Mellom trash og mainstream

Mellom trash og mainstream

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er premiereklar med ‘De Umoralske’. Her forteller filmskaperen om sin vei fra trash til mainstream, og om sitt elsk-hat-forhold til både velferdssamfunnet og USA. – Vi har alle et downtown i oss, med mørke gater og røde lamper. Før eller siden er man nødt til å besøke sitt eget downtown og være kåt, sint og gal, mener han.

Som filmskaper lager Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen filmer godt plassert ut på sidelinjen av den etablerte bransjen her til lands. Om filmene faller i smak eller ikke er irrelevant for Krutzkoff Jacobsen. Han forteller at for han er det å lage film ren terapi for en kunstersjel, og det eneste som teller.

– Utgangspunktet er at jeg har gått inn i film som kunstner. Jeg hadde ikke lyst til å bli kunster, og kjente på en stor motstand mot å bli det. Kanskje skjønte jeg at det ville bli veldig mye jobb og usikkerhet? Men jeg begynte å lage film da jeg innså at jeg var kunster – at jeg er en kunstertype – og at jeg aldri kan bli noe annet. Og det var erkjennelsen at jeg var det som brakte meg til filmen.

Lars Daniel Kruztkoff Jacobsen
Lars Daniel Kruztkoff Jacobsen

– Da jeg begynte å lage film for tyve år siden var det som en del av en terapeutisk prosess fordi jeg samtidig begynte i terapi. Og det var trash-film jeg laget etter å ha blitt inspirert av Female Trouble (1974) av John Waters. Utgangspunktet var at jeg skulle lage fem elendige filmer: De skulle være dårlige, uten kvalitet, ikke være poetiske og uten undertekst. Og det ble dårlig. Sakte men sikkert begynte jeg å jobbe mer mot den tradisjonelle filmen – den «vanlige» filmen. Jeg ønsket aldri å bli den flinke filmskaperen, som gjorde de riktige tingene.

Men lar det seg gjøre å være en slik filmskaper i Norge, Lars Daniel?

– Nei, det er så å si umulig. Markedet er alt for lite til det, og det finnes strengt tatt ikke noe marked for undergrunnsfilm i Norge. Derfor sluttet jeg også å lage trash-film, men jeg lærte meg å lage film gjennom den. Fikk gjort alle feilene, og alt det riktige. Sakte men sikkert har jeg blitt filmskaper, kanskje også filmregissør. Og som kunster må jeg gjøre det jeg må, og så kan jeg bare håpe at folk vil se det.

Som en filmskaper som etter eget utsagn ikke ønsker å lage filmer med undertekst ber jeg Krutzkoff Jacobsen selv beskrive hva slags film De Umoralske er, uten innblanding fra journalistens fortolkning.

– Uansett hvordan jeg har gjort filmene mine har de alltid handlet først og fremst om én ting: uskyld og jomfrudom som brytes – både uskylden og jomfrudommen eksisterer for å skitnes til. Jeg fikk selv barnelærdommen at så lenge du er snill, går alt bra. Da jeg kom ut i livet oppdaget jeg – dessverre – at det ikke nødvendigvis er sant. Det er helt greit å være snill, men du får ikke noe igjen for det. Og det kom som et sjokk for meg. Så en uskyld som brytes er alltid hovedtema som ligger til grunn. Og alle karakterene i mine filmer er ensomme, de har falt utenfor og hører ikke hjemme noen steder. Dette er alltid grunnproblematikken. Også i De Umoralske. Karakterene der er ikke akkurat uskyldige, med unntak av karakteren Anders. Han går det bra med da han er født med en sølvskje i munnen – og nettopp de går det ofte bra med. De har en «returbillett». Det har ikke karakterene Anders og Kamilla.

Jeg poengterer at det er tydelig at han i De Umoralske feirer outsidernes manglende evne til å tilpasse seg normalsamfunnet, og at det må vel sies å være en sosial kommentar på grensen til undertekst?

– Jeg synes det er veldig interessant at velferdssamfunnet ønsker å inkludere alle. Også er det en del mennesker som er skrudd sammen slik at uansett hvor mye velferdssamfunnet vil inkludere disse så går det ikke. De bare er slik i hodet, hjertet – og ikke minst underlivet – at de ikke passer inn. De menneskene synes jeg er utrolig interessante. Ikke fordi jeg anser de som ofre, men fordi det er fantastisk at samfunnet ikke klarer å tilpasse alle. At samfunnet ikke får tak på alle det elsker jeg virkelig. Mange detter helt tydelig utenfor, mens andre ofte har det jeg kaller et «downtown» inne i seg. Et downtown med mørke gater og røder lamper.

– Det er veldig mange filmskapere i dag dessverre ikke forstår er at hvis du ikke har et prosjekt om å avbilde din egen samtid vil du aldri bli en stor filmskaper. Hvorfor kommer det ikke flere regissører – som Hisham Zaman eksempelvis – som vil tegne samtidsbilder? Man kan si mye om Wam & Vennerød, men filmene avbildet sin samtid og var jævlig god underholdning. Man må forstå at skal man lage samfunnsaktuell film må de også være underholdende. Man må også tenke entertainment.

de umoralske_kamilla_768

Krutzkoff Jacobsen har også benyttet seg av animasjon i De Umoralske, hvis hele og fulle tittel er De Umoralske – tannlegens datter, blikkenslagerens sønn og den forlatte stormannsyndlingen. En skillingsvise fra vår tid. Og det er tilhørigheten til skillingsvisen som er bakgrunnen for bruken av animasjon, forteller filmskaperen.

– Det er to grunner til det: For det første ønsket vi oss et vesentlig større budsjett med tanke på å gjøre filmen superelegant, kanskje med én kjøring per scene og ekstremt vakkert lyssatt. Men så fikk vi ikke pengene vi ønsket oss, og da ble det å gjøre filmen på rufse-måten. Resultatet ble at vi syntes vi måtte gjøre noe for å «opp-estetisere» filmen, gjøre den mer vakker og poetisk – selv om den er trashy. Hva med å leke oss litt med animasjon? For det andre er animasjonen med på å styrke skillingsvisen som filmen er.

I filmens utrykksmangfold bet jeg meg merke til karakterens forkjærlighet for amerikansk kultur – line dance, Chevrolet og cowboyhatter. Jeg lurer på hva filmens forhold til amerikansk kultur er – trash eller et symbol på frihet? Krutzkoff Jacobsen forteller at han har et tvetydig syn på det amerikanske samfunnet.

– Veldig interessant at du nevner dette. Jeg er fascinert av vitaliteten i det den amerikanske kulturen, den enorme livsgladheten. Og at amerikanerne ikke eier skamvett, ikke minst i filmene sine. De lager de mest vulgære, skruppelløse karakterer som ingen filmkonsulent ville gitt penger. De tar ut alt og eier ikke begrensninger. Denne vitaliteten har jo til en viss grad smittet over til Norge, med klubber for dollarglis-biler og rockabilly. USA har satt enkeltindividet fri – både på godt og på vondt. Jeg kan vel si at jeg identifiserer meg med en lavere grad av konformitet i USA, men jeg tar avstand fra det knallharde samfunnet uten velferdsstat, da jeg er et produkt av velferdsstaten selv. Og jeg er veldig glad i velferdssamfunnet, selv om jeg er kritisk til overbeskyttelsen og kontrolleringen de hele tiden utøver.

I samtale har journalisten og Kruztkoff Jacobsen konkludert med at det faktisk finnes undertekst i De Umoralske også. Men hva ønsker filmskaperen at publikum skal sitte igjen med etter å ha sett filmen?

– Erkjennelsen er at mennesket uansett går sine egne veier på godt og vondt. Som jeg nevnte tidligere har vi alle et downtown med oss. Det skal vi være glad i, ikke skyve fra oss. Før eller siden er man nødt til å besøke sitt eget downtown og være kåte, sinte og gale.

Noen siste ord?

– Ja, dette kan du ta med: Jeg er så utrolig lei meg for at jeg ikke har mer penger eller mitt eget private filmfond. Jeg hadde gjort fantastisk mye spennende film – det kan jeg love deg, avslutter han med et smil.

Trailer, De Umoralske:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Mellom trash og mainstream

Mellom trash og mainstream

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er premiereklar med ‘De Umoralske’. Her forteller filmskaperen om sin vei fra trash til mainstream, og om sitt elsk-hat-forhold til både velferdssamfunnet og USA. – Vi har alle et downtown i oss, med mørke gater og røde lamper. Før eller siden er man nødt til å besøke sitt eget downtown og være kåt, sint og gal, mener han.

Som filmskaper lager Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen filmer godt plassert ut på sidelinjen av den etablerte bransjen her til lands. Om filmene faller i smak eller ikke er irrelevant for Krutzkoff Jacobsen. Han forteller at for han er det å lage film ren terapi for en kunstersjel, og det eneste som teller.

– Utgangspunktet er at jeg har gått inn i film som kunstner. Jeg hadde ikke lyst til å bli kunster, og kjente på en stor motstand mot å bli det. Kanskje skjønte jeg at det ville bli veldig mye jobb og usikkerhet? Men jeg begynte å lage film da jeg innså at jeg var kunster – at jeg er en kunstertype – og at jeg aldri kan bli noe annet. Og det var erkjennelsen at jeg var det som brakte meg til filmen.

Lars Daniel Kruztkoff Jacobsen
Lars Daniel Kruztkoff Jacobsen

– Da jeg begynte å lage film for tyve år siden var det som en del av en terapeutisk prosess fordi jeg samtidig begynte i terapi. Og det var trash-film jeg laget etter å ha blitt inspirert av Female Trouble (1974) av John Waters. Utgangspunktet var at jeg skulle lage fem elendige filmer: De skulle være dårlige, uten kvalitet, ikke være poetiske og uten undertekst. Og det ble dårlig. Sakte men sikkert begynte jeg å jobbe mer mot den tradisjonelle filmen – den «vanlige» filmen. Jeg ønsket aldri å bli den flinke filmskaperen, som gjorde de riktige tingene.

Men lar det seg gjøre å være en slik filmskaper i Norge, Lars Daniel?

– Nei, det er så å si umulig. Markedet er alt for lite til det, og det finnes strengt tatt ikke noe marked for undergrunnsfilm i Norge. Derfor sluttet jeg også å lage trash-film, men jeg lærte meg å lage film gjennom den. Fikk gjort alle feilene, og alt det riktige. Sakte men sikkert har jeg blitt filmskaper, kanskje også filmregissør. Og som kunster må jeg gjøre det jeg må, og så kan jeg bare håpe at folk vil se det.

Som en filmskaper som etter eget utsagn ikke ønsker å lage filmer med undertekst ber jeg Krutzkoff Jacobsen selv beskrive hva slags film De Umoralske er, uten innblanding fra journalistens fortolkning.

– Uansett hvordan jeg har gjort filmene mine har de alltid handlet først og fremst om én ting: uskyld og jomfrudom som brytes – både uskylden og jomfrudommen eksisterer for å skitnes til. Jeg fikk selv barnelærdommen at så lenge du er snill, går alt bra. Da jeg kom ut i livet oppdaget jeg – dessverre – at det ikke nødvendigvis er sant. Det er helt greit å være snill, men du får ikke noe igjen for det. Og det kom som et sjokk for meg. Så en uskyld som brytes er alltid hovedtema som ligger til grunn. Og alle karakterene i mine filmer er ensomme, de har falt utenfor og hører ikke hjemme noen steder. Dette er alltid grunnproblematikken. Også i De Umoralske. Karakterene der er ikke akkurat uskyldige, med unntak av karakteren Anders. Han går det bra med da han er født med en sølvskje i munnen – og nettopp de går det ofte bra med. De har en «returbillett». Det har ikke karakterene Anders og Kamilla.

Jeg poengterer at det er tydelig at han i De Umoralske feirer outsidernes manglende evne til å tilpasse seg normalsamfunnet, og at det må vel sies å være en sosial kommentar på grensen til undertekst?

– Jeg synes det er veldig interessant at velferdssamfunnet ønsker å inkludere alle. Også er det en del mennesker som er skrudd sammen slik at uansett hvor mye velferdssamfunnet vil inkludere disse så går det ikke. De bare er slik i hodet, hjertet – og ikke minst underlivet – at de ikke passer inn. De menneskene synes jeg er utrolig interessante. Ikke fordi jeg anser de som ofre, men fordi det er fantastisk at samfunnet ikke klarer å tilpasse alle. At samfunnet ikke får tak på alle det elsker jeg virkelig. Mange detter helt tydelig utenfor, mens andre ofte har det jeg kaller et «downtown» inne i seg. Et downtown med mørke gater og røder lamper.

– Det er veldig mange filmskapere i dag dessverre ikke forstår er at hvis du ikke har et prosjekt om å avbilde din egen samtid vil du aldri bli en stor filmskaper. Hvorfor kommer det ikke flere regissører – som Hisham Zaman eksempelvis – som vil tegne samtidsbilder? Man kan si mye om Wam & Vennerød, men filmene avbildet sin samtid og var jævlig god underholdning. Man må forstå at skal man lage samfunnsaktuell film må de også være underholdende. Man må også tenke entertainment.

de umoralske_kamilla_768

Krutzkoff Jacobsen har også benyttet seg av animasjon i De Umoralske, hvis hele og fulle tittel er De Umoralske – tannlegens datter, blikkenslagerens sønn og den forlatte stormannsyndlingen. En skillingsvise fra vår tid. Og det er tilhørigheten til skillingsvisen som er bakgrunnen for bruken av animasjon, forteller filmskaperen.

– Det er to grunner til det: For det første ønsket vi oss et vesentlig større budsjett med tanke på å gjøre filmen superelegant, kanskje med én kjøring per scene og ekstremt vakkert lyssatt. Men så fikk vi ikke pengene vi ønsket oss, og da ble det å gjøre filmen på rufse-måten. Resultatet ble at vi syntes vi måtte gjøre noe for å «opp-estetisere» filmen, gjøre den mer vakker og poetisk – selv om den er trashy. Hva med å leke oss litt med animasjon? For det andre er animasjonen med på å styrke skillingsvisen som filmen er.

I filmens utrykksmangfold bet jeg meg merke til karakterens forkjærlighet for amerikansk kultur – line dance, Chevrolet og cowboyhatter. Jeg lurer på hva filmens forhold til amerikansk kultur er – trash eller et symbol på frihet? Krutzkoff Jacobsen forteller at han har et tvetydig syn på det amerikanske samfunnet.

– Veldig interessant at du nevner dette. Jeg er fascinert av vitaliteten i det den amerikanske kulturen, den enorme livsgladheten. Og at amerikanerne ikke eier skamvett, ikke minst i filmene sine. De lager de mest vulgære, skruppelløse karakterer som ingen filmkonsulent ville gitt penger. De tar ut alt og eier ikke begrensninger. Denne vitaliteten har jo til en viss grad smittet over til Norge, med klubber for dollarglis-biler og rockabilly. USA har satt enkeltindividet fri – både på godt og på vondt. Jeg kan vel si at jeg identifiserer meg med en lavere grad av konformitet i USA, men jeg tar avstand fra det knallharde samfunnet uten velferdsstat, da jeg er et produkt av velferdsstaten selv. Og jeg er veldig glad i velferdssamfunnet, selv om jeg er kritisk til overbeskyttelsen og kontrolleringen de hele tiden utøver.

I samtale har journalisten og Kruztkoff Jacobsen konkludert med at det faktisk finnes undertekst i De Umoralske også. Men hva ønsker filmskaperen at publikum skal sitte igjen med etter å ha sett filmen?

– Erkjennelsen er at mennesket uansett går sine egne veier på godt og vondt. Som jeg nevnte tidligere har vi alle et downtown med oss. Det skal vi være glad i, ikke skyve fra oss. Før eller siden er man nødt til å besøke sitt eget downtown og være kåte, sinte og gale.

Noen siste ord?

– Ja, dette kan du ta med: Jeg er så utrolig lei meg for at jeg ikke har mer penger eller mitt eget private filmfond. Jeg hadde gjort fantastisk mye spennende film – det kan jeg love deg, avslutter han med et smil.

Trailer, De Umoralske:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY