Våre tips fra Film fra Sør 2013: Nazileger, mafiakritikk og kvinnelige selvmordsbombere

Våre tips fra Film fra Sør 2013: Nazileger, mafiakritikk og kvinnelige selvmordsbombere

Årets Film fra Sør-program byr på mange godbiter, fra feelgood til mørkere film. Særlig drama og dokumentar holder høy kvalitet, og kvinneinnslaget er kraftig bedret fra ifjor, mener Oda Bhar. Rushprint gir deg noen filmtips.

Etter å ha klaget på den lave kvinnerepresentasjonen ifjor, spesielt på regissørsiden, kan jeg med glede meddele at årets Film fra Sør er en helt annen verden. På programmet står det mange gode filmer både av og med kvinner, og i tillegg er det i mindre grad enn de siste par årene lagt vekt på såkalt sjangerfilm (horror, vold, trashkomedier).

Det gode dramaet bringes i forgrunnen, noe jeg tror mange i festivalens kjernepublikum vil sette pris på. Smalere filmtyper er også representert, men framfor alt er finner vi et rikt utvalgt gode fortellende filmer som er egnet til å berøre, sjokkere og underholde med varme, sterke og spennende historier. Film fra Sør 2013 har rett og slett fått et solid, sjarmerende og variert program hvor de fleste publikumsgrupper vil finne gull.

Josef Mengele i Argentina

Allerede åpningsfilmen Wakolda (2013) byr på et gripende drama, med et overraskende samspill av historie og familiedynamikk. Filmen ble vist første gang i det prestisjetunge Un Certain Regard-programmet ved årets Cannes-festival, noe som var en fjær i hatten for filmens norske produsent Gudny Hummelvold og Film fra Sør-festivalen selv, siden Wakolda delvis er finansiert med midler fra det nystartede Sørfondet og NFI.

Både manus og regi er ved den argentinske forfatteren og filmskaperen Lucía Puenzo, som tidligere har vunnet hovedprisen ved Kritikeruka i Cannes for oppvekstfilmen XXY (2008). Også XXY vises under Film fra Sør, i likhet med andrefilmen The Fish Child (2009) som er basert på debutromanen hennes. Også Wakolda er basert på en Puenzo-roman, om en argentinsk familie på 1950-tallet som møter en vennlig tysk lege med mørk fortid.

Alex Brendemühl spiller den mystiske tyske legen i «Wakolda».
Alex Brendemühl spiller den mystiske tyske legen i «Wakolda».

Handlingen foregår på et hotell familien driver på landet i Argentina. Hotellgjesten Helmut Gregor (Alex Brendemühl) gir tilsynelatende geniale medisinske råd til familiens gravide kone (Natalia Oreiro) og den kortvokste datteren (Florencia Bado), men vil han virkelig hjelpe, eller utsette dem for medisinske eksperimenter? Barna går på en tyskspråklig skole hvor også moren gikk som barn, og vi ser bilder fra skoletida hennes hvor elevene løfter armene til Hitler-hilsen. I nåtida er lærerne opptatt med å grave ned gamle bøker og dokumenter i skogen, og vi aner et samfunn hvor sannheten kan være truende og kompleks.

Intrigen er skrevet utfra rykter og myter om nazilegen Josef Mengele, og slik sett bare løselig «basert på en sann historie». At Argentina tok imot mange naziflyktninger er likevel et faktum, og gir et gysende bakteppe til dette thrilleraktige plottet.

Såvidt jeg forstår blir det ingen regissørsamtale med Lucía Puenzo i regi av Film fra Sør, men Litteraturhuset arrangerte 9. oktober en forfattersamtale i anledning at romanen kommer ut på norsk, mellom Puenzo og bokas oversetter, den norske forfatteren Pedro Carmona-Alvarez.

Mesterlig om familien

Flere av årets beste filmer er familiedramaer, til dels lagd av store regissører vi alltid venter oss mye av. Ikke minst gjelder dette Fortiden (2013) av iranske Asghar Farhadi, som også tidligere har lagd glimrende kammerspill om nære relasjoner.

Hans forrige spillefilm Nader og Simin – et brudd (2011) vant både Oscar og Golden Globe for beste fremmedspråklige film, og Gullbjørnen i Berlin. I Fortiden benytter han for første gang fransk som talespråk, og greier overgangen fra morsmål til fremmedspråk med glans.

Bérénice Bejo og Tahar Rahim i «Fortiden» av Asghar Farhadi.
Bérénice Bejo og Tahar Rahim i «Fortiden» av Asghar Farhadi.

Ahmad (Ali Mosaffa) kommer tilbake til Paris fra Teheran etter en fire års separasjon fra kona Marie (Bérénice Bajo, som spilte den kvinnelige hovedrollen i The Artist) for å signere skilsmissepapirene siden hun vil gifte seg igjen. Det hele kompliseres av Maries opprørske datter Lucie (Pauline Burlet), som er kritisk til morens nye forhold og selv har en fortid å slite med. Gamle følelser og hemmeligheter kommer opp, og som vanlig hos Farhadi er det nesten utrolig hvor mange uventede vendinger intrigen rekker å ta.

Som i Nader og Simin er de moralske dilemmaene en Ibsen verdig, og Farhadi har Ibsen som uttalt forbilde. Bérénice Bajo vant prisen som beste kvinnelige skuespiller i Cannes.

En annen favoritt blant er Som far, så sønn av den japanske auteuren Hirokazu Kore-Eda. I Norge har flere av hans filmer gått på kino, og Still Walking (2008) ble tildelt en pris under Film fra Sør i 2009, da Kore-Eda selv var hedersgjest. Som far, så sønn tar utgangspunkt i enhver forelders mareritt: To babyer er forbyttet ved fødselen, men familiene får ikke vite noe før etter seks år, og havner dermed i et grusomt dilemma: Skal de fortsette som før, eller bytte tilbake slik sykehuset foreslår?

Vi stilles overfor spørsmål som hvor viktig er blod for slektskapsfølelsen, og hvor trygge kan barn være på foreldrenes kjærlighet. Det lyder som intrigen fra en såpeopera, men Kore-Eda maler historien fram med nyansert og forsiktig ettertrykk. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes.

En film som burde gjøre det sterkt på norske kinoer er Tusen ganger god natt, som får ordinær premiere 18. oktober, men har førpremiere under Film fra Sør. Den er regissert av Erik Poppe med den franske legenden Juliette Binoche i en glimrende hovedrolle som krigsfotografen Rebecca. Når hun blir skadet under et oppdrag blant kvinnelige selvmordsbombere stiller ektemannen (Nikolaj Coster-Waldau) et ultimatum, og ber henne velge mellom jobben og familien sin. Mest gripende framstår forholdet til datteren Step (Lauryn Canny), som går fra å være sint på moren til gradvis å forstå henne.

Juliette Binoche og Lauryn Canny som mor og datter i Erik Poppes «Tusen ganger god natt».
Juliette Binoche og Lauryn Canny som mor og datter i Erik Poppes «Tusen ganger god natt».

Drømmer og sykler

Kvinnespørsmål er brennbare i mange av landene Film fra Sør henter filmer fra, noe som viser tematisk i flere av årets filmer. Et svært sjarmerende eksempel er Den grønne sykkelen (2012) av Haifa Al-Mansour, eller Wadjda som filmen heter internasjonalt Dette forfriskende coming of age-dramaet bryter grenser på flere måter: Det er aller første spillefilm som i sin helhet ble spilt inn i Saudi-Arabia, og har i tillegg både kvinnelig regissør og ei ung jente i hoved­rollen.

Waad Mohammed gjør en strålende innsats som Wadjda i «Den grønne sykkelen».
Waad Mohammed gjør en strålende innsats som Wadjda i «Den grønne sykkelen».

Det fortelles at regissøren måtte dirigere skuespillerne fra baksetet av en bil, mens hun snakket med mannlige assistenter over walkietalkie. Regissøren er vant til friere forhold, for hun har både studert litteratur ved Det amerikanske universitetet i Kairo og film ved universitetet i Sydney.

Den grønne sykkelen er blitt en morsom, frekk, energisk og rørende oppvekstskildring om å ønske seg en sykkel selv om folk rundt deg synes det er uhørt for ei jente å sykle, og om hvor langt du er villig til å gå for det du drømmer om. Filmen får ordinær premiere på norske kinoer 1. november.

Langt mindre feelgood er den afghanske The Patience Stone (2012) basert på en roman ved samme navn av den mannlige regissøren Atiq Rahimi. Romanen vant den prestisjetunge franske Goncourt-prisen i 2008 og er oversatt til 33 språk.

Den mørke Sheherazade-intrigen handler om en kvinne som forteller historier til sin tyranniske ektemann – nå uskadeliggjort i senga hvor han ligger i koma. Omkring denne skrudde revansjen trenger verden utenfor seg på, med et istykkerskutt nabolag og patruljerende soldater som virker langtfra betryggende. The Patience Stone hadde premiere på filmfestivalen i Abu Dhabi ifjor, hvor prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til iranske Golshifteh Farhani, i Norge kjent fra Farhadis About Elly (2009) og Marjane Satrapis Den lidenskapelige fiolinisten (2011). Under årets Film fra Sør spiller hun også hovedrollen i den langt mindre minneverdige My Sweet Pepper Land (2013), en slags westernfilm fra den kurdiske landsbygda i Irak.

Er filmvold nødvendig?

For dem som ønsker mer hardtslående filmer kan Film fra Sør by på alt fra sosialrealistisk mafiakritikk til underholdende kampsportfilm.

En spillefilm som delte kritikerne i Cannes var mexicanske Heli av Amat Escalante, som vant prisen for beste regi. Ifølge regissøren kan Heli og hans tidligere filmer Los Bastardos (2008) og Sangre (2005) betraktes som en trilogi, men han benekter at de viser et realistisk bilde av livet i Mexico, slik mange kritikere har trodd. På pressekonferansen i Cannes ble han forskrekket da en journalist fortalte at hun avlyste en ferietur til Mexico etter å ha sett Heli.

Hardt prøvet familie i «Heli».
Hardt prøvet familie i «Heli».

Filmen handler om en fattig familie som forsøker å leve et lovlydig liv, men blir hindret av narkolangere, uforutsigbare voldsmenn og en tenåringsgraviditet. Den inneholder den verste torturscenen jeg har sett (les beskrivelsen min her om du ikke frykter spoilers), men ifølge regissøren var den helt nødvendig.

– Hvis du skal vise vold må du vise hvor grusomt det virkelig er. Folk skal kjenne hva vold gjør med menneskene den rammer, mente Escalante.

I Berlin et halvt år tidligere foregikk en liknende diskusjon om det kasakhstanske dramaet Harmony Lessons (2013), regissert av debutanten Emir Baigazin. På en skole i en landlig provins lever guttene i et hjerteløst hierarki der noen tyranniser og andre blir tyrannisert. Eldre gjenger tvinger yngre gutter til å presse penger av medelevene, noe som eskalerer til en forbrytelse hvor det lokale politiet selv bruker vold for å oppklare saken.

Hardt skolemiljø i «Harmony Lesson» fra Kasakhstan.
Hardt skolemiljø i «Harmony Lesson» fra Kasakhstan.

Sprengstoffet i filmen kom fram på pressekonferansen, hvor regissøren oppsiktsvekkende hevdet at tortur og politivold var nødvendige virkemidler mot kriminelle.

Da pressen protesterte snudde han brått, før han senere snudde igjen og gjentok utsagnet. Det var en forunderlig seanse, og etterpå visste mange ikke hva de skulle tro. En journalistkollega pekte ut et par tause bøller for meg, og mente at de var agenter for regjeringen og hadde sittet i salen og sett truende på regissøren for å få ham til å forsvare politiet. Ikke vet jeg, men filmen er god, så se den gjerne og døm selv hvilke holdninger du mener filmen uttrykker.

Kinesisk gangsterfilm

Blant sjangerfilmene knytter det seg sterk interesse særlig til to kinesiske, som begge er lagd av etablerte regissører med godt renommé – men forventningen innfrir dessverre ikke helt. Det er alltid en begivenhet når Wong Kar-Wai (In the Mood for Love) kommer med en ny spillefilm, men årets kampsport-epos The Grandmaster er langtfra hans beste.

Filmen er en kunstfilmaktig biopic om kung fu-legenden Ip Man, som blant annet var treneren til Bruce Lee. Han spilles av Tony Leung, som er godt kjent for et vestlig publikum etter i en årrekke å ha spilt i hovedroller for kinesiske mestere som Wong Kar-Wai, Ang Lee og Zhang Yimou. Kvalitetene til The Grandmaster ligger mindre i skuespill enn i koreografi og spektakulært foto, og anbefales helst om du liker slow motion slåssing i regn.

Den kinesiske regissøren Jia Zhangke vil overraske mange med sin blodige gangsterfilm A Touch of Sin (2013), og gamle fans av regissøren har grunn til å stålsette seg. Fra tidligere er han kjent for realistiske og stillfarne filmer av typen Still Life (2006), som handlet om folk som fikk hjemmene lagt under vann da Kina bygde «Tre kløfter»-dammen i elva Yangtze.

Ifølge regissøren selv er også årets film realistisk og basert på virkelige hendelser, men her vises et moderne Kina gjennomsyret av brutalitet, og stilen minner mer om actionfilm enn politisk samfunnsdrama. Vi får servert fire separate historier med ulik hovedkarakter, alle med svært brutale innslag. A Touch of Sin vant prisen for beste manus i Cannes.

Feelgood fra India og Chile

Enkle, vakre kjærlighetshistorier er mangelvare på de fleste filmfestivaler, på tross av at publikum elsker dem.

I år har Film fra Sør fått kloa i et nydelig eksemplar som senere blir satt opp ordinært på norske kinoer, men tidligst i februar, så hvis du ikke kan vente så lenge er det lurt å være raskt ute med billettkjøp. The Lunchbox (2013) er debutspillefilmen til indiske Ritesh Batra, som har filmutdannelsen sin fra New York, og dette er da heller ingen Bollywoodfilm, men en lavmælt historie om et søkende møte mellom to personer.

Irrfan Khan spiller den mannlige hovedrollen i «The Lunchbox».
Irrfan Khan spiller den mannlige hovedrollen i «The Lunchbox».

Utgangspunktet er Mumbais berømte distribusjonssystem for matbokser, hvor millioner av husmødre og restauranter hver dag lager varm mat som sendes ut med tog, lastebil, buss og sykkel i et sinnrikt logistisk system hvor det nesten aldri gjøres feil. Ifølge filmen har forskere på Harvard gjennom empiriske undersøkelser funnet ut at kun én matboks av seks millioner havner hos feil person. Og denne ene, potensielt feilsendte matboksen har Batra gjort til sentrum i historien sin.

Hva om en lunsjboks tilberedt av en forsømt gift kvinne havner hos en langt mer takknemlig mann? De to begynner å skrive til hverandre med boksen som postkasse, og vi møter dem gjennom håp, lengsel, ensomhet, humor og gryende kjærlighet. Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men kan varmt anbefale filmen.

En feelgoodfilm som begeistret mange i Berlin i februar er Gloria (2013), en coming of age-historie om en munter og danseglad kvinne i en slags forsinket midtlivskrise som er lagd av chilenske Sebastián Lelio. Gloria en 60 år gammel partygirl som bare vil danse, flørte og knulle rundt, uten å la seg stoppe av at pensjonsalderen nærmer seg. Paulina García vant Sølvbjørnen som beste kvinnelige skuespiller for hovedrollen som Gloria, men personlig likte jeg verken rollen eller filmen noe særlig. Riktignok er det sjelden helt feil med en godt voksen heltinne som nekter å være offer, men livene til denne uvanlige singles-generasjonen virker først og fremst tomme og overflatiske.

Sergio Hernández og Paulina García spiller paintball i «Gloria».
Sergio Hernández og Paulina García spiller paintball i «Gloria».

De eldre dyrker tenåringsinteresser som discodans, sjekking og paintball, og møter tegn på ekte følelser med flukt eller skuldertrekk. Intensjonene til regissør Sebastián Lelio virker likevel gode:

– Jeg mener at temaet eldres livsutfoldelse blir stadig mer aktuelt. Folk blir eldre og holder seg friskere, så jeg tror verden er full av mennesker som Gloria, ikke bare i Chile, men også i Europa. I en verden besatt av ungdom vil de være lykkelige og kunne starte et helt nytt liv i moden alder.

Jordskjelv og tamilsk poesi

Dokumentarprogrammet på årets Film fra Sør-festival fortjener egentlig en artikkel for seg, for her er det nesten bare perler.

For dem som tror Norge er verdensmester i bistand vil jeg anbefale Raoul Pecks Fatal Assistance (2013), om det mislykkede gjenoppbyggingsarbeidet etter jordskjelvet på Haiti i 2010. Også norske nødhjelpsarbeidere opptrer i filmen med roller i skandalen, som rulles opp feil for feil gjennom flere år. I tilknytning til visningen i Filmens Hus (mandag 14. oktober kl 18) blir det debatt under vignetten Det kritiske rom, hvor regissøren møter avtroppende utviklingsminister Heikki Holmås, Røde Kors-president Sven Mollekleiv og Ingvild Skeie fra Kirkens Nødhjelp.

Min personlige favoritt blant dokumentarene er Salma (2013) av britiske Kim Longinotto, som står bak tidligere festivalsuksesser som Pink Saris (2010) og Rough Aunties (2008). Denne gangen forteller hun om den tamilske poeten og kvinneaktivisten Salma.

Den opprørske kvinnen vokste opp i en landsby hvor jentene blir stengt inne straks de er kjønnsmodne, og tilbrakte flere år innelåst i en kjeller uten annen kontakt med omverdenen enn glimtet av føtter på gata gjennom en liten glugge. På små lapper begynte hun å skrive dikt om hverdagslivet sitt, lapper som iblant ble funnet av svigerfamilien og kastet, men noen greide hun å smugle ut, og til slutt var det nok til en diktsamling. I hemmelighet ble Salma anerkjent og berømt, men det tok enda noen år før hun fikk nyte friheten. Etterhvert ble hun også politiker og kunne bygge seg et nytt liv – men uten å legge familien helt bak seg.

Salma tar oss med tilbake til rommet hvor familien stengte henne inne.
Salma tar oss med tilbake til rommet hvor familien stengte henne inne.

Da jeg så filmen i Berlin dukket Salma selv overraskende opp på scenen, i den hensikt å promotere en av bøkene sine som nylig var blitt utgitt på tysk. La oss håpe et forlag i Norge også kjenner sin besøkelsestid, og gir oss Salmas dikt mellom to permer. I mellomtida kan du høre noen av dem i filmen.

Hayao Miyazaki – snart pensjonist?

Årets avslutningsfilm er en førpremiere på den japanske animasjonsfilmen The Wind Rises, den nyeste og angivelig aller siste filmen til animélegenden Hayao Miyazaki (Chihiro og heksene, Min nabo Totoro, Det levende slottet). Riktignok har han truet med å pensjonere seg flere ganger tidligere, så jeg er ikke overbevist, selv om han nå er blitt 72 år.

Hayao har lenge forsøkt å overlate scenen til den noe motvillige sønnen Goro Miyazaki (Tales from Earthsea, Møte på Valmueåsen) som er utdannet landskapsarkitekt og heller ville designe parker. På slutten av 1990-tallet fikk sønnen ansvaret for å formgi og bygge Studio Ghiblis nye museum, hvor han senere ble direktør– og dermed var han lurt over i farens bransje. Tradisjonen for å følge i fedrenes fotspor er sterk i Japan, men det samme gjelder gjerne fedrenes motvllje mot å abdisere helt fra tronen.

Hayao Miyazaki med noen av figurene sine.
Hayao Miyazaki med noen av figurene sine. (Bilde fra en japansk avis.)

The Wind Rises er et historisk drama krydret med flyromantikk, basert på virkelige hendelser fra Japan før andre verdenskrig. Den unge gutten Jiro er for nærsynt til å bli flyger, men viser seg å ha et stort talent som flykonstruktør. Under en togreise møter han vakre Naoko, men toget sporer av i det store Kanto-jordskjelvet i 1923 og begge får nok med de neste årenes depresjon og epidemier, på hver sin kant. Senere møtes de igjen, men prøvelsene er ikke slutt… The Wind Rises får ordinær norsk premiere tidligst i mars 2014.

Film fra Sør-festivalen byr på et rikelig animé-program, så det er ingen grunn til å stoppe med Hayao Miyazadi. Den såkalte Mangapolis-seksjonen ble etablert for et par år siden, og ifjor vant varulvdramaet Wolf Children (2012) like godt både publikumspris og hovedprisen Sølvspeilet. I år kan du se den i reprise, og Film fra Sør distribuerer den til ordinære kinoer med premiere 15. november.

Festivalen viser også den forrige filmen til regissør Mamoru Hosoda, cyberthrilleren Summer Wars (2009), hvor et klassiske menneske vs maskin-plott spilles ut i sosiale medier/spillverden-versjon. For dem som i likhet med meg ikke er helt med på høyteknologisk kamp-animé kan et bedre tips være den ferske Garden of Words (2013), hvor tidligere scifi/fantasy-regissør Makoto Shinkai (Children Who Chase Lost Voices) går over til realismen – gjennom et romantisk melodrama.

Resten av Mangapolis-programmet finner du her.

Arabisk satsning

Festivalen fortsetter også sin arabiske satsning, som de siste årene har gitt oss flere Arabiske Filmdager på vårparten. I høst er et av Film fra Sør-festivalens fire regissørportretter viet den fransk-algirske filmskaperen Nadir Moknèche (f.1965), kjent for fargerike kvinnekarakterer i en liknende stil som Pedro Almodovar. Festivalen viser tre av filmene til Moknèche, fra den komedieaktige debuten The Harem of Madame Osmane, 2000), via en politisk satire (Délice Paloma, 2007) til en film noir med innslag av melodrama (Goodbye Morocco, 2012). Nadir blir sceneintervjuet tirsdag 15. oktober kl. 20.30 på Ringen Kino.

En helt annen type filmskaper fra Middelhavsområdet er Yeşim Ustaoğlu (f.1960), tyrkisk kvinnelig regissør, arkitekt og journalist som er kjent for følsomme relasjonsdramaer med sosialkritisk undertone, pakket inn i et dvelende vakkert, Theo Angelopoulos-aktig filmspråk.

Yeşim slo igjennom med Pandoras eske (2008) om en landlig matriark som får Alzheimer, men vakte oppsikt allerede med den kontroversielle Waiting for the Clouds (2003), om en tyrkisk-adoptert gresk jente som må holde identiteten sin skjult av frykt for greskfientlighet i Tyrkia på 1970-tallet. Film fra Sør viser også fjorårets Araf (2012), en tittel kan oversettes til «skjærsilden» (festivalavisa har valgt det mindre avskrekkende «limbo»). Det er en film om å jobbe på en veikro og drømme om noe mer, og håpe at drømmen kanskje allerede har manifestert seg – i skikkelsen til en bad boy av en trailersjåfør. Yeşim Ustaoğlu blir sceneintervjuet mandag 14. oktober kl. 20.30 på Ringen Kino.

Thailandsk mester

Rosinen i pølsa blant festivalgjestene er thailandske Apichatpong Weerasethakul, som vant Gullpalmen i Cannes for tre år siden med Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010). Apichatpong, eller Joe, som han av praktiske grunner ofte kaller seg i Vesten, er en av verdens mest respekterte filmkunstnere, både innen spillefilm og videokunst. Film fra Sør viser et kortfilmprogram og tre av spillefilmene hans, deriblant Onkel Boonmee.

Den todelte Tropical Malady (2004) begynner med et muntert og hverdagslig kjærlighetsforhold mellom en landsbygutt og en soldat, og ender i en forvirrende mytologisk sjamanhistorie fra den nordthailandske jungelen.

Storyboards til filmen «Tropical Malady» er stilt ut i Stenersenmuseet fram til desempber. Foto: Oda Bhar
Storyboards til filmen «Tropical Malady» er utstilt i Stenersenmuseet. Foto: Oda Bhar

Også Syndromes and a Century (2006) har en dobbel struktur, men benytter de to delene som speil for hverandre. Dialogene gjentas, men i ulike omgivelser, på et landlig sykehus (kanskje i fortida?) og et hypermoderne og laboratorieaktig urbant sykehus (i nåtida eller en slags science fiction-verden). Til grunn for handlingen ligger det første møtet mellom foreldrene til regissøren, begge leger, slik han husker at de beskrev det for ham som barn.

Den doble og iblant paradoksale handlingskonstruksjonen går igjen i mange av filmene til Apichatpong, i likhet med kontraster som by/land, nytt/gammelt, hverdagslig/åndelig og mytisk/realistisk.

Han leker med tid, som når en karakter i Onkel Boonmee ser seg selv sitte foran tven samtidig med at han går ut av rommet, eller når dialogen i Syndromes and a Century i seg selv virker inkarnert. Tross innfløktheten kan filmene virke forbausende enkle og hverdagslige, siden det alltid finnes varme, muntre og pratsomme sekvenser fra det thailandske hverdagslivet.

Den avslappete stemninga i hverdagssekvensene vil nok mange Thailand-turister kjenne igjen, og på en måte er det som om den gjør de magisk-realistiske sekvensene mer ufarlige.

Det er ikke sikkert du stusser så lenge selv om det dukker opp et uvanlig vesen: en forlengst død person eller en rødøyd gorilla som påstår han er din nevø (Onkel Boonmee). Få minutter senere kan det virke helt naturlig når familien bare fortsetter kveldsmåltidet og innlemmer de nyankomne i samtalen.

Videoinstallasjonen «Dilbar» projiseres på ei glassplate så du ser filmen både forfra og bakfra. Kan ses i Stenersenmuseet fram til desember. Foto: Oda Bhar
Videoinstallasjonen «Dilbar» projiseres på ei glassplate så du ser filmen både forfra og bakfra. I Stenersenmuseet til desember. Foto: Oda Bhar

Apichatpong Weerasethakul blir tildelt årets hederspris under åpningsseremonien torsdag 10. oktober, og skal sceneintervjues på Filmens Hus dagen etter (fredag 11. oktober kl 21). Gå heller ikke glipp av utstillingen Photophobia i Stenersenmuseet, som i tillegg til flere videoverker inneholder flere storyboards, samt verker fra andre kunstnere regissøren har invitert, inkludert den amerikanske tegneserieskaperen Chris Ware.

Det blir også utgitt en bok til utstillingen (kun 600 eksemplarer, samlerobjekt!) med dagboksnotater, thaimanga, foto og tegninger, samt et essay og et lengre intervju.

Ta sjansen og dykk inn i et merkelig og fascinerende univers!

En sniktitt på boka som utgis til Photophobia-utstillingen. Foto: Oda Bhar.
En sniktitt på Photophobia-boka. Foto: Oda Bhar.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Våre tips fra Film fra Sør 2013: Nazileger, mafiakritikk og kvinnelige selvmordsbombere

Våre tips fra Film fra Sør 2013: Nazileger, mafiakritikk og kvinnelige selvmordsbombere

Årets Film fra Sør-program byr på mange godbiter, fra feelgood til mørkere film. Særlig drama og dokumentar holder høy kvalitet, og kvinneinnslaget er kraftig bedret fra ifjor, mener Oda Bhar. Rushprint gir deg noen filmtips.

Etter å ha klaget på den lave kvinnerepresentasjonen ifjor, spesielt på regissørsiden, kan jeg med glede meddele at årets Film fra Sør er en helt annen verden. På programmet står det mange gode filmer både av og med kvinner, og i tillegg er det i mindre grad enn de siste par årene lagt vekt på såkalt sjangerfilm (horror, vold, trashkomedier).

Det gode dramaet bringes i forgrunnen, noe jeg tror mange i festivalens kjernepublikum vil sette pris på. Smalere filmtyper er også representert, men framfor alt er finner vi et rikt utvalgt gode fortellende filmer som er egnet til å berøre, sjokkere og underholde med varme, sterke og spennende historier. Film fra Sør 2013 har rett og slett fått et solid, sjarmerende og variert program hvor de fleste publikumsgrupper vil finne gull.

Josef Mengele i Argentina

Allerede åpningsfilmen Wakolda (2013) byr på et gripende drama, med et overraskende samspill av historie og familiedynamikk. Filmen ble vist første gang i det prestisjetunge Un Certain Regard-programmet ved årets Cannes-festival, noe som var en fjær i hatten for filmens norske produsent Gudny Hummelvold og Film fra Sør-festivalen selv, siden Wakolda delvis er finansiert med midler fra det nystartede Sørfondet og NFI.

Både manus og regi er ved den argentinske forfatteren og filmskaperen Lucía Puenzo, som tidligere har vunnet hovedprisen ved Kritikeruka i Cannes for oppvekstfilmen XXY (2008). Også XXY vises under Film fra Sør, i likhet med andrefilmen The Fish Child (2009) som er basert på debutromanen hennes. Også Wakolda er basert på en Puenzo-roman, om en argentinsk familie på 1950-tallet som møter en vennlig tysk lege med mørk fortid.

Alex Brendemühl spiller den mystiske tyske legen i «Wakolda».
Alex Brendemühl spiller den mystiske tyske legen i «Wakolda».

Handlingen foregår på et hotell familien driver på landet i Argentina. Hotellgjesten Helmut Gregor (Alex Brendemühl) gir tilsynelatende geniale medisinske råd til familiens gravide kone (Natalia Oreiro) og den kortvokste datteren (Florencia Bado), men vil han virkelig hjelpe, eller utsette dem for medisinske eksperimenter? Barna går på en tyskspråklig skole hvor også moren gikk som barn, og vi ser bilder fra skoletida hennes hvor elevene løfter armene til Hitler-hilsen. I nåtida er lærerne opptatt med å grave ned gamle bøker og dokumenter i skogen, og vi aner et samfunn hvor sannheten kan være truende og kompleks.

Intrigen er skrevet utfra rykter og myter om nazilegen Josef Mengele, og slik sett bare løselig «basert på en sann historie». At Argentina tok imot mange naziflyktninger er likevel et faktum, og gir et gysende bakteppe til dette thrilleraktige plottet.

Såvidt jeg forstår blir det ingen regissørsamtale med Lucía Puenzo i regi av Film fra Sør, men Litteraturhuset arrangerte 9. oktober en forfattersamtale i anledning at romanen kommer ut på norsk, mellom Puenzo og bokas oversetter, den norske forfatteren Pedro Carmona-Alvarez.

Mesterlig om familien

Flere av årets beste filmer er familiedramaer, til dels lagd av store regissører vi alltid venter oss mye av. Ikke minst gjelder dette Fortiden (2013) av iranske Asghar Farhadi, som også tidligere har lagd glimrende kammerspill om nære relasjoner.

Hans forrige spillefilm Nader og Simin – et brudd (2011) vant både Oscar og Golden Globe for beste fremmedspråklige film, og Gullbjørnen i Berlin. I Fortiden benytter han for første gang fransk som talespråk, og greier overgangen fra morsmål til fremmedspråk med glans.

Bérénice Bejo og Tahar Rahim i «Fortiden» av Asghar Farhadi.
Bérénice Bejo og Tahar Rahim i «Fortiden» av Asghar Farhadi.

Ahmad (Ali Mosaffa) kommer tilbake til Paris fra Teheran etter en fire års separasjon fra kona Marie (Bérénice Bajo, som spilte den kvinnelige hovedrollen i The Artist) for å signere skilsmissepapirene siden hun vil gifte seg igjen. Det hele kompliseres av Maries opprørske datter Lucie (Pauline Burlet), som er kritisk til morens nye forhold og selv har en fortid å slite med. Gamle følelser og hemmeligheter kommer opp, og som vanlig hos Farhadi er det nesten utrolig hvor mange uventede vendinger intrigen rekker å ta.

Som i Nader og Simin er de moralske dilemmaene en Ibsen verdig, og Farhadi har Ibsen som uttalt forbilde. Bérénice Bajo vant prisen som beste kvinnelige skuespiller i Cannes.

En annen favoritt blant er Som far, så sønn av den japanske auteuren Hirokazu Kore-Eda. I Norge har flere av hans filmer gått på kino, og Still Walking (2008) ble tildelt en pris under Film fra Sør i 2009, da Kore-Eda selv var hedersgjest. Som far, så sønn tar utgangspunkt i enhver forelders mareritt: To babyer er forbyttet ved fødselen, men familiene får ikke vite noe før etter seks år, og havner dermed i et grusomt dilemma: Skal de fortsette som før, eller bytte tilbake slik sykehuset foreslår?

Vi stilles overfor spørsmål som hvor viktig er blod for slektskapsfølelsen, og hvor trygge kan barn være på foreldrenes kjærlighet. Det lyder som intrigen fra en såpeopera, men Kore-Eda maler historien fram med nyansert og forsiktig ettertrykk. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes.

En film som burde gjøre det sterkt på norske kinoer er Tusen ganger god natt, som får ordinær premiere 18. oktober, men har førpremiere under Film fra Sør. Den er regissert av Erik Poppe med den franske legenden Juliette Binoche i en glimrende hovedrolle som krigsfotografen Rebecca. Når hun blir skadet under et oppdrag blant kvinnelige selvmordsbombere stiller ektemannen (Nikolaj Coster-Waldau) et ultimatum, og ber henne velge mellom jobben og familien sin. Mest gripende framstår forholdet til datteren Step (Lauryn Canny), som går fra å være sint på moren til gradvis å forstå henne.

Juliette Binoche og Lauryn Canny som mor og datter i Erik Poppes «Tusen ganger god natt».
Juliette Binoche og Lauryn Canny som mor og datter i Erik Poppes «Tusen ganger god natt».

Drømmer og sykler

Kvinnespørsmål er brennbare i mange av landene Film fra Sør henter filmer fra, noe som viser tematisk i flere av årets filmer. Et svært sjarmerende eksempel er Den grønne sykkelen (2012) av Haifa Al-Mansour, eller Wadjda som filmen heter internasjonalt Dette forfriskende coming of age-dramaet bryter grenser på flere måter: Det er aller første spillefilm som i sin helhet ble spilt inn i Saudi-Arabia, og har i tillegg både kvinnelig regissør og ei ung jente i hoved­rollen.

Waad Mohammed gjør en strålende innsats som Wadjda i «Den grønne sykkelen».
Waad Mohammed gjør en strålende innsats som Wadjda i «Den grønne sykkelen».

Det fortelles at regissøren måtte dirigere skuespillerne fra baksetet av en bil, mens hun snakket med mannlige assistenter over walkietalkie. Regissøren er vant til friere forhold, for hun har både studert litteratur ved Det amerikanske universitetet i Kairo og film ved universitetet i Sydney.

Den grønne sykkelen er blitt en morsom, frekk, energisk og rørende oppvekstskildring om å ønske seg en sykkel selv om folk rundt deg synes det er uhørt for ei jente å sykle, og om hvor langt du er villig til å gå for det du drømmer om. Filmen får ordinær premiere på norske kinoer 1. november.

Langt mindre feelgood er den afghanske The Patience Stone (2012) basert på en roman ved samme navn av den mannlige regissøren Atiq Rahimi. Romanen vant den prestisjetunge franske Goncourt-prisen i 2008 og er oversatt til 33 språk.

Den mørke Sheherazade-intrigen handler om en kvinne som forteller historier til sin tyranniske ektemann – nå uskadeliggjort i senga hvor han ligger i koma. Omkring denne skrudde revansjen trenger verden utenfor seg på, med et istykkerskutt nabolag og patruljerende soldater som virker langtfra betryggende. The Patience Stone hadde premiere på filmfestivalen i Abu Dhabi ifjor, hvor prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til iranske Golshifteh Farhani, i Norge kjent fra Farhadis About Elly (2009) og Marjane Satrapis Den lidenskapelige fiolinisten (2011). Under årets Film fra Sør spiller hun også hovedrollen i den langt mindre minneverdige My Sweet Pepper Land (2013), en slags westernfilm fra den kurdiske landsbygda i Irak.

Er filmvold nødvendig?

For dem som ønsker mer hardtslående filmer kan Film fra Sør by på alt fra sosialrealistisk mafiakritikk til underholdende kampsportfilm.

En spillefilm som delte kritikerne i Cannes var mexicanske Heli av Amat Escalante, som vant prisen for beste regi. Ifølge regissøren kan Heli og hans tidligere filmer Los Bastardos (2008) og Sangre (2005) betraktes som en trilogi, men han benekter at de viser et realistisk bilde av livet i Mexico, slik mange kritikere har trodd. På pressekonferansen i Cannes ble han forskrekket da en journalist fortalte at hun avlyste en ferietur til Mexico etter å ha sett Heli.

Hardt prøvet familie i «Heli».
Hardt prøvet familie i «Heli».

Filmen handler om en fattig familie som forsøker å leve et lovlydig liv, men blir hindret av narkolangere, uforutsigbare voldsmenn og en tenåringsgraviditet. Den inneholder den verste torturscenen jeg har sett (les beskrivelsen min her om du ikke frykter spoilers), men ifølge regissøren var den helt nødvendig.

– Hvis du skal vise vold må du vise hvor grusomt det virkelig er. Folk skal kjenne hva vold gjør med menneskene den rammer, mente Escalante.

I Berlin et halvt år tidligere foregikk en liknende diskusjon om det kasakhstanske dramaet Harmony Lessons (2013), regissert av debutanten Emir Baigazin. På en skole i en landlig provins lever guttene i et hjerteløst hierarki der noen tyranniser og andre blir tyrannisert. Eldre gjenger tvinger yngre gutter til å presse penger av medelevene, noe som eskalerer til en forbrytelse hvor det lokale politiet selv bruker vold for å oppklare saken.

Hardt skolemiljø i «Harmony Lesson» fra Kasakhstan.
Hardt skolemiljø i «Harmony Lesson» fra Kasakhstan.

Sprengstoffet i filmen kom fram på pressekonferansen, hvor regissøren oppsiktsvekkende hevdet at tortur og politivold var nødvendige virkemidler mot kriminelle.

Da pressen protesterte snudde han brått, før han senere snudde igjen og gjentok utsagnet. Det var en forunderlig seanse, og etterpå visste mange ikke hva de skulle tro. En journalistkollega pekte ut et par tause bøller for meg, og mente at de var agenter for regjeringen og hadde sittet i salen og sett truende på regissøren for å få ham til å forsvare politiet. Ikke vet jeg, men filmen er god, så se den gjerne og døm selv hvilke holdninger du mener filmen uttrykker.

Kinesisk gangsterfilm

Blant sjangerfilmene knytter det seg sterk interesse særlig til to kinesiske, som begge er lagd av etablerte regissører med godt renommé – men forventningen innfrir dessverre ikke helt. Det er alltid en begivenhet når Wong Kar-Wai (In the Mood for Love) kommer med en ny spillefilm, men årets kampsport-epos The Grandmaster er langtfra hans beste.

Filmen er en kunstfilmaktig biopic om kung fu-legenden Ip Man, som blant annet var treneren til Bruce Lee. Han spilles av Tony Leung, som er godt kjent for et vestlig publikum etter i en årrekke å ha spilt i hovedroller for kinesiske mestere som Wong Kar-Wai, Ang Lee og Zhang Yimou. Kvalitetene til The Grandmaster ligger mindre i skuespill enn i koreografi og spektakulært foto, og anbefales helst om du liker slow motion slåssing i regn.

Den kinesiske regissøren Jia Zhangke vil overraske mange med sin blodige gangsterfilm A Touch of Sin (2013), og gamle fans av regissøren har grunn til å stålsette seg. Fra tidligere er han kjent for realistiske og stillfarne filmer av typen Still Life (2006), som handlet om folk som fikk hjemmene lagt under vann da Kina bygde «Tre kløfter»-dammen i elva Yangtze.

Ifølge regissøren selv er også årets film realistisk og basert på virkelige hendelser, men her vises et moderne Kina gjennomsyret av brutalitet, og stilen minner mer om actionfilm enn politisk samfunnsdrama. Vi får servert fire separate historier med ulik hovedkarakter, alle med svært brutale innslag. A Touch of Sin vant prisen for beste manus i Cannes.

Feelgood fra India og Chile

Enkle, vakre kjærlighetshistorier er mangelvare på de fleste filmfestivaler, på tross av at publikum elsker dem.

I år har Film fra Sør fått kloa i et nydelig eksemplar som senere blir satt opp ordinært på norske kinoer, men tidligst i februar, så hvis du ikke kan vente så lenge er det lurt å være raskt ute med billettkjøp. The Lunchbox (2013) er debutspillefilmen til indiske Ritesh Batra, som har filmutdannelsen sin fra New York, og dette er da heller ingen Bollywoodfilm, men en lavmælt historie om et søkende møte mellom to personer.

Irrfan Khan spiller den mannlige hovedrollen i «The Lunchbox».
Irrfan Khan spiller den mannlige hovedrollen i «The Lunchbox».

Utgangspunktet er Mumbais berømte distribusjonssystem for matbokser, hvor millioner av husmødre og restauranter hver dag lager varm mat som sendes ut med tog, lastebil, buss og sykkel i et sinnrikt logistisk system hvor det nesten aldri gjøres feil. Ifølge filmen har forskere på Harvard gjennom empiriske undersøkelser funnet ut at kun én matboks av seks millioner havner hos feil person. Og denne ene, potensielt feilsendte matboksen har Batra gjort til sentrum i historien sin.

Hva om en lunsjboks tilberedt av en forsømt gift kvinne havner hos en langt mer takknemlig mann? De to begynner å skrive til hverandre med boksen som postkasse, og vi møter dem gjennom håp, lengsel, ensomhet, humor og gryende kjærlighet. Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men kan varmt anbefale filmen.

En feelgoodfilm som begeistret mange i Berlin i februar er Gloria (2013), en coming of age-historie om en munter og danseglad kvinne i en slags forsinket midtlivskrise som er lagd av chilenske Sebastián Lelio. Gloria en 60 år gammel partygirl som bare vil danse, flørte og knulle rundt, uten å la seg stoppe av at pensjonsalderen nærmer seg. Paulina García vant Sølvbjørnen som beste kvinnelige skuespiller for hovedrollen som Gloria, men personlig likte jeg verken rollen eller filmen noe særlig. Riktignok er det sjelden helt feil med en godt voksen heltinne som nekter å være offer, men livene til denne uvanlige singles-generasjonen virker først og fremst tomme og overflatiske.

Sergio Hernández og Paulina García spiller paintball i «Gloria».
Sergio Hernández og Paulina García spiller paintball i «Gloria».

De eldre dyrker tenåringsinteresser som discodans, sjekking og paintball, og møter tegn på ekte følelser med flukt eller skuldertrekk. Intensjonene til regissør Sebastián Lelio virker likevel gode:

– Jeg mener at temaet eldres livsutfoldelse blir stadig mer aktuelt. Folk blir eldre og holder seg friskere, så jeg tror verden er full av mennesker som Gloria, ikke bare i Chile, men også i Europa. I en verden besatt av ungdom vil de være lykkelige og kunne starte et helt nytt liv i moden alder.

Jordskjelv og tamilsk poesi

Dokumentarprogrammet på årets Film fra Sør-festival fortjener egentlig en artikkel for seg, for her er det nesten bare perler.

For dem som tror Norge er verdensmester i bistand vil jeg anbefale Raoul Pecks Fatal Assistance (2013), om det mislykkede gjenoppbyggingsarbeidet etter jordskjelvet på Haiti i 2010. Også norske nødhjelpsarbeidere opptrer i filmen med roller i skandalen, som rulles opp feil for feil gjennom flere år. I tilknytning til visningen i Filmens Hus (mandag 14. oktober kl 18) blir det debatt under vignetten Det kritiske rom, hvor regissøren møter avtroppende utviklingsminister Heikki Holmås, Røde Kors-president Sven Mollekleiv og Ingvild Skeie fra Kirkens Nødhjelp.

Min personlige favoritt blant dokumentarene er Salma (2013) av britiske Kim Longinotto, som står bak tidligere festivalsuksesser som Pink Saris (2010) og Rough Aunties (2008). Denne gangen forteller hun om den tamilske poeten og kvinneaktivisten Salma.

Den opprørske kvinnen vokste opp i en landsby hvor jentene blir stengt inne straks de er kjønnsmodne, og tilbrakte flere år innelåst i en kjeller uten annen kontakt med omverdenen enn glimtet av føtter på gata gjennom en liten glugge. På små lapper begynte hun å skrive dikt om hverdagslivet sitt, lapper som iblant ble funnet av svigerfamilien og kastet, men noen greide hun å smugle ut, og til slutt var det nok til en diktsamling. I hemmelighet ble Salma anerkjent og berømt, men det tok enda noen år før hun fikk nyte friheten. Etterhvert ble hun også politiker og kunne bygge seg et nytt liv – men uten å legge familien helt bak seg.

Salma tar oss med tilbake til rommet hvor familien stengte henne inne.
Salma tar oss med tilbake til rommet hvor familien stengte henne inne.

Da jeg så filmen i Berlin dukket Salma selv overraskende opp på scenen, i den hensikt å promotere en av bøkene sine som nylig var blitt utgitt på tysk. La oss håpe et forlag i Norge også kjenner sin besøkelsestid, og gir oss Salmas dikt mellom to permer. I mellomtida kan du høre noen av dem i filmen.

Hayao Miyazaki – snart pensjonist?

Årets avslutningsfilm er en førpremiere på den japanske animasjonsfilmen The Wind Rises, den nyeste og angivelig aller siste filmen til animélegenden Hayao Miyazaki (Chihiro og heksene, Min nabo Totoro, Det levende slottet). Riktignok har han truet med å pensjonere seg flere ganger tidligere, så jeg er ikke overbevist, selv om han nå er blitt 72 år.

Hayao har lenge forsøkt å overlate scenen til den noe motvillige sønnen Goro Miyazaki (Tales from Earthsea, Møte på Valmueåsen) som er utdannet landskapsarkitekt og heller ville designe parker. På slutten av 1990-tallet fikk sønnen ansvaret for å formgi og bygge Studio Ghiblis nye museum, hvor han senere ble direktør– og dermed var han lurt over i farens bransje. Tradisjonen for å følge i fedrenes fotspor er sterk i Japan, men det samme gjelder gjerne fedrenes motvllje mot å abdisere helt fra tronen.

Hayao Miyazaki med noen av figurene sine.
Hayao Miyazaki med noen av figurene sine. (Bilde fra en japansk avis.)

The Wind Rises er et historisk drama krydret med flyromantikk, basert på virkelige hendelser fra Japan før andre verdenskrig. Den unge gutten Jiro er for nærsynt til å bli flyger, men viser seg å ha et stort talent som flykonstruktør. Under en togreise møter han vakre Naoko, men toget sporer av i det store Kanto-jordskjelvet i 1923 og begge får nok med de neste årenes depresjon og epidemier, på hver sin kant. Senere møtes de igjen, men prøvelsene er ikke slutt… The Wind Rises får ordinær norsk premiere tidligst i mars 2014.

Film fra Sør-festivalen byr på et rikelig animé-program, så det er ingen grunn til å stoppe med Hayao Miyazadi. Den såkalte Mangapolis-seksjonen ble etablert for et par år siden, og ifjor vant varulvdramaet Wolf Children (2012) like godt både publikumspris og hovedprisen Sølvspeilet. I år kan du se den i reprise, og Film fra Sør distribuerer den til ordinære kinoer med premiere 15. november.

Festivalen viser også den forrige filmen til regissør Mamoru Hosoda, cyberthrilleren Summer Wars (2009), hvor et klassiske menneske vs maskin-plott spilles ut i sosiale medier/spillverden-versjon. For dem som i likhet med meg ikke er helt med på høyteknologisk kamp-animé kan et bedre tips være den ferske Garden of Words (2013), hvor tidligere scifi/fantasy-regissør Makoto Shinkai (Children Who Chase Lost Voices) går over til realismen – gjennom et romantisk melodrama.

Resten av Mangapolis-programmet finner du her.

Arabisk satsning

Festivalen fortsetter også sin arabiske satsning, som de siste årene har gitt oss flere Arabiske Filmdager på vårparten. I høst er et av Film fra Sør-festivalens fire regissørportretter viet den fransk-algirske filmskaperen Nadir Moknèche (f.1965), kjent for fargerike kvinnekarakterer i en liknende stil som Pedro Almodovar. Festivalen viser tre av filmene til Moknèche, fra den komedieaktige debuten The Harem of Madame Osmane, 2000), via en politisk satire (Délice Paloma, 2007) til en film noir med innslag av melodrama (Goodbye Morocco, 2012). Nadir blir sceneintervjuet tirsdag 15. oktober kl. 20.30 på Ringen Kino.

En helt annen type filmskaper fra Middelhavsområdet er Yeşim Ustaoğlu (f.1960), tyrkisk kvinnelig regissør, arkitekt og journalist som er kjent for følsomme relasjonsdramaer med sosialkritisk undertone, pakket inn i et dvelende vakkert, Theo Angelopoulos-aktig filmspråk.

Yeşim slo igjennom med Pandoras eske (2008) om en landlig matriark som får Alzheimer, men vakte oppsikt allerede med den kontroversielle Waiting for the Clouds (2003), om en tyrkisk-adoptert gresk jente som må holde identiteten sin skjult av frykt for greskfientlighet i Tyrkia på 1970-tallet. Film fra Sør viser også fjorårets Araf (2012), en tittel kan oversettes til «skjærsilden» (festivalavisa har valgt det mindre avskrekkende «limbo»). Det er en film om å jobbe på en veikro og drømme om noe mer, og håpe at drømmen kanskje allerede har manifestert seg – i skikkelsen til en bad boy av en trailersjåfør. Yeşim Ustaoğlu blir sceneintervjuet mandag 14. oktober kl. 20.30 på Ringen Kino.

Thailandsk mester

Rosinen i pølsa blant festivalgjestene er thailandske Apichatpong Weerasethakul, som vant Gullpalmen i Cannes for tre år siden med Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010). Apichatpong, eller Joe, som han av praktiske grunner ofte kaller seg i Vesten, er en av verdens mest respekterte filmkunstnere, både innen spillefilm og videokunst. Film fra Sør viser et kortfilmprogram og tre av spillefilmene hans, deriblant Onkel Boonmee.

Den todelte Tropical Malady (2004) begynner med et muntert og hverdagslig kjærlighetsforhold mellom en landsbygutt og en soldat, og ender i en forvirrende mytologisk sjamanhistorie fra den nordthailandske jungelen.

Storyboards til filmen «Tropical Malady» er stilt ut i Stenersenmuseet fram til desempber. Foto: Oda Bhar
Storyboards til filmen «Tropical Malady» er utstilt i Stenersenmuseet. Foto: Oda Bhar

Også Syndromes and a Century (2006) har en dobbel struktur, men benytter de to delene som speil for hverandre. Dialogene gjentas, men i ulike omgivelser, på et landlig sykehus (kanskje i fortida?) og et hypermoderne og laboratorieaktig urbant sykehus (i nåtida eller en slags science fiction-verden). Til grunn for handlingen ligger det første møtet mellom foreldrene til regissøren, begge leger, slik han husker at de beskrev det for ham som barn.

Den doble og iblant paradoksale handlingskonstruksjonen går igjen i mange av filmene til Apichatpong, i likhet med kontraster som by/land, nytt/gammelt, hverdagslig/åndelig og mytisk/realistisk.

Han leker med tid, som når en karakter i Onkel Boonmee ser seg selv sitte foran tven samtidig med at han går ut av rommet, eller når dialogen i Syndromes and a Century i seg selv virker inkarnert. Tross innfløktheten kan filmene virke forbausende enkle og hverdagslige, siden det alltid finnes varme, muntre og pratsomme sekvenser fra det thailandske hverdagslivet.

Den avslappete stemninga i hverdagssekvensene vil nok mange Thailand-turister kjenne igjen, og på en måte er det som om den gjør de magisk-realistiske sekvensene mer ufarlige.

Det er ikke sikkert du stusser så lenge selv om det dukker opp et uvanlig vesen: en forlengst død person eller en rødøyd gorilla som påstår han er din nevø (Onkel Boonmee). Få minutter senere kan det virke helt naturlig når familien bare fortsetter kveldsmåltidet og innlemmer de nyankomne i samtalen.

Videoinstallasjonen «Dilbar» projiseres på ei glassplate så du ser filmen både forfra og bakfra. Kan ses i Stenersenmuseet fram til desember. Foto: Oda Bhar
Videoinstallasjonen «Dilbar» projiseres på ei glassplate så du ser filmen både forfra og bakfra. I Stenersenmuseet til desember. Foto: Oda Bhar

Apichatpong Weerasethakul blir tildelt årets hederspris under åpningsseremonien torsdag 10. oktober, og skal sceneintervjues på Filmens Hus dagen etter (fredag 11. oktober kl 21). Gå heller ikke glipp av utstillingen Photophobia i Stenersenmuseet, som i tillegg til flere videoverker inneholder flere storyboards, samt verker fra andre kunstnere regissøren har invitert, inkludert den amerikanske tegneserieskaperen Chris Ware.

Det blir også utgitt en bok til utstillingen (kun 600 eksemplarer, samlerobjekt!) med dagboksnotater, thaimanga, foto og tegninger, samt et essay og et lengre intervju.

Ta sjansen og dykk inn i et merkelig og fascinerende univers!

En sniktitt på boka som utgis til Photophobia-utstillingen. Foto: Oda Bhar.
En sniktitt på Photophobia-boka. Foto: Oda Bhar.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY