Nordisk Råds filmpris 2013: «Spise sove dø»

Nordisk Råds filmpris 2013: «Spise sove dø»

– Med humor kan du få folk til å holde ut mye, sier Gabriela Pichler om sin debutfilm Spise sove dø, som nå er nominert til Nordisk Råds Filmpris 2013.

Gabriela Pichler begynte å skrive manus til Spise sove dø i 2009, og gjorde de fleste opptakene i 2011. I 2012 vant filmen publikumsprisen i Venezia, og fikk strålende kritikker i svenske aviser. Et par dager etter at Rushprint snakker med henne under filmfestivalen i Tromsø, gjør filmen nærmest rent bord på Guldbagge-gallaen, som er svenskenes svar på Amandashowet. Den tar pris for beste film, beste regi og beste manus, og Nermina Luka får prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Det var ikke regissørens første Guldbagge, Pichler vant også én i 2010 for kortfilmen Skrapsår, som var eksamensfilmen hennes fra Filmhögskolan i Göteborg.

For Gabriela Pichler er Spise sove dø blitt en svært personlig film. Hun står selv for både manus, regi og klipp. Fotograf Johan Lundborg er samboeren hennes, moren Ružica Pichler spiller en større birolle, og far/datter-forholdet som skildres i filmen er inspirert av regissørens eget forhold til sin far. Selv om historien er fiksjon, springer mange scener ut av egen erfaring. Som hovedpersonen Raša (Nermina Lukac) har Pichler en forelder fra ex-Jugoslavia, er oppvokst på et lite sted i Skåne, og har jobbet på fabrikk i flere år – riktignok ved siden av studiene. Mye av energien i prosjektet springer ut av sinne og revansjlyst, ifølge regissøren.

– Jeg ville lage en film fra mitt eget perspektiv: ei jente som sto ved samlebåndet og pakket mat andre skulle spise. Det finnes et bilde av Sverige som ikke stemmer med virkeligheten, og som kommer av at en viss type mennesker har hatt forrang når det gjelder å beskrive samfunnet. Mange fornekter at det finnes klasser, men da de økte lønningene på fabrikken hvor moren min vasket, økte de hennes minst. Jeg ville vise hva det gjør med deg å alltid havne i underlegenhet. Mange tror at klasse handler om økonomi, men det er like mye selvtillit, sier Pichler.

Foto: Carsten Aniksdal

Salat og havreflarn

Spise sove dø handler om 20-årige Raša (Nermina Lukac) som pakker salat på en grønnsaksfabrikk. Hun er raskeste jente på samlebåndet og kan veie opp 175 gram ruccolasalat med bare hånda, men når det blir nedskjæringer er hun blant dem som mister jobben. Det blir ikke bare et problem for henne selv, men for den ryggsvake faren hun forsørger. Noen av filmens fineste scener er fra fabrikken, hvor det ikke legges vekt på monotonien, men på mestring og sosiale spill. Dette er kanskje det tydeligste tegnet på at filmen er lagd av noen med innsidekunnskap, ikke av en velmenende middelklasseregissør.

– Det er noe vakkert ved å se noen arbeide, med konsentrasjonen og flinkheten i fingrene. Samtidig kan du sjelden skryte av denne typen ferdigheter, det merket jeg selv på jobben min. «Jeg kan plukke havreflarn på x antall sekunder?» Det er jo helt uinteressant for andre, medgir Pichler.

I filmen viser hun også mindre flatterende sider ved samlebåndets dynamikk.

– Grønnsaksfabrikken i filmen likner på kakefabrikken hvor jeg jobbet. Nesten alle som pakket var kvinner, og når det kom en ny skjedde det noe påfallende. Plutselig var det nærmest legitimt å være ubehagelig. Du trengte ikke å se folk i øynene, det holdt å peke og si: «Du, gå bort dit!» Kanskje handler det om at du i den typen jobb har veldig lite makt. Når det kommer en ny kollega kan du endelig få utløp for maktbehovet.

