Besøkstall, kunstfilmens selvtillit og savn etter større samfunnsengasjement var noe av det kritikerpanelet diskuterte under debatten “I etterpåklokskapens lys. Om kvalitet i norsk film”, som ble arrangert i Tromsø torsdag, av Tromsø Internasjonale Filmfestival i samarbeid med Norsk Filmkritikerlag.

I panelet satt professor i filmvitenskap ved NTNU Anne Gjelsvik, førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer Søren Birkvad og filmviter og -kritiker Aksel Kielland. Debatten ble moderert av filmjournalist Vegard Larsen.

Provoserende kunstfilm

Panelet tok i hovedsak utgangspunkt i tre av 2014s mest anerkjente filmer; Bent Hamers 1001 gram, Ole Giævers Mot Naturen og Eksil Vogts Blind.

Søren Birkvad mener noe av det som gjør Blind til en fremragende film, er at den er diskret, intelligent og med en filosofiske natur, uten at det bikker over i det pretensiøse.

– Denne filmen er det nærmeste vi kommer en Muhammedtegning. Blind stiller blant annet spørsmål ved om 22.juli-reaksjonen var et typisk norsk selvgodt hypnosenummer, sier Birkvad.

– Jeg er glad i filmer som later som de er lettere og gladere enn de egentlig er, sier Anne Gjelsvik, og refererer til Mot Naturens tilsynelatende letthet over en manns krise.

Hun mener mye av filmens styrke ligger i at det er en klar idé, med en gjennomført form. Giæver tør å leke med et filmatisk virkemiddel som er anerkjent som et av de minst filmatiske: voiceoveren. Der den vanligvis anklages for å skape distanse brukes den her for å komme nærmere karakteren.

Likevel skulle hun ønske at filmen kunne rystet eller skremt henne enda mer.

– Jeg skulle ønske Giæver hadde turt å gå enda lenger ned i myra og ned i det foruroligende.

Gjelsvik etterlyser filmer som handler om noe mer enn bare eksistensielle kriser, eller hva middelklassemennesker vil med livene sine. Hun presiserer at hun synes slike filmer også kan være gode, men at hun vil ha noe mer i tillegg, noe som tør å ta tak i de store spørsmålene. Der trekker hun frem Flink Pike av Solveig Melkeraaen som nettopp en slik film som tør å være nærgående om et viktig tema.

Aksel Kielland trekker frem Hamers 1001 gram som en av fjorårets store filmfortellinger. Kielland fokuserer spesielt på hvordan Hamer leker med sin egen regisignatur, og bryter med sin særegne stil. Samtidig som hovedpersonen Marie frigjøres mer og mer, jobber Hamer seg vekk fra sin egen stramme milimeterpresisjon.

– At han selv tematiserer sin estetikk er noe få regissører kan lykkes med. Og Hamer er en av de få som har sterk nok signatur til å kunne gjøre det, mener Kielland.

Filmens historie er han ikke like imponert av – en dame frigjør seg fra sin far, drar til sydligere strøk og ligger med en fyr, oppsummerer han tørt.

Hvor viktig er seertallene?

Disse tre filmene har fått gode kritikker, men publikumstallene er ganske lave. 1001 gram fikk 23 825 besøkende, Mot Naturen 20 781, Blind 13 082.

Panelet er enig om at besøkstall ikke er det viktigste når det kommer til gode kunstfilmer. Da er det viktigere at filmene blir snakket om. Gjelsvik forteller hun ble svært provosert i fjor vår, da Blind høstet stor internasjonal anerkjennelse, men til stillhet fra kultureliten her hjemme.

– Samtidig skrev kulturministeren tweet på tweet om alle medaljene Norge tok i Sotsji, legger hun til.

Birkvad lurer på om det egentlig er så pinlig med lave besøkstall.

– Hvem forlanger vel at en diktsamling skal ha 200 000 i opplag? Det er en rar markedstenkning. Her snakker vi om tre vellykkede filmer. Det er noe å glede seg over i seg selv, mener han.

Grunnen til at vi henger oss opp i besøkstall kommer ifølge Kielland av mangel på selvtillit over at filmen som lages er viktige nok i seg selv. Han mener det er derfor vi hele tiden må legitimere filmer i seertall. Han sammenligner situasjonen med norsk kunst og litteratur, hvor det er langt høyere faglig selvtillit å spore.

Harald Eias skyld?

Et fellestrekk ved de tre diskuterte filmene, er i følge Birkvad at alle er underfundige og ikke minst: ironiske.

– Der har norsk film blitt så gode at det nesten er vanskelig å slutte, mener han.

Mens norsk film tidligere hadde rykte på seg for å være høytidelig og teatralsk, trekker han frem Harald Eia og sketsjetradisjonen fra 90-tallet som noe av grunnen til at norsk film i dag opererer innenfor en ironisk tradisjon.

Han bifaller Gjelsviks ønske om norske filmer som tør å ta tak i de store spørsmålene.

– Men hvordan unngår man klisjeene i den tradisjonen uten å velge ironi som fluktrute? Dessuten har  den samfunnsengasjerte filmen også sine klisjeer. Norsk fim er full av forferdelige eksempler på sosialrealisme som er proppet med klisjeer og melodramatiske triks.

Filmskaper: provoser!

Flere i panelet trekker frem Ruben Østlund som en regissør med klare visjoner, og gjennomtenkte, provoserende filmer, som Play og Turist.

– Han har et øye for high concept-tenkning, mener Kielland om Østlunds måte å lage film og skape debatt. – Han tenker på hva som kan avstedkomme kronikker.

– Frekkheten og fandenivoldskheten er noe vi kan lære noe av Østlund, legger Birkvad til.  – Når har for eksempel norsk film noen gang vært i nærheten av provokasjonene i Play? undrer han.

– Generelt skal man alltid være negativ, for da er man alltid forberedt, spøker Kielland. Men han legger til at han nå er noe han ikke alltid har vært: ganske positiv til norsk film.

Gjelsvik mener filmskapere i 2014 viser at de tør å bruke filmspråket, de tør å eksperimentere. Men selv om fjoråret var godt, ser hun ikke med like stor optimisme på vårens filmer. Det tenderer mot hverdagsdrama om norsk middelklasse. Men hun fremhever Bølgen, Dirk Ohm og Louder than bombs som filmer hun ser frem mot, som kanskje vil tørre å gå utover disse elementene.

Vegard Larsen oppsummerer ved å trekke frem hva filmskapere kan lære av paneldiskusjonen.

 – Ikke se deg blind på besøkstall, men våg gjerne å distanser deg litt mer fra ironien. Og tør å provoser.