BIFF 2013 presenterte et imponerende dokumentarprogram og fokus på de tre K-ene; kvinner, klima og konflikt. Oda Bhar oppsummerer og viser klipp fra årets festival.

Den 14. utgaven av Bergen Internasjonale Filmfestival er nettopp gått av stabelen med et solid program preget av kvalitet og profilerte valg. Av de omtrent 150 filmene var det ca 100 dokumentarer, 26 førpremierer og et repertoar som spenner fra det kommersielle, som den amerikanske science fiction-filmen Gravity, til perler fra internasjonale festivaler som Cannes, Berlin, Amsterdam (IDFA) og Sundance.
I tråd med stemmerettsjubileet har kvinnelige filmskapere fått god plass , både når det gjelder filmer og gjestende regissører. Klimaspørsmål og menneskerettigheter har som vanlig hvert sitt underprogram, Klimafestivalen og Checkpoints – det første støttet av Bergen kommune og Miljødepartementet, det andre av Raftostiftelsen.
Prisene som deles ut er stort sett dokumentarpriser (med unntak for musikkvideo og en kortfilmfilmpris), noe som er et tydelig signal om hvor hjertet i festivalen ligger. Det som skiller BIFF fra andre norske festivaler er det omfattende dokumentarprogrammet, med alt fra samfunnsengasjert aktivistfilm til personlige beretninger med sterke karakterer og utfordrende filmspråk.
Årets prisvinnere bærer preg av sikre og trygge valg, som gjerne har vunnet prestisjetunge priser andre steder allerede. Jeg kan ikke fri meg for å lengte etter dristigere og mer usikre filmen, selv om dette utvilsomt er høyst fortjente priser.
Vinner av Checkpoint-prisen er den delvis norskproduserte The Act of Killing, regissert av amerikaneren Joshua Oppenheimer. Filmen har vakt berettiget oppsikt på verdens festivaler med sin sjangeroverskridende form og beretning om tidligere massemordere i Indonesia, som aldri har blitt straffet og derfor ikke skjønner at de har gjort noe galt, men skryter uhemmet av ugjerningene. Rushprint intervjuet Oppenheimer allerede i årets tredje papirutgave, like før filmen vant Gullstolen for beste dokumentar ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Senere har den også vunnet Nordisk Panorama, og tidligere vant den to priser på Berlinalen i februar, hovedprisen under CPH:DOX og en Bodil-pris. BIFF-juryen legger vekt på virkningene filmen etterhvert har fått i Indonesia, hvor det utenforstående blikket på fortida har endret nasjonens selvbilde og er iferd med å gi ofrene oppreisning. The Act of Killing får ordinær premiere på norske kinoer 15. november.
Også vinneren av prisen for Beste norske dokumentar, Banaz – A Love Story av Deeyah Khan, er allerede en suksess, og har blant annet vunnet Emmy for beste internasjonale dokumentar. Filmen handler om Banaz, en ung britisk-kurdisk kvinne som ble drept av familien sin fordi hun forelsket seg i feil mann og ville bryte ut av et arrangert ekteskap. Deeyah er i Norge også kjent som Deepika, fra tida hvor hun var popartist i tenårene. Hun har rekonstrueret historien om Banaz og skapt et rørende og sterkt portrett, blant annet ved å bruke arkivopptak fra den avdøde jentas gjentatte og forgjeves besøk hos politiet i håp om å få hjelp. Banaz – A Love Story benyttes idag i opplæringsprogrammet til det britiske politiet.
Prisen for Beste internasjonale dokumentar på BIFF gikk til The Unknown Known (2013), som er et portrett av USAs tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld. Ved siden av George W. Bush og Dick Cheney var han en av de mest sentrale personene bak beslutningen om å gå til krig mot Irak, og en sterk forsvarer av løgnen om masseødeleggelsesvåpen. Regissør Errol Morris sto også bak Oscar-vinneren The Fog of War (2003), om Robert S. McNamara som var forsvarsminister under Vietnam-krigen.
Det friskeste prisvalget synes jeg likevel ungdomsjuryen har gjort, med miljøfilmen The Human Scale (2012). Danske Andreas Dalsgaard har brukt byplanleggingsteoriene til arkitekten Jan Gehl for å analysere hvordan moderne storbyer er å leve i. Filmen tar oss med til aktuelle prosjekter på så ulike steder som New York, Dhaka, Melbourne og kinesiske Chongqing. Jan Gehl har gjennom femti år studert hvordan moderne byrom hindrer mennesker i å møtes, og utviklet metoder for hvordan situasjonen kan forbedres som blant annet ble brukt for å gjøre København til en god sykkelby.
Filmwebs publikumspris gikk til Frode Fimlands Søsken til evig tid, som denne uka har ordinær premiere på norske kinoer. Denne dokumentaren er en varm, humoristisk og nostalgisk meditasjon over livet til søskenparet Oddny og Magnar, som i mer enn femti år har drevet familiegården Kleiva i Sunnfjord etter tradisjonelle metoder. Sjangermessig kan filmen minne om fjorårssuksessen Folk ved fjorden av Øyvind Sandberg.
Øvrige prisvinnere (med juryens begrunnelser) finner du her.
Flere av de beste fiksjonsfilmene på BIFF er på vei til ordinære kinoer, en gledelig nyhet for oss som har krysset fingrene etter å ha sett dem i Berlin eller Cannes.
Av mylderet av førpremierer vil jeg nevne Blå er den varmeste fargen, det lesbiske kjærlighetsdramaet som vant Gullpalmen i Cannes og fikk pressen til å bryte ut i applaus etter en tjue minutter lang elskovsscene. Regien er ved tunisisk-franske Abdellatif Kechiche, og filmen har ordinær premiere 15. november. Spillefilmen En himmel av kobber er en sterk og rørende historie om to smågutter som skulker skolen for å samle skrotjern, en aktivitet som skal få større konsekvenser enn de kunne ane. Regissør Clio Barnard beveger seg her bort fra det eksperimentelle formspråket i gjennombruddsfilmen The Arbor (2010) og lander i klassisk britisk sosialrealisme. (Begge filmene er fyldigere omtalt i vår Cannes-oppsummering her.)
En annen britisk film mange vil se fram til er Philomena, regissert av Stephen Frears og med den alltid dyktige Judi Dench i hovedrollen. I det strengt katolske Irland adopterte en kvinne bort en liten sønn for lenge siden. I godt voksen alder vil hun forsøke å finne ham igjen, ved hjelp av en journalist som øyner et scoop. Filmen skal være basert på en sann historie. Philomena får ordinær premiere 15. november.
En norsk begivenhet under årets BIFF var verdenspremieren på ekstremsportfilmen Supervention. Regi/produsent-duoen Filip Christensen og Even Sigstad benytter vissnok grep fra tradisjonell dokumentar til å nå utover sitt vanlige publikum av snøsportentusiaster. Jeg fikk dessverre ikke sett filmen i Bergen, men den kan allerede ses på norske kinoer. Blant utøverne finner vi alpinkjører Aksel Lund Svindal, snøbrettkjører Terje Håkonsen og skihopper Tom Hilde.
En gjest som fikk stor oppmerksomhet var den tamiske poeten og politikeren Salma, hovedperson i dokumentaren ved samme navn som er regissert av britiske Kim Longinotto (Pink Saris, Rough Aunties). Det er noe ved denne kvinnen som levde innelåst fra puberteten til hun var over tretti år, først hos foreldrene, deretter hos svigerfamilien. Hele tida lengtet hun etter noe mer, aller helst etter å lese og skrive. Hun slukte historiene på avispapiret som ble pakket opp av matvarekassene, og skrev dikt på små lapper som ofte ble funnet og kastet av andre, men blant lyktes det henne å smugle noen ut, helt til det var nok til en diktsamling. Boka gjorde henne berømt i hele Sør-India, noe som forandret livet hennes.
Idag kan Salma reise fritt på egen hånd, for eksempel til festivaler som BIFF. Når hun går opp på scenen reiser publikum seg og gir henne trampeklapp – det samme skjedde i Berlin, og nå skjer det i Bergen igjen. Hvis én av årets dokumentarer fortjener kinodistribusjon og særlig da en som mangler velment, tragisk innhold – så må det være denne. Ta det som en oppfordring!
Tre av festivaldagene var fylt av dokumentarfilmseminarer, først på Cinemateket USF og deretter på Litteraturhuset i Bergen. Fredag og lørdag var det foredrag og filmvisninger under vignetten Nasjonalt dokumentarseminar, den første dagen med temaet fiksjon og virkelighet, den andre med fokus på kvinnelige filmskapere. Søndag kom den berømte krigskorrespondenten og filmskaperen John Pilger på besøk for å vise film og holde masterclass.
Dag 1 av Nasjonalt dokumentarseminar var gjestene Joshua Oppenheimer (The Act of Killing), den danske filmskaperen Jon Bang Carlsen (Just the Right Amount of Violence) og vår egen Erik Poppe (Tusen ganger god natt). På dag 2 var det kvinnefokus i anledning stemmerettsjubileet, og vi fikk møte et knippe internasjonale kvinnelige regissører med en felles interesse for politisk kontroversielle spørsmål og/eller i konfliktområder.
Amerikanske Rachel Boynton presenterte dokumentaren Big Men (2013), som også ble vist i Oslo under Film fra Sør, om det amerikansk oljeselskapet som gjorde Ghanas første oljefunn, men møtte større utfordringer enn forventet i forsøket på å utvinne oljen.
– Da jeg begynte å lage filmen kjente jeg ingen i oljebransjen, og ingen i Afrika. Det var en lang prosess hvor jeg lærte mye både om temaet og meg selv. Det tar tid å bygge tillit, men jeg tror du får tillit ved å være verdt å stole på, forteller Boynton.
Også norske Astrid Schau-Larsen har saatt internasjonal oljeutvinning under lupen, ved å se nærmere på Statoils engasjement i Canada. I Den gode naboen framstår Statoils virksomhet langt mer problematisk enn i Norge. Ikke minst går virkeomheten utover lokalsamfunnet, som får forurenset grunnvannet uten del i profitten.
– Generelt ønsker nabolaget å bli sterkere inkludert. Skylden ligger delvis hos canadiske myndigheter, men det kan hende vi også burde konfrontere norske myndigheter. Jeg synes det ligger en feighet i hvordan Statoil dekker seg bak at de følger canadisk lov. Bør vi ikke forvente mer av den norske staten? spør Schau-Larsen.
Australske Eva Orner har mange års erfaring som produsent, hovedsakelig i USA, og har både vunnet Oscar og Emmy for en tidligere film, Taxi to the Dark Side (2007). I Bergen fikk vi se regidebuten hennes, The Network (2012), som følger oppbyggingen av Afghanistans første uavhengige tv- og radiokanal, TOLO TV.
– Jeg syntes det kunne være interessant å lage en positiv film om Afghanistan, særlig på et tidspunkt hvor USA er iferd med å trekke seg ut og den amerikanske opinionen har en negativ holdning.
TOLO TV begynner i det små med en radiokanal, men er etter ti år blitt et medieimperium som blant annet står bak tv-showet Afghan Star, en talentkonkurranse som også har vært gjenstand for en dokumentarfilm (blant annet vist under BIFF i 2009 og Film fra Sør i 2010). The Network viser en afghansk middelklasse hvor kvinner og menn jobber sammen for å modernisere landet, mens fattige afghanere lytter på radiostasjonen fra salgsboden sin eller kobler TVen til et bilbatteri og ser dramaserier i ei jordhytte. Det er en virksomhet full av smittende energi, men hva skjer når Vesten forlater landet?
– Mange går nok ut av filmen med konfliktfylte følelser. Jeg er selv bekymret for hva som vil skje når Vesten trekker seg ut, og frykter at det ender i katastrofe. For få år siden manglet Afghanistan alt, både elektrisitet og radio og tv. Det har skjedd mer enn mange er klar over, ikke minst går flere på skole, sier Orner.
The Network fikk hederlig omtale av BIFFs jury for internasjonal dokumentarfilm.
Den mest berømte gjesten under årets BIFF var John Pilger, som er en legende innen kritisk og uavhengig journalistikk. På scenen ble han intervjuet av Erling Borgen, som ba ham fortelle om en av hovedtesene sine.
– Som journalist bør du handle på vegne av folket, ikke makten. You should be the agent of people, not power. Jeg lånte utsagnet av en gammel venn, Martha Gellhorn, som også pleide å si at «hvis du ser gjennom livets store teleskop bør du kikke opp, ikke ned». Altfor ofte blir mainstreamjournalistikk et instrument for makthaverne, et ekko av myndighetenes tale, sier John Pilger.
Selv er han født i Australia, men har vært bosatt i Storbritannia siden 1962. De første tjue årene var han ofte utsendt korrespondent for den britiske avisen Daily Mirror, blant annet til Vietnam, Kambodsja, Egypt, India og Bangladesh. Dokumentarfilmer har Pilger lagd siden 1970-tallet, vanligvis for tv-kanalen ITV.
– Jeg har vært heldig og fått jobbe både som skrivende journalist og filmskaper. Den største forskjellen er at du som filmskaper jobber i et team, og får tilgang på en sosial kraft og flere øyne enn dine egne. Som skrivende journalist, særlig når du reiser alene som korrespondent, er du derimot henvist til deg selv. For meg har begge rollene kjentes nødvendige. De er ulike, men komplementære.
Pilger kritiserer den typen vestlig utenrikspolitikk som kan minne om imperialisme, og har de senere årene engasjert seg i områder som Palestina, Irak, Øst-Timor og flere land i Latin-Amerika. Han har dessuten åpent støttet WikiLeaks, og besøkt Julian Assange under det tvungne oppholdet i Ecuadors ambassade i London. I dokumentarfilmen The War You Don’t See (2010) får vi også se Pilger intervjue Assange.
– Det viktige med WikiLeaks, og med varslere som Edward Snowden og Bradely Manning, er at de forteller millioner av mennesker hva lederne deres sier om dem, når de ikke hører på. Dette er viktigere enn mange forstår, fordi det handler om at vi har rett til å vite. Om vi mister denne retten nytter det ikke å tro at vi kan beholde noe som likner på et demokrati. Vi må kunne undersøke hva som foregår, for vi kan ikke stole på at myndighetene handler moralsk. Mennesker kan handle moralsk, men ikke myndigheter. Det er min erfaring.
The War You Don’t See er en sviende mediekritikk, hovedsakelig rettet mot den lydige rolle vestlige medier tar på seg i forsvaret av gjelder angrepskrigene våre. I filmen konfronterer Pilger kollegene og redaktører, også i tv-selskapet hvor han selv jobber. Noen gir ham rett og skammer seg, mens andre forsvarer seg heftig.
– The War You Don’t See handler om medias dekning av kriger og konflikter. Det er første gang jeg snur kamera mot dem som lager nyhetene, og konfronterer dem. Egentlig er det en videreføring av den samme linjen jeg har fulgt i flere år. Jeg vil undersøke og avkode hvordan mediene snakker, særlig når de ikke handler uavhengig, men går myndighetenes ærend.
Den 14. utgaven av Bergen Internasjonale Filmfestival er nettopp gått av stabelen med et solid program preget av kvalitet og profilerte valg. Av de omtrent 150 filmene var det ca 100 dokumentarer, 26 førpremierer og et repertoar som spenner fra det kommersielle, som den amerikanske science fiction-filmen Gravity, til perler fra internasjonale festivaler som Cannes, Berlin, Amsterdam (IDFA) og Sundance.
I tråd med stemmerettsjubileet har kvinnelige filmskapere fått god plass , både når det gjelder filmer og gjestende regissører. Klimaspørsmål og menneskerettigheter har som vanlig hvert sitt underprogram, Klimafestivalen og Checkpoints – det første støttet av Bergen kommune og Miljødepartementet, det andre av Raftostiftelsen.
Prisene som deles ut er stort sett dokumentarpriser (med unntak for musikkvideo og en kortfilmfilmpris), noe som er et tydelig signal om hvor hjertet i festivalen ligger. Det som skiller BIFF fra andre norske festivaler er det omfattende dokumentarprogrammet, med alt fra samfunnsengasjert aktivistfilm til personlige beretninger med sterke karakterer og utfordrende filmspråk.
Årets prisvinnere bærer preg av sikre og trygge valg, som gjerne har vunnet prestisjetunge priser andre steder allerede. Jeg kan ikke fri meg for å lengte etter dristigere og mer usikre filmen, selv om dette utvilsomt er høyst fortjente priser.
Vinner av Checkpoint-prisen er den delvis norskproduserte The Act of Killing, regissert av amerikaneren Joshua Oppenheimer. Filmen har vakt berettiget oppsikt på verdens festivaler med sin sjangeroverskridende form og beretning om tidligere massemordere i Indonesia, som aldri har blitt straffet og derfor ikke skjønner at de har gjort noe galt, men skryter uhemmet av ugjerningene. Rushprint intervjuet Oppenheimer allerede i årets tredje papirutgave, like før filmen vant Gullstolen for beste dokumentar ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Senere har den også vunnet Nordisk Panorama, og tidligere vant den to priser på Berlinalen i februar, hovedprisen under CPH:DOX og en Bodil-pris. BIFF-juryen legger vekt på virkningene filmen etterhvert har fått i Indonesia, hvor det utenforstående blikket på fortida har endret nasjonens selvbilde og er iferd med å gi ofrene oppreisning. The Act of Killing får ordinær premiere på norske kinoer 15. november.
Også vinneren av prisen for Beste norske dokumentar, Banaz – A Love Story av Deeyah Khan, er allerede en suksess, og har blant annet vunnet Emmy for beste internasjonale dokumentar. Filmen handler om Banaz, en ung britisk-kurdisk kvinne som ble drept av familien sin fordi hun forelsket seg i feil mann og ville bryte ut av et arrangert ekteskap. Deeyah er i Norge også kjent som Deepika, fra tida hvor hun var popartist i tenårene. Hun har rekonstrueret historien om Banaz og skapt et rørende og sterkt portrett, blant annet ved å bruke arkivopptak fra den avdøde jentas gjentatte og forgjeves besøk hos politiet i håp om å få hjelp. Banaz – A Love Story benyttes idag i opplæringsprogrammet til det britiske politiet.
Prisen for Beste internasjonale dokumentar på BIFF gikk til The Unknown Known (2013), som er et portrett av USAs tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld. Ved siden av George W. Bush og Dick Cheney var han en av de mest sentrale personene bak beslutningen om å gå til krig mot Irak, og en sterk forsvarer av løgnen om masseødeleggelsesvåpen. Regissør Errol Morris sto også bak Oscar-vinneren The Fog of War (2003), om Robert S. McNamara som var forsvarsminister under Vietnam-krigen.
Det friskeste prisvalget synes jeg likevel ungdomsjuryen har gjort, med miljøfilmen The Human Scale (2012). Danske Andreas Dalsgaard har brukt byplanleggingsteoriene til arkitekten Jan Gehl for å analysere hvordan moderne storbyer er å leve i. Filmen tar oss med til aktuelle prosjekter på så ulike steder som New York, Dhaka, Melbourne og kinesiske Chongqing. Jan Gehl har gjennom femti år studert hvordan moderne byrom hindrer mennesker i å møtes, og utviklet metoder for hvordan situasjonen kan forbedres som blant annet ble brukt for å gjøre København til en god sykkelby.
Filmwebs publikumspris gikk til Frode Fimlands Søsken til evig tid, som denne uka har ordinær premiere på norske kinoer. Denne dokumentaren er en varm, humoristisk og nostalgisk meditasjon over livet til søskenparet Oddny og Magnar, som i mer enn femti år har drevet familiegården Kleiva i Sunnfjord etter tradisjonelle metoder. Sjangermessig kan filmen minne om fjorårssuksessen Folk ved fjorden av Øyvind Sandberg.
Øvrige prisvinnere (med juryens begrunnelser) finner du her.
Flere av de beste fiksjonsfilmene på BIFF er på vei til ordinære kinoer, en gledelig nyhet for oss som har krysset fingrene etter å ha sett dem i Berlin eller Cannes.
Av mylderet av førpremierer vil jeg nevne Blå er den varmeste fargen, det lesbiske kjærlighetsdramaet som vant Gullpalmen i Cannes og fikk pressen til å bryte ut i applaus etter en tjue minutter lang elskovsscene. Regien er ved tunisisk-franske Abdellatif Kechiche, og filmen har ordinær premiere 15. november. Spillefilmen En himmel av kobber er en sterk og rørende historie om to smågutter som skulker skolen for å samle skrotjern, en aktivitet som skal få større konsekvenser enn de kunne ane. Regissør Clio Barnard beveger seg her bort fra det eksperimentelle formspråket i gjennombruddsfilmen The Arbor (2010) og lander i klassisk britisk sosialrealisme. (Begge filmene er fyldigere omtalt i vår Cannes-oppsummering her.)
En annen britisk film mange vil se fram til er Philomena, regissert av Stephen Frears og med den alltid dyktige Judi Dench i hovedrollen. I det strengt katolske Irland adopterte en kvinne bort en liten sønn for lenge siden. I godt voksen alder vil hun forsøke å finne ham igjen, ved hjelp av en journalist som øyner et scoop. Filmen skal være basert på en sann historie. Philomena får ordinær premiere 15. november.
En norsk begivenhet under årets BIFF var verdenspremieren på ekstremsportfilmen Supervention. Regi/produsent-duoen Filip Christensen og Even Sigstad benytter vissnok grep fra tradisjonell dokumentar til å nå utover sitt vanlige publikum av snøsportentusiaster. Jeg fikk dessverre ikke sett filmen i Bergen, men den kan allerede ses på norske kinoer. Blant utøverne finner vi alpinkjører Aksel Lund Svindal, snøbrettkjører Terje Håkonsen og skihopper Tom Hilde.
En gjest som fikk stor oppmerksomhet var den tamiske poeten og politikeren Salma, hovedperson i dokumentaren ved samme navn som er regissert av britiske Kim Longinotto (Pink Saris, Rough Aunties). Det er noe ved denne kvinnen som levde innelåst fra puberteten til hun var over tretti år, først hos foreldrene, deretter hos svigerfamilien. Hele tida lengtet hun etter noe mer, aller helst etter å lese og skrive. Hun slukte historiene på avispapiret som ble pakket opp av matvarekassene, og skrev dikt på små lapper som ofte ble funnet og kastet av andre, men blant lyktes det henne å smugle noen ut, helt til det var nok til en diktsamling. Boka gjorde henne berømt i hele Sør-India, noe som forandret livet hennes.
Idag kan Salma reise fritt på egen hånd, for eksempel til festivaler som BIFF. Når hun går opp på scenen reiser publikum seg og gir henne trampeklapp – det samme skjedde i Berlin, og nå skjer det i Bergen igjen. Hvis én av årets dokumentarer fortjener kinodistribusjon og særlig da en som mangler velment, tragisk innhold – så må det være denne. Ta det som en oppfordring!
Tre av festivaldagene var fylt av dokumentarfilmseminarer, først på Cinemateket USF og deretter på Litteraturhuset i Bergen. Fredag og lørdag var det foredrag og filmvisninger under vignetten Nasjonalt dokumentarseminar, den første dagen med temaet fiksjon og virkelighet, den andre med fokus på kvinnelige filmskapere. Søndag kom den berømte krigskorrespondenten og filmskaperen John Pilger på besøk for å vise film og holde masterclass.
Dag 1 av Nasjonalt dokumentarseminar var gjestene Joshua Oppenheimer (The Act of Killing), den danske filmskaperen Jon Bang Carlsen (Just the Right Amount of Violence) og vår egen Erik Poppe (Tusen ganger god natt). På dag 2 var det kvinnefokus i anledning stemmerettsjubileet, og vi fikk møte et knippe internasjonale kvinnelige regissører med en felles interesse for politisk kontroversielle spørsmål og/eller i konfliktområder.
Amerikanske Rachel Boynton presenterte dokumentaren Big Men (2013), som også ble vist i Oslo under Film fra Sør, om det amerikansk oljeselskapet som gjorde Ghanas første oljefunn, men møtte større utfordringer enn forventet i forsøket på å utvinne oljen.
– Da jeg begynte å lage filmen kjente jeg ingen i oljebransjen, og ingen i Afrika. Det var en lang prosess hvor jeg lærte mye både om temaet og meg selv. Det tar tid å bygge tillit, men jeg tror du får tillit ved å være verdt å stole på, forteller Boynton.
Også norske Astrid Schau-Larsen har saatt internasjonal oljeutvinning under lupen, ved å se nærmere på Statoils engasjement i Canada. I Den gode naboen framstår Statoils virksomhet langt mer problematisk enn i Norge. Ikke minst går virkeomheten utover lokalsamfunnet, som får forurenset grunnvannet uten del i profitten.
– Generelt ønsker nabolaget å bli sterkere inkludert. Skylden ligger delvis hos canadiske myndigheter, men det kan hende vi også burde konfrontere norske myndigheter. Jeg synes det ligger en feighet i hvordan Statoil dekker seg bak at de følger canadisk lov. Bør vi ikke forvente mer av den norske staten? spør Schau-Larsen.
Australske Eva Orner har mange års erfaring som produsent, hovedsakelig i USA, og har både vunnet Oscar og Emmy for en tidligere film, Taxi to the Dark Side (2007). I Bergen fikk vi se regidebuten hennes, The Network (2012), som følger oppbyggingen av Afghanistans første uavhengige tv- og radiokanal, TOLO TV.
– Jeg syntes det kunne være interessant å lage en positiv film om Afghanistan, særlig på et tidspunkt hvor USA er iferd med å trekke seg ut og den amerikanske opinionen har en negativ holdning.
TOLO TV begynner i det små med en radiokanal, men er etter ti år blitt et medieimperium som blant annet står bak tv-showet Afghan Star, en talentkonkurranse som også har vært gjenstand for en dokumentarfilm (blant annet vist under BIFF i 2009 og Film fra Sør i 2010). The Network viser en afghansk middelklasse hvor kvinner og menn jobber sammen for å modernisere landet, mens fattige afghanere lytter på radiostasjonen fra salgsboden sin eller kobler TVen til et bilbatteri og ser dramaserier i ei jordhytte. Det er en virksomhet full av smittende energi, men hva skjer når Vesten forlater landet?
– Mange går nok ut av filmen med konfliktfylte følelser. Jeg er selv bekymret for hva som vil skje når Vesten trekker seg ut, og frykter at det ender i katastrofe. For få år siden manglet Afghanistan alt, både elektrisitet og radio og tv. Det har skjedd mer enn mange er klar over, ikke minst går flere på skole, sier Orner.
The Network fikk hederlig omtale av BIFFs jury for internasjonal dokumentarfilm.
Den mest berømte gjesten under årets BIFF var John Pilger, som er en legende innen kritisk og uavhengig journalistikk. På scenen ble han intervjuet av Erling Borgen, som ba ham fortelle om en av hovedtesene sine.
– Som journalist bør du handle på vegne av folket, ikke makten. You should be the agent of people, not power. Jeg lånte utsagnet av en gammel venn, Martha Gellhorn, som også pleide å si at «hvis du ser gjennom livets store teleskop bør du kikke opp, ikke ned». Altfor ofte blir mainstreamjournalistikk et instrument for makthaverne, et ekko av myndighetenes tale, sier John Pilger.
Selv er han født i Australia, men har vært bosatt i Storbritannia siden 1962. De første tjue årene var han ofte utsendt korrespondent for den britiske avisen Daily Mirror, blant annet til Vietnam, Kambodsja, Egypt, India og Bangladesh. Dokumentarfilmer har Pilger lagd siden 1970-tallet, vanligvis for tv-kanalen ITV.
– Jeg har vært heldig og fått jobbe både som skrivende journalist og filmskaper. Den største forskjellen er at du som filmskaper jobber i et team, og får tilgang på en sosial kraft og flere øyne enn dine egne. Som skrivende journalist, særlig når du reiser alene som korrespondent, er du derimot henvist til deg selv. For meg har begge rollene kjentes nødvendige. De er ulike, men komplementære.
Pilger kritiserer den typen vestlig utenrikspolitikk som kan minne om imperialisme, og har de senere årene engasjert seg i områder som Palestina, Irak, Øst-Timor og flere land i Latin-Amerika. Han har dessuten åpent støttet WikiLeaks, og besøkt Julian Assange under det tvungne oppholdet i Ecuadors ambassade i London. I dokumentarfilmen The War You Don’t See (2010) får vi også se Pilger intervjue Assange.
– Det viktige med WikiLeaks, og med varslere som Edward Snowden og Bradely Manning, er at de forteller millioner av mennesker hva lederne deres sier om dem, når de ikke hører på. Dette er viktigere enn mange forstår, fordi det handler om at vi har rett til å vite. Om vi mister denne retten nytter det ikke å tro at vi kan beholde noe som likner på et demokrati. Vi må kunne undersøke hva som foregår, for vi kan ikke stole på at myndighetene handler moralsk. Mennesker kan handle moralsk, men ikke myndigheter. Det er min erfaring.
The War You Don’t See er en sviende mediekritikk, hovedsakelig rettet mot den lydige rolle vestlige medier tar på seg i forsvaret av gjelder angrepskrigene våre. I filmen konfronterer Pilger kollegene og redaktører, også i tv-selskapet hvor han selv jobber. Noen gir ham rett og skammer seg, mens andre forsvarer seg heftig.
– The War You Don’t See handler om medias dekning av kriger og konflikter. Det er første gang jeg snur kamera mot dem som lager nyhetene, og konfronterer dem. Egentlig er det en videreføring av den samme linjen jeg har fulgt i flere år. Jeg vil undersøke og avkode hvordan mediene snakker, særlig når de ikke handler uavhengig, men går myndighetenes ærend.
Legg igjen en kommentar