Etterhåndsstøtten virker ikke etter hensikten, mener avtroppende spillefilmkonsulent Thomas Robsahm. Ordningen belønner flopper og tviholder på kinovinduet. Her forklarer han hvorfor vi må tenke nytt.
Etterhåndsstøtten erstattet billettstøtten i begynnelsen av 2010 som nytt virkemiddel for økt salg og mer privatkapital i norsk filmproduksjon. Helt siden starten har den nye ordningen vært omdiskutert. Nordisk Film la f.eks. ned sin produksjonsavdeling i Norge som direkte følge av endringen.
Mens man med billettstøtten fikk 55% av brutto salgsinntekt fra første solgte billett (100% for barnefilm), får man med etterhåndsstøtten 100% av netto med et tak på 75% av budsjettet (eller nominelt 7 millioner). Barnefilm har 9 millioner som tak, mens filmer med budsjett over 29 millioner kan få inntil 15 millioner i etterhåndstilskudd. Forutsetningen er at man passerer 10 000 besøk på kino.
Det geniale med billettstøtten var at det var skattebetalerne selv som bestemte størrelsen på salgsbonusen til en norsk film fordi produsenten fikk en subsidiering knyttet til hver enkelt solgte kinobillett.
Ved overgangen til etterhåndsstøtte er det ikke lenger besøket på kino som er avgjørende. Dersom produsenten forhåndsselger til distributør, tv-kanaler, salgsagenter osv, så holder det teoretisk å passere den «magiske» grensen på 10 000 for å få ut full etterhåndsstøtte. Dermed har etterhåndsstøtten, i likhet med konsulentrollen og markedspanelet, blitt en «synseordning» fordi forhåndssalg er mer avgjørende enn hvordan filmen faktisk gjør det i markedet.
Varg Veum-filmene blir ofte brukt som eksempel på en svakhet ved ordningen. Det påstås at de har «melket» systemet ved å sette opp tv-filmer på kino. Dette er en urettferdig kritikk av produsentene som har full rett til å benytte seg av de ordninger som fins. Filmene har da også gjort det brukbart med et gjennomsnittlig besøk på ca. 68 000 for de filmene som har blitt laget etter at den nye ordningen ble innført. Disse har hentet ut til sammen 35 millioner. Dette har imidlertid ikke vært dyre filmer for norske skattebetalere siden de ikke har hentet ut forhåndstilskudd. Problemet ligger et annet sted. I gammel ordning ville disse filmene fått utbetalt ca.18,7 millioner. At de nå får langt mer er heller ikke nødvendigvis et problem hvis tallene bare hadde forholdt seg til faktisk salg på kino/dvd og seertall på tv.
Kortslutningen ligger her: Dersom det gjennomsnittlige besøket på filmene hadde vært bare halvparten så bra, ville de likevel fått utbetalt 35 millioner. Hadde de par siste filmene floppet fullstendig fordi publikum hadde mistet interessen og bare så vidt passerte 10 000, så ville publikum fortsatt fått en regning på 35 millioner! Eneste måten norske skattebetalere kunne sluppet billigere unna var hvis man gikk inn for en boikottaksjon som gjorde at besøket ikke oversteg 10 000…
Ja, så dårlig er den nye ordningen. Så fullstendig uten kontakt med virkelig salg. Så langt fra en reell bonusordning. Dette fordi flinke og proffe produsenter med pengesterke aktører i ryggen sikrer seg på forhånd og dermed henter ut 7 millioner uavhengig av besøk (så lenge man passerer 10 000). På samme måte henter barnefilm ut 9 millioner og de ekstra dyre filmene 15. Det er ingenting ulovlig ved dette, ei heller umoralsk. Men det er en tabbe av oss (bransjen) som bestemte vilkårene for den nye ordningen.
Og det er mer: Det var nærmest umulig å svindle med billettstøtten. Man kunne riktignok skru opp egenkapitalen for å sikre seg høyere grunnlag, men dette var det også anledning til å slå ned på. Når det gjelder hvilke forhåndssalg en produksjon gjør i utlandet så er mulighetene for å kontrollere dette nærmest umulig. Hvis jeg som halvt italiener ønsket å sikre meg noen ekstra millioner, så skulle jeg nok klart å få noen kolleger der nede med på en deal som begge hadde tjent på. Et enkelt brev som bekrefter et salg og overføring av noen midler for å bevise at det faktisk har funnet sted og vips så har jeg krav på noen millioner som deretter lever sitt eget liv. Noen måneder senere kommer det en faktura fra Italia og alle er happy. Nå er det heldigvis få halv-italienere i norsk filmproduksjon, men hvorfor har man i det hele tatt åpnet den døren? Hvor mange flere offentlig ansatte trenger vi for å ha et snev av sjanse for å avsløre den type svindel?
I likhet med billettstøtten forholder etterhåndsstøtten seg til budsjett/egenkapital. Dette betyr at det lønner seg å skru opp budsjettene. Selv lavbudsjettfilmer kalkuleres slik at man er sikret mest mulig etterhåndsstøtte. Igjen er det verken ulovlig eller umoralsk å sikre seg gode vilkår, men når man først la ned billettstøtten burde bransjen kommet opp med et alternativ som ikke var like kostnadsdrivende.
Den nye ordningen ble innført av mange grunner. En av disse var, absurd nok, for å dempe risiko. Hvorfor skal en etterhåndsstøtte som er ment som incentiv for økt salg og privatkapital samtidig brukes til å dempe risiko og attpåtil uten at Staten kan få bestemme hvem man skal dempe risikoen for!? At Staten belønner suksess også for filmer man i utgangspunktet har sagt nei til er sjenerøst, men også demokratisk så lenge dette forholder seg til faktisk suksess. Å dempe risiko for prosjekter man tror vil bli bra er helt nødvendig dersom vi ønsker norsk filmproduksjon. Men å dempe risiko for prosjekter som har bevist at de er en fiasko er bare meningsløst.
Det er også noe merkelig og paradoksalt over at en ordning som vil stimulere produsenter til skaffe seg andre plattformer enn kino samtidig krever nettopp kinodistribusjon for å få tilskudd. Dette har gitt den uheldige effekten at produksjoner som egner seg best i andre vinduer , insisterer på kinodistribusjon og dermed også legger press på den semi-automatiske ordningen for lanseringsstøtte.
Noe av det positive ved ordningens intensjoner var å inkludere salg i utlandet. Dette fordi enkelte produksjoner som har et begrenset marked her hjemme gjør det bedre ute f.eks. filmene til Bent Hamer, Joachim Trier, Tommy Wirkola og enkelte dokumentarer. Utfordringen for produsentene er at disse inntektene tar tid å få inn, noe som gir likviditetsproblemer. Derfor har åpnet man for minimumsgarantier og forhåndssalg som altså dreier ordningen over mot synsing og i verste fall svindel.
Vi må tilbake til en ordning som forholder seg til faktisk salg. Da kan det hende vi må holde utlandet utenfor akkurat denne ordningen og heller stimulere til internasjonalisering på andre måter. Kravet om egenkapital gjør det i seg selv vanskelig å finansiere dyre prosjekter uten co-produksjon, så mye av dette skjer uansett. Vi må også ha tillitt til at bransjen ikke nødvendigvis trenger økonomiske incentiver for å ha ambisjoner om å komme ut i verden.
Når det argumenteres for at den nye ordningen har bidratt til mer privatkapital, samt flyttet risiko fra produsentene over på distribusjons- og salgsleddet så er det riktig i teorien, men det er likevel ikke spesielt bærekraftig. Når filmene går dårlig så taper produsentene likevel. Enten direkte pga avtaler NFI ikke kan kontrollere eller ved at man ikke får finansiert neste film.
Derfor er denne risikoforskyvningen i praksis ikke mye verdt. En del andre positive trender de siste årene som økt internasjonalt salg og mer finansiering fra andre fond er heller ikke noe som nødvendigvis er knyttet til etterhåndsstøtten, men snarere en naturlig utvikling i forhold til den kvalitetsheving vi har sett de siste 12-15 årene.
I stedet har ordningen skapt urealitiske forventinger hos investorer. På de to årene ordningen har eksistert har mange private tapt store penger og antall filmer laget uten forhåndstilskudd har krympet veldig raskt. Svært mange filmer var så svake at de ikke engang nådde 10 000 besøk, mens flere av de som har kommet seg over grensen har tatt ut mye mer etterhåndsstøtte enn de ville gjort i gammel ordning. Dermed har både private og Staten tapt penger.
Allerede nå kvier distributører seg for å gå inn i «usikre» prosjekter etter å ha brent seg på to vårsesonger med den ene floppen etter den andre. Dette rammer mange, ikke minst gode prosjekter fra regissører som har vist stort talent tidligere. Man har altså sluppet til en haug med folk som lovet å «endre norsk film til det bedre» og nå rammer dette i stedet noen av landets beste filmskapere, som sliter med å få filmene sine finansiert selv når konsulent går inn for prosjektet.
Et annet argument for ordningen er at den har gitt oss filmer vi ellers ikke ville fått. Men de fleste av de mest vellykkede (Mongoland, Kill Buljo, Død snø, Tomme tønner, Jernanger) ble laget mens vi hadde billettstøtte. Det var m.a.o. mulig å lage uavhengige filmer uten forhåndstilskudd også tidligere.
En bonusordning for (reell) suksess er en bra ting for alle og må for all del ikke fjernes. Forsvinner etterhåndsstøtten må Staten inn med mer penger pr. film på forhånd. NFI´s makt øker, mangfoldet reduseres (eller blir i hvert fall mer statsstyrt) og det blir samtidig vanskeligere å hente inn privatkapital, noe som reduserer antall kroner å lage film for. Det andre geniale ved billettstøtten var jo at når Staten tok feil og man lagde en suksess på egenhånd så fikk man belønning som fortjent. Dette var nyttig som et korrektiv til de andre ordningene. Etterhåndsstøtten er hyllet av mange fordi dette har blitt mulig i enda større grad. Problemet er bare at nå får man belønning også når man lager en flopp.
Thomas Robsahm er avtroppende spillefilmkonsulent i NFI . Han vil være fast kommentator i Rushprint i tiden framover.
Etterhåndsstøtten erstattet billettstøtten i begynnelsen av 2010 som nytt virkemiddel for økt salg og mer privatkapital i norsk filmproduksjon. Helt siden starten har den nye ordningen vært omdiskutert. Nordisk Film la f.eks. ned sin produksjonsavdeling i Norge som direkte følge av endringen.
Mens man med billettstøtten fikk 55% av brutto salgsinntekt fra første solgte billett (100% for barnefilm), får man med etterhåndsstøtten 100% av netto med et tak på 75% av budsjettet (eller nominelt 7 millioner). Barnefilm har 9 millioner som tak, mens filmer med budsjett over 29 millioner kan få inntil 15 millioner i etterhåndstilskudd. Forutsetningen er at man passerer 10 000 besøk på kino.
Det geniale med billettstøtten var at det var skattebetalerne selv som bestemte størrelsen på salgsbonusen til en norsk film fordi produsenten fikk en subsidiering knyttet til hver enkelt solgte kinobillett.
Ved overgangen til etterhåndsstøtte er det ikke lenger besøket på kino som er avgjørende. Dersom produsenten forhåndsselger til distributør, tv-kanaler, salgsagenter osv, så holder det teoretisk å passere den «magiske» grensen på 10 000 for å få ut full etterhåndsstøtte. Dermed har etterhåndsstøtten, i likhet med konsulentrollen og markedspanelet, blitt en «synseordning» fordi forhåndssalg er mer avgjørende enn hvordan filmen faktisk gjør det i markedet.
Varg Veum-filmene blir ofte brukt som eksempel på en svakhet ved ordningen. Det påstås at de har «melket» systemet ved å sette opp tv-filmer på kino. Dette er en urettferdig kritikk av produsentene som har full rett til å benytte seg av de ordninger som fins. Filmene har da også gjort det brukbart med et gjennomsnittlig besøk på ca. 68 000 for de filmene som har blitt laget etter at den nye ordningen ble innført. Disse har hentet ut til sammen 35 millioner. Dette har imidlertid ikke vært dyre filmer for norske skattebetalere siden de ikke har hentet ut forhåndstilskudd. Problemet ligger et annet sted. I gammel ordning ville disse filmene fått utbetalt ca.18,7 millioner. At de nå får langt mer er heller ikke nødvendigvis et problem hvis tallene bare hadde forholdt seg til faktisk salg på kino/dvd og seertall på tv.
Kortslutningen ligger her: Dersom det gjennomsnittlige besøket på filmene hadde vært bare halvparten så bra, ville de likevel fått utbetalt 35 millioner. Hadde de par siste filmene floppet fullstendig fordi publikum hadde mistet interessen og bare så vidt passerte 10 000, så ville publikum fortsatt fått en regning på 35 millioner! Eneste måten norske skattebetalere kunne sluppet billigere unna var hvis man gikk inn for en boikottaksjon som gjorde at besøket ikke oversteg 10 000…
Ja, så dårlig er den nye ordningen. Så fullstendig uten kontakt med virkelig salg. Så langt fra en reell bonusordning. Dette fordi flinke og proffe produsenter med pengesterke aktører i ryggen sikrer seg på forhånd og dermed henter ut 7 millioner uavhengig av besøk (så lenge man passerer 10 000). På samme måte henter barnefilm ut 9 millioner og de ekstra dyre filmene 15. Det er ingenting ulovlig ved dette, ei heller umoralsk. Men det er en tabbe av oss (bransjen) som bestemte vilkårene for den nye ordningen.
Og det er mer: Det var nærmest umulig å svindle med billettstøtten. Man kunne riktignok skru opp egenkapitalen for å sikre seg høyere grunnlag, men dette var det også anledning til å slå ned på. Når det gjelder hvilke forhåndssalg en produksjon gjør i utlandet så er mulighetene for å kontrollere dette nærmest umulig. Hvis jeg som halvt italiener ønsket å sikre meg noen ekstra millioner, så skulle jeg nok klart å få noen kolleger der nede med på en deal som begge hadde tjent på. Et enkelt brev som bekrefter et salg og overføring av noen midler for å bevise at det faktisk har funnet sted og vips så har jeg krav på noen millioner som deretter lever sitt eget liv. Noen måneder senere kommer det en faktura fra Italia og alle er happy. Nå er det heldigvis få halv-italienere i norsk filmproduksjon, men hvorfor har man i det hele tatt åpnet den døren? Hvor mange flere offentlig ansatte trenger vi for å ha et snev av sjanse for å avsløre den type svindel?
I likhet med billettstøtten forholder etterhåndsstøtten seg til budsjett/egenkapital. Dette betyr at det lønner seg å skru opp budsjettene. Selv lavbudsjettfilmer kalkuleres slik at man er sikret mest mulig etterhåndsstøtte. Igjen er det verken ulovlig eller umoralsk å sikre seg gode vilkår, men når man først la ned billettstøtten burde bransjen kommet opp med et alternativ som ikke var like kostnadsdrivende.
Den nye ordningen ble innført av mange grunner. En av disse var, absurd nok, for å dempe risiko. Hvorfor skal en etterhåndsstøtte som er ment som incentiv for økt salg og privatkapital samtidig brukes til å dempe risiko og attpåtil uten at Staten kan få bestemme hvem man skal dempe risikoen for!? At Staten belønner suksess også for filmer man i utgangspunktet har sagt nei til er sjenerøst, men også demokratisk så lenge dette forholder seg til faktisk suksess. Å dempe risiko for prosjekter man tror vil bli bra er helt nødvendig dersom vi ønsker norsk filmproduksjon. Men å dempe risiko for prosjekter som har bevist at de er en fiasko er bare meningsløst.
Det er også noe merkelig og paradoksalt over at en ordning som vil stimulere produsenter til skaffe seg andre plattformer enn kino samtidig krever nettopp kinodistribusjon for å få tilskudd. Dette har gitt den uheldige effekten at produksjoner som egner seg best i andre vinduer , insisterer på kinodistribusjon og dermed også legger press på den semi-automatiske ordningen for lanseringsstøtte.
Noe av det positive ved ordningens intensjoner var å inkludere salg i utlandet. Dette fordi enkelte produksjoner som har et begrenset marked her hjemme gjør det bedre ute f.eks. filmene til Bent Hamer, Joachim Trier, Tommy Wirkola og enkelte dokumentarer. Utfordringen for produsentene er at disse inntektene tar tid å få inn, noe som gir likviditetsproblemer. Derfor har åpnet man for minimumsgarantier og forhåndssalg som altså dreier ordningen over mot synsing og i verste fall svindel.
Vi må tilbake til en ordning som forholder seg til faktisk salg. Da kan det hende vi må holde utlandet utenfor akkurat denne ordningen og heller stimulere til internasjonalisering på andre måter. Kravet om egenkapital gjør det i seg selv vanskelig å finansiere dyre prosjekter uten co-produksjon, så mye av dette skjer uansett. Vi må også ha tillitt til at bransjen ikke nødvendigvis trenger økonomiske incentiver for å ha ambisjoner om å komme ut i verden.
Når det argumenteres for at den nye ordningen har bidratt til mer privatkapital, samt flyttet risiko fra produsentene over på distribusjons- og salgsleddet så er det riktig i teorien, men det er likevel ikke spesielt bærekraftig. Når filmene går dårlig så taper produsentene likevel. Enten direkte pga avtaler NFI ikke kan kontrollere eller ved at man ikke får finansiert neste film.
Derfor er denne risikoforskyvningen i praksis ikke mye verdt. En del andre positive trender de siste årene som økt internasjonalt salg og mer finansiering fra andre fond er heller ikke noe som nødvendigvis er knyttet til etterhåndsstøtten, men snarere en naturlig utvikling i forhold til den kvalitetsheving vi har sett de siste 12-15 årene.
I stedet har ordningen skapt urealitiske forventinger hos investorer. På de to årene ordningen har eksistert har mange private tapt store penger og antall filmer laget uten forhåndstilskudd har krympet veldig raskt. Svært mange filmer var så svake at de ikke engang nådde 10 000 besøk, mens flere av de som har kommet seg over grensen har tatt ut mye mer etterhåndsstøtte enn de ville gjort i gammel ordning. Dermed har både private og Staten tapt penger.
Allerede nå kvier distributører seg for å gå inn i «usikre» prosjekter etter å ha brent seg på to vårsesonger med den ene floppen etter den andre. Dette rammer mange, ikke minst gode prosjekter fra regissører som har vist stort talent tidligere. Man har altså sluppet til en haug med folk som lovet å «endre norsk film til det bedre» og nå rammer dette i stedet noen av landets beste filmskapere, som sliter med å få filmene sine finansiert selv når konsulent går inn for prosjektet.
Et annet argument for ordningen er at den har gitt oss filmer vi ellers ikke ville fått. Men de fleste av de mest vellykkede (Mongoland, Kill Buljo, Død snø, Tomme tønner, Jernanger) ble laget mens vi hadde billettstøtte. Det var m.a.o. mulig å lage uavhengige filmer uten forhåndstilskudd også tidligere.
En bonusordning for (reell) suksess er en bra ting for alle og må for all del ikke fjernes. Forsvinner etterhåndsstøtten må Staten inn med mer penger pr. film på forhånd. NFI´s makt øker, mangfoldet reduseres (eller blir i hvert fall mer statsstyrt) og det blir samtidig vanskeligere å hente inn privatkapital, noe som reduserer antall kroner å lage film for. Det andre geniale ved billettstøtten var jo at når Staten tok feil og man lagde en suksess på egenhånd så fikk man belønning som fortjent. Dette var nyttig som et korrektiv til de andre ordningene. Etterhåndsstøtten er hyllet av mange fordi dette har blitt mulig i enda større grad. Problemet er bare at nå får man belønning også når man lager en flopp.
Thomas Robsahm er avtroppende spillefilmkonsulent i NFI . Han vil være fast kommentator i Rushprint i tiden framover.
En god analyse av Robsahm, synes jeg. Etterhåndsstøtten er moden for justering. Vi må bare ikke kaste barnet ut med badevannet.
Filmstøtte har vi for å kompensere for vårt begrensede marked. Dersom staten hadde fullfinansiert alle filmer på forhånd, ville staten båret hele risikoen for om filmene lykkes eller flopper. Når en i stedet premierer suksess gjennom en «box office bonus», flyttes risikoen over på filmskaperne og andre egenkapitalinnskytere, som jo er i best posisjon til å påvirke det endelige resultatet. Det er et godt prinsipp, så lenge en premierer reelle suksesser, og samtidig gir en ekstra kompensasjon for den risiko som kapitalinnskyterne har tatt. Og så bør jo inntektsbonusen i minst mulig grad begrense hvordan filmene selges (kino, VOD mv).
I første hånd kan man kanskje heve lista, eksempelvis i tilfellet solgte kinobilletter bør man gå opp fra 10.000. Norsk film er ikke lenger i bakevja publikumsmessig som for 20+ år siden. Det er som oftest slutt på tider hvor en rekke norske filmer i løpet av året ble sett av et firesifret antall mennesker.
En god analyse av Robsahm, synes jeg. Etterhåndsstøtten er moden for justering. Vi må bare ikke kaste barnet ut med badevannet.
Filmstøtte har vi for å kompensere for vårt begrensede marked. Dersom staten hadde fullfinansiert alle filmer på forhånd, ville staten båret hele risikoen for om filmene lykkes eller flopper. Når en i stedet premierer suksess gjennom en «box office bonus», flyttes risikoen over på filmskaperne og andre egenkapitalinnskytere, som jo er i best posisjon til å påvirke det endelige resultatet. Det er et godt prinsipp, så lenge en premierer reelle suksesser, og samtidig gir en ekstra kompensasjon for den risiko som kapitalinnskyterne har tatt. Og så bør jo inntektsbonusen i minst mulig grad begrense hvordan filmene selges (kino, VOD mv).
I første hånd kan man kanskje heve lista, eksempelvis i tilfellet solgte kinobilletter bør man gå opp fra 10.000. Norsk film er ikke lenger i bakevja publikumsmessig som for 20+ år siden. Det er som oftest slutt på tider hvor en rekke norske filmer i løpet av året ble sett av et firesifret antall mennesker.