Målbevisst tomboy

Som ufaglært uten sertifikat blir det vanskelig for Raša å finne en ny jobb. Vi følger henne gjennom et fornedrende jobbsøkerkurs, fantasifulle initiativer på kanten av loven, og i samtaler med bestevennen Nicki (Jonathan Lampinen), en dyrevenn som blir nødt til å ta seg jobb på slakteri. Tross hindringene gir Raša aldri opp. Hun vil ikke nøye seg med å spise, sove, dø – hun vil jobbe.

– Raša har mange egenskaper jeg beundrer. De fleste av oss blir «flinke piker», det er som om vi har blitt filt med sandpapir. Vi vil så gjerne tilpasse oss og er livredde for å virke sære. Kvinnekarakterer på film er ofte kjedelige, og i tillegg blir de gjerne spilt av de samme skuespillerne, med et perfekt utseende ingen av oss kan måle seg med. Raša er overhodet ikke forfengelig på den måten. Hun vil være dyktig i jobben sin, men det er jo mer noe som forener menn og kvinner. Jeg ville at hun skulle ha kommet gjennom livet uten å bli glattpolert.

For å øke autentisiteten bruker Pichler amatører i rollene, gjerne med tilsvarende bakgrunn som rollefiguren. Særlig i tilfellet Raša var kravene spesifikke: De lette etter ei jente i tjueårsalderen med Skånedialekt og ex-jugoslavisk bakgrunn. Etter ti måneder kom tipset om 22 år gamle Nermina Lukac, som til vanlig arbeider som fritidsleder på et lite sted nær Helsingborg.

– Vi måtte finne ei jente som våget å spille en slik rolle, som torde å oppføre seg på en måte noen vil kalle uattraktiv. Hun måtte gå og kle seg på en bestemt måte. Nermina som spiller henne er på mange måter helt annerledes enn rollen sin. Vi var blitt fortalt at hun hadde vært en tomboy som barn, men hun kom til casting med elegante klær og et nydelig skjerf. Da vi ba henne skifte til ei fillete skjorte skjønte hun heldigvis straks hva vi var ute etter.

Foto: Carsten Aniksdal
Foto: Carsten Aniksdal

Utslitte kropper

Noen rørende scener i filmen viser samspillet mellom Raša og faren (Milan Dragisic). Han er en omsorgsfull mann som blir mistrodd og nektet sykepenger, enda Raša blir med ham til legetimen for å tolke. Noe liknende har Gabriela Pichler opplevd med sin mor, mens den ertende tonen kommer fra faren.

– Pappa hadde en humor som preget familien. Han var opprinnelig fra Østerrike, mens moren min er fra Bosnia. Vi har ingen slekt i Sverige, og jeg har ingen søsken, så det var bare oss tre. Det gjorde oss sammensveiset.

Begge foreldrene hadde manuelle jobber.

– Mamma var renholder, pappa var bygningsarbeider og lastebilsjåfør. Begge slet ut kroppen og måtte førtidspensjoneres. Pappa fikk tidlig problemer med ryggen, og da ble det til at han tok over hjemmet. Han vasket klær og hus, flettet håret mitt før jeg gikk til skolen, og når jeg kom hjem hadde han lagd mat.

Mange av de beste replikkene i filmen er tildelt Ružica Pichler, Gabrielas mor. Hun spiller en kvinne som blir arbeidsledig samtidig med Raša, og havner på samme trøstesløse jobbsøkerkurs. For Gabriela er det bittersøtt å reise rundt på festivaler med sin mor, når hun så gjerne også ville delt suksessen med sin far.

– Pappa døde av kreft i 2005, rett etter at jeg kom inn på Filmhögskolan i Göteborg. Jeg er glad for at han i det minste rakk å se hvilken retning jeg tok.

Klassereise

Mens Raša mangler ambisjoner om å klatre i samfunnet – hun liker jobben sin og vil helst beholde den – valgte Gabriela Pichler utdanning og ønsker å fortelle historier til hele verden. Hvor kom hennes ambisjoner og selvtillit fra?

– Det kan plage meg å tenke på at mye handler om slump. Foreldrene mine stilte aldri den typen krav. Jeg vokste opp på et lite sted, og mange i vennegjengen min var den første i familien sin som studerte. For min del handlet det om at vi var 4-5 dyktige jenter som satte krav til oss selv. Da de andre begynte på høyskole ville jeg ikke være dårligere.

Med utdanningen fulgte en klassereise.

– I oppveksten stusset jeg over foreldrene mine. Det kunne være at mamma ikke torde å håndhilse på nye mennesker, eller at de satte seg langt bak på foreldremøter. Det handler om å ikke våge å ta for seg. Du sikter alltid lavt. Først under studiene begynte jeg å tenke: Kan det handle om klasse?

En fordel med annen bakgrunn er at den gir tilgang på andre historier.

– Noen ganger tenker jeg at svenske filmer likner for mye på hverandre. Handler det om at de lages av folk med liknende bakgrunn? Det gjelder regissører, produsenter, skuespillere og andre. Det må jo forandre seg, vi må finne mer mangfold. Vi trenger historier om klasse, kjønn, etnisitet, by versus land, og så videre.

Fra sinne til svart humor

Spise sove dø har fått enkelte til å tenke på britisk kitchen sink eller de belgiske Dardenne-brødrene. Selv er Pichler nølende til sammenlikningen.

– Av Ken Loach har jeg bare sett én film, Ladybird, og den syntes jeg inneholdt for mye gråt og skrik. Av Dardenne-brødrene liker jeg jo Rosetta, men det er samtidig veldig mørkt, jeg savner humor.

I Venezia i fjor vant Spise sove dø publikumsprisen, og der nevnte kritikerne som mulig inspirasjon den italienske neorealismen.

– Det kan stemme, for i neorealismen ser du folk som jobber. Før studiene hadde jeg ingen filmhistorisk kunnskap, favorittene mine var Tilbake til fremtiden og den typen filmer, for det var slikt jeg hadde sett. Da jeg oppdaget den franske bølgen var det helt revolusjonerende for meg. I en Visconti-film sto noen og dro fiskegarn, og da tenkte jeg: Wow! Hvorfor ser vi ikke dette oftere?

Viktigst for henne er likevel filmer som inneholder en viss type humor.

– De tidlige filmene til Milos Forman liker jeg godt, de han lagde på 1960-tallet før han dro til USA. De forener humor og varme på en måte som gjør at du ikke ler av personene, men med dem. I Svartepetter er det en scene hvor noen er helt fortvilet, men det de gjør er å spise ei brødskive. Der ligger det en humor, for hva annet kan du gjøre? Først har du grått, men deretter? Du er nødt til spøke med deg selv. Det er slik jeg lever mitt liv. Slik gjør vi det i vår familie.

Selv kaller hun Spise sove dø en svart komedie.

– Da jeg først begynte med prosjektet hadde jeg nok tenkt å gjøre filmen sintere. Men du rekker å jobbe med stoffet i noen år, og så merker du kanskje at det vil lønne seg å velge en annen metode, for å nå flere. Jeg vil så gjerne påvirke samfunnet jeg lever i, men det nytter sjelden å bare fortelle folk hva de skal mene. Med humor kan du få publikum til å holde ut å se visse ting. Jeg liker den inngangen til nesten alt jeg gjør. Får du lov til å følge et menneske tror jeg du forstår henne bedre. Det er målet mitt, sier Gabriela Pichler.

Les også Marikens Halle artikkel om sin og Gabriela Pichlers mentor, Kalle Boman.

De andre nominerte til Nordisk Råds Filmpris 2013 er:

  • Som du ser meg (Norge)
  • Jakten (Danmark)
  • Open Up To Me (Finland)
  • Dypet (Island)

Rushprint kommer med intervjuer av alle de nominerte filmenes regissører frem mot kåringen.

I Oslo kan publikum se alle de nominerte filmene når Nordisk filmhelg arrangeres lørdag 26. og søndag 27. oktober på Filmens Hus.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Nordisk Råds filmpris 2013: «Spise sove dø»

Nordisk Råds filmpris 2013: «Spise sove dø»

– Med humor kan du få folk til å holde ut mye, sier Gabriela Pichler om sin debutfilm Spise sove dø, som nå er nominert til Nordisk Råds Filmpris 2013.

Gabriela Pichler begynte å skrive manus til Spise sove dø i 2009, og gjorde de fleste opptakene i 2011. I 2012 vant filmen publikumsprisen i Venezia, og fikk strålende kritikker i svenske aviser. Et par dager etter at Rushprint snakker med henne under filmfestivalen i Tromsø, gjør filmen nærmest rent bord på Guldbagge-gallaen, som er svenskenes svar på Amandashowet. Den tar pris for beste film, beste regi og beste manus, og Nermina Luka får prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Det var ikke regissørens første Guldbagge, Pichler vant også én i 2010 for kortfilmen Skrapsår, som var eksamensfilmen hennes fra Filmhögskolan i Göteborg.

For Gabriela Pichler er Spise sove dø blitt en svært personlig film. Hun står selv for både manus, regi og klipp. Fotograf Johan Lundborg er samboeren hennes, moren Ružica Pichler spiller en større birolle, og far/datter-forholdet som skildres i filmen er inspirert av regissørens eget forhold til sin far. Selv om historien er fiksjon, springer mange scener ut av egen erfaring. Som hovedpersonen Raša (Nermina Lukac) har Pichler en forelder fra ex-Jugoslavia, er oppvokst på et lite sted i Skåne, og har jobbet på fabrikk i flere år – riktignok ved siden av studiene. Mye av energien i prosjektet springer ut av sinne og revansjlyst, ifølge regissøren.

– Jeg ville lage en film fra mitt eget perspektiv: ei jente som sto ved samlebåndet og pakket mat andre skulle spise. Det finnes et bilde av Sverige som ikke stemmer med virkeligheten, og som kommer av at en viss type mennesker har hatt forrang når det gjelder å beskrive samfunnet. Mange fornekter at det finnes klasser, men da de økte lønningene på fabrikken hvor moren min vasket, økte de hennes minst. Jeg ville vise hva det gjør med deg å alltid havne i underlegenhet. Mange tror at klasse handler om økonomi, men det er like mye selvtillit, sier Pichler.

Foto: Carsten Aniksdal

Salat og havreflarn

Spise sove dø handler om 20-årige Raša (Nermina Lukac) som pakker salat på en grønnsaksfabrikk. Hun er raskeste jente på samlebåndet og kan veie opp 175 gram ruccolasalat med bare hånda, men når det blir nedskjæringer er hun blant dem som mister jobben. Det blir ikke bare et problem for henne selv, men for den ryggsvake faren hun forsørger. Noen av filmens fineste scener er fra fabrikken, hvor det ikke legges vekt på monotonien, men på mestring og sosiale spill. Dette er kanskje det tydeligste tegnet på at filmen er lagd av noen med innsidekunnskap, ikke av en velmenende middelklasseregissør.

– Det er noe vakkert ved å se noen arbeide, med konsentrasjonen og flinkheten i fingrene. Samtidig kan du sjelden skryte av denne typen ferdigheter, det merket jeg selv på jobben min. «Jeg kan plukke havreflarn på x antall sekunder?» Det er jo helt uinteressant for andre, medgir Pichler.

I filmen viser hun også mindre flatterende sider ved samlebåndets dynamikk.

– Grønnsaksfabrikken i filmen likner på kakefabrikken hvor jeg jobbet. Nesten alle som pakket var kvinner, og når det kom en ny skjedde det noe påfallende. Plutselig var det nærmest legitimt å være ubehagelig. Du trengte ikke å se folk i øynene, det holdt å peke og si: «Du, gå bort dit!» Kanskje handler det om at du i den typen jobb har veldig lite makt. Når det kommer en ny kollega kan du endelig få utløp for maktbehovet.

Målbevisst tomboy

Som ufaglært uten sertifikat blir det vanskelig for Raša å finne en ny jobb. Vi følger henne gjennom et fornedrende jobbsøkerkurs, fantasifulle initiativer på kanten av loven, og i samtaler med bestevennen Nicki (Jonathan Lampinen), en dyrevenn som blir nødt til å ta seg jobb på slakteri. Tross hindringene gir Raša aldri opp. Hun vil ikke nøye seg med å spise, sove, dø – hun vil jobbe.

– Raša har mange egenskaper jeg beundrer. De fleste av oss blir «flinke piker», det er som om vi har blitt filt med sandpapir. Vi vil så gjerne tilpasse oss og er livredde for å virke sære. Kvinnekarakterer på film er ofte kjedelige, og i tillegg blir de gjerne spilt av de samme skuespillerne, med et perfekt utseende ingen av oss kan måle seg med. Raša er overhodet ikke forfengelig på den måten. Hun vil være dyktig i jobben sin, men det er jo mer noe som forener menn og kvinner. Jeg ville at hun skulle ha kommet gjennom livet uten å bli glattpolert.

For å øke autentisiteten bruker Pichler amatører i rollene, gjerne med tilsvarende bakgrunn som rollefiguren. Særlig i tilfellet Raša var kravene spesifikke: De lette etter ei jente i tjueårsalderen med Skånedialekt og ex-jugoslavisk bakgrunn. Etter ti måneder kom tipset om 22 år gamle Nermina Lukac, som til vanlig arbeider som fritidsleder på et lite sted nær Helsingborg.

– Vi måtte finne ei jente som våget å spille en slik rolle, som torde å oppføre seg på en måte noen vil kalle uattraktiv. Hun måtte gå og kle seg på en bestemt måte. Nermina som spiller henne er på mange måter helt annerledes enn rollen sin. Vi var blitt fortalt at hun hadde vært en tomboy som barn, men hun kom til casting med elegante klær og et nydelig skjerf. Da vi ba henne skifte til ei fillete skjorte skjønte hun heldigvis straks hva vi var ute etter.

Foto: Carsten Aniksdal
Foto: Carsten Aniksdal

Utslitte kropper

Noen rørende scener i filmen viser samspillet mellom Raša og faren (Milan Dragisic). Han er en omsorgsfull mann som blir mistrodd og nektet sykepenger, enda Raša blir med ham til legetimen for å tolke. Noe liknende har Gabriela Pichler opplevd med sin mor, mens den ertende tonen kommer fra faren.

– Pappa hadde en humor som preget familien. Han var opprinnelig fra Østerrike, mens moren min er fra Bosnia. Vi har ingen slekt i Sverige, og jeg har ingen søsken, så det var bare oss tre. Det gjorde oss sammensveiset.

Begge foreldrene hadde manuelle jobber.

– Mamma var renholder, pappa var bygningsarbeider og lastebilsjåfør. Begge slet ut kroppen og måtte førtidspensjoneres. Pappa fikk tidlig problemer med ryggen, og da ble det til at han tok over hjemmet. Han vasket klær og hus, flettet håret mitt før jeg gikk til skolen, og når jeg kom hjem hadde han lagd mat.

Mange av de beste replikkene i filmen er tildelt Ružica Pichler, Gabrielas mor. Hun spiller en kvinne som blir arbeidsledig samtidig med Raša, og havner på samme trøstesløse jobbsøkerkurs. For Gabriela er det bittersøtt å reise rundt på festivaler med sin mor, når hun så gjerne også ville delt suksessen med sin far.

– Pappa døde av kreft i 2005, rett etter at jeg kom inn på Filmhögskolan i Göteborg. Jeg er glad for at han i det minste rakk å se hvilken retning jeg tok.

Klassereise

Mens Raša mangler ambisjoner om å klatre i samfunnet – hun liker jobben sin og vil helst beholde den – valgte Gabriela Pichler utdanning og ønsker å fortelle historier til hele verden. Hvor kom hennes ambisjoner og selvtillit fra?

– Det kan plage meg å tenke på at mye handler om slump. Foreldrene mine stilte aldri den typen krav. Jeg vokste opp på et lite sted, og mange i vennegjengen min var den første i familien sin som studerte. For min del handlet det om at vi var 4-5 dyktige jenter som satte krav til oss selv. Da de andre begynte på høyskole ville jeg ikke være dårligere.

Med utdanningen fulgte en klassereise.

– I oppveksten stusset jeg over foreldrene mine. Det kunne være at mamma ikke torde å håndhilse på nye mennesker, eller at de satte seg langt bak på foreldremøter. Det handler om å ikke våge å ta for seg. Du sikter alltid lavt. Først under studiene begynte jeg å tenke: Kan det handle om klasse?

En fordel med annen bakgrunn er at den gir tilgang på andre historier.

– Noen ganger tenker jeg at svenske filmer likner for mye på hverandre. Handler det om at de lages av folk med liknende bakgrunn? Det gjelder regissører, produsenter, skuespillere og andre. Det må jo forandre seg, vi må finne mer mangfold. Vi trenger historier om klasse, kjønn, etnisitet, by versus land, og så videre.

Fra sinne til svart humor

Spise sove dø har fått enkelte til å tenke på britisk kitchen sink eller de belgiske Dardenne-brødrene. Selv er Pichler nølende til sammenlikningen.

– Av Ken Loach har jeg bare sett én film, Ladybird, og den syntes jeg inneholdt for mye gråt og skrik. Av Dardenne-brødrene liker jeg jo Rosetta, men det er samtidig veldig mørkt, jeg savner humor.

I Venezia i fjor vant Spise sove dø publikumsprisen, og der nevnte kritikerne som mulig inspirasjon den italienske neorealismen.

– Det kan stemme, for i neorealismen ser du folk som jobber. Før studiene hadde jeg ingen filmhistorisk kunnskap, favorittene mine var Tilbake til fremtiden og den typen filmer, for det var slikt jeg hadde sett. Da jeg oppdaget den franske bølgen var det helt revolusjonerende for meg. I en Visconti-film sto noen og dro fiskegarn, og da tenkte jeg: Wow! Hvorfor ser vi ikke dette oftere?

Viktigst for henne er likevel filmer som inneholder en viss type humor.

– De tidlige filmene til Milos Forman liker jeg godt, de han lagde på 1960-tallet før han dro til USA. De forener humor og varme på en måte som gjør at du ikke ler av personene, men med dem. I Svartepetter er det en scene hvor noen er helt fortvilet, men det de gjør er å spise ei brødskive. Der ligger det en humor, for hva annet kan du gjøre? Først har du grått, men deretter? Du er nødt til spøke med deg selv. Det er slik jeg lever mitt liv. Slik gjør vi det i vår familie.

Selv kaller hun Spise sove dø en svart komedie.

– Da jeg først begynte med prosjektet hadde jeg nok tenkt å gjøre filmen sintere. Men du rekker å jobbe med stoffet i noen år, og så merker du kanskje at det vil lønne seg å velge en annen metode, for å nå flere. Jeg vil så gjerne påvirke samfunnet jeg lever i, men det nytter sjelden å bare fortelle folk hva de skal mene. Med humor kan du få publikum til å holde ut å se visse ting. Jeg liker den inngangen til nesten alt jeg gjør. Får du lov til å følge et menneske tror jeg du forstår henne bedre. Det er målet mitt, sier Gabriela Pichler.

Les også Marikens Halle artikkel om sin og Gabriela Pichlers mentor, Kalle Boman.

De andre nominerte til Nordisk Råds Filmpris 2013 er:

  • Som du ser meg (Norge)
  • Jakten (Danmark)
  • Open Up To Me (Finland)
  • Dypet (Island)

Rushprint kommer med intervjuer av alle de nominerte filmenes regissører frem mot kåringen.

I Oslo kan publikum se alle de nominerte filmene når Nordisk filmhelg arrangeres lørdag 26. og søndag 27. oktober på Filmens Hus.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY