Viaplay. Jeg ser jo at flere norske filmer finnes på amerikansk netflix, men netflix har ingen statistikk på nettsiden over antallet ganger filmene har blitt strømmet. Vi vet jo ikke hva netflix’ brukere syntes om norske filmer. Jeg tror vi burde kreve at netflix og de andre har et visst antall norske filmer. Jeg ser jo de har en del, men det hadde vært fint med en regel. (Jeg syntes også at norske tv-kanaler burde ha en slik regel.) Men dette går kanskje på tvers av netflix sin plan om en felles strømmekatalog for hele verden? Man kunne omgå dette om man laget en regel som sier at man må tilby et gitt antall norske filmer i stedet for å regulere prosenter av totaltilbudet.

  2. I see a large improvement with the good qltiuay regarding current entries! But hey, whenever you can apply it having perfect even better? Keep it up! Me your personal frequent target audience i wish that you will have long managed any blog site!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

2014 – året norske filmer ble problematisk små?

2014 – året norske filmer ble problematisk små?

Variert, mer profesjonalisert og flere lekne fortellinger – men samtidig et år med bekymringsfullt lave besøkstall. Mode Steinkjer, Guri Kulås og Aksel Kielland ser tilbake på filmåret 2014.

– Jeg er litt ambivalent når det gjelder filmåret 2014, sier Mode Steinkjer, leder i filmkritikerlager og kulturredaktør i Dagsavisen.

– På den ene siden så vi mange gode tendenser, ikke minst er Blind en del av dette, og Mot naturen. De føyer seg inn i tendensen med å skape personlige, originale historier som leker både med fortellingen og filmmediet, og som gjør det uten de store faktene. Dette er personlige filmprosjekter jeg håper vi kan se flere av.

Mot Naturen av Ole Giæver
Ole Giævers Mot Naturen

– I stikk motsatt ende av skalaen synes jeg vi ser en større profesjonalitet i det å lage bred, stor film. Da tenker jeg for eksempel på Børning og barnefilmer som Kaptein Sabeltann hvor man legger ambisjoner, ressurser og talent i det å fortelle enkle historier for å nå et stort publikum, samtidig som filmene skal ha et kvalitativt ståsted.

– Men det er den spagaten som gjør filmfremtida så usikkerhet i norsk sammenheng, mener Steinkjer.

– Det gjør at vi får et mellomsjikt av filmer. Det var 36 norske kinofilmer i fjor, medregnet dokumentarene. Og det er bare et fåtall av disse som vil bli stående igjen og virkelig vil bli husket.

Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama. Foto: Storm Films
Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama. Foto: Storm Films

For ettertiden

Guri Kulås, journalist og filmkritiker i Klassekampen, synes heller ikke det er spesielt mange minneverdige filmer som står igjen sammenlignet med hvor mye film som lages.

– Men det er ikke allverden som står igjen av den internasjonale filmproduksjonen heller, så man skal kanskje ikke forvente at det i løpet av et år lages mer enn en håndfull filmer som huskes i ettertid, legger hun til.

Natt til 17. av Erik Svensson var kanskje den filmen jeg likte best i fjor. Svensson er en utrolig god bildeforteller, kanskje den beste vi har akkurat nå. Dessuten er han dyktig på personinstruksjon.

Kulås trekker også frem Mot Naturen og Blind som gode filmer fra fjoråret. Hun mener filmenes styrke er hvordan de bærer tematikk fra norsk filmtradisjon inn i en ny tid, på et mer tilgjengelig vis.

Mot Naturen tar opp eksisteniselle tema på en veldig upretensisøs måte, og Blind er en intellektuell film som samtidig er pubilkumstilgjengelig. De viser at det i dag er mulig å ta opp eksistensielle tema på en hversdagslig måte og likevel gjøre det avansert og filmatisk spennende.

"Kraftidioten"
Kraftidioten av Hans Petter Moland

Av filmer som har fått mindre oppmerksomhet nevner hun Hans Petter Molands Kraftidioten.

– Den bommet kanskje litt tidsmessig. Folk var kanskje litt ferdige med det filmuttrykket. Det er bare en spekulasjon, men jeg syntes det var en god satire om det tapte norske fellesskapsamfunnet, og ble overrasket over at den falt litt gjennom, forteller Kulås.

– Dessuten synes jeg det er kjekt at vi lager så proffe sjangerfilmer. Jeg ble veldig positivt overraska over Kaptein Sabeltann, en figur jeg ikke har særlig til overs for personlig. Men det var en underholdende og vellaget film. Og jeg lo av Børning, selv om jeg har en medfødt skepsis til sjangere. Den synes jeg var vellykket.

Strukturelle problemer

Mode Steinkjer mener det absolutt er mulig å kombinere de to tendensene han ser fra fjoråret, med mer lekne filmfortellinger og større profesjonalisering. Men han håper filmbransjen vil tørre mer.

– Jeg mistenker at det kan være noe strukturelt i den norske filmmodellen akkurat nå som gjør at du får mange mellomstore filmer. Det har vært enkelt å satse på film ut fra etterhåndsstøtten med et tak på 10 000 solgte billetter. Det har bidratt til en større lekenhet, samtidig som det har gitt en kvantitet hvor ikke alt når opp kvalitativt.

– Jeg tror det er mange produsenter, særlig, som er litt fanget mellom det å skulle lage en stor film som koster mye og potensielt når et stort publikum, og det å satse på den mer kunsteriske filmen, dette vage begepet kvalitetsfilm. Filmer som kan kan ende opp på internasjonale festivaler og få et interessert, om ikke nødvendigvis så stort, publikum.

Steinkjer trekker også frem frem Natt til 17., som et vellykket eksempel på en film i spennet mellom det å tørre og satse, og profesjonalitet.

Natt til 17_768
Erik Svenssons Natt til 17.

– Det synes jeg er en ekstremt god, lovende ungdomsfilm som jeg skulle ønske at mange flere så. Historien har en uforbeholden energi samtidig som den er bred og allmenn.

Han trekker i tillegg frem Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha. Denne fikk også en filmkritikerpris med prisen for beste fagfunksjon til hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig.

Det er meg du vil ha_Bræin
Andrea Bræin Hovig i Det er meg du vil ha

Det er meg du vil ha er en ekstremt modig film. Den tar utgangspunkt i et annet medium, i teateret, og jeg tenker at her har man kanskje også noe å lære: å tenke utover sitt eget fagfelt. Den er også et eksempel på denne tendenes som jeg nevnte. Den tør å satse, og våger å leke med filmmediet, som Haugerud også gjorde i Som du ser meg, som vant filmkritikerprisen 2013. Denne tendensen er veien å gå, for i hvert fall den norske kvalitetsfilmen, mener Steinkjer.

Talentdyrking

Guri Kulås ser 2014 som et år hvor mange filmskapere debuterte med langfilmer, men hvor intensjonene kanskje overgikk det ferdige resulatet.

– Eller hvor deler av filmen ble bedre enn helheten. Noen kvinnelige filmskapere gjorde spennende forsøk med sjangerfilm, Mona Fastvoll med Søvngjengeren og Nini Bull Robsahm med Amnesia, for eksempel. Det er thrillere, men de prøver å gjøre noe mer utav det.

Hun trekker også frem Hanne Myrens utforsking av dokumentar og fiksjon i Elsk Meg. Kulås mener at det etter noen år med profesjonaliseringsheving i bransjen nå er flere filmskapere som forholder seg friere til sjanger og produksjonsmåter.

Elsk meg av Hanne Myren
Elsk meg av Hanne Myren

– Det er en kunstnerisk vilje som igjen styrer produksjonene. Det synes jeg er positivt og spennende. Selv om alle filmene kanskje ikke kommer helt i mål er det en intensjon der jeg liker godt.

– Det er mye talent i bransjen, legger hun til.

– Jeg deler nok synet til dem som mener at når offentlig støtte skal fordeles er det verdt å brukt tid til å findyrke de talentene som finnes. Samtidig viser fjorårets filmer at det er mulig å lage spennende film også utenfor det offentlige støttesystemet. Der skjer det en del spennende ting selv om rammene er små.

verden_venter_01_768
Mariken Halles Verden venter

Problematisk små filmer

Aksel Kielland, filmanmelder i Dagbladet, og skribent for blant annet Morgenbladet og NATT&DAG, mener fjoråret var et av de mer varierte norske filmårene på en stund.

– Det er den vanlige norske trenden: det lønner seg å lage barnefilm. Og jeg liker at voiceover i norsk film ikke er tabu lenger! Men det jeg tror vil bli stående igjen fra 2014, er at dette er året de små norske filmene ble problematisk små. Sist jeg sjekket hadde Mariken Halles Verden Venter 550 besøkende, mens Myrens Elsk meg endte opp på rundt 1500.

Søvnløs i Lofoten
Søvnløs i Lofoten av Jan Vardøen

Kielland nevner også filmer som Permafrost, Jan Vardøens Søvnløs i Lofoten, og Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha, som heller ikke fikk store besøkstall.

– Mange av disse er gode, interessante filmer. Samtidig er det nesten så man kan forstå en Høyreregjering som mener det bør være visse minimumskrav til besøkstall når man ser nøyaktig hvor lite det har blitt.

Vinneren av filmkritikerprisen fikk heller ikke overveldende store besøkstall. Blind endte opp på 13 082 besøkende i 2014.

– Jeg forstår rett og slett ikke hvordan Blind endte opp med så lave tall. At en film som fikk så mye, og så positiv omtale ikke trakk flere, det har jeg tenkt mye på. Jeg skjønner det rett og slett ikke.

Folket inn i kinosalene

– Det å bebreide folk for å ikke gå på kino er en vanskelig kunst, som sjelden fører noe godt med seg, sier Kielland.

– Men filmen har fått en svekka posisjon i den kulturelle offentligheten, og det er vanskelig å se besøkstallene uavhengig av det. Vi er forbi det punktet hvor en norsk film er interessant i seg selv. Før fikk en norsk film oppmerksomhet i kraft av å være den norske filmen som går på kino akkurat nå.

Han understreker at han ikke mener det lages for mye norsk film, men at filmproduksjonen de siste årene har ført til en endret publikumssituasjon.

– Det kan virke som strikken er tøyd, og at det var et slags innebygd publikum for norsk film som på en eller annen måte forsvant. Til en viss grad er det vel sånn at jo flere norske filmer som kommer på kino, jo flere norske filmer velger publikum vekk. Jeg vet ikke helt hvordan man får publikum ut av huset og inn på kinoene, men det gjør vel ingen andre heller akkurat nå.

Kielland mener bransjen må begynne å tenke på alternativer til kino, eller i hvert fall en mer helhetlig løsning med lansering på ulike plattformer.

– Men i streamingmarkedet lever norske filmer på de store internasjonale aktørenes nåde. Dette er en utfordring ved å produsere film i et lite land som Norge, hvor staten subsidierer filmproduksjonen såpass tungt. Man virker innen en proteksjonistisk økonomi, så når streamingmarkedet internasjonaliseres blir det et stort jævla problem.

– Ser vi på villblomstringen av norske filmfestivaler, er det vanskelig å se det som et tegn på noe annet enn et tiltak for å få folk ut av huset for å gå på kino, mener Kielland.

– På mange norske filmfestivaler er førpremierene de aller mest populære filmene. Det å se film på kino har blitt et så stort tiltak at man trenger den type hurramegrundt som en filmfestival tilbyr. En by som Elverum hadde for eksempel på et tidspunkt to filmfestivaler. Det er et tegn på at det har blitt et slags metta marked, og når det å arrangere festival ikke lenger er et pålitelig grep for å få folk til å se film i offentligheten, da har vi et enda større problem.

Børning
Foto: Erik Aavatsmark/ Filmkameratene & SF Norge.

Steinkjer er i likhet med Kielland betenkt over at filmene ikke har fått et større publikum på kino. Han mener dette er en tendens som fortsatt pågår om man ser på de foreløpige besøkstallene for filmer som Dirk Ohm og De Nærmeste.

– Det er forstemmende. Jeg synes det er fantastisk at en norsk film kan ende på kinotoppen et år som Børning gjorde. Vi vil alltid ha sånne trekkere. Men vi kan ikke skylde på den for at folk ikke går å ser Blind eller Mot naturen. Det er ikke publikums feil. Her tror jeg heller bransjen kan bli flinkere til å nå publikummet som faktisk er der ute. Og finne de virkemidlene som skal til for at folk skal gå å se god norsk film. Men dette er vanskelig. Jeg har ikke løsningen!

2 Responses to 2014 – året norske filmer ble problematisk små?

  1. At folk ikke liker de samme filmene som kritikerne er vel kanskje ikke noe bombe? Her kan man jo gå litt systematisk til verks og lage filmer som matcher demografien til kinogåerne, eller som bevisst appellerer til nye grupper. Jeg tror også man burde begynne gjøre flere avtaler med store klikkfilmaktører som Netflix og Viaplay. Jeg ser jo at flere norske filmer finnes på amerikansk netflix, men netflix har ingen statistikk på nettsiden over antallet ganger filmene har blitt strømmet. Vi vet jo ikke hva netflix’ brukere syntes om norske filmer. Jeg tror vi burde kreve at netflix og de andre har et visst antall norske filmer. Jeg ser jo de har en del, men det hadde vært fint med en regel. (Jeg syntes også at norske tv-kanaler burde ha en slik regel.) Men dette går kanskje på tvers av netflix sin plan om en felles strømmekatalog for hele verden? Man kunne omgå dette om man laget en regel som sier at man må tilby et gitt antall norske filmer i stedet for å regulere prosenter av totaltilbudet.

  2. I see a large improvement with the good qltiuay regarding current entries! But hey, whenever you can apply it having perfect even better? Keep it up! Me your personal frequent target audience i wish that you will have long managed any blog site!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY