Tv-serien Kampen om tungtvannet dramatiserer Vemork-aksjonen – sprengningen av Norsk Hydros tungtvannfabrikk i 1943. Tyskerne hadde kommet tidlig i gang med å produsere tungtvann som skulle sendes til Tyskland og brukes til å lage atomvåpen. Aksjonen er filmatisert to ganger; den norske Kampen om tungtvannet (1948) og den amerikanske The Heroes of Telemark (1965). De norske serieskaperne understreker sin nærhet til ikke bare de historiske begivenhetene, men til den norske naturen og kampen med naturkreftene. Det kan komme godt med nå som en konkurrerende  amerikansk tv-versjon er underveis, med regi av Danny Boyle. Regissør Per Olav Sørensen (til høyre i foto) og fotograf John Christian Rosenlund (til venstre) er opptatt av at kampen med naturen skal framstå som troverdig. Sabotørene opplevde noen strabasiøse uker i det norske vinterfjellet som skal gjenspeiles i serien. Derfor skulle samtalen med Rushprint handle mye om utfordringene forbundet med å filme i snø.

Per Olav, først er det interessant å vite hvor dere faktisk skyter serien når dere ikke er på spesifikke historiske lokasjoner.

– Vi bruker de store områdene øst for Gaustatoppen ved Gaustaråen, som base for vidde-opptakene. Så bruker vi juvet ved Vemork når vi skal gjøre selve tungtvannssabotasjen, ferjeleiet ved Mæl når vi skal senke ferja og så videre. For det meste skyter vi serien 1:1 med hensyn til de historiske hendelsene. Utfordringen er selve tungtvannsfabrikken som ikke lenger eksisterer. Det betyr at vi i én og samme sekvens kan ha filmet på Vemork, så på Vemork med VFX, deretter nede i Rjukan sentrum hvor vi har bygget en modell av tungtvannfabrikkens eksteriør, og så interiørene i Praha.

Ingen spor er enklere å se enn de som er i snø. Hvordan påvirker snø og vinter prosessen med tanke på dreiebok, planlegging av opptakene og kontinuitet?

– Vi må være pragmatiske. Når vi filmer på Gaustaråen vet vi at været skifter veldig raskt, og at det er et av de mest snørike og forblåste stedene i Sør-Norge. Det betyr at vi må filme i det været vi «får», og da må vi være klare til å endre innstillinger selv om scenens innhold er det samme. Vi prøver så langt det lar seg gjøre å skyte scener som skal ha samme vær på samme dag. Men hvis vi f.eks. skal sende ut 2.unit for å gjøre action der vi gjør nærbilder, må vi vente til vi får vær som matcher, forteller Sørensen.

– «Virgin snow» er noe vi må legge inn i bilderekkefølgen. Alltid starte med en total – sikre oss at vi får de store urørte omgivelsene før vi tråkker det hele i stykker, legger Rosenlund til.

Rosenlund og Sørensen forteller at den filmatiske stilen i serien henter mye inspirasjon fra dokumentaren med lange tagninger og håndholdt kamera.

– Vi har vært opptatt av å plassere karakterene våre i konkrete situasjoner. Skal de ned en skrent så filmer vi den med lange tagninger og så nære det dokumentariske som mulig. Fordi sabotørenes oppgaver er så ekstreme har vi valgt å filme situasjonene «as is». Det vil si at skuespillerne blir gitt vanskelige fysiske oppgaver i fjellet mens vi filmer, sier Sørensen.

Rosenlund sier at de har vært opptatt av å ikke lage bilder ”for å vise hvor stilige kostymene og bilene var under krigen”.

– Temaet i historien er like aktuelt i dag, og vi behandler scenene som vi ville ha gjort med en historie fra vår tid. Det betyr at det aller meste er håndholdt, nesten dogme i form av at vi gir skuespillerne stor frihet. Jeg henter mye av min erfaring fra min tid med dokumentarfilm, men også fra de siste fiksjonsfilmene – spesielt de med Erik Poppe. Det å lete seg frem til vinkler underveis, blokke «on the fly», dekke inn scenen som det er en scene som aldri kommer tilbake – det gir situasjonene nerve og annerledeshet. Etter mange reklamefilmer og en ryggmargrefleks om å gjøre alt vakkert, så er denne måten å jobbe på en måte å unngå at det blir nettopp for vakkert og planlagt. Hvis vi kan få til et snev av virkelighet og autentisitet oppe i dette historiske dramaet så har vi lykkes godt på vei, forteller Rosenlund.

Dette leder oss til neste spørsmål. Hva med utstyret? Oppstår det tekniske utfordringer utover det normale når man bedriver opptak i minusgrader?

– Optikk og motorer blir tregere i kulde, forteller Rosenlund. – Fokusmotorene spesielt. Alt vi bruker nå er avhengig av batterier – og de varer kortere jo kaldere det blir. Man trenger altså egen logistikk for å lade, og laderne liker best å lade innendørs i plussgrader. Snø virker også som en form for 3D-softfilter for lampene våre. I verste fall mister vi såpass mye lys på grunn av snøen at vi ikke kan filme.  Vi er med andre ord litt væravhengige for de store nattopptakene. Det store plusset med nattopptak i snø er at lyset reflekteres i snøen og effekten av hver kilowatt med lys forsterkes betraktelig, informerer fotografen.

Med minusgrader, snø og vind går tankene til skuespillerne som medvirker. Sørensen forteller at frostskadene aldri er langt unna, og at kulden gjør mye med motorikken til et menneske allerede etter kort tid.

– Det er krevende fordi minus 15 og vind gir fort frostskader og slitne skuespillere. Derfor må de pleies med mye varme klær og varmejakker mellom tagningene. Det krever større innsats fra alle og kraftigere bemanning av teamet. Samtidig er det også viktig at publikum skal føle at vi skyter i kulda. Ansiktene endrer seg etter en time i -15: Huden blir stivere, leppene hvitere og man snakker faktisk annerledes. Vi og skuespillerne må også vite at de beste bildene kommer når det gjør litt vondt. Derfor strekker vi strikken nokså langt noen ganger, men det er flott når vi virkelig kjenner elementene – kulda, vinden og snøen – i bildene. Det er jo derfor vi er på vidda. Vi må kjenne at karakterene våre sliter, sier Sørensen.

I Rushprint har Per Henry Borch uttalt at Norge burde kunne bli best på vinterføre med tanke på innspillingssted. Hva er deres erfaringer?

– Ja, det er jeg enig i. Det å eksempelvis filme tungtvannssabotørene 1:1, altså å ta dem gjennom ulendt terreng, bruke fjellets ekstreme utfordringer, filme i snødriv og kuling, det gir en følelse av autentisitet som er rimelig uslåelig. Og da har jeg ikke en gang tenkt på produksjonsverdien som ligger i de flotte landskapsbildene. Nordmenn er også svært gode til å forholde seg til snø og fjell. Vi kunne lett blitt best på dette om vi virkelig ville, mener Sørensen.

– Vi er gode på vinterlogistikk, som eksempelvis brøyting. Jeg filmet i Irland for noen år tilbake – fem centimeter snø satte innspillingen ut av drift i to dager. Her snør det en meter på en natt, og vi kan allikevel kjøre ferdig brøytet vei frem til opptaksstedet, avslutter Rosenlund.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i januarutgaven av Rushprint.