Etter Cannes-premieren på Ruben Östlunds Turist hviskes det om at den burde ha vært i hovedkonkurransen. Der fantes det i helgen argentinsk gladvold, katolsk oppvekstdrama, nok en biopic med overdådige kostymer, samt en tung amerikanske western fra Tommy Lee Jones.
Første helg er over i Cannes, og her Norge har vi feiret 17. mai i strålende vær. Som trofaste Rushprint-lesere vil ha oppdaget er det meste av Rushprint-redaksjonen ikke i Cannes, men i Oslo hvor vi prøver å følge med på hva norske og internasjonale skribenter mener om det de har sett så langt. Her følger de ferskeste inntrykkene våre.
I Cannes ble helgens snakkis som forventet Ruben Östlunds Turist, enda den ikke vises i hovedprogrammet (og dermed heller ikk konkurrerer om Gullpalmen), men i det offisielle nummer to-programmet Un Certain Regard. Det danske filmmagasinet Ekko mente på Twitter at den rett og slett er feilplassert:
– #Cannes: Ruben Östlunds TURIST er festivalens hidtil bedste. Burde have været i hovedkonkurrencen. Spidder mandens krise med gru og humor
Jeg har ikke sett én eneste person som har gitt Turist annet enn lovord, og på norske kinoer kommer den til høsten (den er innkjøpt av Arthaus, som også har distribuert Östlunds tidligere filmer), så det er bare å glede seg.
Slik beskrev journalist Jan Gunnar Furuly handlingen i Aftenposten igår:
– Norske Lisa Loven Kongsli gjør sin første internasjonale rolle i filmen. Rollefiguren er på skiferie i Alpene med mann (Johannes Kuhnke) og to barn. Under en lunsj på en luftig terrasse i fjellene får familieidyllen seg en alvorlig knekk, når de ser et kraftig snøskred komme dundrende mot dem.
– Da en femti meter høy vegg av snø tilsynelatende er i ferd med å knuse restaurantanlegget, legger ektemannen på panisk flukt. Det eneste han tar med seg er sine hansker og mobiltelefonen. Kona og ungene blir etterlatt, mens de frenetisk roper på hans hjelp. Når den hvite skyen har lagt seg viser det seg at snøskredet ikke rammer dem likevel. Resten av filmen handler om tvilen som nå hviler over patriarkens hengivenhet og vurderingsevne.
Furuly beskriver forøvrig filmen som «et nådeløst oppgjør med den moderne nordiske mannen», og fikk følgende lattermidle kommentar av regissør Ruben Östlund rett etter premineren på søndag:
– Ja, målet var å senke mannen ned i et dypt, mørkt hull!
Östlund hevder å ha basert den feige hovedpersonen på sosiologisk forskning, som tyder på at menn ofte blir egoister i livstruende situasjoner.
– Da jeg forberedte Turist leste jeg mange sosiologiske undersøkelser, blant annet om skipskatastrofen med fergen Estonia. Det viste seg at menn, i mye større grad enn kvinner og barn, har en egen evne til å oppføre seg egoistisk. De gjør alt for å overleve.
I tillegg til Lisa Loven Kongsli har også norske Kristoffer Hivju en rolle i filmen. Aftenposten beskriver rollefiguren som «en mellomting av livsfilosof og psykolog for den kriserammede kameraten, samtidig som konflikten også smitter over på hans eget forhold med sin pur unge kjæreste.» Hivju uttaler følgende om premieremottakelsen i Cannes, hvor filmen skal ha fått stående applaus i flere minutter:
– Jeg har fått mye applaus på teater i mitt liv, men dette overgikk det meste jeg har opplevd. Det er også betryggende å se at et internasjonalt publikum tar så mye av humoren og hele essensen av filmen. Det forteller at den ikke bare snakker til Skandinavia, men at den treffer noe unisont menneskelig.
Les gjerne resten av artikkelen hos Aftenposten.
Av filmene som ble vist i hovedprogrammet denne helgen er jeg blitt mest nysgjerrig på den italienske The Wonders (Le meraviglie) av Alice Rohrwacher, som vakte oppsikt i Cannes i 2011 med filmen Heavenly Body (Corpo celeste). Som debutfilmen finner The Wonders sted i et katolsk oppvekstmiljø, hvor hun delvis baserer historien på egne erfaringer.
I min Twitter-feed kom en appetittvekkende kortanmeldelse fra danske Majken S. Eliasen (@majkeneliasen):
– Rohrwachers ‘The Wonders’ reminded me about the absurdity in Milos Formans early films and at the same time it’s like nothing I’ve ever seen
Redaktør Kjetil Lismoen (@kjetilLismoen) mener filmen er en vinnerkandidat:
– Jeg håper på Gullpalme til #LeMeraviglie av Alice Rohrwacher. Et vakkert poetisk familiedrama, både oppvekst- og lokalhistorie. #Cannes2014
Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa gir oss et kort handlingsreferat:
– Alice Rohrwacher THE WONDERS mye flott i drama om bisk far m 4 døtre p landet på gård i trøbbel i Sør-Italia 4,5/6 #Cannes
Bransjebladet Screen henter Alice Rohrwacher opp i samme liga som landsmennene Paolo Sorrentino and Matteo Garrone, og bruker musikalske termer for å sammenlikne disse regissørenes stil: Hvis Sorrentinos Den store skjønnheten (La grande belezza) fra ifjor var brautende opera, er Rohrwachers The Wonders intim samtidskammermusikk.
Utfra reaksjonene kan også den argentinske filmen Wild Tales (Relatos Salvajes) av Damián Szifrón være verdt å følge med på, ihvertfall for dem som liker litt mer utfordrende sjangerfilm, og ikke minst Tarantino-aktig gladvold.
Ingrid Åbergsjord (@abergsjord) i Aftenposten Junior sier det slik:
– Gapskrattet meg gjennom argentinske Wild Tales. En forfriskende og original hevnkomedie i hovedkonkurransen. #Cannnes2014
Danske Majken S. Eliasen (@majkeneliasen) trekker linjene til det finske:
– #Cannes2014 Szifrons ‘Wild tales’ was pure joy. The humorous tone feels like Kaurismaki on speed.
Hennes landsmann Christian Monggård (@monggaard) i avisa Information skaper Kill Bill-assossiasjoner ved å koble hevn med bryllup:
– Relatos salvajes byder på et af de vildeste filmbryllupper. Og er iøvrigt opfindsom og sorthumoristisk antologifilm om hævn. #cannesdk
Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa heller snarere mot det spanske, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at Pedro Almodóvar og hans lillebror Agustín Almodóvar faktisk står som to av produsentene bak filmen:
– Damian Szifron WILD TALES frisk, grotesk episodisk argentinsk hevnkomedie m touch av Almodovar. Lovende, velgjort 4,5/6 #Cannes
Både Screen og Hollywood Reporter gir filmen gode anmeldelser.
Ellers har helgen i Cannes vært preget av flere skuffelser i hovedprogrammet. Blant disse var Tommy Lee Jones’ andre film som regissør, The Homesman, en westernfilm som ifølge The Hollywood Reporters Todd McCarthy tar en melankolsk kikk på spesielt kvinners harde skjebne i det gamle ville vesten. Noen få kritikere later til å like filmen ganske godt, men de aller fleste virker lunkne. Rushprints redaktør Kjetil Lismoen (@kjetilLismoen) mente på Twitter at selv om Tommy Lee Jones som vanlig spiller godt, kan manus og regi i beste fall karakteriseres som gammeldags:
– Tommy Lee Jones er strålende i #homesman, det er ikke alltid manuset og regien hans. Filmen kunne vært laget i 1950. #Cannes2014
Også Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa er skuffet:
– Ny skuffelse i hovedkonk i #Cannes. THE HOMESMAN av Tommy Lee Jones er langt svakere enn hans forrige film. Ujevn roadwesteen.
Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, som vanlig på engelsk:
– «The Homesman»: A bit stiff and stilted, but very likeable and empathetic western. Not complex enough to contend for big prizes. I liked the immense vulnerability of the Swank character and the feeling of delirium in the barren, grey landscape. #thehomesman #cannes2014
Til skuffelsene i hovedprogrammet hører også Saint Laurent, Bertrand Bonellos biopic om den franske moteskaperen Yves Saint Laurent, men her vet jeg ikke om vi bør snakke om «skuffelse» engang, for hvem hadde ventet at dette skulle være et storverk?
Kjetil Lismoen (@kjetilLismoen) er likevel avmålt positiv på Twitter:
– Trenger vi enda en fransk film om Yves saint Laurent? Jo, #SaintLaurent gir oss mer kontekst og politikk enn #YvesSaintLaurent #Cannes2014
Også Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa gir den gjespende bestått:
– Bertrand Bonello SAINT LAURENT grei, vel trad og lang biopic om designeren. Mote & sex’N’drugs’N’rock’n’roll 3,5/6 #Cannes
Det danske filmmagasinet Ekko virker allerede lei av biopics:
– #cannes: Sex, stoffer og masser af kjoler – Saint Laurent, endnu en biopic, der forgæves forsøger at komme under huden på hovedpersonen. Et år i de f… biopics tegn: 2 store dårlige (Grace of Monaco, Saint Laurent) og en rigtig god (Mike Leighs Mr. Turner)
Husk at du kan følge kampen om Gullpalmen fortløpende hos vårt søstertidsskrift Ekko i Danmark, hvor vår redaktør Kjetil Lismoen og seks andre internasjonale kritikere gir karakterer til alle filmene i hovedprogrammet. Foreløpig ligger tre filmer omtrent like godt an på Ekkos filmbarometer: Rohrwachers The Wonders, Ceylans Winter Sleep og Sissakos Timbuktu.
Les også våre tidligere analyser av reaksjonene på Cannes-programmet så langt, slik vi har kunnet følge det fra sidelinja gjennom norske og internasjonale medier:
Etter Cannes-premieren på Ruben Östlunds Turist hviskes det om at den burde ha vært i hovedkonkurransen. Der fantes det i helgen argentinsk gladvold, katolsk oppvekstdrama, nok en biopic med overdådige kostymer, samt en tung amerikanske western fra Tommy Lee Jones.
Første helg er over i Cannes, og her Norge har vi feiret 17. mai i strålende vær. Som trofaste Rushprint-lesere vil ha oppdaget er det meste av Rushprint-redaksjonen ikke i Cannes, men i Oslo hvor vi prøver å følge med på hva norske og internasjonale skribenter mener om det de har sett så langt. Her følger de ferskeste inntrykkene våre.
I Cannes ble helgens snakkis som forventet Ruben Östlunds Turist, enda den ikke vises i hovedprogrammet (og dermed heller ikk konkurrerer om Gullpalmen), men i det offisielle nummer to-programmet Un Certain Regard. Det danske filmmagasinet Ekko mente på Twitter at den rett og slett er feilplassert:
– #Cannes: Ruben Östlunds TURIST er festivalens hidtil bedste. Burde have været i hovedkonkurrencen. Spidder mandens krise med gru og humor
Jeg har ikke sett én eneste person som har gitt Turist annet enn lovord, og på norske kinoer kommer den til høsten (den er innkjøpt av Arthaus, som også har distribuert Östlunds tidligere filmer), så det er bare å glede seg.
Slik beskrev journalist Jan Gunnar Furuly handlingen i Aftenposten igår:
– Norske Lisa Loven Kongsli gjør sin første internasjonale rolle i filmen. Rollefiguren er på skiferie i Alpene med mann (Johannes Kuhnke) og to barn. Under en lunsj på en luftig terrasse i fjellene får familieidyllen seg en alvorlig knekk, når de ser et kraftig snøskred komme dundrende mot dem.
– Da en femti meter høy vegg av snø tilsynelatende er i ferd med å knuse restaurantanlegget, legger ektemannen på panisk flukt. Det eneste han tar med seg er sine hansker og mobiltelefonen. Kona og ungene blir etterlatt, mens de frenetisk roper på hans hjelp. Når den hvite skyen har lagt seg viser det seg at snøskredet ikke rammer dem likevel. Resten av filmen handler om tvilen som nå hviler over patriarkens hengivenhet og vurderingsevne.
Furuly beskriver forøvrig filmen som «et nådeløst oppgjør med den moderne nordiske mannen», og fikk følgende lattermidle kommentar av regissør Ruben Östlund rett etter premineren på søndag:
– Ja, målet var å senke mannen ned i et dypt, mørkt hull!
Östlund hevder å ha basert den feige hovedpersonen på sosiologisk forskning, som tyder på at menn ofte blir egoister i livstruende situasjoner.
– Da jeg forberedte Turist leste jeg mange sosiologiske undersøkelser, blant annet om skipskatastrofen med fergen Estonia. Det viste seg at menn, i mye større grad enn kvinner og barn, har en egen evne til å oppføre seg egoistisk. De gjør alt for å overleve.
I tillegg til Lisa Loven Kongsli har også norske Kristoffer Hivju en rolle i filmen. Aftenposten beskriver rollefiguren som «en mellomting av livsfilosof og psykolog for den kriserammede kameraten, samtidig som konflikten også smitter over på hans eget forhold med sin pur unge kjæreste.» Hivju uttaler følgende om premieremottakelsen i Cannes, hvor filmen skal ha fått stående applaus i flere minutter:
– Jeg har fått mye applaus på teater i mitt liv, men dette overgikk det meste jeg har opplevd. Det er også betryggende å se at et internasjonalt publikum tar så mye av humoren og hele essensen av filmen. Det forteller at den ikke bare snakker til Skandinavia, men at den treffer noe unisont menneskelig.
Les gjerne resten av artikkelen hos Aftenposten.
Av filmene som ble vist i hovedprogrammet denne helgen er jeg blitt mest nysgjerrig på den italienske The Wonders (Le meraviglie) av Alice Rohrwacher, som vakte oppsikt i Cannes i 2011 med filmen Heavenly Body (Corpo celeste). Som debutfilmen finner The Wonders sted i et katolsk oppvekstmiljø, hvor hun delvis baserer historien på egne erfaringer.
I min Twitter-feed kom en appetittvekkende kortanmeldelse fra danske Majken S. Eliasen (@majkeneliasen):
– Rohrwachers ‘The Wonders’ reminded me about the absurdity in Milos Formans early films and at the same time it’s like nothing I’ve ever seen
Redaktør Kjetil Lismoen (@kjetilLismoen) mener filmen er en vinnerkandidat:
– Jeg håper på Gullpalme til #LeMeraviglie av Alice Rohrwacher. Et vakkert poetisk familiedrama, både oppvekst- og lokalhistorie. #Cannes2014
Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa gir oss et kort handlingsreferat:
– Alice Rohrwacher THE WONDERS mye flott i drama om bisk far m 4 døtre p landet på gård i trøbbel i Sør-Italia 4,5/6 #Cannes
Bransjebladet Screen henter Alice Rohrwacher opp i samme liga som landsmennene Paolo Sorrentino and Matteo Garrone, og bruker musikalske termer for å sammenlikne disse regissørenes stil: Hvis Sorrentinos Den store skjønnheten (La grande belezza) fra ifjor var brautende opera, er Rohrwachers The Wonders intim samtidskammermusikk.
Utfra reaksjonene kan også den argentinske filmen Wild Tales (Relatos Salvajes) av Damián Szifrón være verdt å følge med på, ihvertfall for dem som liker litt mer utfordrende sjangerfilm, og ikke minst Tarantino-aktig gladvold.
Ingrid Åbergsjord (@abergsjord) i Aftenposten Junior sier det slik:
– Gapskrattet meg gjennom argentinske Wild Tales. En forfriskende og original hevnkomedie i hovedkonkurransen. #Cannnes2014
Danske Majken S. Eliasen (@majkeneliasen) trekker linjene til det finske:
– #Cannes2014 Szifrons ‘Wild tales’ was pure joy. The humorous tone feels like Kaurismaki on speed.
