Hvordan gi en tenåring sine verdier uten å provosere ham? Regissør Arild Andresen forteller om hvordan barnet Jarle Orheim blir den voksne Jarle Klepp i Kompani Orheim, som er nominert til Nordisk Råds filmpris.

29.-30.september vises de nominerte filmene til Nordisk Råds filmpris på Filmens Hus i Oslo, der filmskaperne også skal delta på Filmsamtalen. Fram til da teller RUSHPRINT ned til prisutdelingen med intervjuer med alle kandidatene.
Romanen Kompani Orheim ble utgitt i 2005 og er Tore Renbergs andre bok om sitt alter ego Jarle. To romaner er tidligere filmatisert, Mannen som elsket Yngve (2008) og Jeg reiser alene (2011). De forrige handlet om Jarles liv på videregående skole og som student i Bergen, mens vi i Kompani Orheim går tilbake i tid og møter ham på ungdomsskolen. Regissør på de forrige filmene var Stian Kristiansen, mens Kompani Orheim (2012) er regissert av Arild Andresen. For Andresen er det viktig å poengtere den nye filmens selvstendighet.
– Vi ser ikke på Kompani Orheim som noen oppfølger. Det er en film du kan se helt uavhengig av de forrige. Jeg leste boka da den kom ut i 2005 og fikk straks lyst til å lage film av den. Jeg har jobbet med dette prosjektet i fem år.
I barndomsfortellingen heter hovedpersonen Jarle Orheim, mens han senere tar navnet Jarle Klepp. I Kompani Orheim kommer bakgrunnen for navnebyttet fram: Han ønsker ikke lenger å bære farens etternavn. Skiftningene i far/sønn-forholdet fascinerte regissør Arild Andresen.
– Kompani Orheim er en sterk bok med et stort følelsesspekter. Den har humor og energi, men også mørke sider. Jarles nærvær i historien er intenst, og jeg følte at den egnet seg for film. Det er en fortelling om oppvekst og løsrivelse, men også forsoning, Jarles vei tilbake som voksen.
Arild Andresen har tidligere markert seg som barne- og ungdomsregissør. Mest kjent er spillefilmen Keeper’n til Liverpool (2010), som fikk internasjonal premiere i Berlin 2011. Den vant Krystallbjørnen for beste film i Generation Kplus-programmet, samt hederlig omtale fra voksenjuryen. For NRK lagde Andresen barne- og ungdomsserien Gutta boys (2006), som ble første norske produksjon nominert til Emmy. Kompani Orheim er primært myntet på voksne. Den får premiere ved filmfestivalen i Göteborg i januar, og konkurrerer i det nordiske programmet Dragon Awards.
– I ungdomsfilmer gir du gjerne voksenverdenen mindre plass, det viktigste er de unges synsvinkel. For et voksent publikum trenger voksenkarakterene mer fokus, men alder trenger slett ikke være noen barriere. Det gjelder å framstille karakterene nyansert, med gjenkjennelig vilje og følelser. Ingen av oss har jo glemt hvordan det var å være femten år, tvert imot er vi fulle av egne minner og referanser.
SE DE NOMINERTE FILMENE TIL Nordisk Råds Filmpris PÅ FILMENS HUS HELGEN 29.-30. SEPTEMBER.
Manus har Atle Andresen skrevet sammen med Lars Gudmestad. De har valgt å gi historien to handlingslinjer. Den første er en rammehistorie hvor den voksne Jarle (spilt av Rolf Kristian Larsen, som også spilte Jarle i de tidligere filmene) får vite at faren er død og skal holde tale i begravelsen hans. Resten av handlingen foregår i perioden 1985-88, mens Jarle (her spilt av Vebjørn Enger) går på ungdomsskolen, oppdager musikk og politikk, og havner i konflikt med sin far (Kristoffer Joner).
– Farens problem er at han ikke tåler å bli motsagt, sier Arild Andresen. Han vil lære sønnen de viktige tingene i livet, og overstyrer ham heller enn å backe opp at sønnen har egne idéer. Når Jarle opponerer blir det enda viktigere å ha rett, motstanden trigger faren til å insistere: Du skal lære, du skal høre!
Jarle finner andre politiske verdier enn faren, som heller ikke respekterer interessen hans for musikk. Allerede i første sekvens ser vi hvordan Jarle vil være hjemme og se den berømte Live Aid-konserten på tv, mens faren tvinger ham med på sykkeltur til et krigsminnesmerke. Hvorfor er krigen så viktig for Terje Orheim? På et tidspunkt tar han familien med på fjelltur i tungtvannssabotørenes fotspor.
– Tungtvannsaksjonen er en nasjonal felleseie, og for Terje Orheim uttrykker den sentrale verdier, mener Arild Andresen. I ettertid ble det debattert hvor vellykket aksjonen var: Tyskerne var raske til å bygge opp anlegget igjen, og amerikanerne måtte inn og bombe. Som sabotasjeaksjon er den likevel unik. Noen få modige unggutter går inn og sprenger, kommer seg ut igjen, ingen blir skadd, ingen blir tatt. Det er den perfekte sabotasjeaksjon. Mange har vært fascinert av den, tenk bare på den amerikanske storfilmen Heltene fra Telemark.
– Terje Orheim er opptatt av mot, samhold og vilje til å kjempe, gå den ekstra mila. Det handler også om maskulinitet, idéen om menn og menns mot. Jeg tror han tenker at det må ha vært enkelt å vise mot den gangen. Du måtte velge side, og så var det bare kjempe. Sin egen samtid opplever han mer kaotisk og utydelig.
I norsk film har fjellet ofte vært benyttet som dramatisk location, fra Erik Løchens nybølgefilm Jakten fra 1959, nylig ble kåret til tidenes norske film i Rushprint, til Ole Giævers lesbiske samlivsdrama Fjellet ifjor. Også i Kompani Orheim preges fjellturen av dramatikk. Hva er det med fjellet som tiltrekker norske filmskapere?
– For det første fjellet er nært oss, påpeker Andresen. Vi et fjellfolk, eller «fjellaper», som danskene sier. Fjellet setter fordringer som er dramaturgisk interessante. Terje forbinder fjellturen med drømmen om samhold og utholdenhet, men hans drøm blir de andres mareritt. Jeg har gått mye i fjellet, og kjenner utfordringene. Å gå fjelltur med en kjæreste, for eksempel, hvis alt ikke fungerer optimalt… Latente konflikter kommer til overflaten. Det er små mennesker og store avstander, alle valg får store konsekvenser. Orker du ikke å gå sammen med turkameraten må du gå alene hjem. Krevende omgivelser setter relasjonene under press.
I Mannen som elsket Yngve ble Jarle kjent med den kule og politisk bevisste Helge under en skoletur på videregående. I Kompani Orheim skjer møtet alt på ungdomsskolen. Hvordan henger dette sammen?
– I filmen Mannen som elsket Yngve ble denne scenen lånt fra romanen Kompani Orheim og flyttet fram i tid. Møtet blir et viktig vendepunkt i Jarles liv, derfor måtte også vi ha det med. For publikum med sterke referanser til Mannen som elsket Yngve kan det nok virke forvirrende, så det er bedre å nullstille seg og se Kompani Orheim som en frittstående film. For at møtet ikke skulle bli altfor likt, har vi flyttet det fra en skoletur til en platebutikk.
Helge blir viktig for Jarle ikke bare som venn, men som forbilde.
– Kanskje går det an å se Helge som en parallell farsfigur. Han har de rette verdiene og ordets kraft, slik at Jarle kan lære noe og trekkes videre. Helge representerer den forløsningen en god venn kan bli, når du føler deg alene og baler med ditt.
Jarles frigjøring har to elementer, politikk og musikk.
– Musikk tror jeg bor i og er veldig nært Jarle. Politikken bruker han til å skaffe seg en identitet, få venner og tilgang på damer. Jarle går fra å være barn til en ungdom som gjør opprør. Det politiske engasjementet er langt på vei Helges drømmer, men Jarle blir med på det og finner en stemme som gir ham kraft og mot til å stå opp mot sin far. Det lærer ham også å finne ord overfor mora, når han snakker om feminisme og kvinnefrigjøring. Det Jarle opplever ute speiles hjemme. Kompani Orheim er en oppvekstskildring, men enda mer et familiedrama.
Den unge Jarle spilles av Vebjørn Enger fra Randaberg.
– Vebjørn er en fotballgutt som aldri hadde vist interesse for teater. Men siden han har rødt hår mente en kompis at han måtte gå på audition. Hårfargen var ikke noe kriterium for meg, men så kom Vebjørn på grunn av sitt røde hår. Kompisene hadde vedda en femtilapp hver på at han ikke turte, så han innkasserte noen kroner bare på dukke opp. Han fortalte historien på audition.
Den sentrale voksenrollen innehar Kristoffer Joner.
– Jeg hadde kjent Kristoffer i mange år, men tenkte i utgangspunktet ikke på ham for rollen. Kristoffer er en fyr som nok alltid vil ha noe gutteaktig ved seg, uansett hvor gammel han blir, det var kanskje derfor jeg ikke tenkte på ham. Men da jeg inviterte ham på audition og så ham prøvefilme, og han gjorde rollen med denne energien og det gutteaktige, trådte Terje Orheim tydeligere fram for meg. Det er som om han prøver å være en mann han ikke helt klarer å være.
Å justere uttrykket kjentes likevel nødvendig.
– Vi brukte mye tid i forarbeidet på å snakke om rollen. Jeg ville at Kristoffer skulle snakke høyere, mer korrekt og mindre siddis enn han pleier. Terje Orheim er både familiefar og inspektør på skolen, og opptatt av autoritet. Kristoffer la dessuten på seg 12 kg for rollen, spiste og trente seg opp.
Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er parallellene til Knausgård-universet. Terjes alkoholproblemer går stadig mer utover sønnen og kona Sara (Cecilie Mosli), og ender i en nedadgående spiral som gjør ham forlatt og alene.
– Knausgårds bøker kom lenge etterpå, påpeker Andresen. Men det er klart at når Jarle kommer inn i huset som voksen, og ser spor av det livet faren har levd, så er det i etterkant umulig å ikke tenke på Min kamp 1.
En ekstra dimensjon er at Renberg og Knausgård kjenner hverandre.
– De to er venner privat. Akkurat nå leser jeg Min kamp 6, hvor Knausgård forteller om omkostningene ved å skrive personlig (dette intervjuet ble gjort i forbindelse med premieren i februar 2012. red.anm). Han har en onkel som raser, og ringer for å konferere med Tore Renberg, som vet hva det vil si å bruke sin egen familie og sine nære relasjoner som romanstoff.
Andresen tror likevel Orheim-familien er mer allment gjenkjennelig.
– Jeg synes nok deler av det Knausgård skildrer er mer ekstremt. Terje Orheim beholder i store trekk rammene rundt livet sitt til han dør. Historien om familien Orheim, dette middelklasselivet som sprenges i biter, opplever jeg som en mer inkluderende historie. Jeg var opptatt av det tilsynelatende normale: Huset som ser tilforlatelig ut, naboen som ikke aner noe. De ganske drøye tingene som skjer under skinnet av et normalt liv.
Se alle de nominerte filmene til Nordisk Råds Filmpris på Filmens Hus helgen 29.-30. september.
Les vårt intervju med den svenske kandidaten, Ruben Östlund og Play.
Filmene som er nominert er:
Under Nordisk filmhelg kan du se alle filmene. Du velger selv om du vil kjøpe billetter til alle filmene eller til enkelte av dem. Filmene vises i Lillebil, og det er begrenset antall plasser. Søndag 30. september kl. 20.30 etter siste film inviterer NFI og Rushprint til Filmsamtalen med alle de nordiske gjestene.
