– Nå skriker vi etter filmer for voksne

– Nå skriker vi etter filmer for voksne

Så langt har 2014 vært et meget godt kinoår, men flere av de norske filmene har hatt dårlig besøk på bekostning av barnefilmer og blockbustere. – Jeg synes ikke det er for mange norske filmer, men jeg synes det lanseres for mange norske filmer som henvender seg til samme målgruppe innenfor samme tidsramme, mener programdirektør i Oslokino, Christin Berg.

Besøkstall er den store målestokken etter at en film har gått opp på kino – «alle» filmer ønsker å oppnå stor publikumsoppslutning. Samtidig er Norge et lite land med et relativt begrenset kinopublikum. Programdirektør hos Oslokino, Christin Berg, mener at fokuset på rene besøkstall blir for ensidig.

– Besøkstall har fått et ekstremt fokus, på godt og vondt. Alle er selvsagt avhengig av at en film skal nå et visst antall besøkende for at den skal spille inn utgiftene sine – det er dyrt å produsere film. Skal investeringene dekkes må et visst besøk oppnås for at dette skal lykkes. Særlig har det vært et veldig fokus på å nå 10.000-besøksgrensen. Et slikt fokus kan være usunt siden alt under 10.000 ofte betegnes som en flopp. Men det er ikke alle filmene som nødvendigvis er laget for å nå et stort publikum, og vi er ikke et veldig stort land.

Christin Berg_768
Christin Berg

– Man må også ha et forhold til kvalitet, ikke bare besøkstall. Ikke alle filmer lykkes i å fortelle historien sin. Ofte er kvalitet forbundet med høyt billettsalg, og hvis man treffer en nerve hos noen, eller skaper ‘word of mouth’ om filmen, da har man lykkes. Billettsalget gjenspeiler ofte filmens kvalitet, men dette er ingen selvfølge. Her spiller andre faktorer også inn.

Administrerende direktør for Film & Kino, Lene Løken, uttalte nylig at flere av «mellomfilmene» – de som verken er store sjanger- eller kunstfilmer, eller store påkostede produksjoner – må bli bedre på markedsføring. En kinoopplevelse må tilby noe ekstra i en tid hvor det er enklere å konsumere film gjennom andre kanaler. Berg mener manglende markedsføring bare utgjør deler av problemet, og at lanseringstidspunkt er en viktigere faktor.

– Det har ikke alltid bare med markedsføring å gjøre. Klart det har noe å si at man gjør publikum oppmerksom på at filmen kommer i god tid før lansering. Vi har sett mange ganger at en film forsvinner i den store mengden fordi folk rett og slett ikke har oppdaget den, men ofte får norske filmer ekstra oppmerksomhet nettopp fordi de er norske og dermed genererer en del oppmerksomhet i mediene.

– Hvis vi ser på statistikken i år er det flere norske titler som ble satt opp midt i Oscar-sesongen der det ble sluppet store internasjonale kvalitetsfilmer, som de norske filmene måtte kjempe om oppmerksomheten og tiden til publikum med. I år var det mange filmer i den perioden – 12 Years a Slave, Dallas Buyers Club, man kan nevne titler i fleng som ble satt opp i den perioden. Dette er filmer som publikum snakket om, og det er jo faktisk begrenset hvor mye tid folk har til å se film på kino. Lanseringstidspunkt er med andre ord veldig viktig.

– Et eksempel er Kraftidioten som gikk opp i beste sendetid, rett fra Berlin med flotte kritikker – jeg har bare hørt gode publikumsreaksjoner om filmen. Filmen ble satt opp i selveste Oscar-helgen og det er klart at da har du mye å kjempe mot. Det er nok en realitet at Kraftidioten tapte på å gå opp i denne perioden.

"Kraftidioten"
«Kraftidioten»

Hvis norske filmer burde ta hensyn til alt fra utenlandsk konkurranse til utfordrende lanseringstidspunkt – lager vi rett og slett mer norsk film enn publikum har kapasitet til å slutte opp om? Berg mener det like gjerne peker mot et målgruppeproblem.

– Jeg synes ikke det er for mange norske filmer, men jeg synes det lanseres for mange norske filmer som henvender seg til samme målgruppe innenfor samme tidsramme. Blind, som har fått masse oppmerksomhet og glimrende kritikker, er et finstemt kammerspill. Dette er en lavmælt film som viser seg har en begrenset målgruppe.  Den fortjener et større publikum enn de knappe 12000 som har besøkt den så langt, men også den ble lansert på samme tidspunkt som Kraftidioten. Da ble den valgt bort fordi folk ville se de Oscar-nominerte filmene som alle snakket om. Folk var veldig opptatt av andre filmer i denne perioden.

Tidligere har kannibaliseringsproblematikken vært et problem – norske filmer spiser hverandre opp når de klumper seg sammen i de beste tidsperiodene. Berg er enig i at det er en fare for å forsvinne i mengden når «alt» kommer samtidig, og at det kan være lurt å se til de fryktede sommermånedene for større pusterom.

– Dette er en kjempeutfordring, men det er et faktum at det er slik. Akkurat nå skriker vi etter filmer som henvender seg til et voksent publikum. Dette er det lite av for tiden, spesielt titler vi kan vise på Gimle og Victoria. Mange av disse filmene er allerede lansert, og borte fra kinolerretene. Dette leder oss – igjen – til dette med sommerlansering. Vi snakker om det samme hele tiden, og problemstillingen er ikke ny. Jeg skjønner at produsenter er redde for sommersola, det er vi også. Vi ser at april har vært utfordrende nettopp fordi det har vært supervær. Nå har vi noen dager med regn, og da ser vi med en gang at besøket er oppe på et høyere nivå. Frykter man mest sommersola eller konkurransen hvor man kan ende opp med å drukne i mengden? Hva er verst?

– Det eneste man kan kontrollere av disse to faktorene er mengden på filmer i perioden man velger å lansere. Men i den konkurransen er det den sterkeste som vinner. Velger man perioder hvor sola er fremme kan det tenkes at sola vinner en periode, men da kan man komme tilbake. Et godt eksempel er filmen Ida, som kom opp nå til påske. Den viste muskler fra dag én, men tapte mot soldager. Men 1. mai var en kald dag og – vips – så tredoblet besøket på filmen seg. Dette er enkelt å se. Filmen lever nå i beste velgående, og opplever veldig fine dager. Den forsvinner ikke og har plass til å utfolde seg. Veldig komplisert problemstilling, som ikke har noen definitive svar.

'Ida'
‘Ida’

Avslutningsvis mener Berg at man må ta inn over seg at ikke alle filmer kan lykkes på kino, spesielt når samtlige av våre produksjoner settes opp. Hun minner om at også utenlandske kvalitetsfilmer «flopper» på norske lerret.

– En siste ting er at de aller fleste norske filmer som produseres settes opp på kino. Alle disse filmene blir sammenlignet med det beste av internasjonal film. Det dårligste av internasjonal film er det ingen som ser. Jeg skal love deg vi ser mange filmer på festivaler som aldri kommer i nærheten av et norsk kinolerret, mens vi viser hele vår filmproduksjon i sin fulle bredde på kino. Derfor må man også tørre å si at det er ikke alltid alle lykkes med sin film, selv om det alltid finnes kvalitet i de fleste filmer. Det er kanskje ikke alle som lykkes i å nå sitt publikum – det er ikke alle filmer forunt å lykkes på kino. Man må tørre snakke litt om kvalitet også. Vi ser også besøkstallflopper på utenlandske kvalitetsfilmer, som Roman Polanskis siste. Den blir dessverre ikke sett av noen. De fleste norske filmer får faktisk høyere besøk enn mange av de såkalte kvalitetsfilmene fra utlandet, avslutter hun.

1 kommentar til – Nå skriker vi etter filmer for voksne

  1. Flott å lese et intervju med en kinosjef som har et så nyansert syn på programmering som Christin Berg har. Det har jo vært diskutert opp og ned vegger om hva som er gode premieredatoer og jeg skulle ønske at norske produsenter kunne være litt mer villige til å eksperimentere her. Som Berg sier kan jo kinoene også vise litt mer fleksibilitet om det skulle vise seg at en film åpenbart er blitt satt opp på et «feil» tidspunkt. For noen år siden hadde ingen tro på filmpremierer i juni, så viste det seg at barnefilmpremiere ofte ble en suksess nettopp på den tiden. Kinomarkedet er i sterk endring så etablerte sannheter må utfordres.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Nå skriker vi etter filmer for voksne

– Nå skriker vi etter filmer for voksne

Så langt har 2014 vært et meget godt kinoår, men flere av de norske filmene har hatt dårlig besøk på bekostning av barnefilmer og blockbustere. – Jeg synes ikke det er for mange norske filmer, men jeg synes det lanseres for mange norske filmer som henvender seg til samme målgruppe innenfor samme tidsramme, mener programdirektør i Oslokino, Christin Berg.

Besøkstall er den store målestokken etter at en film har gått opp på kino – «alle» filmer ønsker å oppnå stor publikumsoppslutning. Samtidig er Norge et lite land med et relativt begrenset kinopublikum. Programdirektør hos Oslokino, Christin Berg, mener at fokuset på rene besøkstall blir for ensidig.

– Besøkstall har fått et ekstremt fokus, på godt og vondt. Alle er selvsagt avhengig av at en film skal nå et visst antall besøkende for at den skal spille inn utgiftene sine – det er dyrt å produsere film. Skal investeringene dekkes må et visst besøk oppnås for at dette skal lykkes. Særlig har det vært et veldig fokus på å nå 10.000-besøksgrensen. Et slikt fokus kan være usunt siden alt under 10.000 ofte betegnes som en flopp. Men det er ikke alle filmene som nødvendigvis er laget for å nå et stort publikum, og vi er ikke et veldig stort land.

Christin Berg_768
Christin Berg

– Man må også ha et forhold til kvalitet, ikke bare besøkstall. Ikke alle filmer lykkes i å fortelle historien sin. Ofte er kvalitet forbundet med høyt billettsalg, og hvis man treffer en nerve hos noen, eller skaper ‘word of mouth’ om filmen, da har man lykkes. Billettsalget gjenspeiler ofte filmens kvalitet, men dette er ingen selvfølge. Her spiller andre faktorer også inn.

Administrerende direktør for Film & Kino, Lene Løken, uttalte nylig at flere av «mellomfilmene» – de som verken er store sjanger- eller kunstfilmer, eller store påkostede produksjoner – må bli bedre på markedsføring. En kinoopplevelse må tilby noe ekstra i en tid hvor det er enklere å konsumere film gjennom andre kanaler. Berg mener manglende markedsføring bare utgjør deler av problemet, og at lanseringstidspunkt er en viktigere faktor.

– Det har ikke alltid bare med markedsføring å gjøre. Klart det har noe å si at man gjør publikum oppmerksom på at filmen kommer i god tid før lansering. Vi har sett mange ganger at en film forsvinner i den store mengden fordi folk rett og slett ikke har oppdaget den, men ofte får norske filmer ekstra oppmerksomhet nettopp fordi de er norske og dermed genererer en del oppmerksomhet i mediene.

– Hvis vi ser på statistikken i år er det flere norske titler som ble satt opp midt i Oscar-sesongen der det ble sluppet store internasjonale kvalitetsfilmer, som de norske filmene måtte kjempe om oppmerksomheten og tiden til publikum med. I år var det mange filmer i den perioden – 12 Years a Slave, Dallas Buyers Club, man kan nevne titler i fleng som ble satt opp i den perioden. Dette er filmer som publikum snakket om, og det er jo faktisk begrenset hvor mye tid folk har til å se film på kino. Lanseringstidspunkt er med andre ord veldig viktig.

– Et eksempel er Kraftidioten som gikk opp i beste sendetid, rett fra Berlin med flotte kritikker – jeg har bare hørt gode publikumsreaksjoner om filmen. Filmen ble satt opp i selveste Oscar-helgen og det er klart at da har du mye å kjempe mot. Det er nok en realitet at Kraftidioten tapte på å gå opp i denne perioden.

"Kraftidioten"
«Kraftidioten»

Hvis norske filmer burde ta hensyn til alt fra utenlandsk konkurranse til utfordrende lanseringstidspunkt – lager vi rett og slett mer norsk film enn publikum har kapasitet til å slutte opp om? Berg mener det like gjerne peker mot et målgruppeproblem.

– Jeg synes ikke det er for mange norske filmer, men jeg synes det lanseres for mange norske filmer som henvender seg til samme målgruppe innenfor samme tidsramme. Blind, som har fått masse oppmerksomhet og glimrende kritikker, er et finstemt kammerspill. Dette er en lavmælt film som viser seg har en begrenset målgruppe.  Den fortjener et større publikum enn de knappe 12000 som har besøkt den så langt, men også den ble lansert på samme tidspunkt som Kraftidioten. Da ble den valgt bort fordi folk ville se de Oscar-nominerte filmene som alle snakket om. Folk var veldig opptatt av andre filmer i denne perioden.

Tidligere har kannibaliseringsproblematikken vært et problem – norske filmer spiser hverandre opp når de klumper seg sammen i de beste tidsperiodene. Berg er enig i at det er en fare for å forsvinne i mengden når «alt» kommer samtidig, og at det kan være lurt å se til de fryktede sommermånedene for større pusterom.

– Dette er en kjempeutfordring, men det er et faktum at det er slik. Akkurat nå skriker vi etter filmer som henvender seg til et voksent publikum. Dette er det lite av for tiden, spesielt titler vi kan vise på Gimle og Victoria. Mange av disse filmene er allerede lansert, og borte fra kinolerretene. Dette leder oss – igjen – til dette med sommerlansering. Vi snakker om det samme hele tiden, og problemstillingen er ikke ny. Jeg skjønner at produsenter er redde for sommersola, det er vi også. Vi ser at april har vært utfordrende nettopp fordi det har vært supervær. Nå har vi noen dager med regn, og da ser vi med en gang at besøket er oppe på et høyere nivå. Frykter man mest sommersola eller konkurransen hvor man kan ende opp med å drukne i mengden? Hva er verst?

– Det eneste man kan kontrollere av disse to faktorene er mengden på filmer i perioden man velger å lansere. Men i den konkurransen er det den sterkeste som vinner. Velger man perioder hvor sola er fremme kan det tenkes at sola vinner en periode, men da kan man komme tilbake. Et godt eksempel er filmen Ida, som kom opp nå til påske. Den viste muskler fra dag én, men tapte mot soldager. Men 1. mai var en kald dag og – vips – så tredoblet besøket på filmen seg. Dette er enkelt å se. Filmen lever nå i beste velgående, og opplever veldig fine dager. Den forsvinner ikke og har plass til å utfolde seg. Veldig komplisert problemstilling, som ikke har noen definitive svar.

'Ida'
‘Ida’

Avslutningsvis mener Berg at man må ta inn over seg at ikke alle filmer kan lykkes på kino, spesielt når samtlige av våre produksjoner settes opp. Hun minner om at også utenlandske kvalitetsfilmer «flopper» på norske lerret.

– En siste ting er at de aller fleste norske filmer som produseres settes opp på kino. Alle disse filmene blir sammenlignet med det beste av internasjonal film. Det dårligste av internasjonal film er det ingen som ser. Jeg skal love deg vi ser mange filmer på festivaler som aldri kommer i nærheten av et norsk kinolerret, mens vi viser hele vår filmproduksjon i sin fulle bredde på kino. Derfor må man også tørre å si at det er ikke alltid alle lykkes med sin film, selv om det alltid finnes kvalitet i de fleste filmer. Det er kanskje ikke alle som lykkes i å nå sitt publikum – det er ikke alle filmer forunt å lykkes på kino. Man må tørre snakke litt om kvalitet også. Vi ser også besøkstallflopper på utenlandske kvalitetsfilmer, som Roman Polanskis siste. Den blir dessverre ikke sett av noen. De fleste norske filmer får faktisk høyere besøk enn mange av de såkalte kvalitetsfilmene fra utlandet, avslutter hun.

One Response to – Nå skriker vi etter filmer for voksne

  1. Flott å lese et intervju med en kinosjef som har et så nyansert syn på programmering som Christin Berg har. Det har jo vært diskutert opp og ned vegger om hva som er gode premieredatoer og jeg skulle ønske at norske produsenter kunne være litt mer villige til å eksperimentere her. Som Berg sier kan jo kinoene også vise litt mer fleksibilitet om det skulle vise seg at en film åpenbart er blitt satt opp på et «feil» tidspunkt. For noen år siden hadde ingen tro på filmpremierer i juni, så viste det seg at barnefilmpremiere ofte ble en suksess nettopp på den tiden. Kinomarkedet er i sterk endring så etablerte sannheter må utfordres.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY