Hvorfor er det så lite film av kvinnelige regissører på programmet under årets Film fra Sør? Jeg hadde ikke bladd lenge i årets festivalavis før spørsmålet meldte seg. Jo mer jeg leste, jo mer påtakelig ble det. Film fra Sør er den aller første filmfestivalen jeg oppdaget, og kanskje den jeg er mest glad i. Å lete opp nye kvinnelige stemmer fra ulike deler av verden pleier å være en stor del av sjarmen. Hvorfor ikke i år?

Cannes-effekten

Da jeg tidligere i høst påpekte overfor festivalen at ingen av nyhetsbrevene deres inneholdt kvinnelige navn, fikk jeg beskjed om at det måtte være tilfeldig. På årets program sto nemlig filmer av 17 kvinnelige regissører. Selv har jeg ikke greid å finne flere enn 12, tross finkjemming av katalogen og halstarrig googling av eksotiske navn. Men selv dersom vi anser 17 (eller 12) av ca 80 regissører som mange (det er 15-21%), så hjelper det lite hvis kvinnelige regissører ikke får delta i de mest prestisjefylte programmene. Det kan blant annet bety at de mister muligheten til å vinne priser (med unntak av publikumsprisen, som er åpen for alle), noe som både handler om status og økonomi.

Alle de 4 filmskaperne som blir gjenstand for en retrospektiv i år er menn (de viser 3 filmer hver). Japan-fokuset i den historiske delen av programmet hjelper heller ikke, men det verste er skeivheten for samtidsfilmer. Årets Cannes-festival fikk sterk kritikk for å bare ha invitert mannlige regissører til hovedkonkurransen, og Film fra Sør er ikke langt unna med sine 8 av 12 i Hovedprogrammet og 8 av 10 i Nye Horisonter. Bør programkomitéen prioriterer andre festivaler enn Cannes når de skal hente hjem film? Onde tunger har kalt Cannes en gubbefestival, selv om det nok er lenge siden kvinneandelen var så lav som i år. En god del av filmene på årets Film fra Sør er funnet i Cannes, men langtfra alle.

Når menn velger film

En mer sannsynlig årsak til årets kjønnsskeivhet er hvem som tar beslutningene. Ville det hjelpe om Film fra Sør fikk tak i flere kvinnelige programmerere? I årets programråd satt det 6 menn og én eneste kvinne. Dette ville jeg nok aldri  funnet ut om det ikke var for mangelen på filmer med kvinnelig regissør, så et tips til mannlige programmerere kan være å dekke sporene sine bedre ved å passe på å ta inn flere kvinner.

2010 var et år med mange spennende kvinnelige regissører på Film fra Sør, hvorav flere også gjestet festivalen personlig. Selv intervjuet jeg Debra Zimmerman, som i 29 år har ledet den amerikanske organisasjonen Women Make Movies. Hun snakket blant annet om vansker med å skaffe festivaleksponering til kvinnelige filmskapere, og sa at kvinners filmer gjerne gjemmes bort i sideprogrammer. Unntaket er dokumentarfilm, hvor det av en eller annen grunn er lettere. Zimmerman knyttet problemet direkte til programmerenes kjønn, og forteller en anekdote:

– På filmfestivalen i Toronto 2009 var det nesten ingen dokumentarfilmer laget av kvinner. Jeg stusset over dette, for slik pleide det ikke å være. Så fant jeg ut at de hadde byttet ut en av programmererne sine. Det pleide å være en kvinne, nå var det en mann. Denne gangen ble årsaken tydelig, fordi det var en endring. Men de fleste festivaler har nesten bare menn som programmerer.

Coming of age i konkurranse

En fare ved å etterlyse kvinnelige programmerere, er at det fremmer en tanke om at kvinner er forpliktet til å velge kvinner. Slik bør det jo ikke være, men idag kjenner jeg på dilemmaet selv. Blant alle interessante filmer på årets Film fra Sør-program, hvilke skal jeg anbefale? Vanligvis tilstreber jeg kjønnsbalanse, men det gjør jo åpenbart ikke andre? Som et eksperiment vil jeg denne gangen konsentrere med om de få kvinnelig regissøne som fant nåde for programkomitéens blikk. Hvor ulike er de, og hvor nyskapende? Ligger fokus på «kvinners verden», eller favner de bredt?

Den mest lovende kvinneskapte filmen på Hovedprogrammet er My Brother the Devil av egyptisk-britiske Sally El Hosaini. Den handler om to brødre i et kriminelt innvandrermiljø i London, men dette er ingen gangsterfilm, snarere får vi et drama om søskenforhold og oppvekst. Filmen vant priser både i Berlin og Sundance.

I kontrast står lettvekteren Rent-a-Cat av japanske Naoko Ogigami. Den vinner neppe hovedprisen, men er verdt et besøk, ikke minst for dem som likte Naokos forrige film på norske kinoer, Briller (2007). Jeg så Rent-a-Cat i Berlin, og den er mer tøysete og uforløst enn Briller, men vi får mange kostelige situasjoner når ei ung jente vil forbedre verden ved å leie ut katter til ensomme mennesker.

På Nye Horisonter-programmet (hvor jeg selv sitter i juryen) finnes to kvinnelige regissører som begge er fra Chile. I Young & Wild av Marialy Rivas møter vi ei tenåringsjente som starter sexblogg. Tross en strengt religiøs oppdragelse skal hun ifølge katalogen både fabulere og «deler erfaringer», og resultatet beskrives som «sårt, direkte og klamt». I Thursday to Sunday av Dominga Sotomayor blir coming of age kombinert med roadmovie når en familie er på vei mot sin egen oppløsning i en liten bil. Tiåringen Lucía sitter i baksetet med sin lillebror, og gjennom hennes øyne kan vi følge foreldrenes krangler i forsetet.

50/50 på dokumentar

I tråd med det Debra Zimmerman fortalte har Dok:Sør-programmet den absolutt største andelen kvinnelige regissører i år. Hele 5 av 10 filmer står oppført med kvinnelig regissør (én riktignok med mannlig co-regissør). Hvor uanstendig høyt dette tallet kjennes, selv om det bare utgjør 50%, sier noe om hva vi har vennet oss til.

Blant dokumentarene gleder jeg meg mest til The Tiniest Place av meksikanske Tatiana Huexzo, om en liten landsby i El Salvador som ble jevnet med jorda under borgerkrigen på 1980-tallet. Først nå drar noen av de overlevende, og vi følger dem gjennom poetiske jungelbilder, grusomme beretninger, håp og styrke. Temaet skulle være relevant for alle som har opplevd lidelse og trenger forsoning. Filmen har alt vunnet flere priser på søramerikanske festivaler.

Kulturuttrykk er tema for to av de kvinnelige dokumentaristenes filmer. Safinez Bousbia fra Algerie har tatt mål av seg til å lage den nord-afrikanske versjonen av Buena Vista Social Club, ved å gjenforene et chaabi-orkester som har vært oppløst siden borgerkrigen i 1954. El Gusto: The Good Mood har fått blandet mottakelse, men liker du world music kan den være verdt å sjekke ut.

Langt større forventinger har jeg til amerikanske Alison Klayman, som har fulgt den kompromissløse kinesiske kunstneren Ai Weiwei gjennom utstillinger, intervjuer og konfrontasjoner med kinesisk politi. Ai Weiwei ble kjent for hele verden da han var kunstnerisk ansvarlig for «Fugleredet» under Beijing-OL, men har siden havnet i unåde og sitter i husarrest. I sommer hadde Kistefos-museet en utstilling med ham, og denne uka lanseres en installasjon på Bergen kunstmuseum. Alison Klayman har bodd flere år i Kina, snakker kinesisk og har lagd tv-reportasjer derfra. Ai Weiwei: Never Sorry er debutfilmen hennes.

Hanan Abdella er den andre britisk-egyptiske kvinnelige regissøren med film på årets program. Hun kommer fra en familie av politiske aktivister som måtte flykte fra Sadat-regimen, og er derfor født og oppvokst i Storbritannia, men dro til Egypt under Den arabiske våren i 2011 for å delta i revolusjonen. In the Shadow of a Man gir oss portretter av 4 egyptiske kvinner med ulike drømmer for framtida. Jeg forventer en ganske tradisjonell dokumentar, kanskje med rørende historier.

Filmskaperparet Ritu Sarin og Tenzing Sonam har lagd dokumentarer sammen i over 20 år, hovedsakelig med tema Tibet. Denne gangen er de i indiske Dharamsala, hvor Dalai Lama bor i eksil. When Hari Got Married handler om drosjesjåføren Hari og hans forlovede som ikke får møtes personlig før bryllupet og derfor må bli kjent over mobiltelefon. Jeg tipper at det ligger an til lavmælt humor og hjertegode folk som finner ut av det til slutt.

Menn ser på kvinner

Til slutt vil jeg skyte inn noen anbefalinger av filmer med mannlig regissør. Jeg beholder kvinnefokuset, men utvider det med et par menn som gir oss uvanlige blikk på kvinner.

Filmen War Witch gjorde voldsomt inntrykk på meg under årets Berlinfestival, hvor hovedrolleinnehaver Rachel Mwanza vant en Sølvbjørn. I likhet med rollefiguren sin kommer Rachel fra vanskelige kår og har bodd på gata. Det som har hjulpet henne til skolegang er filmprosjektet. War Witch handler om en kvinnelig barnesoldat i Kongo, som gjennom noen bitre, noen gode erfaringer lærer å frigjøre seg og forsone seg med fortida. Regissør Kim Nguyen er fransk-kanadier med vietnamesisk bakgrunn. Han forteller den sterke historien nesten uten eksplisitt vold, med et varmt og håpefullt blikk som aldri blir sentimentalt. War Witch får ordinær norsk kinopremiere, men ikke før april 2013, så pass på å få den med deg under Film fra Sør. (Mer om hva jeg tenkte i Berlin her, med innslag fra pressekonferansen.)

En annen førpremiere verdt å merke seg er Paradis: Kjærlighet av den østerrikske auteuren Ulrich Seidl. Filmen gir et brutalt bilde av kvinnelige sexturister i Kenya, og provoserte mange i Cannes med nådeløs eksponering av kropper, begjær og pinlighet. «Sukkermammaene» håper kanskje å bli likt for mer enn pengenes skyld, men er de egentlig bedre enn sine mannlige ekvivalenter i thailandske Pattaya? Regissøren er kjent for flere nyskapende filmer i skjæringspunktet mellom dokumentar og fiksjon, og Paradis: Kjærlighet er første del av en planlagt triologi. Filmen får ordinær kinopremiere allerede 19. oktober.

Kvinner i Japan

Jeg blir også nødt til å nevne det japanske fokuset, som mange med meg nok har sett fram til. Hele animé-programmet på årets Film fra Sør er verdt å få med seg, og Nikkatsu-retrospektiven virker svært ambisiøs. Japans eldste aktive filmstudio feirer 100 år, og i den anledning viser Film fra Sør 13 av deres titler. Du kan velge mellom stumfilm fra 1927, folkekomedie og drama fra 1950-tallet, action- og gangsterfilmer fra 1960-tallet, mykporno fra 1980-tallet, og en slags japansk West Side Story fra 1970-tallet, der røffe jente- og guttegjenger setter hverandre i stevne med musikk og populærkultur (Stray Cat Rock: Sex Hunter). Det ferskeste innslaget fra Nikkatsu er den voldelige actionkomedien Yatterman (2009), basert på en animéserie fra 1970-tallet.

Tross slike godbiter må jeg spørre: Hvorfor ingen kvinnelige regissører? Det kunne vært løst gjennom flere pinku eiga-filmer, «rosa film», også kalt japansk mykporno (oftest svært uskyldig etter vestlig målestokk). Love Hotel: No Vacancy (1985) som vises på festivalen er strengt tatt ikke pinku eiga, men Roman porno, siden den kommer fra det store studioet Nikkatsu og ikke en mindre, uavhengig produsent. Nikkatsu skal ha lansert Roman porno-begrepet for å markere at deres filmer var mer påkostet. Kanskje var det også slik at kvinnelige regissører jobbet andre steder enn hos Nikkatsu? Det gjelder ihvertfall de to mest kjente kvinnelige pinku eiga-regissørene, Sachi Hamano og Rumi Tama.

I dagens Japan finnes det enda flere muligheter, for kvinnelige regissører lager fortsatt pinku eiga,. Nylig ble det vist et eksempel under Norsk Filmklubbforbunds fagseminar om japansk film. Moon and Cherry (2004) av Yuki Tanada er en slags indie-dramakomedie fra ungdomsmiljø, med en humor og stemning ganske lik den amerikanske tv-serien Girls av Lena Dunham. Kan vi håpe at en senere Film fra Sør-festival gir oss et underprogram av kvinneregissert pinku eiga?

Når kvinner må velge

Ifølge Debra Zimmerman ikke kvinner å føle seg forpliktet til å velge kvinner, for vi vil nærmest automatisk også gjøre det. «Også» er stikkordet.

– Jeg tror det er rimelig å anta at menn generelt vil fortsette å foretrekke filmer lagd av menn. Derfor må vi sørge for at det alltid sitter kvinner rundt bordet. Det viser seg at kvinner også velger menn, i tillegg til kvinner, så menn risikerer ikke mye. Men da blir det i det minste noen som velger kvinner.

Zimmerman vil ikke spekulere over årsakene. Hun avviser enkle teorier om hva som er typisk mannlig eller kvinnelig, ikke minst klisjéen om at «kvinner skildrer nære relasjoner». Årsaken er ikke viktig, det viktige er å demme opp for at det skjer. Og det gjør vi best ved å la begge kjønn velge, mener hun.

En tendens hun også mener å ha sett, er at selv om det finnes nok kvinner i bransjen, tar menn fortsatt tar de viktigste beslutningene. I tilfellet Film fra Sør bør nok dette nyanseres. Det er kvinnene som dominerer denne staben, noe som blir tydelig hvert år når de kommer på scenen for å få blomster under avslutningsseremonien. Jeg vil tippe at ingen annen norske festival har en høyere kvinneandel. I 2012 sitter det kvinner i flere nøkkelposisjoner, som styreleder, daglig leder, redaksjonssjef og pressesjef. Men alt dette får jo den lave kvinneandelen i program­komitéen til å lyde enda mer utrolig. Hvordan kan de nøye seg med dette? Hvis de trodde at kjønn var irrelevant for resultatet bør årets kjønnsubalanse være en solid tankevekker. Og hva med det prinsipielle? Skal dyktige kvinner i «verdens mest likestilte land» henvises til å administrere og gjøre reklame for mannlige kollegers kunstneriske valg?

Debra Zimmerman poengerer at vi ikke må se bort fra kvantitet.

– Det er viktig at vi ikke bare lar en og annen kvinne være med. Kvinnene må være mange nok. To av ti holder ikke, da blir de for opptatt av å bli godtatt av mennene i gruppa. Nei, det må være tilnærmet halvparten kvinner. Først da vil kvinnene våge å velge som kvinner. Først da vil de velge som seg selv.