29.-30.september vises de nominerte filmene til Nordisk Råds filmpris på Filmens Hus i Oslo, der filmskaperne også skal delta på Filmsamtalen. Fram til da teller RUSHPRINT ned til prisutdelingen med intervjuer med alle kandidatene.
Romanen Kompani Orheim ble utgitt i 2005 og er Tore Renbergs andre bok om sitt alter ego Jarle. To romaner er tidligere filmatisert, Mannen som elsket Yngve (2008) og Jeg reiser alene (2011). De forrige handlet om Jarles liv på videregående skole og som student i Bergen, mens vi i Kompani Orheim går tilbake i tid og møter ham på ungdomsskolen. Regissør på de forrige filmene var Stian Kristiansen, mens Kompani Orheim (2012) er regissert av Arild Andresen. For Andresen er det viktig å poengtere den nye filmens selvstendighet.
– Vi ser ikke på Kompani Orheim som noen oppfølger. Det er en film du kan se helt uavhengig av de forrige. Jeg leste boka da den kom ut i 2005 og fikk straks lyst til å lage film av den. Jeg har jobbet med dette prosjektet i fem år.
I barndomsfortellingen heter hovedpersonen Jarle Orheim, mens han senere tar navnet Jarle Klepp. I Kompani Orheim kommer bakgrunnen for navnebyttet fram: Han ønsker ikke lenger å bære farens etternavn. Skiftningene i far/sønn-forholdet fascinerte regissør Arild Andresen.
– Kompani Orheim er en sterk bok med et stort følelsesspekter. Den har humor og energi, men også mørke sider. Jarles nærvær i historien er intenst, og jeg følte at den egnet seg for film. Det er en fortelling om oppvekst og løsrivelse, men også forsoning, Jarles vei tilbake som voksen.
Arild Andresen har tidligere markert seg som barne- og ungdomsregissør. Mest kjent er spillefilmen Keeper’n til Liverpool (2010), som fikk internasjonal premiere i Berlin 2011. Den vant Krystallbjørnen for beste film i Generation Kplus-programmet, samt hederlig omtale fra voksenjuryen. For NRK lagde Andresen barne- og ungdomsserien Gutta boys (2006), som ble første norske produksjon nominert til Emmy. Kompani Orheim er primært myntet på voksne. Den får premiere ved filmfestivalen i Göteborg i januar, og konkurrerer i det nordiske programmet Dragon Awards.
– I ungdomsfilmer gir du gjerne voksenverdenen mindre plass, det viktigste er de unges synsvinkel. For et voksent publikum trenger voksenkarakterene mer fokus, men alder trenger slett ikke være noen barriere. Det gjelder å framstille karakterene nyansert, med gjenkjennelig vilje og følelser. Ingen av oss har jo glemt hvordan det var å være femten år, tvert imot er vi fulle av egne minner og referanser.
SE DE NOMINERTE FILMENE TIL Nordisk Råds Filmpris PÅ FILMENS HUS HELGEN 29.-30. SEPTEMBER.
Manus har Atle Andresen skrevet sammen med Lars Gudmestad. De har valgt å gi historien to handlingslinjer. Den første er en rammehistorie hvor den voksne Jarle (spilt av Rolf Kristian Larsen, som også spilte Jarle i de tidligere filmene) får vite at faren er død og skal holde tale i begravelsen hans. Resten av handlingen foregår i perioden 1985-88, mens Jarle (her spilt av Vebjørn Enger) går på ungdomsskolen, oppdager musikk og politikk, og havner i konflikt med sin far (Kristoffer Joner).
– Farens problem er at han ikke tåler å bli motsagt, sier Arild Andresen. Han vil lære sønnen de viktige tingene i livet, og overstyrer ham heller enn å backe opp at sønnen har egne idéer. Når Jarle opponerer blir det enda viktigere å ha rett, motstanden trigger faren til å insistere: Du skal lære, du skal høre!
Jarle finner andre politiske verdier enn faren, som heller ikke respekterer interessen hans for musikk. Allerede i første sekvens ser vi hvordan Jarle vil være hjemme og se den berømte Live Aid-konserten på tv, mens faren tvinger ham med på sykkeltur til et krigsminnesmerke. Hvorfor er krigen så viktig for Terje Orheim? På et tidspunkt tar han familien med på fjelltur i tungtvannssabotørenes fotspor.
– Tungtvannsaksjonen er en nasjonal felleseie, og for Terje Orheim uttrykker den sentrale verdier, mener Arild Andresen. I ettertid ble det debattert hvor vellykket aksjonen var: Tyskerne var raske til å bygge opp anlegget igjen, og amerikanerne måtte inn og bombe. Som sabotasjeaksjon er den likevel unik. Noen få modige unggutter går inn og sprenger, kommer seg ut igjen, ingen blir skadd, ingen blir tatt. Det er den perfekte sabotasjeaksjon. Mange har vært fascinert av den, tenk bare på den amerikanske storfilmen Heltene fra Telemark.
– Terje Orheim er opptatt av mot, samhold og vilje til å kjempe, gå den ekstra mila. Det handler også om maskulinitet, idéen om menn og menns mot. Jeg tror han tenker at det må ha vært enkelt å vise mot den gangen. Du måtte velge side, og så var det bare kjempe. Sin egen samtid opplever han mer kaotisk og utydelig.
I norsk film har fjellet ofte vært benyttet som dramatisk location, fra Erik Løchens nybølgefilm Jakten fra 1959, nylig ble kåret til tidenes norske film i Rushprint, til Ole Giævers lesbiske samlivsdrama Fjellet ifjor. Også i Kompani Orheim preges fjellturen av dramatikk. Hva er det med fjellet som tiltrekker norske filmskapere?
– For det første fjellet er nært oss, påpeker Andresen. Vi et fjellfolk, eller «fjellaper», som danskene sier. Fjellet setter fordringer som er dramaturgisk interessante. Terje forbinder fjellturen med drømmen om samhold og utholdenhet, men hans drøm blir de andres mareritt. Jeg har gått mye i fjellet, og kjenner utfordringene. Å gå fjelltur med en kjæreste, for eksempel, hvis alt ikke fungerer optimalt… Latente konflikter kommer til overflaten. Det er små mennesker og store avstander, alle valg får store konsekvenser. Orker du ikke å gå sammen med turkameraten må du gå alene hjem. Krevende omgivelser setter relasjonene under press.
I Mannen som elsket Yngve ble Jarle kjent med den kule og politisk bevisste Helge under en skoletur på videregående. I Kompani Orheim skjer møtet alt på ungdomsskolen. Hvordan henger dette sammen?
– I filmen Mannen som elsket Yngve ble denne scenen lånt fra romanen Kompani Orheim og flyttet fram i tid. Møtet blir et viktig vendepunkt i Jarles liv, derfor måtte også vi ha det med. For publikum med sterke referanser til Mannen som elsket Yngve kan det nok virke forvirrende, så det er bedre å nullstille seg og se Kompani Orheim som en frittstående film. For at møtet ikke skulle bli altfor likt, har vi flyttet det fra en skoletur til en platebutikk.
Helge blir viktig for Jarle ikke bare som venn, men som forbilde.
– Kanskje går det an å se Helge som en parallell farsfigur. Han har de rette verdiene og ordets kraft, slik at Jarle kan lære noe og trekkes videre. Helge representerer den forløsningen en god venn kan bli, når du føler deg alene og baler med ditt.
Jarles frigjøring har to elementer, politikk og musikk.
– Musikk tror jeg bor i og er veldig nært Jarle. Politikken bruker han til å skaffe seg en identitet, få venner og tilgang på damer. Jarle går fra å være barn til en ungdom som gjør opprør. Det politiske engasjementet er langt på vei Helges drømmer, men Jarle blir med på det og finner en stemme som gir ham kraft og mot til å stå opp mot sin far. Det lærer ham også å finne ord overfor mora, når han snakker om feminisme og kvinnefrigjøring. Det Jarle opplever ute speiles hjemme. Kompani Orheim er en oppvekstskildring, men enda mer et familiedrama.
Den unge Jarle spilles av Vebjørn Enger fra Randaberg.
– Vebjørn er en fotballgutt som aldri hadde vist interesse for teater. Men siden han har rødt hår mente en kompis at han måtte gå på audition. Hårfargen var ikke noe kriterium for meg, men så kom Vebjørn på grunn av sitt røde hår. Kompisene hadde vedda en femtilapp hver på at han ikke turte, så han innkasserte noen kroner bare på dukke opp. Han fortalte historien på audition.
Den sentrale voksenrollen innehar Kristoffer Joner.
– Jeg hadde kjent Kristoffer i mange år, men tenkte i utgangspunktet ikke på ham for rollen. Kristoffer er en fyr som nok alltid vil ha noe gutteaktig ved seg, uansett hvor gammel han blir, det var kanskje derfor jeg ikke tenkte på ham. Men da jeg inviterte ham på audition og så ham prøvefilme, og han gjorde rollen med denne energien og det gutteaktige, trådte Terje Orheim tydeligere fram for meg. Det er som om han prøver å være en mann han ikke helt klarer å være.
Å justere uttrykket kjentes likevel nødvendig.
– Vi brukte mye tid i forarbeidet på å snakke om rollen. Jeg ville at Kristoffer skulle snakke høyere, mer korrekt og mindre siddis enn han pleier. Terje Orheim er både familiefar og inspektør på skolen, og opptatt av autoritet. Kristoffer la dessuten på seg 12 kg for rollen, spiste og trente seg opp.
Et interessant aspekt ved Kompani Orheim er parallellene til Knausgård-universet. Terjes alkoholproblemer går stadig mer utover sønnen og kona Sara (Cecilie Mosli), og ender i en nedadgående spiral som gjør ham forlatt og alene.
– Knausgårds bøker kom lenge etterpå, påpeker Andresen. Men det er klart at når Jarle kommer inn i huset som voksen, og ser spor av det livet faren har levd, så er det i etterkant umulig å ikke tenke på Min kamp 1.
En ekstra dimensjon er at Renberg og Knausgård kjenner hverandre.
– De to er venner privat. Akkurat nå leser jeg Min kamp 6, hvor Knausgård forteller om omkostningene ved å skrive personlig (dette intervjuet ble gjort i forbindelse med premieren i februar 2012. red.anm). Han har en onkel som raser, og ringer for å konferere med Tore Renberg, som vet hva det vil si å bruke sin egen familie og sine nære relasjoner som romanstoff.
Andresen tror likevel Orheim-familien er mer allment gjenkjennelig.
– Jeg synes nok deler av det Knausgård skildrer er mer ekstremt. Terje Orheim beholder i store trekk rammene rundt livet sitt til han dør. Historien om familien Orheim, dette middelklasselivet som sprenges i biter, opplever jeg som en mer inkluderende historie. Jeg var opptatt av det tilsynelatende normale: Huset som ser tilforlatelig ut, naboen som ikke aner noe. De ganske drøye tingene som skjer under skinnet av et normalt liv.
Se alle de nominerte filmene til Nordisk Råds Filmpris på Filmens Hus helgen 29.-30. september.
Les vårt intervju med den svenske kandidaten, Ruben Östlund og Play.
Filmene som er nominert er:
Under Nordisk filmhelg kan du se alle filmene. Du velger selv om du vil kjøpe billetter til alle filmene eller til enkelte av dem. Filmene vises i Lillebil, og det er begrenset antall plasser. Søndag 30. september kl. 20.30 etter siste film inviterer NFI og Rushprint til Filmsamtalen med alle de nordiske gjestene.
Legg igjen en kommentar