Hva betyr festivalene for norsk film?

Hva betyr festivalene for norsk film?

De norske filmfestivalene blir stadig viktigere for norsk film gjennom utstrakt samarbeid med regionale filmsentre og lokale filmskapere. Derfor vil også kutt i festivalstøtten ramme norsk film.

Silje Engeness, direktør ved Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival, sier festivalen fronter lokal film på flere måter.

– I år var det for eksempel åpningsfilmen, den svensk-norske dokumentaren Tusen bitar om Bjørn Afzelius, en av våre største satsninger. En av filmens produsenter, Dag Hoel, bor i Trondheim. I tillegg gjøres en stor del av post-produksjonen i Trondheim, blant annet på lyd og klipp. Hoel er godt etablert i filmbransjen.

Engeness
Silje Engeness (foto: Kosmorama)

Engeness trekker også frem et annet eksempel på festivalens satsning på lokal film:

– I den andre enden av skalaen har vi premiere på Utburd, en film produsert av masterstudenter fra Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Gjennom visning på festivalen får de presentert seg i en profesjonell sammenheng, noe som kan være med og åpne dører for dem etter studiene. Dette er første gang noen i Norge tar en praktisk master som resulterer i en spillefilm. Som festival mener vi det er viktig å fange opp slike ting. I løpet av mitt åremål er det en klar ambisjon å ha minst én premiere pr år der filmen har en forankring i regionen.

Solvor Amdal, daglig leder for Midtnorsk Filmsenter, mener Kosmorama betyr mye.

– Vi har vært heldige og hatt festivaler som har vært opptatt av regionens filmer helt fra filmsenteret ble etablert i 2005. De første årene viste Minimalen kortfilmfestival i Trondheim alle filmene vi hadde støttet i et eget program. Fortsatt vier Minimalen den første festivaldagen til arrangementer for og med filmskapere i regionen. Under Kosmorama arrangerer Midtnorsk Filmsenter og Filminvest Midt-Norge hvert år Midtnorsk Filmmarked hvor et utvalg prosjekter som er under utvikling i regionen blir presentert for bransje og publikum.

Amdal
Solvor Amdal

Engeness mener lokalt produserte filmer, både spillefilm og andre sjangere, er viktig for en festival.

– Filmmediet gir oss et nytt blikk på verden, og det er fascinerende hvordan dette kan fungere, enten filmen er spilt inn langt borte eller i helt nære omgivelser. For et publikum er det spennende å se hvordan egne trakter blir iscenesatt og hvordan et publikum utenfor reagerer på framstillingen. Jag etter vind er en av de norske filmene som hadde gode besøkstall i fjor – over hele Norge, men i Trøndelag var besøkstallene enda bedre enn landsgjennomsnittet, ganske sikkert fordi den var spilt inn på Fosen.

Kosmorama-direktøren forteller også om oppmerksomhet til den lokale kortfilmen.

– Tidligere år har vi frontet midt-norsk filmsatsning ved å la en lokal kortfilm være forfilm til åpningsfilmen, og vi prøver alltid å finne passende vinduer til både korte og lange regionale filmer, sier Engeness.

Hun understreker viktigheten av filmfestivalen.

– Utover det helt konkrete mener jeg at det var avgjørende for det trønderske filmmiljøet at filmfestivalen Kosmorama ble etablert for ti år siden. Det ga et boost og en tro på at det går an å satse på film i Midt-Norge. Jeg tror det medvirket til at flere filmfolk etablerte seg i regionen, og at det ble mer attraktivt for trøndere utenbys å tenke at det er mulig å lage film i Trøndelag, sier Engeness.

Også i Haugesund blir den lokale filmen godt tatt vare på, forsikrer festivalsjef Gunnar Johan Løvvik.

– Film fra Rogaland får selvfølgelig sin sentrale plass i programmet, og vi samarbeider tett med Filmkraft Rogaland, hvor Haugesund kommune er medeier og oppdragsgiver. Vi har hatt egne program og møteplasser for filmfolk i Rogaland.

Gunnar Johan Løvvik
Gunnar Johan Løvvik (foto: Den norske filmfestivalen)

Tidvis har filmfestivalen i Haugesund engasjert seg direkte i lokalt forankrede produksjoner.

– Et eksempel er den britisk-norske filmen Wide Blue Yonder, hvor også Filmkraft Rogaland var tungt inne, og flere dokumentarfilmer med røtter i Haugesund. Her bidrar filmfestivalen også med økonomisk støtte og deltar i idéutviklingen. Vi prøver også å hjelpe og gi råd til unge filmarbeidere som vil jobbe i regionen, sier Løvvik.

– Lokale filmer gull verdt

Løvvik mener lokalt produsert film er gull verdt for filmfestivaler, men understreker hovedoppgaven til Den norske filmfestivalen:

– Vår hovedoppgave er å ha et nasjonalt og internasjonalt perspektiv på filmprogrammet, fordi vi i første rekke henvender oss til nasjonal og internasjonal presse, kinosjefer og filmbransjen. Men for publikum betyr lokal film mye. Doku-dramaene om Fartein Valen, Rabinowitz, og i fjor – filmen om kunstmaleren Hertervig, som er innspilt i Norge og Tyskland – fikk stor oppmerksomhet med stappfulle saler og god premierestemning. Flere av disse er senere vist på internasjonale filmfestivaler.

Henning Rosenlund, programsekretær ved Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), forteller at TIFF alltid ønsket å være en arena for regionalt produsert film.

– Vi har rett og slett et eget sideprogram kalt Film fra Nord som er viet kort- og dokumentarfilmer fra Nordområdene. Nesten halvparten av filmene i programmet er produsert i Nord-Norge. Vi opplever at programmet har god oppslutning og er attraktivt. Det er påmeldinger fra forskjellige miljøer i landsdelen, alt fra unge filmstudenter fra Nordland kunst- og filmfagskole, til erfarne folk som Knut Erik Jensen.  Programmet er også veldig godt besøkt. Vårt publikum har lyst å se disse filmene og festivalen har blitt et viktig møtested for lokale filmskapere og publikum, sier Rosenlund.

Rosenlund
Henning Rosenlund (Foto: TIFF)

Ifølge ham har TIFF alltid vært opptatt av å vise spillefilm fra landsdelen, enten det er store eller små filmer.

– Ole Giæver er en regissør man kan si har gått gradene hos oss. Vi har vel vist nesten alle kortfilmene hans i Film fra Nord-programmet, i 2008 hadde hans novellefilm Sommerhuset premiere under TIFF, og hans spillefilmdebut Fjellet var åpningsfilm hos oss i 2011.

Rosenlund poengterer at flere av de største kinosuksessene fra landsdelen har vært åpningsfilmer hos TIFF.

Heftig og begeistret av Knut Erik Jensen og Kautokeino-opprøret av Nils Gaup er naturlige å trekke frem. Men det kan også være filmer som kanskje ikke åpenbart assosieres med vår profil. I 2008 var billettene til førpremieren på Kill Buljo – en film som mange snakket om, men få visste hva var – kanskje den mest ettertraktede på festivalen. Vi vet at det er stor interesse for både film fra landsdelen og norske filmer generelt, både hos publikum og presse under TIFF. Vi ser også at vi kan fungere som et godt startsted for kinolansering, for de rette filmene.

Hvor mye har festivaldeltakelsen lokalt på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF)  betydd for kinobesøket til Søsken til evig tid på Vestlandet? En god del, mener Tor Fosse, festivalsjef i BIFF og daglig leder i distribusjonsselskapet Tour de Force.

– Naustdal ligger et stykke fra Bergen. Men å bruke BIFF som et kulturpolitisk bruhode for å få bergenserne interessert, har vært vellykket. Slik ble hele Vestlandet trukket inn i interesse-dragsuget, og senere store deler av landet. Men jeg vil berømme produsentene Kalle Richardsen og Frode Fimland – som også er filmens regissør – for gjennom stor egeninnsats å ha bidratt til at filmen ble solgt inn i hver krok her vest og andre steder. Deres Facebook-geriljavirksomhet har vært avgjørende, mener Fosse.

Han sier lokalt produserte spillefilmer er gull verdt for en lokal festival og vice versa.

– Vi har gjensidig nytte av hverandre. Medieomtale er viktig for oss filmformidlere og vi blir sjelden degget med, om jeg skal bruke et slikt uttrykk. Journalister glimrer ofte med sitt fravær på festivalene om ikke det finnes «norske linker» – redaktørene er gjerrige på reisetilskudd og oppmerksomhet. Se & Hør-journalistikk er snart det eneste som gjelder –  ikke kun i VG og Dagbladet. Det er en sørgelig utvikling, men heldigvis har nye aviser med mer fordypning fått flere lesere, sier Fosse.

Tor Fosse
Tor Fosse

Videreutvikling av samarbeidet

Engeness i Kosmorama beskriver synergien mellom festivalen, Midt-Norsk Filmsenter og Filminvest Midt-Norge som god, men legger til at man alltid kan bli enda bedre på å samarbeide.

– Jeg har sittet i sjefsstolen på Kosmorama i snaut fire måneder, så jeg vil ikke trekke noen konklusjoner ennå. Men det jeg ser er at vi har stor nytte av å ha kontorer i samme hus og lett for å kunne stikke innom hverandre, at vi har en god dialog og at det er en felles innstilling at vi sammen vil løfte midt-norsk film. Et klart uttrykk for dette er Midt-Norsk Filmmarked som gjennomføres for andre år på rad under Kosmorama. Her satser vi på enda større besøk enn i fjor. I tillegg har vi allerede begynt å snakke om enda flere mulige former for samarbeid under neste års festival, forteller hun.

Solvor Amdal i Midtnorsk Filmsenter synes de har et godt samarbeid med alle festivalene i regionen.

– Samtidig tror jeg kanskje ikke festivalene fullt ut utnytter det potensialet de har for å skape oppmerksomhet og forankre festivalen lokalt hos publikum gjennom filmene som skapes her. Jeg mener Minimalen lyktes godt i år. I tillegg til festivalene er Cinemateket i Trondheim en viktig samarbeidspartner for filmsenteret, og en viktig arena for faglig diskusjon og visning av filmene som skapes i regionen.

Tor Fosse i BIFF forteller at hans eget distribusjonsselskapet Tour de Force fungerer som et redskap for å fremme dokumentarer fra Vestlandet

– Vi prøver å samarbeide med Vestnorsk filmsenter om en årlig utpakning av det beste fra Vestlandet under BIFF. Ellers er Tour de Force et redskap for å fremme dokumentarer fra Vestlandet – som da Folk ved fjorden hadde premiere i 2011 på BIFF og gikk et helt år på Bergen kino etter det. Søsken til evig tid ble en slags oppfølger i 2013 og fikk en «flying start» med premieren på BIFF. Fremdeles går det gjetord om verdenspremieren på Gunnar Vikenes Himmelfall med påfølgende fest og nachspiel, omtalt av Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet som «en fest vi aldri har opplevd maken til i Bergen». BIFF er en festival som har stort trykk på FEST, sier Fosse.

Stine Tveten, daglig leder i Vestnorsk Filmsenter, påpeker at kvalitet er viktigere enn lokal tilknytning, også på en lokal festival.

– En spillefilm det er forventninger til tror jeg kan være gull verdt for festivalen, men om den ikke innfrir kan det kanskje være en ulempe for filmen. Her er det viktig med en god dialog mellom festival og produsent, mener hun.

Ifølge Fosse i BIFF har samarbeidet mellom festivalen og det regionale filmsentret et betydelig forbedringspotensiale.

– I flere år nå har vi prøvd å si til kommunepolitikerne at det ville være fruktbart og gunstig med klare grenseoppganger mellom filmsenteret og filmfestivalen. Om vi definerer ansvars- og arbeidsoppgaver tydelig og ikke tråkker i hverandres bed kunne samarbeidet styrkes betydelig. Ansvar for produksjon legges der det hører hjemme, og tilsvarende med formidling. Å samarbeide om kompetansehevende tiltak, som nasjonalt seminar for dokumentarfilm, er en selvfølge så lenge Vestnorsk har fått overført ansvar fra Bergen kommune for å støtte slike tiltak. Det sier seg selv at når BIFF svir av 9-10 millioner kroner årlig vil det dukke opp interessante gjester som kan bidra sterkt til kompetanseheving for nasjonale filmskapere, for eksempel gjennom seminarer og Master Classes, som med  dokumentarlegenden John Pilger ifjor, sier Fosse.

Også Tveten i Vestnorsk Filmsenter mener at de alltid kan bli bedre på samarbeid.

– Vestnorsk filmsenter og BIFF har lagt sten på sten og funnet noen rammer for hva som er bra for den lokale filmbransjen og festivalen. Bransjen har også signalisert at de synes det er stas med premierer under BIFF. Under Vignetten «Vestlandsdagen» legger vi premierer på nye dokumentarer og har et eget kortfilmprogram. I dette programmet kan det være filmer som også går i ulike konkurranseprogram. Det må ikke bli et A- og et B-lag i programmet. Det som gjør en festival til et godt sted for premiere, er når man blir en del av «festivalstemningen». Publikum får en opplevelse og iblant en overraskelse, og møtet mellom filmskaper og publikum blir viktig. Men det er hele tiden viktig å ha en åpen dialog om filmens og festivalens behov, mener hun.

Løvvik i Den norske filmfestivalen ser frem til å videreutvikle samarbeidet med Filmkraft Rogaland.

– Filmkraft gir årlig støtte til New Nordic Films. Vi samarbeider om ulike program og seminarer, og tilbyr filmarbeidere i Rogaland støtteordninger og arbeidsvilkår. Filmkraft og de andre regionale filmsentrene i Norge møtes hvert år  i Haugesund og samarbeider om ulike program. I år skal dessuten Filmkraft og filmfestivalen være vertskap for den internasjonale sammenslutningen Cine-Regio. Filmfestivalen er absolutt interessert i å videreutvikle samarbeidet med Filmkraft og ser klart en synergieffekt av samarbeidet, avslutter Løvvik.

Denne artikkelen sto på trykk i papirutgaven av Rushprint i april.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva betyr festivalene for norsk film?

Hva betyr festivalene for norsk film?

De norske filmfestivalene blir stadig viktigere for norsk film gjennom utstrakt samarbeid med regionale filmsentre og lokale filmskapere. Derfor vil også kutt i festivalstøtten ramme norsk film.

Silje Engeness, direktør ved Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival, sier festivalen fronter lokal film på flere måter.

– I år var det for eksempel åpningsfilmen, den svensk-norske dokumentaren Tusen bitar om Bjørn Afzelius, en av våre største satsninger. En av filmens produsenter, Dag Hoel, bor i Trondheim. I tillegg gjøres en stor del av post-produksjonen i Trondheim, blant annet på lyd og klipp. Hoel er godt etablert i filmbransjen.

Engeness
Silje Engeness (foto: Kosmorama)

Engeness trekker også frem et annet eksempel på festivalens satsning på lokal film:

– I den andre enden av skalaen har vi premiere på Utburd, en film produsert av masterstudenter fra Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Gjennom visning på festivalen får de presentert seg i en profesjonell sammenheng, noe som kan være med og åpne dører for dem etter studiene. Dette er første gang noen i Norge tar en praktisk master som resulterer i en spillefilm. Som festival mener vi det er viktig å fange opp slike ting. I løpet av mitt åremål er det en klar ambisjon å ha minst én premiere pr år der filmen har en forankring i regionen.

Solvor Amdal, daglig leder for Midtnorsk Filmsenter, mener Kosmorama betyr mye.

– Vi har vært heldige og hatt festivaler som har vært opptatt av regionens filmer helt fra filmsenteret ble etablert i 2005. De første årene viste Minimalen kortfilmfestival i Trondheim alle filmene vi hadde støttet i et eget program. Fortsatt vier Minimalen den første festivaldagen til arrangementer for og med filmskapere i regionen. Under Kosmorama arrangerer Midtnorsk Filmsenter og Filminvest Midt-Norge hvert år Midtnorsk Filmmarked hvor et utvalg prosjekter som er under utvikling i regionen blir presentert for bransje og publikum.