Hennes landsmann Christian Monggård (@monggaard) i avisa Information skaper Kill Bill-assossiasjoner ved å koble hevn med bryllup:
– Relatos salvajes byder på et af de vildeste filmbryllupper. Og er iøvrigt opfindsom og sorthumoristisk antologifilm om hævn. #cannesdk
Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa heller snarere mot det spanske, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at Pedro Almodóvar og hans lillebror Agustín Almodóvar faktisk står som to av produsentene bak filmen:
– Damian Szifron WILD TALES frisk, grotesk episodisk argentinsk hevnkomedie m touch av Almodovar. Lovende, velgjort 4,5/6 #Cannes
Både Screen og Hollywood Reporter gir filmen gode anmeldelser.
Ellers har helgen i Cannes vært preget av flere skuffelser i hovedprogrammet. Blant disse var Tommy Lee Jones’ andre film som regissør, The Homesman, en westernfilm som ifølge The Hollywood Reporters Todd McCarthy tar en melankolsk kikk på spesielt kvinners harde skjebne i det gamle ville vesten. Noen få kritikere later til å like filmen ganske godt, men de aller fleste virker lunkne. Rushprints redaktør Kjetil Lismoen (@kjetilLismoen) mente på Twitter at selv om Tommy Lee Jones som vanlig spiller godt, kan manus og regi i beste fall karakteriseres som gammeldags:
– Tommy Lee Jones er strålende i #homesman, det er ikke alltid manuset og regien hans. Filmen kunne vært laget i 1950. #Cannes2014
Også Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa er skuffet:
– Ny skuffelse i hovedkonk i #Cannes. THE HOMESMAN av Tommy Lee Jones er langt svakere enn hans forrige film. Ujevn roadwesteen.
Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, som vanlig på engelsk:
– «The Homesman»: A bit stiff and stilted, but very likeable and empathetic western. Not complex enough to contend for big prizes. I liked the immense vulnerability of the Swank character and the feeling of delirium in the barren, grey landscape. #thehomesman #cannes2014
Til skuffelsene i hovedprogrammet hører også Saint Laurent, Bertrand Bonellos biopic om den franske moteskaperen Yves Saint Laurent, men her vet jeg ikke om vi bør snakke om «skuffelse» engang, for hvem hadde ventet at dette skulle være et storverk?
Kjetil Lismoen (@kjetilLismoen) er likevel avmålt positiv på Twitter:
– Trenger vi enda en fransk film om Yves saint Laurent? Jo, #SaintLaurent gir oss mer kontekst og politikk enn #YvesSaintLaurent #Cannes2014
Også Terje Eidsvåg (@terjeeidsvaag) i Adressa gir den gjespende bestått:
– Bertrand Bonello SAINT LAURENT grei, vel trad og lang biopic om designeren. Mote & sex’N’drugs’N’rock’n’roll 3,5/6 #Cannes
Det danske filmmagasinet Ekko virker allerede lei av biopics:
– #cannes: Sex, stoffer og masser af kjoler – Saint Laurent, endnu en biopic, der forgæves forsøger at komme under huden på hovedpersonen. Et år i de f… biopics tegn: 2 store dårlige (Grace of Monaco, Saint Laurent) og en rigtig god (Mike Leighs Mr. Turner)
Husk at du kan følge kampen om Gullpalmen fortløpende hos vårt søstertidsskrift Ekko i Danmark, hvor vår redaktør Kjetil Lismoen og seks andre internasjonale kritikere gir karakterer til alle filmene i hovedprogrammet. Foreløpig ligger tre filmer omtrent like godt an på Ekkos filmbarometer: Rohrwachers The Wonders, Ceylans Winter Sleep og Sissakos Timbuktu.
Les også våre tidligere analyser av reaksjonene på Cannes-programmet så langt, slik vi har kunnet følge det fra sidelinja gjennom norske og internasjonale medier:
Legg igjen en kommentar