Det går ikke lang tid ut i telefonintervjuet med Lisa Aschan før jeg føler meg hensatt til den Funny Games-aktige debutfilmen hennes, Apejentene. Tenåringsdramaet blir omtalt som en moderne western, og er fullt av mørke drakamper og psykologiske utspill som minner om dem hun møter journalisten med.

Apejentene henter handling fra sportsmiljøet voltige, en blanding av turn og dans på hesteryggen. Voltige er relativt ukjent i Norge, men vanligere i Sverige, Tyskland og Frankrike. Jeg er nysgjerrig på hvorfor dette marginale miljøet ble valgt, og spør Lisa Aschan om hun kjente til voltige-miljøet på forhånd?

– Ja, det gjorde jeg. [Pause.]

– Hadde du personlig erfaring med det?

– Nei. Men jeg visste at jeg ville ha med hester i filmen, og funderte på hvilket sted som kunne skape mest dynamikk.

– Hvorfor hester?

– Vi ville gjøre en western, og da var det jo essensielt med hester.

– Hvorfor western?

– Vi kaller filmen en moderne western.

– Men hvorfor hester, og hvorfor western?

– Jeg liker å jobbe med sjanger som ramme for mine fortellinger. Siden hver scene i Apejentene er en slags duell var det selvsagt at måtte det bli en western. Når vi først hadde valgt sjanger påvirket det hele filmen: Kostymer, musikk, bildeutsnitt og lyd. Det ble regelverket vårt. Tumbleweed.

Ved lyden av det siste ordet skvetter jeg. Sammen med en venn har jeg diskutert dette fenomenet etter at vi så Apejentene. Tumbleweed er de små graskulene som fyker over landeveien i amerikanske westerns, så ofte at de har fått ikonisk status. På Wikipedia har jeg lest at de sprer frøene hos en plante som kommer fra steppene i Russland, og lurte seg over til Amerika med frølaster på 1800-tallet. I westernfilmer kan tumbleweed ifølge Wikipedia symbolisere destruktiv og tomhet i et øde landskap. Å se disse grasflokene rulle over landeveien ved en vestsvensk rideskole kjennes både eksotisk og paradoksalt.

Tumbleweed

Lisa Aschan vil ikke forklare sin egen bruk av planten.

– Tumbleweed finnes jo ikke i Sverige? forsøker jeg.

– Jo! påstår hun.

– Naturlig på den svenske landsbygda?

– Ja!

– På Wikipedia sto det steppene i Russland og prærien i Amerika.

– Hahaha. Og den svenske vestkysten.

– Den vokser naturlig i Sverige?

– Der vi filmet fantes den tydeligvis.

– Er det samme plante?

– Det vet jeg ikke. Jeg er ingen ekspert.

– Visste du det på forhånd?

– Jada.

– Hadde du sett det selv?

– Hahaha. Nei.

– Nei?

– Men nå fikk jeg se det. Haha.

– Du visste at det fantes?

– Jeg visste… at jeg ville ha det med i filmen.

– Det er jo noe annet.

– Ja. Haha. [Pause] Neste spørsmål?

– Dere laget tumbleweed som en effekt til filmen?

– Nei. Den kom rullende i vinden.

– Jeg er litt usikker på om du narrer meg nå.

– Hahaha. Du får undersøke videre. Haha.

De umulige spørsmålene

Det virker som hun heller vil drive med pressen enn å avsløre for mye. Jeg spør om karakterer og handlingsforløp, men heller ikke dette finner nåde hos regissøren. Hun nekter å beskrive hovedpersonene Emma og Cassandra.

– Åh nei. Det overlater jeg til deg.

– Hvorfor det?

– Jeg synes det er viktig å la hver enkelt gjøre seg sitt eget bilde.

– Dette er et intervju. Da er vel din mening mer interessant enn min?

­– Det er likevel din tekst om min film.

– Hm. Dette var ikke lett.

– Jeg frasier meg å beskrive min egen film. Jeg vil heller fortelle hva jeg har gjort og hvordan jeg har tenkt. Skjønner du forskjellen?

– Ikke helt. Hva liker du best å snakke om i intervjuer?

– Det kommer an på hva folk spør om.

– Hva slags spørsmål liker du å få?

– Det vet jeg ikke.

Resten av samtalen forløper på liknende måte. Det er som jeg aldri kan formulere tankene mine på en måte hun godtar. Hun synes spørsmålene er for konkrete eller platte, eller rettet mot «beskrivelser», en betegnelse jeg aldri får helt tak i innholdet av. Det kjennes som å krafse på utsida av ei glasskule, hvor jeg aldri blir sluppet inn til den virkelige samtalen.

En feministisk film?

La meg ta imot utfordringen hennes om å beskrive karakterene. Emma (Mathilda Paradeiser) er nykommer på rideskolen hvor den vakre og selvsikre Cassandra (Linda Molin) er dronning. En umiddelbar tiltrekning og rivalisering oppstår mellom dem, de knytter bånd og tester grenser, og fanges i et maktspill bare en av dem kan vinne. For meg viser Apejentene en type halvsadistiske bestevenninneforhold mange jenter har opplevd. Er en kvinnelig pubertet tenkbar uten slik intimitet?

– Jeg tror ikke den typen relasjon er isolert verken til kvinner eller tenårene. Det kan ta seg andre uttrykk, avhengig av alder og kjønn, men grunnprinsippene tror jeg er de samme. Mekanismene omkring maktspill er menneskelige.

Enkelte scener i filmen viser med hjerteskjærende realisme hvordan jenter fortsatt må forholde seg til rollen som objekt. Ei seks år gammel jente blir bedt om å bruke bikinioverdel i svømmehallen, og opplever kanskje kroppslig skam for første gang i sitt liv. Når Emma ikke blir tatt ut til voltige-laget tross en glitrende oppvisning, begrunner treneren det med at hun må «jobbe med utstrålingen sin». I underteksten ligger det at for kvinner er fysisk styrke og kontroll aldri nok, vi må i tillegg behage andres blikk. Er Apejentene en feministisk film?

– Ikke for meg, sier Lisa Aschan. Jeg skjønner at du kan tenke det, men jeg har ikke hatt noen politisk ambisjon. Politikk er å levere fakta som sannheter man tror på, mens film og kunst for meg er et forskningsarbeid. For ikke å miste spenningen må jeg innta en posisjon hvor jeg ikke har svar, bare en dyp fascinasjon for det jeg undersøker.

Sjangerfilm

I Sverige har Apejentene blitt sammenliknet med Fucking Åmål. Selv tenkte jeg mer på Vannliljer (2007) av Celine Schiamma, en fransk film om unge synkronsvømmere. Det går også an å assossiere til «den vestsvenske filmbølgen» med regissører som Jesper Gansland (Farväl Falkenberg, Apan), Hellström/Wenzel (Man tänker sitt), Ruben Östlund (De ofrivilliga), og for den saks skyld vår egen Mariken Halle (Kanske imorgen). Ikke overraskende benekter Lisa Aschan ethvert slektskap til disse. Hun påpeker at selv om Apejentene er innspilt rundt Gøteborg er hun selv filmutdannet fra København.

– Jeg kjenner meg som min egen. Ikke som del av noen bølge. Når jeg lager film ser jeg helst ikke andres filmer, for å unngå å kopiere. Jeg henter heller inspirasjon fra litteratur, kunst og musikk.

Som inspirasjonsfilmer til Apejentene vil hun kun nevne eldre westerns, eksempelvis Once upon a time in the west og Den gode, den onde og den grusomme. Den mer tradisjonelle typen hestejentefilm har hun ikke noe forhold til. Å lage jentewestern var ikke ment som kommentar til disse.

– Jeg bryr meg ikke om å kommentere andre, bare om å gjøre min egen film.

Hun vil heller ikke at Apejentene skal ses som en kommentar til westernsjangeren, tross tumbleweed og andre åpenbare referanser.

– Det handler ikke om å kommentere, men å forholde seg til et sjangerspråk. For meg er absolutt frihet noe av det mest paralyserende, derfor begynner jeg hvert prosjekt med å lage regler, og det å jobbe med sjanger er en måte å strukturere arbeidet på. Da handler det ikke om smak, bra eller dårlig, pent eller stygt, men om filmens form og uttrykk, hva du vil fortelle.

Har ikke hver sjanger sine egne konvensjoner for bra og dårlig?

– Det vet jeg ikke. Jeg bruker bare sjangerens konkrete rammer. Noen konvensjoner bryter jeg også. Clint Eastwood er ikke med blant jentene, for eksempel. Selv om det hadde vært gøy.

Dueller om makt og sex

Tross uviljen mot beskrivelser liker Lisa Aschan slagordet som markedsfører filmen: «Apejentene er en moderne western om makt, sex og dyr». Å bruke sex for å utøve makt er ikke spesifikt for kvinner, mener hun.

– Jeg tror ikke det har noe med kjønn å gjøre. Selv om metodene kan være ulike er grunnprinsippene like. Vi ville undersøke hvordan makt er sex, og sex er makt, fordi vi mener det er del av alle møter mellom mennesker. Filmen handler om hvordan vi utnytter ulike typer maktspill til å kontrollere og kontrolleres. Når jeg skriver scener handler det hele tiden om maksimal motstand mellom karakterene. Jeg ville at hver eneste scene skulle være som en duell.

Om en duell skal bli spennende må motstanderne være omtrent like sterke, ifølge Aschan. Dessuten må du våge å utsette dem for press.

– Når jeg skriver manus må jeg være sadistisk mot karakterene. Jeg forsøker hele tiden å komme på det verste som kan hende i hvert enkelt øyeblikk. Hva er det mest ondskapsfulle hun kan si til ham her? Det blir som et dataspill: Hvis én sier noe som gjør at du går fra høystatus til lavstatus gjelder det så fort som mulig å finne på noe for å komme seg opp igjen. Det er en stadig pågående prosess å være så slem som mulig mot karakterene du elsker. Det er hardt, men en jobb som må gjøres for å lage en bra film. 

Trailer til Apejentene: