De regionale filmmiljøene har ikke tilgang på fasiliteter slik de mer sentralt lokaliserte produksjonsmiljøene har, noe som legger en begrensning på produksjonen. Men kan en regions suksess måles i antall aktører innen utstyr og etterarbeid?
Det kan være fristende å svare ja på det innledende spørsmålet på sammenhengen mellom suksess og fasiliteter, men det mener ikke nødvendigvis sentrale representanter fra det regionale filmskapermiljøet. Daglig leder for Filmkraft i Rogaland, Jarle Bjørknes, ser todelt på problemstillingen.
– Jeg tror det er en viss sammenheng mellom utstyrsaktører og antall filmer som produseres. Men hvis man tar utgangspunkt i at regissøren er den kunstnerisk ansvarlige så tror jeg ikke han er avhengig av å ha et sterkt postproduksjonsmiljø i umiddelbar nærhet for å kunne fortelle sine historier.
-Tar man derimot i betraktning at vi opererer i et marked der det er knapphet – flere prosjekter enn midler – er det fordelaktig å være del av et større kreativt miljø med colorister, 3D-artister, klippere og musikere. Da er det nok litt enklere å komme i mål med en film. Og å gjennomføre den rimeligere. Man ser jo at de største og tyngste produsentene tilhører Oslo hvor dette nettopp er på plass. Det er et godt samspill der, ikke bare kunstnerisk, men også på økonomisk bærekraft, mener Bjørknes.
Etterlyser jevnere fordeling
For Lars Marøy, styreleder for FilmReg og daglig leder for Fuzz, er det viktig å se på hele næringskjeden.
– Det finnes enkelte som mener at filmpolitikk kun skal handle om resultatet på skjermen eller lerretet, altså filmen. Og at veien dit, altså prosessen, blir sekundær. Der er jeg uenig. Slik jeg ser det, bør målet med en nasjonal filmpolitikk i stor grad være å fostre sterke og levedyktige private aktører i en mest mulig komplett næringskjede, som også kan hevde seg internasjonalt. Jeg ser ingen grunn for hvorfor det målet skal være annerledes for de aktørene som måtte være lokalisert andre steder enn på det sentrale Østlandet. Og leverandør- og etterarbeidsselskaper inngår selvsagt i denne næringskjeden.
Samtidig er det naturlig at ressursene klumper seg sammen der hvor produksjonstettheten allerede er størst. Det kan vanskelig argumenteres for at et komplett produksjonsmiljø over det ganske land er en levedyktig satsing. Bjørknes etterlyser derimot en jevnere fordeling.
-Det er en kjensgjerning at det lages opp i mot 40 norske filmer i året og ressursene skal deles. Da sier det seg selv at det er ikke mulig å bygge opp et bærekraftig miljø i hver eneste by. Hadde jeg vært kulturpolitiker så ville jeg forsøkt å lage en motvekt til filmmiljøet i Oslo. Ikke å spre det tynt over resten av landet, men finne en reell motvekt. Da peker Vestlandet og Rogalandsregionen seg ut som noe med kraft nok til å bli en reel motvekt. Stavangerbølgen er et godt utgangspunkt til et regionalt kraftsenter, forteller han.
Regionene produserer mer kort- og dokumentarfilm enn langfilm, men samtidig har eksempelvis Rogalandsregionen vært relativt aktiv også på det lange formatet. Kan vi da si at det ikke er avgjørende med en lokal utstyr- og postindustri for at regionene skal lage mer langfilm? Bjørknes synes det eksisterer en ubalanse også her.
– Det som har skjedd de siste årene at toneangivende norske produsenter reiser til Ungarn, Tsjekkia, Romania og Polen for å lage filmer. Det skjer jo fordi de rett og slett får levert samme tjeneste til lavere kostnad – og kanskje i noen tilfeller en enda mer profesjonell tjeneste. Mer film for pengene. For meg blir det derfor rart å si at regionene dermed kun skal beskjeftige seg med kort- eller dokumentarfilm fordi disse produksjonene forblir i Norge. Det er ikke slik det fungerer.
Det er lagd 20-23 spillefilmer de siste ti årene i Rogalandsregionen, forteller Bjørknes. Det som er felles for de fleste er at disse er lagd med en rogalandregissør i spiss og et bredt lag av rogalendinger foran og bak kamera.
– Med få unntak er filmene produsert av erfarne produsentselskaper fra utenfor vår region – selskaper som har både kompetanse og tilstrekkelig kredibilitet for de nasjonale støtteordningene. Uten disse ”utenbys”-produsentene ville muligens ikke Jarle Klepp-trilogien til Tore Renberg sett dagens lys. Og vi ville hatt en fattigere nasjonal filmfauna.
-Flere av disse regionale historiene har også fått gjort deler av etterarbeidet i etterkant i utlandet – det er en del av det finansielle spillet. Men vi har jo noen etterarbeidsaktører i regionen som holder høyt nivå: Chezville har utmerket seg som et sterkt klippehus, både for kino og tv. Hinterland har prisbelønte colorister, som også har et miljø rundt produksjon av digitale medier samt utleie av kamera. Vi har også Team Studio som driver med lyddesign og lydmix. I tillegg har vi en rekke musikere som jevnlig leverer filmmusikk til både nasjonale og internasjonale produksjoner. Så Rogaland har absolutt mye av basisen på plass.
Så hva skal til for å styrke regional filmsatsing i fremtiden? Er det filmmiljøets hellige gral, insentivordningen, som er løsningen? Bjørknes er ikke overbevist.
– Jeg tror ikke nødvendigvis postproduksjonsmiljøet vil nyte så veldig godt av en insentivordning. Postproduksjonsmiljøet er mer knyttet til eksisterende støtteordninger, hvor en internasjonal samproduksjon kan åpne for at deler av arbeidet blir lagt til Norge. En insentivordning vil være mest for de som leverer tjenester til selve produksjonen, de ukene og månedene filmen er i produksjon. Jeg antar at eventuelle utenlandske produksjoner som kommer til Norge neppe planlegger å filme i Oslogryta. Vestlandet har derfor noen sterke kort på hånda der med sin spektakulære natur. Men som sagt, jeg tror ikke postproduksjonsmiljøet vil bli hjulpet nevneverdig i den sammenheng. De nyter mer godt av de etablerte støtteordningene.
– For å bygge ut miljøet rundt selve filmene i regionene mener jeg det er tre ting som må på plass:
1) Talentutvikling. Vi er ofte fokusert på de som leverer her og nå, og det er bra. Men et kontinuerlig fokus på unge lovende talenter er nødvendig. Jeg bruker ofte Rogaland teater som eksempel. Deres snart 60-årige satsning med Barne og Unge-teateret gjør jo at det i dag nærmest snakkes ”Rogalandsk” i hver eneste norske film.
2) Fokus på utvikling av regionale historier. Det er historiene som må stå i fokus fordi det er de publikum bryr seg om. Med historiene følger resten med automatisk.
3) Mer penger. Kulturpolitikerene på Stortinget må ta djerve grep i forhold til å legge til rette for tyngre filmmiljøer utenfor hovedstaden. I stedet for å smøre tynt ut for å pleie den nasjonale distriktspolitikken bør de samle større del av midlene der resultatene skapes. Og her syns jo jeg selvsagt at Rogaland med Stavangerbølgen er det naturlige satsningsområdet, avslutter han.
Det kan være fristende å svare ja på det innledende spørsmålet på sammenhengen mellom suksess og fasiliteter, men det mener ikke nødvendigvis sentrale representanter fra det regionale filmskapermiljøet. Daglig leder for Filmkraft i Rogaland, Jarle Bjørknes, ser todelt på problemstillingen.
– Jeg tror det er en viss sammenheng mellom utstyrsaktører og antall filmer som produseres. Men hvis man tar utgangspunkt i at regissøren er den kunstnerisk ansvarlige så tror jeg ikke han er avhengig av å ha et sterkt postproduksjonsmiljø i umiddelbar nærhet for å kunne fortelle sine historier.
-Tar man derimot i betraktning at vi opererer i et marked der det er knapphet – flere prosjekter enn midler – er det fordelaktig å være del av et større kreativt miljø med colorister, 3D-artister, klippere og musikere. Da er det nok litt enklere å komme i mål med en film. Og å gjennomføre den rimeligere. Man ser jo at de største og tyngste produsentene tilhører Oslo hvor dette nettopp er på plass. Det er et godt samspill der, ikke bare kunstnerisk, men også på økonomisk bærekraft, mener Bjørknes.
Etterlyser jevnere fordeling
For Lars Marøy, styreleder for FilmReg og daglig leder for Fuzz, er det viktig å se på hele næringskjeden.
– Det finnes enkelte som mener at filmpolitikk kun skal handle om resultatet på skjermen eller lerretet, altså filmen. Og at veien dit, altså prosessen, blir sekundær. Der er jeg uenig. Slik jeg ser det, bør målet med en nasjonal filmpolitikk i stor grad være å fostre sterke og levedyktige private aktører i en mest mulig komplett næringskjede, som også kan hevde seg internasjonalt. Jeg ser ingen grunn for hvorfor det målet skal være annerledes for de aktørene som måtte være lokalisert andre steder enn på det sentrale Østlandet. Og leverandør- og etterarbeidsselskaper inngår selvsagt i denne næringskjeden.
Samtidig er det naturlig at ressursene klumper seg sammen der hvor produksjonstettheten allerede er størst. Det kan vanskelig argumenteres for at et komplett produksjonsmiljø over det ganske land er en levedyktig satsing. Bjørknes etterlyser derimot en jevnere fordeling.
-Det er en kjensgjerning at det lages opp i mot 40 norske filmer i året og ressursene skal deles. Da sier det seg selv at det er ikke mulig å bygge opp et bærekraftig miljø i hver eneste by. Hadde jeg vært kulturpolitiker så ville jeg forsøkt å lage en motvekt til filmmiljøet i Oslo. Ikke å spre det tynt over resten av landet, men finne en reell motvekt. Da peker Vestlandet og Rogalandsregionen seg ut som noe med kraft nok til å bli en reel motvekt. Stavangerbølgen er et godt utgangspunkt til et regionalt kraftsenter, forteller han.
Regionene produserer mer kort- og dokumentarfilm enn langfilm, men samtidig har eksempelvis Rogalandsregionen vært relativt aktiv også på det lange formatet. Kan vi da si at det ikke er avgjørende med en lokal utstyr- og postindustri for at regionene skal lage mer langfilm? Bjørknes synes det eksisterer en ubalanse også her.
– Det som har skjedd de siste årene at toneangivende norske produsenter reiser til Ungarn, Tsjekkia, Romania og Polen for å lage filmer. Det skjer jo fordi de rett og slett får levert samme tjeneste til lavere kostnad – og kanskje i noen tilfeller en enda mer profesjonell tjeneste. Mer film for pengene. For meg blir det derfor rart å si at regionene dermed kun skal beskjeftige seg med kort- eller dokumentarfilm fordi disse produksjonene forblir i Norge. Det er ikke slik det fungerer.
Det er lagd 20-23 spillefilmer de siste ti årene i Rogalandsregionen, forteller Bjørknes. Det som er felles for de fleste er at disse er lagd med en rogalandregissør i spiss og et bredt lag av rogalendinger foran og bak kamera.
– Med få unntak er filmene produsert av erfarne produsentselskaper fra utenfor vår region – selskaper som har både kompetanse og tilstrekkelig kredibilitet for de nasjonale støtteordningene. Uten disse ”utenbys”-produsentene ville muligens ikke Jarle Klepp-trilogien til Tore Renberg sett dagens lys. Og vi ville hatt en fattigere nasjonal filmfauna.
-Flere av disse regionale historiene har også fått gjort deler av etterarbeidet i etterkant i utlandet – det er en del av det finansielle spillet. Men vi har jo noen etterarbeidsaktører i regionen som holder høyt nivå: Chezville har utmerket seg som et sterkt klippehus, både for kino og tv. Hinterland har prisbelønte colorister, som også har et miljø rundt produksjon av digitale medier samt utleie av kamera. Vi har også Team Studio som driver med lyddesign og lydmix. I tillegg har vi en rekke musikere som jevnlig leverer filmmusikk til både nasjonale og internasjonale produksjoner. Så Rogaland har absolutt mye av basisen på plass.
Så hva skal til for å styrke regional filmsatsing i fremtiden? Er det filmmiljøets hellige gral, insentivordningen, som er løsningen? Bjørknes er ikke overbevist.
– Jeg tror ikke nødvendigvis postproduksjonsmiljøet vil nyte så veldig godt av en insentivordning. Postproduksjonsmiljøet er mer knyttet til eksisterende støtteordninger, hvor en internasjonal samproduksjon kan åpne for at deler av arbeidet blir lagt til Norge. En insentivordning vil være mest for de som leverer tjenester til selve produksjonen, de ukene og månedene filmen er i produksjon. Jeg antar at eventuelle utenlandske produksjoner som kommer til Norge neppe planlegger å filme i Oslogryta. Vestlandet har derfor noen sterke kort på hånda der med sin spektakulære natur. Men som sagt, jeg tror ikke postproduksjonsmiljøet vil bli hjulpet nevneverdig i den sammenheng. De nyter mer godt av de etablerte støtteordningene.
– For å bygge ut miljøet rundt selve filmene i regionene mener jeg det er tre ting som må på plass:
1) Talentutvikling. Vi er ofte fokusert på de som leverer her og nå, og det er bra. Men et kontinuerlig fokus på unge lovende talenter er nødvendig. Jeg bruker ofte Rogaland teater som eksempel. Deres snart 60-årige satsning med Barne og Unge-teateret gjør jo at det i dag nærmest snakkes ”Rogalandsk” i hver eneste norske film.
2) Fokus på utvikling av regionale historier. Det er historiene som må stå i fokus fordi det er de publikum bryr seg om. Med historiene følger resten med automatisk.
3) Mer penger. Kulturpolitikerene på Stortinget må ta djerve grep i forhold til å legge til rette for tyngre filmmiljøer utenfor hovedstaden. I stedet for å smøre tynt ut for å pleie den nasjonale distriktspolitikken bør de samle større del av midlene der resultatene skapes. Og her syns jo jeg selvsagt at Rogaland med Stavangerbølgen er det naturlige satsningsområdet, avslutter han.
Legg igjen en kommentar