Beretningen om et varslet tilbakeslag

Beretningen om et varslet tilbakeslag

Beskjeden fra filmfestivalene etter kuttene i støtte fra Film & Kino er klar: Det blir nedbemanning, nedtrapping av tilbud og mindre mangfold på kino. – Fra 7.2 millioner i 2014, til 4.2 millioner i 2015 til 0 kr i 2016. Til sammenligning fordelte Kulturrådet 47,2 millioner til 112 musikkfestivaler for 2014, forteller Lasse Skagen i Film fra Sør.

Film & Kino kutter 10,5 millioner kroner i festivalstøtte fra 2015, og varsler ytterligere kutt fra 2016. Dette er en varslet katastrofe som ikke overrasker noen: Tiden har løpt fra både det fysiske disk-formatet og hvordan finansieringsmodellen for norske filmfestivaler er strukturert. Festivalene etterlyser et overordnet ansvar fra Kulturdepartementets side, på lik linje med andre kulturfestivaler. Filmen er fortsatt i skyggen av sine mer inkluderte søsken, litteraturen og musikken.

Daglig leder og markedssjef hos Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), Lisa Hoen, forteller at frafallet av støttemidler går direkte utover festivalens tilbud til publikum.

– Selv om vi har gode egeninntekter fra billettsalg og sponsorer trenger vi grunnstøtten gjennom statlige midler. Vi hadde stor publikumsøkning på festivalen i 2014 – en stor interesse for tilbudet fra publikum.  Dette publikummet vil måtte lide hvis det blir kutt i støtten. Da må man redusere tilbudet, som færre visninger og færre filmer.  Vi mottar 1,4 millioner til TIFF. Og vi mottar i tillegg Cinematekstøtte på 500.000 kroner da vi driver Verdensteatret Cinematek. Det utgjør en del av vårt budsjett da vi omsetter for 18 millioner. Støtten går også direkte på å vise film for publikum, mens andre prosjektstøttemidler har andre formål. Det er derfor det vil merkes veldig. Det er veldig uheldig.

Lisa Hoen (t.v).
Lisa Hoen (t.v). Foto: TIFF.

Det er spesielt problematisk for TIFF, som er årets første festival, forteller hun.

– Kulturdepartementet gikk inn med ekstra midler i 2014, men vi ønsker selvsagt at departementet skal komme med en forutsigbar og langsiktig løsning. For oss er dette veldig komplisert da vi har tidlig festival i januar. Allerede nå jobber vi med budsjettene for TIFF 2015, mens hele høsten går til planlegging av festivalen. Da er det sent for oss å få beskjed i oktober.

Kunstnerisk leder hos Film fra Sør, Lasse Skagen, forteller at et kutt i støtte er å bygge ned profesjonaliteten, og dermed gjøre festivalene langt mindre attraktive som sponsorobjekter.

– Vi er veldig nervøse! Etter å ha drevet filmfestival seriøst i snart 25 år kutter man halve støtten; fra den mest naturlige støttegiveren vi har – som har fått tildelt rollen som ivaretaker av mangfoldet i filmformidlingsfeltet. Fra 7.2 millioner i 2014, til 4.2 millioner i 2015 til 0 kr i 2016. Til sammenligning fordelte Kulturrådet 47,2 millioner til 112 musikkfestivaler for 2014.

– Samtidig som kulturministeren krever at mer penger bør komme fra de private stikker man hull i filmfestivalbåten, og bidrar til å svekke den profesjonaliteten som er selve forutsetningen for å bli fristende for en sponsor på det private næringslivsområdet. Det blir konsekvensen av slike kutt; nedbemanning, mindre ressurser til å jobbe mot det private, nedtrapping av tilbud, mindre mangfold på kino. Dette samtidig med at vi opplever en radikal endring på kinoområdet – der stadig flere kinoer faller i private hender. Der er bunnlinjen aller viktigst, og de kulturpolitiske forpliktelsene spiller ingen rolle. Det er vanskelig å forestille seg at vi her i Norge skal bli sittende igjen som dårligst i den europeiske klassen – når det gjelder presentasjon av alternativ film, når det gjelder profesjonalitet og kvalitet innen filmfestivalproduksjon. Jeg håper inderlig at det ikke styrer mot det. De aller fleste innser at Norge er et mikromarked – der ressurskrevende kulturarrangementer har behov for støtte til infrastruktur og er avhengig av forutsigbare økonomiske rammebetingelser. Det er kulturdepartmentet også nødt til å ta inn over seg. På innspillskonferansen i mars på Filmens Hus nevnte da også kulturminister Widvey at det kan være nødvendig å øke støtten til filmformidlingsfeltet. Ja, det er høyst nødvendig!

Lasse Skagen
Lasse Skagen

For Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) sin del forteller festivalleder Tor Fosse at også de har sett seg nødt til å kutte i tilbudet. Han er klar på at Film & Kino ikke har noe annet valg i lys av omstendighetene.

– Vi ser på dette som et signal fra Film & Kino til departementet om at de ikke lenger kan påta seg tilskuddsordninger som ikke har direkte med kinobransjen selv å gjøre. Film & Kino ble pålagt meroppgaver og ansvar for tilskudd langt utover egne virksomhetsfelt i en tid da økonomien blomstret som følge av stigende avgifter på DVD-salg og kinobilletter. I de senere årene er tendensen synkende hva gjelder DVD-konsumet og følgelig står Film & Kino ribbet tilbake når det gjelder avgiftsinntekter. Om ikke departementet velger å overføre ansvaret for de store festivalene til Norsk filminstitutt eller at festivalene kommer på statsbudsjettet, blir BIFF sterkt skadelidende.

– Støtten fra Film & Kino utgjør minst 15 % av totalen for vår del, så da må vi kutte i de tiltak som ikke gir oss inntekter – som skolevisninger. Bare der ryker antakelig 20.000 elevbesøk som vi planlegger for årets festival, en ordning som må nedlegges neste år. Vår store satsing på dokumentarfilmfeltet kan også bli sterkt skadelidende. Vår lille stab blir mer enn halvert, noe som tilsier at de som arbeider med skoleprogrammene og dokumentarsatsingene ikke lenger kan ansettes i deltidsjobb. Vi må også innskrenke programmet betydelig og kan ikke lenger ha konkurranser for norsk dokumentar- og kortfilm. Dessuten kan vi ikke lenger ha en rekke internasjonale filmskapere på besøk – i møte med festivalpublikum og norske filmarbeidere som trenger kreative impulser utenfra.

Fosse snur seg – som bransjen i helhet – i retning kulturdepartementet for en snarlig løsning. Han mener også de må være i stand til å tenke nytt slik bransjen selv oppfordres til i disse utfordrende tider.

– Det ser unektelig underlig ut at all annen type kulturuttrykk blir opprettholdt og sågar styrket, som musikk- og litteraturfestivaler, sogespel og teatermønstringer, mens filmfestivaler nedlegges og forvitrer grunnet en tilfeldig avgiftsordning som ble innført som en departemental idé.  Trond Giske var nok så lur at han lurte seg selv da han så at DVD-konsumet bare økte inn i himmelen uten tanke på å ha en løsning i bakhånd dersom tendensen skulle snu.  Det virker på oss som departementet ikke har hatt en strategi for å reversere den negative utviklingen. De kan ikke bare slukke lyset og brutalt trekke i snoren og bidra til nedlegging av filmfestivalene – de må faktisk vise at de evner å tenke nytt og kreativt de også.

Tor Fosse
Tor Fosse. Foto: BIFF.

Den nye regjeringen har uttrykt ønske om at private midler skal bli en større bidragsyter, en vending som ikke er like lett å realisere i praksis. Alternativet er at publikum må betale mer, forteller Hoen hos TIFF.

– Privat finansiering jobber vi med kontinuerlig. Vi jobber som en bedrift hele tiden, og har 12 årsverk. Vi har offentlig finansiering, men det utgjør ikke den største delen av vårt budsjett. Dermed må vi hele tiden tenke hvordan vi skal tjene penger på publikum og sponsorarbeidet.  Det er lite kultur i Norge som kan finansieres gjennom sponsorinntekter alene. Og skal man finansiere alt gjennom publikum blir det en veldig høy billettpris. Publikum ønsker nok ikke å betale mer enn en kinobillett, tenker jeg.

Fosse hos BIFF mener det samme: sponsorer er ikke lett å hanke inn og publikum kan ikke få regningen – det strider mot festivalånden.

– Thorhild Widveys kongstanke synes å være at sponsorer skal være løsningen på filmfestivalenes overlevelse. Det er ikke tradisjon i Norge for at næringsliv og handelsstand støtter massivt opp under kunst og kultur. Tro meg, vi har prøvd – og prøver stadig å få med oss bedrifter og konsern som vi har håp om kan se verdien av det vi gjør. Men det er nå en gang ikke slik at selv om landet har fått en konservativ regjering så blir næringslivet ”amerikanisert” over natten og trer støttende til der det offentlige før hadde ansvaret for en viss ryggdekning og støtte til kulturlivet. Widvey mente at BIFF burde rette seg inn mot rederinæringen i Bergen. Vi har prøvd, men får ikke en gang svar på brev vi sender.

– Et annet virkemiddel vi er blitt bedt om å innføre er å sette opp billettprisene. Det har vi gjort også i år ved at enkeltbilletter nå koster hele 90 kr. Men idéen bak festivaler er jo at en skal konsumere mye på relativt kort tid. Og da kan en ikke vente at publikum skal betale like mye som en kinobillett per forestilling. Dessuten mener jeg også at kinobilletter allerede er blitt for dyre. De burde følge halvliterprisen på restauranter og barer og ikke koste mer.

Lasse Skagen avslutter med å minne om at også EU har satt som mål en økt forståelse av filmmediet, og at støttekutt uten alternativer ikke er videre ambisiøst.

– I EU er «media literacy» nå et nøkkelbegrep, som handler om å øke spesielt unge menneskers forståelse av filmmediet – og de virkemidlene man bruker for å påvirke. Filmfestivalene jobber systematisk og målbevisst med å supplere med innledninger, masterclasser, seminarer  m.m. der krumtappen er bidra til å øke bevisstheten og kunnskapen rundt det som presenteres. Reduserte ressurser vil også bidra til at ambisjonsnivået i denne delen av virksomheten vil måtte reduseres.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Beretningen om et varslet tilbakeslag

Beretningen om et varslet tilbakeslag

Beskjeden fra filmfestivalene etter kuttene i støtte fra Film & Kino er klar: Det blir nedbemanning, nedtrapping av tilbud og mindre mangfold på kino. – Fra 7.2 millioner i 2014, til 4.2 millioner i 2015 til 0 kr i 2016. Til sammenligning fordelte Kulturrådet 47,2 millioner til 112 musikkfestivaler for 2014, forteller Lasse Skagen i Film fra Sør.

Film & Kino kutter 10,5 millioner kroner i festivalstøtte fra 2015, og varsler ytterligere kutt fra 2016. Dette er en varslet katastrofe som ikke overrasker noen: Tiden har løpt fra både det fysiske disk-formatet og hvordan finansieringsmodellen for norske filmfestivaler er strukturert. Festivalene etterlyser et overordnet ansvar fra Kulturdepartementets side, på lik linje med andre kulturfestivaler. Filmen er fortsatt i skyggen av sine mer inkluderte søsken, litteraturen og musikken.

Daglig leder og markedssjef hos Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), Lisa Hoen, forteller at frafallet av støttemidler går direkte utover festivalens tilbud til publikum.

– Selv om vi har gode egeninntekter fra billettsalg og sponsorer trenger vi grunnstøtten gjennom statlige midler. Vi hadde stor publikumsøkning på festivalen i 2014 – en stor interesse for tilbudet fra publikum.  Dette publikummet vil måtte lide hvis det blir kutt i støtten. Da må man redusere tilbudet, som færre visninger og færre filmer.  Vi mottar 1,4 millioner til TIFF. Og vi mottar i tillegg Cinematekstøtte på 500.000 kroner da vi driver Verdensteatret Cinematek. Det utgjør en del av vårt budsjett da vi omsetter for 18 millioner. Støtten går også direkte på å vise film for publikum, mens andre prosjektstøttemidler har andre formål. Det er derfor det vil merkes veldig. Det er veldig uheldig.

Lisa Hoen (t.v).
Lisa Hoen (t.v). Foto: TIFF.

Det er spesielt problematisk for TIFF, som er årets første festival, forteller hun.

– Kulturdepartementet gikk inn med ekstra midler i 2014, men vi ønsker selvsagt at departementet skal komme med en forutsigbar og langsiktig løsning. For oss er dette veldig komplisert da vi har tidlig festival i januar. Allerede nå jobber vi med budsjettene for TIFF 2015, mens hele høsten går til planlegging av festivalen. Da er det sent for oss å få beskjed i oktober.

Kunstnerisk leder hos Film fra Sør, Lasse Skagen, forteller at et kutt i støtte er å bygge ned profesjonaliteten, og dermed gjøre festivalene langt mindre attraktive som sponsorobjekter.

– Vi er veldig nervøse! Etter å ha drevet filmfestival seriøst i snart 25 år kutter man halve støtten; fra den mest naturlige støttegiveren vi har – som har fått tildelt rollen som ivaretaker av mangfoldet i filmformidlingsfeltet. Fra 7.2 millioner i 2014, til 4.2 millioner i 2015 til 0 kr i 2016. Til sammenligning fordelte Kulturrådet 47,2 millioner til 112 musikkfestivaler for 2014.

– Samtidig som kulturministeren krever at mer penger bør komme fra de private stikker man hull i filmfestivalbåten, og bidrar til å svekke den profesjonaliteten som er selve forutsetningen for å bli fristende for en sponsor på det private næringslivsområdet. Det blir konsekvensen av slike kutt; nedbemanning, mindre ressurser til å jobbe mot det private, nedtrapping av tilbud, mindre mangfold på kino. Dette samtidig med at vi opplever en radikal endring på kinoområdet – der stadig flere kinoer faller i private hender. Der er bunnlinjen aller viktigst, og de kulturpolitiske forpliktelsene spiller ingen rolle. Det er vanskelig å forestille seg at vi her i Norge skal bli sittende igjen som dårligst i den europeiske klassen – når det gjelder presentasjon av alternativ film, når det gjelder profesjonalitet og kvalitet innen filmfestivalproduksjon. Jeg håper inderlig at det ikke styrer mot det. De aller fleste innser at Norge er et mikromarked – der ressurskrevende kulturarrangementer har behov for støtte til infrastruktur og er avhengig av forutsigbare økonomiske rammebetingelser. Det er kulturdepartmentet også nødt til å ta inn over seg. På innspillskonferansen i mars på Filmens Hus nevnte da også kulturminister Widvey at det kan være nødvendig å øke støtten til filmformidlingsfeltet. Ja, det er høyst nødvendig!

Lasse Skagen
Lasse Skagen

For Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) sin del forteller festivalleder Tor Fosse at også de har sett seg nødt til å kutte i tilbudet. Han er klar på at Film & Kino ikke har noe annet valg i lys av omstendighetene.

– Vi ser på dette som et signal fra Film & Kino til departementet om at de ikke lenger kan påta seg tilskuddsordninger som ikke har direkte med kinobransjen selv å gjøre. Film & Kino ble pålagt meroppgaver og ansvar for tilskudd langt utover egne virksomhetsfelt i en tid da økonomien blomstret som følge av stigende avgifter på DVD-salg og kinobilletter. I de senere årene er tendensen synkende hva gjelder DVD-konsumet og følgelig står Film & Kino ribbet tilbake når det gjelder avgiftsinntekter. Om ikke departementet velger å overføre ansvaret for de store festivalene til Norsk filminstitutt eller at festivalene kommer på statsbudsjettet, blir BIFF sterkt skadelidende.

– Støtten fra Film & Kino utgjør minst 15 % av totalen for vår del, så da må vi kutte i de tiltak som ikke gir oss inntekter – som skolevisninger. Bare der ryker antakelig 20.000 elevbesøk som vi planlegger for årets festival, en ordning som må nedlegges neste år. Vår store satsing på dokumentarfilmfeltet kan også bli sterkt skadelidende. Vår lille stab blir mer enn halvert, noe som tilsier at de som arbeider med skoleprogrammene og dokumentarsatsingene ikke lenger kan ansettes i deltidsjobb. Vi må også innskrenke programmet betydelig og kan ikke lenger ha konkurranser for norsk dokumentar- og kortfilm. Dessuten kan vi ikke lenger ha en rekke internasjonale filmskapere på besøk – i møte med festivalpublikum og norske filmarbeidere som trenger kreative impulser utenfra.

Fosse snur seg – som bransjen i helhet – i retning kulturdepartementet for en snarlig løsning. Han mener også de må være i stand til å tenke nytt slik bransjen selv oppfordres til i disse utfordrende tider.

– Det ser unektelig underlig ut at all annen type kulturuttrykk blir opprettholdt og sågar styrket, som musikk- og litteraturfestivaler, sogespel og teatermønstringer, mens filmfestivaler nedlegges og forvitrer grunnet en tilfeldig avgiftsordning som ble innført som en departemental idé.  Trond Giske var nok så lur at han lurte seg selv da han så at DVD-konsumet bare økte inn i himmelen uten tanke på å ha en løsning i bakhånd dersom tendensen skulle snu.  Det virker på oss som departementet ikke har hatt en strategi for å reversere den negative utviklingen. De kan ikke bare slukke lyset og brutalt trekke i snoren og bidra til nedlegging av filmfestivalene – de må faktisk vise at de evner å tenke nytt og kreativt de også.

Tor Fosse
Tor Fosse. Foto: BIFF.

Den nye regjeringen har uttrykt ønske om at private midler skal bli en større bidragsyter, en vending som ikke er like lett å realisere i praksis. Alternativet er at publikum må betale mer, forteller Hoen hos TIFF.

– Privat finansiering jobber vi med kontinuerlig. Vi jobber som en bedrift hele tiden, og har 12 årsverk. Vi har offentlig finansiering, men det utgjør ikke den største delen av vårt budsjett. Dermed må vi hele tiden tenke hvordan vi skal tjene penger på publikum og sponsorarbeidet.  Det er lite kultur i Norge som kan finansieres gjennom sponsorinntekter alene. Og skal man finansiere alt gjennom publikum blir det en veldig høy billettpris. Publikum ønsker nok ikke å betale mer enn en kinobillett, tenker jeg.

Fosse hos BIFF mener det samme: sponsorer er ikke lett å hanke inn og publikum kan ikke få regningen – det strider mot festivalånden.

– Thorhild Widveys kongstanke synes å være at sponsorer skal være løsningen på filmfestivalenes overlevelse. Det er ikke tradisjon i Norge for at næringsliv og handelsstand støtter massivt opp under kunst og kultur. Tro meg, vi har prøvd – og prøver stadig å få med oss bedrifter og konsern som vi har håp om kan se verdien av det vi gjør. Men det er nå en gang ikke slik at selv om landet har fått en konservativ regjering så blir næringslivet ”amerikanisert” over natten og trer støttende til der det offentlige før hadde ansvaret for en viss ryggdekning og støtte til kulturlivet. Widvey mente at BIFF burde rette seg inn mot rederinæringen i Bergen. Vi har prøvd, men får ikke en gang svar på brev vi sender.

– Et annet virkemiddel vi er blitt bedt om å innføre er å sette opp billettprisene. Det har vi gjort også i år ved at enkeltbilletter nå koster hele 90 kr. Men idéen bak festivaler er jo at en skal konsumere mye på relativt kort tid. Og da kan en ikke vente at publikum skal betale like mye som en kinobillett per forestilling. Dessuten mener jeg også at kinobilletter allerede er blitt for dyre. De burde følge halvliterprisen på restauranter og barer og ikke koste mer.

Lasse Skagen avslutter med å minne om at også EU har satt som mål en økt forståelse av filmmediet, og at støttekutt uten alternativer ikke er videre ambisiøst.

– I EU er «media literacy» nå et nøkkelbegrep, som handler om å øke spesielt unge menneskers forståelse av filmmediet – og de virkemidlene man bruker for å påvirke. Filmfestivalene jobber systematisk og målbevisst med å supplere med innledninger, masterclasser, seminarer  m.m. der krumtappen er bidra til å øke bevisstheten og kunnskapen rundt det som presenteres. Reduserte ressurser vil også bidra til at ambisjonsnivået i denne delen av virksomheten vil måtte reduseres.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY