Den nye norske langfilmen «Morgenrøde» er en postapokalyptisk ørkenvandring med kun to karakterer, som nå får sin verdenspremiere under BIFF og Reykjavik Internasjonale filmfestival. -Vannmangel står sentralt, et scenario hvor alt vann har blitt giftig og sivilisasjonen har gått under, forteller regissør og manusforfatter Anders Elsrud Hultgreen.
Det var ikke et naturlig valg for Anders Elsrud Hultgreen å velge film som kunstnerisk plattform for sitt avgangsprosjekt Morgenrøde ved Kunsthøgskolen i Bergen, en skole som ikke har et filmprogram. Film ble det allikevel, forteller Hultgreen.
– Jeg er utelukkende interessert i film og de ga meg muligheten til å forfølge det som mitt masterprosjekt. Alle utgifter tilknyttet prosjektet har jeg derimot måtte dekke selv. Det er vanskelig å finne finansiering til skoleprosjekter.
Et vanlig kjennetegn ved slike ildsjel-produksjoner, som et eksamensprosjekt må sies å falle innunder, er at ideer og tanker om prosjektet har fulgt en over lang tid. Slik var det også for Hultgreen.
Anders Elsrud Hultgreen
– Arbeidet med filmen startet tilbake i 2011 hvor jeg fikk ideen til å lage en ørkenfilm, hvor det å tørste i hjel ville stå sentralt i fortellingen. Først skrev jeg historien satt til en ørken i Algerie, men der var det umulig å filme. Manuset ble endret til en mer tilgjengelig ørken, og tankene gikk til Island og de svarte ørkenlandskapene der. Vannmangelen skulle være sentralt, og historien ble et postapokalyptisk scenario hvor alt vann har blitt giftig og sivilisasjonen har gått under. Jeg gikk igjennom manuset på nytt våren 2013 under utveksling på en filmskole i Canada. Der ble det en del manus-diskusjoner. Gjennom sommeren 2013 ble jeg veldig klar for å gå for nettopp dette prosjektet, og at det skulle gjennomføres samme høst.
Inspirasjonen til fortellingen har Hultgreen hentet fra et bredt omfang av tekster, som spenner fra religiøse bøker til etablerte forfattere.
– Jeg har en fascinasjon for religiøse tekster og mytologi. Under arbeidet med filmen har jeg lest mye fra bibelen, og har satt meg inn i Bhagavadgita. Ellers har jeg lenge vært opptatt Mikkjel Fønhus og hvordan han besjeler landskap på uten at det blir påtatt. Moby Dick har også vært en inspirasjon, selv om det kanskje ikke synes like godt. Andre forfattere jeg er opptatt av er H.P. Lovecraft og Cormac McCarthy. Kombinasjonen av alle disse ledet til manuset til Morgenrøde.
Med tilnærmet null-budsjett har de aller fleste produksjonsoppgaver blitt gjort av regissøren selv, med noen få unntak.
– Manus, produksjon, foto, klipp og lyd står jeg for. I tillegg hadde jeg med meg en bekjent fra tidligere, Øystein Nesheim, som gjorde kostymene. Han var også med å utarbeide produksjonsdesignet. Komponist Ole Petter Sørum har jeg jobbet tett med tidligere, og han har vært engasjert i filmen helt fra manusskrivingen. Jeg ønsket at musikken og lyddesignet skulle være veldig tilstedeværende gjennom hele filmen, for å illustrere urkraften i landskapet.
Ingar Helge Gimle i ‘Morgenrøde’.
Siden det ikke har vært noe betydelig budsjett å snakke om har det selvfølgelig vært mye frivillig arbeid.
– De som var med ble gira på prosjektet etter å ha lest manus og hatt samtaler med meg, samt hele opplevelsen med å reise inn i ødemarkene på Island. Vi filmet over en 5 dager intensiv utendørs-shoot. Jeg må si at Ingar Helge Gimle og Torstein Bjørklund – og resten av crewet – gjorde en helt fantastisk innsats. Vi var et mini crew, som kjørte rundt i en Landrover Defender med to skuespillere og meg i baksetet. Kostymeansvarlig Nesheim var sjåfør, med feltkokken Christian Høie i passasjersetet. Vi måtte kjøer opptil 2-3 timer for å komme til location daglig.
Om filmens fremtid forteller Hultgreen at verdenspremieren på årets BIFF er starten på hele lanseringsjobben.
– Samme kveld som verdenspremieren på BIFF vil filmen ha internasjonal premiere på Reykjavik internasjonale filmfestival. Ellers skal vi jobbe videre med å få den på festivaler ute i verden, og kanskje prøve å få til ordinær kinovisning, avslutter Hultgreen.
1 kommentar til En norsk postapokalyptisk ørkenvandring
Et ambisiøst prosjekt, der filmskaperen får frem en post-apokalyptisk stemning gjennom et gjennomgående skumrig landskap, og med en dyp bass som forsterker det øde landskapet og gjør det mer trykkende. Muligens litt vel mye bassen; den gir en ønsket effekt, men kan gli ut i det irriterende, noe som tar fokuset bort fra filmen. Skulle gjerne hatt et lydspor med Biosphere i stedet – hadde gitt samme effekt, og mer suggererende. Takningene dveler lenge over landskap og uttrykk – typisk for en kunstfilm – men filmen kunne med fordel ha blitt kuttet ned til 55-60 minutter. Langtrekkelig. Dialogen: Patosfylt, gir vide rom for tolkninger. Filmskaperen burde riktignok ha nyttet korrekturlesere for å luke ut et par åpenbare språkfeil (med mindre dette var intendert, noe jeg selv tviler på). Alt i alt kan man få mer ut av filmen ved å gjøre noen grep med klipping og endret lydspor, men likevel var det et ærlig og godt forsøk 🙂
Den nye norske langfilmen «Morgenrøde» er en postapokalyptisk ørkenvandring med kun to karakterer, som nå får sin verdenspremiere under BIFF og Reykjavik Internasjonale filmfestival. -Vannmangel står sentralt, et scenario hvor alt vann har blitt giftig og sivilisasjonen har gått under, forteller regissør og manusforfatter Anders Elsrud Hultgreen.
Det var ikke et naturlig valg for Anders Elsrud Hultgreen å velge film som kunstnerisk plattform for sitt avgangsprosjekt Morgenrøde ved Kunsthøgskolen i Bergen, en skole som ikke har et filmprogram. Film ble det allikevel, forteller Hultgreen.
– Jeg er utelukkende interessert i film og de ga meg muligheten til å forfølge det som mitt masterprosjekt. Alle utgifter tilknyttet prosjektet har jeg derimot måtte dekke selv. Det er vanskelig å finne finansiering til skoleprosjekter.
Et vanlig kjennetegn ved slike ildsjel-produksjoner, som et eksamensprosjekt må sies å falle innunder, er at ideer og tanker om prosjektet har fulgt en over lang tid. Slik var det også for Hultgreen.
Anders Elsrud Hultgreen
– Arbeidet med filmen startet tilbake i 2011 hvor jeg fikk ideen til å lage en ørkenfilm, hvor det å tørste i hjel ville stå sentralt i fortellingen. Først skrev jeg historien satt til en ørken i Algerie, men der var det umulig å filme. Manuset ble endret til en mer tilgjengelig ørken, og tankene gikk til Island og de svarte ørkenlandskapene der. Vannmangelen skulle være sentralt, og historien ble et postapokalyptisk scenario hvor alt vann har blitt giftig og sivilisasjonen har gått under. Jeg gikk igjennom manuset på nytt våren 2013 under utveksling på en filmskole i Canada. Der ble det en del manus-diskusjoner. Gjennom sommeren 2013 ble jeg veldig klar for å gå for nettopp dette prosjektet, og at det skulle gjennomføres samme høst.
Inspirasjonen til fortellingen har Hultgreen hentet fra et bredt omfang av tekster, som spenner fra religiøse bøker til etablerte forfattere.
– Jeg har en fascinasjon for religiøse tekster og mytologi. Under arbeidet med filmen har jeg lest mye fra bibelen, og har satt meg inn i Bhagavadgita. Ellers har jeg lenge vært opptatt Mikkjel Fønhus og hvordan han besjeler landskap på uten at det blir påtatt. Moby Dick har også vært en inspirasjon, selv om det kanskje ikke synes like godt. Andre forfattere jeg er opptatt av er H.P. Lovecraft og Cormac McCarthy. Kombinasjonen av alle disse ledet til manuset til Morgenrøde.
Med tilnærmet null-budsjett har de aller fleste produksjonsoppgaver blitt gjort av regissøren selv, med noen få unntak.
– Manus, produksjon, foto, klipp og lyd står jeg for. I tillegg hadde jeg med meg en bekjent fra tidligere, Øystein Nesheim, som gjorde kostymene. Han var også med å utarbeide produksjonsdesignet. Komponist Ole Petter Sørum har jeg jobbet tett med tidligere, og han har vært engasjert i filmen helt fra manusskrivingen. Jeg ønsket at musikken og lyddesignet skulle være veldig tilstedeværende gjennom hele filmen, for å illustrere urkraften i landskapet.
Ingar Helge Gimle i ‘Morgenrøde’.
Siden det ikke har vært noe betydelig budsjett å snakke om har det selvfølgelig vært mye frivillig arbeid.
– De som var med ble gira på prosjektet etter å ha lest manus og hatt samtaler med meg, samt hele opplevelsen med å reise inn i ødemarkene på Island. Vi filmet over en 5 dager intensiv utendørs-shoot. Jeg må si at Ingar Helge Gimle og Torstein Bjørklund – og resten av crewet – gjorde en helt fantastisk innsats. Vi var et mini crew, som kjørte rundt i en Landrover Defender med to skuespillere og meg i baksetet. Kostymeansvarlig Nesheim var sjåfør, med feltkokken Christian Høie i passasjersetet. Vi måtte kjøer opptil 2-3 timer for å komme til location daglig.
Om filmens fremtid forteller Hultgreen at verdenspremieren på årets BIFF er starten på hele lanseringsjobben.
– Samme kveld som verdenspremieren på BIFF vil filmen ha internasjonal premiere på Reykjavik internasjonale filmfestival. Ellers skal vi jobbe videre med å få den på festivaler ute i verden, og kanskje prøve å få til ordinær kinovisning, avslutter Hultgreen.
One Response to En norsk postapokalyptisk ørkenvandring
Et ambisiøst prosjekt, der filmskaperen får frem en post-apokalyptisk stemning gjennom et gjennomgående skumrig landskap, og med en dyp bass som forsterker det øde landskapet og gjør det mer trykkende. Muligens litt vel mye bassen; den gir en ønsket effekt, men kan gli ut i det irriterende, noe som tar fokuset bort fra filmen. Skulle gjerne hatt et lydspor med Biosphere i stedet – hadde gitt samme effekt, og mer suggererende. Takningene dveler lenge over landskap og uttrykk – typisk for en kunstfilm – men filmen kunne med fordel ha blitt kuttet ned til 55-60 minutter. Langtrekkelig. Dialogen: Patosfylt, gir vide rom for tolkninger. Filmskaperen burde riktignok ha nyttet korrekturlesere for å luke ut et par åpenbare språkfeil (med mindre dette var intendert, noe jeg selv tviler på). Alt i alt kan man få mer ut av filmen ved å gjøre noen grep med klipping og endret lydspor, men likevel var det et ærlig og godt forsøk 🙂
Et ambisiøst prosjekt, der filmskaperen får frem en post-apokalyptisk stemning gjennom et gjennomgående skumrig landskap, og med en dyp bass som forsterker det øde landskapet og gjør det mer trykkende. Muligens litt vel mye bassen; den gir en ønsket effekt, men kan gli ut i det irriterende, noe som tar fokuset bort fra filmen. Skulle gjerne hatt et lydspor med Biosphere i stedet – hadde gitt samme effekt, og mer suggererende. Takningene dveler lenge over landskap og uttrykk – typisk for en kunstfilm – men filmen kunne med fordel ha blitt kuttet ned til 55-60 minutter. Langtrekkelig. Dialogen: Patosfylt, gir vide rom for tolkninger. Filmskaperen burde riktignok ha nyttet korrekturlesere for å luke ut et par åpenbare språkfeil (med mindre dette var intendert, noe jeg selv tviler på). Alt i alt kan man få mer ut av filmen ved å gjøre noen grep med klipping og endret lydspor, men likevel var det et ærlig og godt forsøk 🙂