Amdal
Solvor Amdal

Engeness mener lokalt produserte filmer, både spillefilm og andre sjangere, er viktig for en festival.

– Filmmediet gir oss et nytt blikk på verden, og det er fascinerende hvordan dette kan fungere, enten filmen er spilt inn langt borte eller i helt nære omgivelser. For et publikum er det spennende å se hvordan egne trakter blir iscenesatt og hvordan et publikum utenfor reagerer på framstillingen. Jag etter vind er en av de norske filmene som hadde gode besøkstall i fjor – over hele Norge, men i Trøndelag var besøkstallene enda bedre enn landsgjennomsnittet, ganske sikkert fordi den var spilt inn på Fosen.

Kosmorama-direktøren forteller også om oppmerksomhet til den lokale kortfilmen.

– Tidligere år har vi frontet midt-norsk filmsatsning ved å la en lokal kortfilm være forfilm til åpningsfilmen, og vi prøver alltid å finne passende vinduer til både korte og lange regionale filmer, sier Engeness.

Hun understreker viktigheten av filmfestivalen.

– Utover det helt konkrete mener jeg at det var avgjørende for det trønderske filmmiljøet at filmfestivalen Kosmorama ble etablert for ti år siden. Det ga et boost og en tro på at det går an å satse på film i Midt-Norge. Jeg tror det medvirket til at flere filmfolk etablerte seg i regionen, og at det ble mer attraktivt for trøndere utenbys å tenke at det er mulig å lage film i Trøndelag, sier Engeness.

Også i Haugesund blir den lokale filmen godt tatt vare på, forsikrer festivalsjef Gunnar Johan Løvvik.

– Film fra Rogaland får selvfølgelig sin sentrale plass i programmet, og vi samarbeider tett med Filmkraft Rogaland, hvor Haugesund kommune er medeier og oppdragsgiver. Vi har hatt egne program og møteplasser for filmfolk i Rogaland.

Gunnar Johan Løvvik
Gunnar Johan Løvvik (foto: Den norske filmfestivalen)

Tidvis har filmfestivalen i Haugesund engasjert seg direkte i lokalt forankrede produksjoner.

– Et eksempel er den britisk-norske filmen Wide Blue Yonder, hvor også Filmkraft Rogaland var tungt inne, og flere dokumentarfilmer med røtter i Haugesund. Her bidrar filmfestivalen også med økonomisk støtte og deltar i idéutviklingen. Vi prøver også å hjelpe og gi råd til unge filmarbeidere som vil jobbe i regionen, sier Løvvik.

– Lokale filmer gull verdt

Løvvik mener lokalt produsert film er gull verdt for filmfestivaler, men understreker hovedoppgaven til Den norske filmfestivalen:

– Vår hovedoppgave er å ha et nasjonalt og internasjonalt perspektiv på filmprogrammet, fordi vi i første rekke henvender oss til nasjonal og internasjonal presse, kinosjefer og filmbransjen. Men for publikum betyr lokal film mye. Doku-dramaene om Fartein Valen, Rabinowitz, og i fjor – filmen om kunstmaleren Hertervig, som er innspilt i Norge og Tyskland – fikk stor oppmerksomhet med stappfulle saler og god premierestemning. Flere av disse er senere vist på internasjonale filmfestivaler.

Henning Rosenlund, programsekretær ved Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), forteller at TIFF alltid ønsket å være en arena for regionalt produsert film.

– Vi har rett og slett et eget sideprogram kalt Film fra Nord som er viet kort- og dokumentarfilmer fra Nordområdene. Nesten halvparten av filmene i programmet er produsert i Nord-Norge. Vi opplever at programmet har god oppslutning og er attraktivt. Det er påmeldinger fra forskjellige miljøer i landsdelen, alt fra unge filmstudenter fra Nordland kunst- og filmfagskole, til erfarne folk som Knut Erik Jensen.  Programmet er også veldig godt besøkt. Vårt publikum har lyst å se disse filmene og festivalen har blitt et viktig møtested for lokale filmskapere og publikum, sier Rosenlund.

Rosenlund
Henning Rosenlund (Foto: TIFF)

Ifølge ham har TIFF alltid vært opptatt av å vise spillefilm fra landsdelen, enten det er store eller små filmer.

– Ole Giæver er en regissør man kan si har gått gradene hos oss. Vi har vel vist nesten alle kortfilmene hans i Film fra Nord-programmet, i 2008 hadde hans novellefilm Sommerhuset premiere under TIFF, og hans spillefilmdebut Fjellet var åpningsfilm hos oss i 2011.

Rosenlund poengterer at flere av de største kinosuksessene fra landsdelen har vært åpningsfilmer hos TIFF.

Heftig og begeistret av Knut Erik Jensen og Kautokeino-opprøret av Nils Gaup er naturlige å trekke frem. Men det kan også være filmer som kanskje ikke åpenbart assosieres med vår profil. I 2008 var billettene til førpremieren på Kill Buljo – en film som mange snakket om, men få visste hva var – kanskje den mest ettertraktede på festivalen. Vi vet at det er stor interesse for både film fra landsdelen og norske filmer generelt, både hos publikum og presse under TIFF. Vi ser også at vi kan fungere som et godt startsted for kinolansering, for de rette filmene.

Hvor mye har festivaldeltakelsen lokalt på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF)  betydd for kinobesøket til Søsken til evig tid på Vestlandet? En god del, mener Tor Fosse, festivalsjef i BIFF og daglig leder i distribusjonsselskapet Tour de Force.

– Naustdal ligger et stykke fra Bergen. Men å bruke BIFF som et kulturpolitisk bruhode for å få bergenserne interessert, har vært vellykket. Slik ble hele Vestlandet trukket inn i interesse-dragsuget, og senere store deler av landet. Men jeg vil berømme produsentene Kalle Richardsen og Frode Fimland – som også er filmens regissør – for gjennom stor egeninnsats å ha bidratt til at filmen ble solgt inn i hver krok her vest og andre steder. Deres Facebook-geriljavirksomhet har vært avgjørende, mener Fosse.

Han sier lokalt produserte spillefilmer er gull verdt for en lokal festival og vice versa.

– Vi har gjensidig nytte av hverandre. Medieomtale er viktig for oss filmformidlere og vi blir sjelden degget med, om jeg skal bruke et slikt uttrykk. Journalister glimrer ofte med sitt fravær på festivalene om ikke det finnes «norske linker» – redaktørene er gjerrige på reisetilskudd og oppmerksomhet. Se & Hør-journalistikk er snart det eneste som gjelder –  ikke kun i VG og Dagbladet. Det er en sørgelig utvikling, men heldigvis har nye aviser med mer fordypning fått flere lesere, sier Fosse.

Tor Fosse
Tor Fosse

Videreutvikling av samarbeidet

Engeness i Kosmorama beskriver synergien mellom festivalen, Midt-Norsk Filmsenter og Filminvest Midt-Norge som god, men legger til at man alltid kan bli enda bedre på å samarbeide.

– Jeg har sittet i sjefsstolen på Kosmorama i snaut fire måneder, så jeg vil ikke trekke noen konklusjoner ennå. Men det jeg ser er at vi har stor nytte av å ha kontorer i samme hus og lett for å kunne stikke innom hverandre, at vi har en god dialog og at det er en felles innstilling at vi sammen vil løfte midt-norsk film. Et klart uttrykk for dette er Midt-Norsk Filmmarked som gjennomføres for andre år på rad under Kosmorama. Her satser vi på enda større besøk enn i fjor. I tillegg har vi allerede begynt å snakke om enda flere mulige former for samarbeid under neste års festival, forteller hun.

Solvor Amdal i Midtnorsk Filmsenter synes de har et godt samarbeid med alle festivalene i regionen.

– Samtidig tror jeg kanskje ikke festivalene fullt ut utnytter det potensialet de har for å skape oppmerksomhet og forankre festivalen lokalt hos publikum gjennom filmene som skapes her. Jeg mener Minimalen lyktes godt i år. I tillegg til festivalene er Cinemateket i Trondheim en viktig samarbeidspartner for filmsenteret, og en viktig arena for faglig diskusjon og visning av filmene som skapes i regionen.

Tor Fosse i BIFF forteller at hans eget distribusjonsselskapet Tour de Force fungerer som et redskap for å fremme dokumentarer fra Vestlandet

– Vi prøver å samarbeide med Vestnorsk filmsenter om en årlig utpakning av det beste fra Vestlandet under BIFF. Ellers er Tour de Force et redskap for å fremme dokumentarer fra Vestlandet – som da Folk ved fjorden hadde premiere i 2011 på BIFF og gikk et helt år på Bergen kino etter det. Søsken til evig tid ble en slags oppfølger i 2013 og fikk en «flying start» med premieren på BIFF. Fremdeles går det gjetord om verdenspremieren på Gunnar Vikenes Himmelfall med påfølgende fest og nachspiel, omtalt av Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet som «en fest vi aldri har opplevd maken til i Bergen». BIFF er en festival som har stort trykk på FEST, sier Fosse.

Stine Tveten, daglig leder i Vestnorsk Filmsenter, påpeker at kvalitet er viktigere enn lokal tilknytning, også på en lokal festival.

– En spillefilm det er forventninger til tror jeg kan være gull verdt for festivalen, men om den ikke innfrir kan det kanskje være en ulempe for filmen. Her er det viktig med en god dialog mellom festival og produsent, mener hun.

Ifølge Fosse i BIFF har samarbeidet mellom festivalen og det regionale filmsentret et betydelig forbedringspotensiale.

– I flere år nå har vi prøvd å si til kommunepolitikerne at det ville være fruktbart og gunstig med klare grenseoppganger mellom filmsenteret og filmfestivalen. Om vi definerer ansvars- og arbeidsoppgaver tydelig og ikke tråkker i hverandres bed kunne samarbeidet styrkes betydelig. Ansvar for produksjon legges der det hører hjemme, og tilsvarende med formidling. Å samarbeide om kompetansehevende tiltak, som nasjonalt seminar for dokumentarfilm, er en selvfølge så lenge Vestnorsk har fått overført ansvar fra Bergen kommune for å støtte slike tiltak. Det sier seg selv at når BIFF svir av 9-10 millioner kroner årlig vil det dukke opp interessante gjester som kan bidra sterkt til kompetanseheving for nasjonale filmskapere, for eksempel gjennom seminarer og Master Classes, som med  dokumentarlegenden John Pilger ifjor, sier Fosse.

Også Tveten i Vestnorsk Filmsenter mener at de alltid kan bli bedre på samarbeid.

– Vestnorsk filmsenter og BIFF har lagt sten på sten og funnet noen rammer for hva som er bra for den lokale filmbransjen og festivalen. Bransjen har også signalisert at de synes det er stas med premierer under BIFF. Under Vignetten «Vestlandsdagen» legger vi premierer på nye dokumentarer og har et eget kortfilmprogram. I dette programmet kan det være filmer som også går i ulike konkurranseprogram. Det må ikke bli et A- og et B-lag i programmet. Det som gjør en festival til et godt sted for premiere, er når man blir en del av «festivalstemningen». Publikum får en opplevelse og iblant en overraskelse, og møtet mellom filmskaper og publikum blir viktig. Men det er hele tiden viktig å ha en åpen dialog om filmens og festivalens behov, mener hun.

Løvvik i Den norske filmfestivalen ser frem til å videreutvikle samarbeidet med Filmkraft Rogaland.

– Filmkraft gir årlig støtte til New Nordic Films. Vi samarbeider om ulike program og seminarer, og tilbyr filmarbeidere i Rogaland støtteordninger og arbeidsvilkår. Filmkraft og de andre regionale filmsentrene i Norge møtes hvert år  i Haugesund og samarbeider om ulike program. I år skal dessuten Filmkraft og filmfestivalen være vertskap for den internasjonale sammenslutningen Cine-Regio. Filmfestivalen er absolutt interessert i å videreutvikle samarbeidet med Filmkraft og ser klart en synergieffekt av samarbeidet, avslutter Løvvik.

Denne artikkelen sto på trykk i papirutgaven av Rushprint i april.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY