Skal det være en klassegjenforening, litt jenteboksing, noen islandshester eller en episk kjærlighetshistorie? Oda Bhar har valgt ut nordiske filmperler fra TIFF som fortjener ei framtid på norske kinoer.

Filmfestivalen i Tromsø har lenge vært den norske filmfestivalen som har sterkest nordisk fokus, i utvidet forstand siden russiske og baltiske filmer gjerne også er inkludert. Flere av festivalens beste filmer kom i år fra dette området, og vi har valgt ut noen perler – hvorav de fleste fortsatt venter på norsk distributør.
Den filmen jeg aller mest helhjertet vil anbefale er den svenske doku/fiksjons-hybriden Återträffen (foto), som siden TIFF-uka allerede har rukket å bli kåret til årets beste film i Sverige. Regissør Anna Odell vant hele to Guldbagger, både for beste film og manus. Det er tredje år på rad at en kvinnelig regidebutant får denne æren, som i 2011 gikk til Lisa Aschan for Apflickorna i 2011 (vårt noe spesielle intervju kan du lese her) og i 2012 til Gabriela Pichler for Äta sova dö (vårt intervju her). (Pichler vant faktisk prisen for både beste film, regi og manus, i tillegg til at filmen vant to skuespillerpriser.)
Min største skuffelse under årets TIFF var nok at Återträffen-regissør Anna Odell ikke selv kom til Tromsø, noe som kanskje kan forklares med at filmen ennå ikke hadde funnet norsk distributør – men dette vil jo forhåpentlig endre seg raskt etter helgens prisdryss.
I Sverige har Anna Odell vært rikskjendis siden 2009, da hun gjorde et stunt ved å spille psykotisk og få seg selv tvangsinnlagt på psykiatrisk, noe som ble videodokumentert og vist fram som del av en eksamensutstilling ved Konstfack. Stuntet var en reenactment av Odells ekte psykotiske antall med påfølgende innleggelse fra 1995. Filmen fikk sterk kritikk i Sverige for å være uetisk og utsette helsearbeidere for unødvendig belastning.
Återträffen er nok en langt snillere form for provokasjon, selv om det finnes noen fellestrekk i at den leker med fortid og nåtid og har en overskridende holdning til hva som er sant, tenkt og mulig. Tross det filmteknisk proffe utseendet er filmen noe så uvanlig som en kombinert debutspillefilm OG et eksamensarbeid fra masterstudiet ved Konsthögskolan i Stockholm. At den uventet har gjort suksess hos både publikum og kritikere kan handle om hvor allment relevant den kjennes, ikke minst som kommentar til den populær komedie/drama-sjangeren hvor en tidligere underdog drar tilbake til småbyen på gjenforeningsfest, i håp om å endelig få revansje over plageåndene fra barndommen.
Strukturelt er Återträffen delt i to deler hvor den ene er ren fiksjon, og den andre kan ha dokumentariske elementer. Hvor mye som er «sant» får vi aldri vite, ei heller hvor mange av personene som eventuelt spiller seg selv (skjønt rulleteksten antyder at det gjelder noen).
Det begynner med at «Anna Odell» drar tilbake til barneskolen sin på 20-årsjubileumsfest – en tilstelning som utarter til noe som likner på den danske dogmefilmen Festen (fra 1998, regi: Thomas Vinterberg). Senere får vi vite at hun i virkeligheten ikke ble invitert til sin egen klasses gjenforeningsfest, og nå ønsker å utforske hva de andre kan ha vært redd for at skulle skje. Senere inviterer hun de tidligere klassekameratene til å se fiksjonsversjonen sin, noe langt fra alle virker lystne på. Eller er disse nye konfliktene nok en fiksjon, iblandet virkelige møter med dem som våget å komme?
Blant årets mer utvetydige dokumentarer fant jeg to favoritter, én svensk og én norsk, som begge forteller historier et stykke unna vår hjemlige sfære. Den første vant Don Quixote-prisen (FICC), heter Jag stannar tiden og er den erfarne svenske dokumentaristen Gunilla Breskys hyllest til den russiske filmfotografen Vladislav Mikosja (1909–2004).
Mikosja tok unike bilder under kampene mellom tyske og sovjetiske styrker under 2. verdenskrig, men viser seg også å kunne by på mykere fortellinger. Gunilla Bresky oppdaget fotomaterialet mens hun drev research i sovjetiske krigsarkiver, og da hun i tillegg kom over dagbøkene hans oppsto idéen om en bredere anlagt film.
Krigsbeskrivelsene i Jag stannar tiden har et helt eget nærvær, med detaljer bare øyenvitner kan kjenne til. Når Mikosja beskriver følelsen av å løpe mot fiendens linjer mens du føler deg uovervinnelig, naturligvis mot alle odds, er det som å være til stede, og like etter kommer bildene hvor vi ser det som blir fortalt: Små svartkledde menn som løper foran kameralinsa, én og én lik sårbare sjakkbrikkebønder mot lyse kornåkere.
Et stykke ut i filmen blir hendelsene lysere, men samtidig mer overraskende, når filmteamet sendes med båt til England og videre til USA – fordi det er den tryggeste sjøveien tilbake til Sovjetunionen. Mikosja beskriver stemninga i det utbombete London, hvor publikum trassig blir sittende i kinosalen under et flyangrep, og den sterke kontrasten de møter i fredens USA, hvor han får snakke med Ingrid Bergman, danse en hel kveld med filmstjernen Hedy Lamarr, og blir invitert på privat filmvisning hjemme hos Charlie Chaplin – som i sin tur blir grepet av de russiske filmskapernes opptak fra østfronten.
Gunilla Bresky har satt materialet sammen til en lett og samtidig alvorlig mosaikk som både rører og forundrer. Min eneste innvending er vi aldri får vite hva som skjedde med Mikosja etter krigen, da det neppe kan ha vært ufarlig for en sovjetborger å ha spart på et telegram fra Chaplin og en ring fra Hedy Lamarr. På den annen side overlevde han jo jernteppets fall med god margin, så kanskje finnes det stoff til flere filmer?
Den andre dokumentaren jeg vil nevne er Ligth fly, fly high, et sjarmerende kvinneportrett av en ung indisk kvinne som drømmer om å bokse på internasjonalt nivå – eller er det bare en helt vanlig jobb for å kunne forsørge seg selv hun drømmer om?
Filmen er lagd av de to norske filmskaperne Susann Østigaard (f.1976) og Beathe Hofseth (f.1977), som har funnet en glimrende hovedperson i tamilske Thulasi. Hun er dalit, dvs «kasteløs», og har dermed lite å tape på å trosse systemet og nekte å gifte seg med den familien utser til henne. Som tenåring rømte hun hjemmefra og ble tatt inn av en fosterfamilie, som nå gjør alt de kan for å hjelpe henne – også til et mulig nytt ekteskapsforslag.
Thulasi vil fortsatt heller ha jobb enn mann, men oppdager at det uansett står menn i veien: Den lokale boksetreneren som vil ha bestikkelser, helst både i form av penger og seksuelle tjenester, for å anbefale henne til et statlig program som kan gi henne jobb, den nasjonale treneren som skal velge henne ut, og så videre.
Thulasi nekter å gå med på kompromisser, og når hun nærmer seg 25 år, som er den øvre grensa for å komme inn på programmet, og treneren kaller henne inn på kontoret med de svarte gardinene, sløv og stinkende av alkohol, og gir henne et skammelig tilbud, anklager hun ham for seksuell trakassering. Hvem av dem som vinner saken skal jeg ikke avsløre, men noen ulykkelig slutt får denne filmen ikke, siden nye utveier åpenbarer seg på uventede steder når de trengs mest.
Light fly, fly high får ordinær premiere på norske kinoer 21. februar. Den er en sjarmbombe av en film, nydelig fotografert og med en energisk og imponerende hovedperson. Fredsfilmjuryen ga den hederlig omtale i Tromsø.
Publikumsprisen under årets TIFF gikk til den islandske filmen Om hester og menn (2013), som er regissert av Benedikt Erlingsson, tidligere involvert på manussiden i blant annet i Lars von Triers Direktøren for det hele (2006). Han debuterer som regissør med Om hester og menn, som er en løst sammensatt mosaikk av islandske fabler, legender og skrøner om forholdet mellom hester og folk – ikke bare menn, slik tittelen felaktig antyder. Filmen har ordinær premiere på norske kinoer 28. februar, og blir markedsført med en plakat hvor en mann klamrer seg fast på ryggen av ei hoppe som samtidig blir bedekket av en hingst, noe som sier mye om hvor humoren ligger i denne litt sære, pussige filmen.
Ifølge regissøren ligger det mye islands kultur i disse burleske, tragiske, komiske og dramatiske historiene om vold og kåtskap, tøffe damer og macho menn, og ikke minst de flotte hestene som springer gjennom det karrige islandske landskapet.
Den norske regissøren som for tida har mest å forsvare kan være Dag Johan Haugerud, etter fjorårets Amanda-bonanza og Filmkritikerpris for spillefilmen Som du ser meg (2012). Det kan dermed ha vært en smart trekk å gjøre noe helt annet i år, som å regissere en film hvor han ikke selv har skrevet manus, attpåtil et manus som er basert på et transkribert intervju, med andre ord nok en hybridfilm.
Monologen i Det er meg du vil ha (2014) er en slags reenactment av en kvinnes fortelling om et virkelig forhold til en langt yngre mann, eller rettere sagt en gutt, selv om han ifølge henne så voksen ut, 190 cm høy og tidlig utviklet, men likevel, han var under den seksuelle lavalderen, og hun var «overgriperen» som valgte å se bort fra det. Historien kaller på på moralisme og sympati, skjer ihvertfall i salen under visningen i Tromsø, hvor den første som reiser seg under spørsmålsrunden er en helsearbeider som vil formane oss om hovedfigurens ansvarsvegring, et synspunkt hun like etter får motbør på av en annen publikummer som mener at det å analyserer seg selv og nekte å gå i ferdigtråkkede baner i seg selv er et ansvarlighetstegn.
Manus til filmen er skrevet av Sonja Evang, og likevel framstår Det er meg du vil ha som klassisk Dag Johan Haugerud: lavmælt, skjør og nyansert, aldri tung eller traurig, på tross av det faretruende temaet. Æren for dette må også tilskrives Andrea Bræin Hovig, som bærer den nesten timelange monologen uten noensinne å virke teatralsk eller monoton, bare følsom, sårbar og ærlig.
Som representant for det finsk-språklige Norden under årets TIFF kunne jeg ha valgt den romantiske komedien August Fools (2013), men det skal jeg ikke gjøre. Istedet vil jeg velge meg et språk som ikke er finsk, men som skal likner finsk omtrent like mye som norsk likner svensk – det vil si estisk.
Som del av Kritikeruka oppdaget jeg den nydeligste, morsomste og mest nervepirrende kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge, Kertu (2013), regissert av Ilmar Raag. På engelsk har filmen den misvisende tittelen Love is blind, misvisende fordi det tvert imot handler om en kjærlighet som er ekstra klartseende. Dette minner mer om det kanskje vakreste kjærlighetsdiktet til Halldis Moren Vesaas, «Lyset», hvor kjærligheten blir til ei lykt i hånda som hjelper deg å se og forstå den andres mørkeste kroker.
Om noen virkelig har behov for å bli opplyst av en slik kjærlighetslykt må det være Kertu, en 30 år gammel kvinne som er så stille og forsagt at hele bygda anser henne for å være litt tilbakestående. Familien holder henne nærmest innelåst, bortsett fra de timene hun tråkker langs veiene i jobben sin som landpostbud. Men snart skal det vise seg at Kertu legger merke til mer enn noen har trodd, særlig når det gjelder den forfylla rundbrenneren Villu, som hun omsider tar mot til seg og sender et selvskrevet dikt. Dette blir starten på et drama hvor halve bygda styrtes ut i angst, raseri, vold og mørke avsløringer – for det kan vel ikke være mulig at Kertu har blitt med Villu hjem fra strandfesten frivillig, han må vel ha voldtatt henne, og bør straffes for det? Midt i det hele sliter de to med egne demoner, samtidig som de prøver å beholde et lysende håp.
Det ville ha gledet meg stort å se Kerttu få ordinær distribusjon på norske kinoer. Kanskje er det mulig, siden Ilmar Raags tidligere film Une estonienne à Paris har hatt det, selv om det jo ellers er sjelden vi får oppleve baltiske filmer hos oss. Om ingen distributør fanger denne perlen bør i det minste Cinematekene slå til!
Øvrige priser fra årets TIFF finner du her.
Les også gjerne saken vår om seminarer under årets TIFF: «Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand.»
Filmfestivalen i Tromsø har lenge vært den norske filmfestivalen som har sterkest nordisk fokus, i utvidet forstand siden russiske og baltiske filmer gjerne også er inkludert. Flere av festivalens beste filmer kom i år fra dette området, og vi har valgt ut noen perler – hvorav de fleste fortsatt venter på norsk distributør.
Den filmen jeg aller mest helhjertet vil anbefale er den svenske doku/fiksjons-hybriden Återträffen (foto), som siden TIFF-uka allerede har rukket å bli kåret til årets beste film i Sverige. Regissør Anna Odell vant hele to Guldbagger, både for beste film og manus. Det er tredje år på rad at en kvinnelig regidebutant får denne æren, som i 2011 gikk til Lisa Aschan for Apflickorna i 2011 (vårt noe spesielle intervju kan du lese her) og i 2012 til Gabriela Pichler for Äta sova dö (vårt intervju her). (Pichler vant faktisk prisen for både beste film, regi og manus, i tillegg til at filmen vant to skuespillerpriser.)
Min største skuffelse under årets TIFF var nok at Återträffen-regissør Anna Odell ikke selv kom til Tromsø, noe som kanskje kan forklares med at filmen ennå ikke hadde funnet norsk distributør – men dette vil jo forhåpentlig endre seg raskt etter helgens prisdryss.
I Sverige har Anna Odell vært rikskjendis siden 2009, da hun gjorde et stunt ved å spille psykotisk og få seg selv tvangsinnlagt på psykiatrisk, noe som ble videodokumentert og vist fram som del av en eksamensutstilling ved Konstfack. Stuntet var en reenactment av Odells ekte psykotiske antall med påfølgende innleggelse fra 1995. Filmen fikk sterk kritikk i Sverige for å være uetisk og utsette helsearbeidere for unødvendig belastning.
Återträffen er nok en langt snillere form for provokasjon, selv om det finnes noen fellestrekk i at den leker med fortid og nåtid og har en overskridende holdning til hva som er sant, tenkt og mulig. Tross det filmteknisk proffe utseendet er filmen noe så uvanlig som en kombinert debutspillefilm OG et eksamensarbeid fra masterstudiet ved Konsthögskolan i Stockholm. At den uventet har gjort suksess hos både publikum og kritikere kan handle om hvor allment relevant den kjennes, ikke minst som kommentar til den populær komedie/drama-sjangeren hvor en tidligere underdog drar tilbake til småbyen på gjenforeningsfest, i håp om å endelig få revansje over plageåndene fra barndommen.
Strukturelt er Återträffen delt i to deler hvor den ene er ren fiksjon, og den andre kan ha dokumentariske elementer. Hvor mye som er «sant» får vi aldri vite, ei heller hvor mange av personene som eventuelt spiller seg selv (skjønt rulleteksten antyder at det gjelder noen).
Det begynner med at «Anna Odell» drar tilbake til barneskolen sin på 20-årsjubileumsfest – en tilstelning som utarter til noe som likner på den danske dogmefilmen Festen (fra 1998, regi: Thomas Vinterberg). Senere får vi vite at hun i virkeligheten ikke ble invitert til sin egen klasses gjenforeningsfest, og nå ønsker å utforske hva de andre kan ha vært redd for at skulle skje. Senere inviterer hun de tidligere klassekameratene til å se fiksjonsversjonen sin, noe langt fra alle virker lystne på. Eller er disse nye konfliktene nok en fiksjon, iblandet virkelige møter med dem som våget å komme?
Blant årets mer utvetydige dokumentarer fant jeg to favoritter, én svensk og én norsk, som begge forteller historier et stykke unna vår hjemlige sfære. Den første vant Don Quixote-prisen (FICC), heter Jag stannar tiden og er den erfarne svenske dokumentaristen Gunilla Breskys hyllest til den russiske filmfotografen Vladislav Mikosja (1909–2004).
Mikosja tok unike bilder under kampene mellom tyske og sovjetiske styrker under 2. verdenskrig, men viser seg også å kunne by på mykere fortellinger. Gunilla Bresky oppdaget fotomaterialet mens hun drev research i sovjetiske krigsarkiver, og da hun i tillegg kom over dagbøkene hans oppsto idéen om en bredere anlagt film.
Krigsbeskrivelsene i Jag stannar tiden har et helt eget nærvær, med detaljer bare øyenvitner kan kjenne til. Når Mikosja beskriver følelsen av å løpe mot fiendens linjer mens du føler deg uovervinnelig, naturligvis mot alle odds, er det som å være til stede, og like etter kommer bildene hvor vi ser det som blir fortalt: Små svartkledde menn som løper foran kameralinsa, én og én lik sårbare sjakkbrikkebønder mot lyse kornåkere.
Et stykke ut i filmen blir hendelsene lysere, men samtidig mer overraskende, når filmteamet sendes med båt til England og videre til USA – fordi det er den tryggeste sjøveien tilbake til Sovjetunionen. Mikosja beskriver stemninga i det utbombete London, hvor publikum trassig blir sittende i kinosalen under et flyangrep, og den sterke kontrasten de møter i fredens USA, hvor han får snakke med Ingrid Bergman, danse en hel kveld med filmstjernen Hedy Lamarr, og blir invitert på privat filmvisning hjemme hos Charlie Chaplin – som i sin tur blir grepet av de russiske filmskapernes opptak fra østfronten.
Gunilla Bresky har satt materialet sammen til en lett og samtidig alvorlig mosaikk som både rører og forundrer. Min eneste innvending er vi aldri får vite hva som skjedde med Mikosja etter krigen, da det neppe kan ha vært ufarlig for en sovjetborger å ha spart på et telegram fra Chaplin og en ring fra Hedy Lamarr. På den annen side overlevde han jo jernteppets fall med god margin, så kanskje finnes det stoff til flere filmer?
Den andre dokumentaren jeg vil nevne er Ligth fly, fly high, et sjarmerende kvinneportrett av en ung indisk kvinne som drømmer om å bokse på internasjonalt nivå – eller er det bare en helt vanlig jobb for å kunne forsørge seg selv hun drømmer om?
Filmen er lagd av de to norske filmskaperne Susann Østigaard (f.1976) og Beathe Hofseth (f.1977), som har funnet en glimrende hovedperson i tamilske Thulasi. Hun er dalit, dvs «kasteløs», og har dermed lite å tape på å trosse systemet og nekte å gifte seg med den familien utser til henne. Som tenåring rømte hun hjemmefra og ble tatt inn av en fosterfamilie, som nå gjør alt de kan for å hjelpe henne – også til et mulig nytt ekteskapsforslag.
Thulasi vil fortsatt heller ha jobb enn mann, men oppdager at det uansett står menn i veien: Den lokale boksetreneren som vil ha bestikkelser, helst både i form av penger og seksuelle tjenester, for å anbefale henne til et statlig program som kan gi henne jobb, den nasjonale treneren som skal velge henne ut, og så videre.
Thulasi nekter å gå med på kompromisser, og når hun nærmer seg 25 år, som er den øvre grensa for å komme inn på programmet, og treneren kaller henne inn på kontoret med de svarte gardinene, sløv og stinkende av alkohol, og gir henne et skammelig tilbud, anklager hun ham for seksuell trakassering. Hvem av dem som vinner saken skal jeg ikke avsløre, men noen ulykkelig slutt får denne filmen ikke, siden nye utveier åpenbarer seg på uventede steder når de trengs mest.
Light fly, fly high får ordinær premiere på norske kinoer 21. februar. Den er en sjarmbombe av en film, nydelig fotografert og med en energisk og imponerende hovedperson. Fredsfilmjuryen ga den hederlig omtale i Tromsø.
Publikumsprisen under årets TIFF gikk til den islandske filmen Om hester og menn (2013), som er regissert av Benedikt Erlingsson, tidligere involvert på manussiden i blant annet i Lars von Triers Direktøren for det hele (2006). Han debuterer som regissør med Om hester og menn, som er en løst sammensatt mosaikk av islandske fabler, legender og skrøner om forholdet mellom hester og folk – ikke bare menn, slik tittelen felaktig antyder. Filmen har ordinær premiere på norske kinoer 28. februar, og blir markedsført med en plakat hvor en mann klamrer seg fast på ryggen av ei hoppe som samtidig blir bedekket av en hingst, noe som sier mye om hvor humoren ligger i denne litt sære, pussige filmen.
Ifølge regissøren ligger det mye islands kultur i disse burleske, tragiske, komiske og dramatiske historiene om vold og kåtskap, tøffe damer og macho menn, og ikke minst de flotte hestene som springer gjennom det karrige islandske landskapet.
Den norske regissøren som for tida har mest å forsvare kan være Dag Johan Haugerud, etter fjorårets Amanda-bonanza og Filmkritikerpris for spillefilmen Som du ser meg (2012). Det kan dermed ha vært en smart trekk å gjøre noe helt annet i år, som å regissere en film hvor han ikke selv har skrevet manus, attpåtil et manus som er basert på et transkribert intervju, med andre ord nok en hybridfilm.
Monologen i Det er meg du vil ha (2014) er en slags reenactment av en kvinnes fortelling om et virkelig forhold til en langt yngre mann, eller rettere sagt en gutt, selv om han ifølge henne så voksen ut, 190 cm høy og tidlig utviklet, men likevel, han var under den seksuelle lavalderen, og hun var «overgriperen» som valgte å se bort fra det. Historien kaller på på moralisme og sympati, skjer ihvertfall i salen under visningen i Tromsø, hvor den første som reiser seg under spørsmålsrunden er en helsearbeider som vil formane oss om hovedfigurens ansvarsvegring, et synspunkt hun like etter får motbør på av en annen publikummer som mener at det å analyserer seg selv og nekte å gå i ferdigtråkkede baner i seg selv er et ansvarlighetstegn.
Manus til filmen er skrevet av Sonja Evang, og likevel framstår Det er meg du vil ha som klassisk Dag Johan Haugerud: lavmælt, skjør og nyansert, aldri tung eller traurig, på tross av det faretruende temaet. Æren for dette må også tilskrives Andrea Bræin Hovig, som bærer den nesten timelange monologen uten noensinne å virke teatralsk eller monoton, bare følsom, sårbar og ærlig.
Som representant for det finsk-språklige Norden under årets TIFF kunne jeg ha valgt den romantiske komedien August Fools (2013), men det skal jeg ikke gjøre. Istedet vil jeg velge meg et språk som ikke er finsk, men som skal likner finsk omtrent like mye som norsk likner svensk – det vil si estisk.
Som del av Kritikeruka oppdaget jeg den nydeligste, morsomste og mest nervepirrende kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge, Kertu (2013), regissert av Ilmar Raag. På engelsk har filmen den misvisende tittelen Love is blind, misvisende fordi det tvert imot handler om en kjærlighet som er ekstra klartseende. Dette minner mer om det kanskje vakreste kjærlighetsdiktet til Halldis Moren Vesaas, «Lyset», hvor kjærligheten blir til ei lykt i hånda som hjelper deg å se og forstå den andres mørkeste kroker.
Om noen virkelig har behov for å bli opplyst av en slik kjærlighetslykt må det være Kertu, en 30 år gammel kvinne som er så stille og forsagt at hele bygda anser henne for å være litt tilbakestående. Familien holder henne nærmest innelåst, bortsett fra de timene hun tråkker langs veiene i jobben sin som landpostbud. Men snart skal det vise seg at Kertu legger merke til mer enn noen har trodd, særlig når det gjelder den forfylla rundbrenneren Villu, som hun omsider tar mot til seg og sender et selvskrevet dikt. Dette blir starten på et drama hvor halve bygda styrtes ut i angst, raseri, vold og mørke avsløringer – for det kan vel ikke være mulig at Kertu har blitt med Villu hjem fra strandfesten frivillig, han må vel ha voldtatt henne, og bør straffes for det? Midt i det hele sliter de to med egne demoner, samtidig som de prøver å beholde et lysende håp.
Det ville ha gledet meg stort å se Kerttu få ordinær distribusjon på norske kinoer. Kanskje er det mulig, siden Ilmar Raags tidligere film Une estonienne à Paris har hatt det, selv om det jo ellers er sjelden vi får oppleve baltiske filmer hos oss. Om ingen distributør fanger denne perlen bør i det minste Cinematekene slå til!
Øvrige priser fra årets TIFF finner du her.
Les også gjerne saken vår om seminarer under årets TIFF: «Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand.»
Legg igjen en kommentar