Filmen åpner med nærbildet av Brutus blodige hånd som hever armen sin for å ta sitt eget liv. Vi er på slagmarken. Brutus, en av Julius Cæsars mordere og nærmeste venn, har tapt alt. Nå venter enten en æreløs flukt eller en ærefull død.

”Hjelp meg å dø”, trygler han sine menn om. En av dem tar tilslutt motvillig imot dolken og snur seg vekk.  Brutus kaster seg mot dolken og dør.

Han har gjort opp for seg. Han har fulgt spillets regler.

”Hvem vil vel være, en feig mann som dør mange ganger før han dør; den tapre smaker bare døden en gang”, for å sitere Shakespeare

Teaterforestillingen Julius Cæsar av Shakespeare er øyeblikkelig over.

Teksten ”Seks måneder tidligere” kommer opp. Filmen tar oss tilbake i tid til da det hele begynte i Rebibbia Jail, et av Italias sikkerhetsfengsler.

På rekke og rad er de innsatte stilt opp. Direktøren taler. De innsatte lytter. Fengselet har bestemt seg for å sette opp Julius Cæsar som årets teaterforestilling.

Interessen er  stor. Mange stiller på audition. Det er nerve i presentasjonene, ikke likegyldighet, men tilstedeværelse – direkte og usentimentalt. Sinne, gråt, latter, alt   lever i ansiktene og i ordene deres.

Filmens varme farger fra teaterforestillingen i åpningen er nå gått over til svart/hvitt- film. Ingen kunstig scenografi, bare fengslets grå og skitne rom og vegger.

Fengslet er Rom i miniatyr under Romertiden. Vaktene kommenterer prøvene seg i mellom, det skinner igjennom at de er litt misunnelige.

Svart/hvitt-grepet kler filmen. Fengselslivets gråhet og tomhet understrekes uten å bli påtrengende.

Filmens form veksler hele tiden mellom fiksjon og virkelighet, fortid og nåtid.

Dette er ikke bare en tradisjonell spillefilm, men også et dokudrama som følger prøvene på Julis Cæsar og fengselslivet i Rebibbia Jail.

Vi ser prøven som utvikler seg til et privat oppgjør mellom to innsatte som ikke tåler hverandre. ”Dette står ikke i manus”, utbryter den ene og dermed er helvete løs. Engstelse og frykt lyser fra medfangenes uttrykksfulle øyne. Klarer de ikke å rydde opp i dette selv er veien kort til enecelle og isolasjon. Lettelsen er tilsvarende stor når kamphanene kommer tilbake. Alt utført med glimrende karakterbygging, personregi og dramaturgi.

Filmens store sentrale scene er Cæsars begravelse. I bildet er liket av Cæsar som ligger midt i den nakne luftegården, på en enkel kasse med klede over. Roms borgere, spilt av innsatte, følger med  fra cellevinduene som omkranser plassen. Oppgjøret mellom Brutus  og  Antonius  lever i intens dempet spenning. Var Cæsar en tyrann eller ikke?

Underveis dukker bildet av øya, havet og landskapet på utsiden av fengslet opp.

Ikke i svart/hvitt, men i farger gjennom gittervinduene. Det minner om at livet er verdifullt. At frihetsberøvelse er en dyr straff å betale. På denne måten tar filmen oss scene for scene gjennom handlingen i de seks månedene film- og teaterarbeidet varte.

Shakespeares Julius Cæsar er historien som spilles, men filmen er mer enn det. Den er også et dokudrama om livet innenfor murene, eller kanskje rettere sagt: mangel på liv. Kontroll, visittering og umyndiggjøring vises i glimt. Det er riktig og nødvendig.

Etter forestillingen er teaterscenen ryddet og for skuespillerne bærer det tilbake til den grå fengselshverdagen, som innsatte som soner sin straff. Displinerte stiller de seg  på rekke og føres tilbake til avdelingen sin. ”Toget går” som heter på Ila Fengsel når fangene forflyttes fra et sted til et annet. Kontroll og visittering i sikkerhetskontrollen på samme måte som vi gjør det når vi er på Gardemoen og skal ut å fly. Vi er alle i våre fengsler.

Den tunge celledøren åpnes og lukkes bak Corimo Rega, som spilte Cassius. Han er alene i stillheten. Han tenker: ”Since I got to know art, this cell has became a Prison”. Han tenker og lager seg en kopp kaffe.

Hva rommer denne filmens siste replikk av livserfaring og tap, men også håp?

Tenk deg et døgn i isolasjon, kun i ditt eget selskap, uten et menneske å snakke med. Filmens aktører vet noe om det. I USA sitter det mennesker som har sittet over

10 000 dager i isolasjon. ”Mitt høyeste  ønske er å kunne dele et måltid med et annet menneske” som en av dem så treffende sa.

Teaterforestillingen er over, men hva sitter den enkelte innsatte igjen med? Har dette kunstnerisk arbeidet vært til noen hjelp, har det styrket livsmestringen – utover å være en sterk, direkte og gripende film? Det er en film det er vanskelig å stille seg likegyldig til, men det er historie nå for Corimo og de andre skuespillerne.

Teatret er øyeblikkets kunst. Der du selv er instrumentet og verktøyet.

Teaterstykket er definitivt over.

Hva nå?

Går det  en dyp erkjennelse opp for Corimo? Over alt han har tapt etter alle årene under soning. Ikke bare det, men også et håp – en  grunnleggende motivasjon til å endre sitt liv til det bedre? Har seks måneder med intens filming og teaterarbeid åpnet hans øyne? Begynner han kampen for å gjenvinne sitt liv, der og da?  

 Gå å se filmen og døm selv.

Utgangspunktet for mange av disse refleksjonene er Vardeteatrets sitt prosjekt ”Hjelp jeg er fri”. Der møter vi de samme utfordringene . Fengslene er like overalt, murene, piggtråden og luftegården.

Det kunne like gjerne ha vært et norsk fengsel.

Teaterarbeid er kommunikasjon og handling, mens frihetsberøvelse er tap av kommunikasjon. Du overlates til din egen ensomhet og isolasjon.

Hvordan er det da mulig og lykkes med rehabiliteringen når din mulighet til kommunikasjon begrenses og tas fra deg?

”Hånden som rehabliterer” skal jo være sterkere enn hånden som straffer?

Noe enkelt svar finnes ikke, men mitt bidrag er:

”Gode kunstneriske prosesser bygd fra bunnen og oppover gir økt livsmestring og verdighet”. Det er uhyre krevende, men også tilsvarende givende. Rom ble ikke bygd på en dag.

 Gå og se! Vis filmen i fengslene og på skoler. Ta samtalen etterpå.

Jo Skjønberg er kunstnerisk leder for Vardeteatret som blant annet står bak prosjektet ”Hjelp jeg er fri ...” med undertittelen ”Fri til å gjøre hva? Fra innsatt til utsatt til verdsatt”. Han medvirket også i den norske dokumentarfilmen Prøvetid (regi: Thor Bekkavik).