Norges første rendyrkede bilfilm har varmet opp dekkene, og klamper gassen i bånn fra og med i dag. Filmen er en 2167 km lang helnorsk produksjon fra Oppegård til Nordkapp, og regissør Hallvard Bræin er stolt over å ha laget norsk film i Norge. – Når omgivelsene ikke oppleves som norske, er ikke filmen lenger et bilde av vår samtid, mener regissøren.
Allerede før filmen starter er dedikasjonen til stuntmann og bilfilm-regissør Hal Needham på plass. Han står bak klassikere som Smokey & The Bandit og The Cannonball Run. Regissør Hallvard Bræin legger ikke skjul på hvilken mal han har fulgt i Børning, og entusiasmen regissøren utviser under intervjuet vitner om at et langt og omfattende prosjekt har blitt akkurat slik han har ønsket seg. Det hele startet – som alltid – med en idé, i tillegg til gode kontakter, forteller han.
– Hele denne filmen var min idé. Jeg gikk ned til John Jacobsen og sa klart: «Vi skal lage!». Og det ble så godt som et håndtrykk der og da. Vi hadde en god relasjon fra arbeidet med Trolljegeren, som jeg fotograferte. Jeg har lenge hatt lyst til å lage egen spillefilm, og nå har jeg lyst til å lage enda flere. Dette har gitt mersmak. Jeg har vokst opp i den generasjonen hvor vi så Bullitt (1968), Duel (1971) The Cannonball Run (1981) og flere av Hal Needhams filmer – Smokey & The Bandit er dritmorsomme filmer. Og de er virkelige bilfilmer hvor alt oppleves realistisk. Det er det som har vært inspirasjonskilden til Børning.
I fire år har Bræin hold på med prosjektet. Det kunne ikke realiseres uten hjelp fra mannen med kallenavnet «Mr. Mustang», forteller han.
– Så snart jeg hadde lyst til å lage denne typen film tok jeg en prat med Richard Bugge Andersen – selveste Mr. Mustang – som syntes ideen var kjempekul, men han hadde vel ikke helt troen på at jeg ville komme i gang. Jeg satte i gang med skrivingen, som ble til et synopsis. Og etter hvert kom Linn-Jeanethe Kyed inn, som sammen med meg har skrudd sammen historien i filmen. Jeg hadde ingen ønske om å skrive selv, så Linn-Jeanethe sammen med Christopher Grøndahl har stått for manus, med meg som sparringspartner. Jeg regisserer – det elsker jeg.
En bilfilm hvor helten Roy kjører et erkeamerikansk merke, og surpompen TT en blodtrimmet asiatisk modell, gjør at Børning kan beskrivelses som en norsk-amerikansk bilfilm: Vi heier, slik tradisjonen er, på det amerikanske. Jeg poengterer for regissøren at en del selverfarte innsidedetaljer fra «krigen» mellom bilmerketilhengerne er med i filmen. Bræin forteller at han har alt å takke bilmiljøet for – også som inspirasjon filmens sentrale merke-konflikt.
– Det er en reell konflikt. Gatebil- og yankeefolka som er med i prosessen har akkurat de samme problemene som TT og Roy har i Børning. Detaljene som er med på å belyse dette er med i filmen, som påminnelsen om at Roys Mustang bare er «en båt». Bilmiljøet har virkelig stilt opp for oss. Det har vært en enorm entusiasme rundt prosjektet hele veien. Sånn sett har det også vært krevende siden Filminstituttet ikke har vært involvert i prosjektet, og finansieringsprosessen ble dermed vanskelig. Det er dyrt å lage en slik film. Hadde det ikke vært for entusiasmen fra bilmiljøet, med disponering av biler og statister – hele veien fra Oslo til Nordkapp – så hadde ikke dette vært mulig å gjennomføre. Sånn sett er jeg innmari stolt av denne filmen. Folk har hatt tror på prosjektet.
I en tid hvor norske produksjoner ikke er like norske om de engang var, med innspillinger utenfor landets grenser, har Bræin prestert å lage en film som strekker seg over 2167 norske kilometer. Det har vært eksepsjonelt morsomt skal vi tro regissøren.
– Enhver film som lages er et bilde av vår tid, og jeg har reflektert litt på dette når jeg har sett nyere norske filmer. Når omgivelsene ikke oppleves som norske, er ikke filmen lenger et bilde av vår samtid. Det er en film – ja – men ikke noe som oppleves som norsk. Derfor er jeg stolt over å ha fått til dette. Vi har vært på veien, reist hele ruta som utgjør filmens historie. Og vi har hatt det utrolig moro. Jeg tror aldri jeg har sett så mange smilende ansikt som etter en lang dag ute i regn! Alle – staben inkludert – syntes dette var stort. Vi hadde jo med det feteste av teknisk utstyr. En Russian Arm, som Moviebird tok inn til Børning. Det var en forutsetning for å kunne realisere de scenene vi ønsket. Helikopter hadde vi også – alle lekene man kan drømme om.
Selv om det unektelig har vært morsomt må det også ha vært en logistisk utfordring å skyte denne typen produksjon. Bræin er ikke uenig, men forteller at han trives i midt i stormen.
– Å ha oversikten er kanskje den største utfordringen. Og jeg tror nok det kun er meg som har hatt oversikt hele veien. En film som dette, med over 2000 klipp, er en produksjon som består av veldig mange bestanddeler. Man skal være veldig skjerpet for å holde oversikt. For min egen del elsker jeg trøkket som er rundt de store innspillingene, med masse teknikk og stort apparat. Men da må man sørge for å ikke bli blendet, og heller holde fokus på historien hele tiden. Når det koker rundt blir jeg utrolig skjerpet på storyen. Vi hadde 30 dager main unit, og 14 dager med second unit. Veldig gøy å jobbe med så dyktige skuespillere. Null problem å caste denne filmen – alle ville være med!, avslutter han.
Norges første rendyrkede bilfilm har varmet opp dekkene, og klamper gassen i bånn fra og med i dag. Filmen er en 2167 km lang helnorsk produksjon fra Oppegård til Nordkapp, og regissør Hallvard Bræin er stolt over å ha laget norsk film i Norge. – Når omgivelsene ikke oppleves som norske, er ikke filmen lenger et bilde av vår samtid, mener regissøren.
Allerede før filmen starter er dedikasjonen til stuntmann og bilfilm-regissør Hal Needham på plass. Han står bak klassikere som Smokey & The Bandit og The Cannonball Run. Regissør Hallvard Bræin legger ikke skjul på hvilken mal han har fulgt i Børning, og entusiasmen regissøren utviser under intervjuet vitner om at et langt og omfattende prosjekt har blitt akkurat slik han har ønsket seg. Det hele startet – som alltid – med en idé, i tillegg til gode kontakter, forteller han.
– Hele denne filmen var min idé. Jeg gikk ned til John Jacobsen og sa klart: «Vi skal lage!». Og det ble så godt som et håndtrykk der og da. Vi hadde en god relasjon fra arbeidet med Trolljegeren, som jeg fotograferte. Jeg har lenge hatt lyst til å lage egen spillefilm, og nå har jeg lyst til å lage enda flere. Dette har gitt mersmak. Jeg har vokst opp i den generasjonen hvor vi så Bullitt (1968), Duel (1971) The Cannonball Run (1981) og flere av Hal Needhams filmer – Smokey & The Bandit er dritmorsomme filmer. Og de er virkelige bilfilmer hvor alt oppleves realistisk. Det er det som har vært inspirasjonskilden til Børning.
I fire år har Bræin hold på med prosjektet. Det kunne ikke realiseres uten hjelp fra mannen med kallenavnet «Mr. Mustang», forteller han.
– Så snart jeg hadde lyst til å lage denne typen film tok jeg en prat med Richard Bugge Andersen – selveste Mr. Mustang – som syntes ideen var kjempekul, men han hadde vel ikke helt troen på at jeg ville komme i gang. Jeg satte i gang med skrivingen, som ble til et synopsis. Og etter hvert kom Linn-Jeanethe Kyed inn, som sammen med meg har skrudd sammen historien i filmen. Jeg hadde ingen ønske om å skrive selv, så Linn-Jeanethe sammen med Christopher Grøndahl har stått for manus, med meg som sparringspartner. Jeg regisserer – det elsker jeg.
En bilfilm hvor helten Roy kjører et erkeamerikansk merke, og surpompen TT en blodtrimmet asiatisk modell, gjør at Børning kan beskrivelses som en norsk-amerikansk bilfilm: Vi heier, slik tradisjonen er, på det amerikanske. Jeg poengterer for regissøren at en del selverfarte innsidedetaljer fra «krigen» mellom bilmerketilhengerne er med i filmen. Bræin forteller at han har alt å takke bilmiljøet for – også som inspirasjon filmens sentrale merke-konflikt.
– Det er en reell konflikt. Gatebil- og yankeefolka som er med i prosessen har akkurat de samme problemene som TT og Roy har i Børning. Detaljene som er med på å belyse dette er med i filmen, som påminnelsen om at Roys Mustang bare er «en båt». Bilmiljøet har virkelig stilt opp for oss. Det har vært en enorm entusiasme rundt prosjektet hele veien. Sånn sett har det også vært krevende siden Filminstituttet ikke har vært involvert i prosjektet, og finansieringsprosessen ble dermed vanskelig. Det er dyrt å lage en slik film. Hadde det ikke vært for entusiasmen fra bilmiljøet, med disponering av biler og statister – hele veien fra Oslo til Nordkapp – så hadde ikke dette vært mulig å gjennomføre. Sånn sett er jeg innmari stolt av denne filmen. Folk har hatt tror på prosjektet.
I en tid hvor norske produksjoner ikke er like norske om de engang var, med innspillinger utenfor landets grenser, har Bræin prestert å lage en film som strekker seg over 2167 norske kilometer. Det har vært eksepsjonelt morsomt skal vi tro regissøren.
– Enhver film som lages er et bilde av vår tid, og jeg har reflektert litt på dette når jeg har sett nyere norske filmer. Når omgivelsene ikke oppleves som norske, er ikke filmen lenger et bilde av vår samtid. Det er en film – ja – men ikke noe som oppleves som norsk. Derfor er jeg stolt over å ha fått til dette. Vi har vært på veien, reist hele ruta som utgjør filmens historie. Og vi har hatt det utrolig moro. Jeg tror aldri jeg har sett så mange smilende ansikt som etter en lang dag ute i regn! Alle – staben inkludert – syntes dette var stort. Vi hadde jo med det feteste av teknisk utstyr. En Russian Arm, som Moviebird tok inn til Børning. Det var en forutsetning for å kunne realisere de scenene vi ønsket. Helikopter hadde vi også – alle lekene man kan drømme om.
Selv om det unektelig har vært morsomt må det også ha vært en logistisk utfordring å skyte denne typen produksjon. Bræin er ikke uenig, men forteller at han trives i midt i stormen.
– Å ha oversikten er kanskje den største utfordringen. Og jeg tror nok det kun er meg som har hatt oversikt hele veien. En film som dette, med over 2000 klipp, er en produksjon som består av veldig mange bestanddeler. Man skal være veldig skjerpet for å holde oversikt. For min egen del elsker jeg trøkket som er rundt de store innspillingene, med masse teknikk og stort apparat. Men da må man sørge for å ikke bli blendet, og heller holde fokus på historien hele tiden. Når det koker rundt blir jeg utrolig skjerpet på storyen. Vi hadde 30 dager main unit, og 14 dager med second unit. Veldig gøy å jobbe med så dyktige skuespillere. Null problem å caste denne filmen – alle ville være med!, avslutter han.
Legg igjen en kommentar