Idag har vi i «Cannes fra sidelinja» sittet og lurket på Twitter. Dagens innlegg får du dermed gjennom Twitter-filteret, det vil si usensurerte tanker i forbifarten fra folk som (tror de) er der det skjer.
Det begynte med at vi den første dagen av Cannes-festivalen leste en tweet skrevet av Eivind Nordengen, masterstudent på film- og fjernsynsvitenskap, leder for Lillehammer filmklubb, og initiativtaker til bloggen Filmstedet. Han la an en bitter tone:
– Ah, nå skal jeg altså sitte et par uker og være misunnelig på alle meldinger som kommer fra Cannes 🙁
Først tenkte vi: «Ikke vær misunnelig, Eivind. Bare gi deg hen! Din tid i Cannes kommer nok, om du virkelig vil.» Deretter slo det oss, som de gode journalistene vi er: Eivind kan vente, men vi har ikke tid til sånt. I Rushprint venter vi ikke på flybilletter. Her er det en sak!
Av filmene som er vist når denne saken skrives kan tre etter vår vurdering være verdt å nevne: Mr. Turner av Mike Leigh, Girlhood (Bande de filles) av franske Celine Sciamma, og den afrikanske hybridfilmen Timbuktu.
Utvalget bygger på stemninger fra Twitter, samt lesning av kollegers Cannes-artikler.
Timbuktu (Sissako)
Timbuktu vises i hovedkonkurransen, og nevnes av flere som en mulig priskandidat til de gjeveste prisene. Filmen handler om terrorveldet til de brutale jihadistene med tilknytning til Al-Qaida, som i april 2012 inntok byen Timbuktu i Nord-Mali. Med et slag ble det innført fundamentalistisk islamske regler i dette tidligere åpne og avslappede samfunnet. De som er opptatt av verdensmusikk vet allerede hvilke tragiske konsekvenser okkupasjonen fikk for det blomstrende musikkmiljøet i Mali.
I filmen Timbuktu er situasjonen trukket ned på et helt dagligdags nivå. Hvordan opplever innbyggerne det når helt vanlige ting brått blir forbudt, som musikk, fotball, røyking og det å vise naken hud for kvinner?
Filmmagasinet Ekko (@FilmmagasinEkko), som er et slags søstertidsskrift for Rushprint i Danmark, beskriver situasjonen og filmen slik i to tweets:
– Sissakos Timbuktu er en meget stærk åbner af konkurrencen. Politisk og poetisk indigneret film om jihadkrigernes hykleri.
– Dagens bedste scene (Timbuktu): En flok drenge spiller fodbold uden bold (forbudt af rel. fanatikere). Livsbekræftende poesi.
Jan Gunnar Furuly har skrevet en glimrende artikkel om denne filmen i Aftenposten, hvor han blant annet forteller at regissør Abderrahmane Sissako måtte ta en pause i dagens pressekonferanse fordi han begynte å gråte.
– Kanskje gråter jeg istedenfor alle dem som var ofre for dette og som led. Vi, skuespillerne og staben viste mot da vi lagde filmen. Men det virkelige motet hadde folk som bodde der, ikke en dag, men over lang tid. Timbuktu ble til slutt befridd, men det var etter en lang tid under jihadistenes vold, sa Sissako på pressekonferansen ifølge Aftenposten.
(Traileren nedenfor er tekstet på fransk.)
Mr. Turner (Mike Leigh)
Men tilbake til Twitter. Og videre til Mike Leighs biopic om den britiske 1800-tallsmaleren J.M.W. Turner, mest kjent for romantiske landskapsmalerier. Alle kritikker jeg har lest idag har nærmest gitt den stående ovasjoner (Screen, Hollywood Reporter, Variety, Danmarks Radio). Birger Vestmo i P3s Filmpolitiet kunne sågar fortelle at hovedrolleinnehaveren Timothy Spall måtte gå på malerkurs i tre år før innspillingen!
– Mike sa at vi skal lage filmen om tre år og at jeg måtte begynne å male. Så jeg tok timer hos en kjent maler i fritiden mellom jobber. Jeg forberedte meg, sa Spall på torsdagens pressekonferanse ifølge Filmpolitiet.
Men på Twitter leste jeg en annen historie. Riktignok skrevet av Lars Ole Kristiansen, den egensinnige og svært dramatisk anlagte redaktøren for filmnettstedet Montages. Men likevel. Det var noe ved formuleringen som stemte med en gryende mistanke jeg fikk mens jeg leste Mr. Turner-kritikkene. Her følger Lars Oles ord om filmen:
– For meg er MR. TURNER en død film, slept inn på land av Cannes-festivalens auteur-garn. Brautende teatralsk, fornærmende banal.
Girlhood (Sciamma)
Den tredje filmen, Girlhood (Bande de filles) av Celine Sciamma, vises i sideprogrammet Quinzaine des réalisateurs (Regissørenes fjorten dager), og kan dermed ikke vinne noen av de gjeve palmeprisene. Det er dermot ikke utenkelig at den dukker opp på norske kinoer etter hvert, siden Sciammas tidligere filmer Vannliljer (2007) og Tomboy (2011) har gjort det. Alle de tre filmene handler om jenters oppvekst, og mens de forrige hadde en egen subtil poesi, later den nye til å være litt tøffere. Årsaken er nok hovedpersonene, en gjeng rappkjefta afrikanskættede jenter i forstaden La Défense, som spiller amerikansk fotball (!), ypper med andre passasjerer på t-banen, slåss med kniv og henger med vennene sine på shoppingsenteret Les Halles inne i sentrum av Paris.
David Rooney i The Hollywood Reporter sammenlikner filmen med en varmere, varere og mer humoristisk utgave av Mathieu Kassovitz’ La haine (1995). Melanie Goodfellow i Screen har intervjuet Sciamma, og utfra det regissøren her sier kan dette være siste film vi ser fra hennes hånd om jenters oppvekst:
– Jeg har utforsket barndom, og begynnelsen av puberteten, og denne gangen tar jeg for meg siste del av puberteten. Jeg tror det er på tide for meg å gå videre, sier Sciamma til bransjebladet Screen.
Jeg vil avslutte med et sitat fra den danske journalisten Per Juul Carlsen (@pjcarlsen):
– Det mest fortravlende ved Cannes-festivalen er at følge med i alt det andre skriver om det, man selv har oplevet … #cannesdk
For meg var dette dagens mest fortrøstningsfulle tweet: Jamen godt at jeg sitter her i Oslo med tid til å følge med på alt det andre skriver – om det jeg ikke selv har opplevd! (Huffda, nå høres jeg visst ut som Eivind…)
