Hva er egentlig profesjonalitet?

Hva er egentlig profesjonalitet?

Profesjonalitetsbegrepet er såpass vesentlig i den norske filmdebatten at det er på tide å komme til enighet om hva det betyr og hvor viktig det er for Norges videre utvikling som filmnasjon, mener Lars Åndheim og Christoffer Lossius.

I den siste tidens debatt rundt profesjonalisering av norsk film og kravet om produsentskap med betydelig profesjonell erfaring, snakkes det lite om hva som kjennetegner en profesjonell filmproduksjon. I NFIs forskrifter står det at det gis tilskudd til produksjoner hvor nøkkelmedarbeiderne har ”betydelig profesjonell erfaring”. Men hva er profesjonalitet, utover det faktum at man får betalt for det man gjør? Hva kjennetegner en profesjonell filmarbeider? Og videre – hva kjennetegner en profesjonell kunstner? Filmhistorien gir oss tvetydige svar som vanskelig lar seg forene med ordets leksikalske betydning, og ikke minst – oppfatningen av hva vi forbinder med profesjonalitet i næringslivet og i politikken.

 

Ukonvensjonelle metoder

Det er som kjent ikke uvanlig at en regissør må legge bort plasthanskene og løsne på slipset for å få det de vil ha fra sine medarbeidere. Legendene forteller oss at Stanley Kubrick stresset Shelley Duvall så hardt under innspillingen av The Shining at håret hennes begynte å falle av. John Cassavetes er kjent for å ha jaget en skuespillerinne rundt på sett med kniv fordi han mente hun ikke var villig til å investere emosjonelt. Akira Kurosawa sendte Toshirô Mifune ut i krigen, bokstavelig talt, under innspillingen av sin Macbeth-tolking Throne of Blood og lot ham løpe gjennom en dødelig skur av ekte piler. I den andre enden av skalaen finner vi eksempler som de fleste av oss ikke vil ha problemer med å akseptere på moralsk grunnlag, men som antakeligvis ville fått ett og annet øyebryn til å heve seg i næringslivet. Francois Truffaut ville sjelden at skuespillerne skulle lære seg teksten før de kom på sett. Roman Polanski kastet klærne i sympati med en kvinnelig skuespiller som skulle gjøre en nakenscene og Elia Kazan valgte standhaftig å holde ut med en James Dean som verken kunne teksten eller var spesielt åpen for tilbakemeldinger under innspillingen av East of Eden.

Det er morsomt å fantasere om hvordan arbeidsmetoder som dette ville blitt mottatt i andre sammenhenger. Hva skjer hvis en ingeniør får streng beskjed av byggherren om å ikke studere plantegningene fra arkitekten før den fysiske utbyggingen starter? Eller hvis direktøren spankulerer naken inn på kontoret til en kvinnelig medarbeider for å virke mindre skummel og mer sårbar? Og hvordan forholder vi oss til helpdesk-assistenten som er så talentfull at ledelsen ikke tør å sparke ham på tross av at han gjør livet surt for resten av staben? Selv om slike tankeeksperimenter muligens egner seg vel så godt som ideer til Hjelp vi er i filmbransjen 2, kan de også si noe om at virkeligheten på et filmsett og virkeligheten på en ”vanlig” arbeidsplass ikke nødvendigvis tjener på å bli sammenlignet. Skaperprosessens hang til ukonvensjonelle arbeidsmetoder og egendefinerte rammer gir ingen garanti for suksess i næringslivet. Ei heller gir næringslivets krav om punklighet, forberedelser og kutyme noen garanti for stimulans til produksjon av (…) filmer av høy kunstnerisk og produksjonsmessig kvalitet”, som det heter i instituttets forskrifter.

 Snarere tvert imot, vil mange si. Sidney Lumet skriver i boka Making Movies at han etterstreber en stemning på filmsettet hvor vitser og latter sitter løst. Han hevder til og med at humor og konsentrasjon henger sammen psykologisk. Sammenhengen er muligens at hvis man føler seg trygg på sett vil man også føle at det er lov å bidra med litt humor – som i alle andre sfærer hvor man føler seg trygg. I skarp kontrast til dette, står den lettvinte og næringslivsetterapende forventningen til hvordan man opptrer profesjonelt som filmarbeider. En TV-produsent kunne i en gjesteforelesning på vår filmskole fortelle oss at: ”Første tegn på at noe er galt på en produksjon, er at crewet koser seg på sett”, noe vi selv gjennom produksjon av titalls musikkvideoer, reklame- og kortfilmer egentlig aldri har erfart.

Et annet uttrykk som til stadighet er å høre i bransjen, og som er med på å understreke mistanken om at det råder ganske forskjellige oppfatninger av hva som kan klassifiseres som profesjonelt, er lovprisningen: ”Han leverer!”. Det er kanskje særlig skuespillere som hylles på denne måten: ”Han kommer bare inn og leverer”. Hvis vi nærmere undersøker hva som ligger implisitt i uttrykket, kan vi enes om at det er ment som et kompliment og at leverandøren har gitt fra seg noe avsenderen har likt – det har tilfredsstilt visse standarder komplimentøren setter pris på.

Men hvilke verdier er det som subkommuniseres? Ideen om tjenesteleveranse er helt sentral i andre bransjer: ”Denne rørleggeren leverer alltid tette pakninger.” Det forventes med stor legitimitet at rørleggeren leverer et produkt hvis kvalitet kan etterprøves – men hvordan forholder vi oss til kvalitetssikring i et fag hvor man på 2000 år (antakeligvis lenger) ikke har klart å enes om hva som er bra og hvilke hjelpemidler som gir best resultater?

Hvis man noen gang har forsøkt å få skuespillere til å gå inn i en emosjonelt krevende scene, skjønner man at instruksjonen: ”Levér!” ikke vil være til særlig stor hjelp. Effekten vil sannsynligvis være at skuespillerne føler seg mer alene om oppgaven de har foran seg. Forventningen om en leveranse splitter alle fagfunksjoner ned til enkeltstående tjenesteleverandører og antyder i tillegg at det finnes en fasit for hvordan man skal gjennomføre en filmproduksjon. Ettersom ingen vet hva denne innebærer, kan den kun lede til forsøk på tankelesning og dermed nevroser – noe kreative mennesker neppe trenger mer av.

Betydelig profesjonell erfaring

Vi har forsøkt å gjøre rede for hva NFI legger i kravet om ”betydelig profesjonell erfaring”. Ivar Køhn kan per epost melde følgende: ”Betydelig profesjonell erfaring” er at man har god og relevant yrkeskompetanse som profesjonell innen sitt arbeidsfelt. Det finnes ingen gitt målestokk på ”betydelig”, men forskriftens formulering skal bidra til å underbygge at det i prosjektet er en samlet erfaring som kan sikre en best mulig gjennomføring. Erfaring fra for eksempel skolefilmer vil ikke regnes som profesjonell erfaring. Foruten at man kan stille seg undrende til hva som menes med ”god og relevant yrkeskompetanse” og til hvorfor NFI stiller seg kategorisk til at ”erfaring fra (…) skolefilmer (…)” ikke sier noe om søkernes reelle gjennomføringsevne, kan vi lese ut av både forskriftene og Ivar Køhns tolkning av dem, at ansiennitet i seg selv spiller en betydelig rolle. Dette kommer også tydelig frem i Mariken Halle og Clara Bodéns tekst NFI undergraver norsk filmkunst, som forteller om hvordan selskapet Vapen och dramatik ble veid og funnet for lett for NFI, i forhold til hva ansiennitet og erfaring angår.

Men hva har ansiennitet og erfaring egentlig å si når man har grunn til å tvile på hvor vidt enkelte av Norges tyngste og mest erfarne produksjonsforetak forvalter sine tildelte midler på en profesjonell måte? Når vi snakker om gjennomføringsevne, er det merkelig at dette kun skal gjelde produsentens evne til å i det hele tatt dra i land en produksjon som ser og høres profesjonell ut. Hvor ofte hører vi ikke beskyldninger om rovdrift, manglende betaling og svartelisting på tvilsomt grunnlag luftet, både i offentligheten og under røykepausen på Blått lerret? Vil NFI karakterisere dette som profesjonell oppførsel? Eller gjelder ikke den moralske forpliktelsen som implisitt ligger i profesjonalitetsbegrepet i denne sammenhengen?

Frykt for å feile

Kanskje er det frykt hos NFI og Kulturdepartementet, som har skapt kravet om profesjonalitet. Dersom man har gitt støtte til en profesjonell produksjon, vil man ikke trenge å ta skylden dersom filmen mislykkes. Det kan i stedet produsenten med betydelig profesjonell erfaring gjøre. Men er det egentlig noen skyld å ta?

Eksemplene er ekstremt få, på de produsentene eller regissørene opp gjennom historien som har kunnet garantere kunstnerisk eller publikumsmessig suksess. Elia Kazan skriver i boka ”A Life” at han aldri har ant når en film kom til å lykkes eller ikke. Ser man på CVen til en del store, internasjonale produsenter, vil man oppdage at det også her er ganske store variasjoner i både popularitet og kvalitet. Alt fra Pax til Bikinisesongen kan tilgis, så lenge det er gitt støtte på grunnlag av en genuin tro på at prosjektet vil kunne ha kunstnerisk verdi for et publikum. Ingen vedtekter vil noen gang kunne garantere for noe som helst. Hvis man skal lære noe, er man nødt til å gå på trynet innimellom.

Vi kan stille oss tvilende til hvordan bråkmakere som Lars Von Trier og Werner Herzog jobber, men vi vil aldri finne på å kalle dem for noe annet en profesjonelle filmskapere. Er det muligens da slik at en filmskapers profesjonalitet heller bør måles etter hvor villig vedkommende er til å forfølge sin visjon til det ytterste? Vi trenger nå en konsulentstab som både ønsker og har kapasitet til å gå i dybden på det enkelte prosjekt og vurdere dét og dets bakmenn- og kvinner med hovedvekt på deres evner, og ikke hvilke evner en CV muligens tilsier at de har. Det må legges til rette for at de utkårede filmskaperne får legge opp et produksjonsløp som passer deres prosjekt. Man snakker stadig om ”skattebetalernes penger” og hvordan de må brukes med omhu. Det er helt korrekt, og det er akkurat derfor vi ikke kan la et udefinert og tåkete begrep som profesjonalitet få legge føringer for hvordan vi bruker dem.

 Lars Åndheim og Christoffer Lossius er regissører og faste bidragsytere i Rushprint.

Dette innlegget står på trykk i nyeste utgaven av Rushprint.

Tidligere innlegg av Åndheim og Lossius:

Bra til å være musikkvideo?

Film er mer enn bilder

Tidligere innlegg  debatten:

NFI – en bremsekloss

– Vi verner om profesjonaliteten

Ingen ny vår for norsk film

 

 

4 kommentarer til Hva er egentlig profesjonalitet?

  1. Årets innlegg. Lurer på om NFI-gjengen har baller til å svare på dette, eller om de bare skal la det «passere». Hoho.

  2. Veldig bra. Den store mangelvaren i norsk film er jo folk som viser gjennomføringsevne i forlengelsen av en selvstendig kunsterisk visjon. Profesjonalitet vil i en slik sammenheng si at man vet hvor man vil, og har de tekniske og personlige ferdighetene som skal til for å komme dit. Ikke at man har jobbet så og så lenge i «bransjen». For beslutningstakere innen kulturfeltet vil profesjonaliteten bl.a. vise seg ved evnen til å gjenkjenne slike egenskaper hos individer som kommer og søker støtte. 27 år gamle Roy Andersson fikk produksjonsstøtte til «En kärlekshistoria» på bakgrunn av et to siders synopsis, fordi beslutningstakerne skjønte at han var en mann å satse på. Motsatt kan man altså i Norge lage flere prisbelønte filmer og framstå som én av ytterst få filmskapere med evne og vilje til å tenke nytt, uten at å bli oppfattet og gjenkjent som profesjonell.

  3. En strålende og velartikulert oppsummering av den norske filmdebattens nest største perpetuum mobile (etter kvotering).

  4. «Motsatt kan man altså i Norge lage flere prisbelønte filmer og framstå som én av ytterst få filmskapere med evne og vilje til å tenke nytt, uten at å bli oppfattet og gjenkjent som profesjonell.»

    Der sa du det. Det der er jo selve oppsummeringen fagrøslas egen kulturinstitusjon – NFI.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva er egentlig profesjonalitet?

Hva er egentlig profesjonalitet?

Profesjonalitetsbegrepet er såpass vesentlig i den norske filmdebatten at det er på tide å komme til enighet om hva det betyr og hvor viktig det er for Norges videre utvikling som filmnasjon, mener Lars Åndheim og Christoffer Lossius.

I den siste tidens debatt rundt profesjonalisering av norsk film og kravet om produsentskap med betydelig profesjonell erfaring, snakkes det lite om hva som kjennetegner en profesjonell filmproduksjon. I NFIs forskrifter står det at det gis tilskudd til produksjoner hvor nøkkelmedarbeiderne har ”betydelig profesjonell erfaring”. Men hva er profesjonalitet, utover det faktum at man får betalt for det man gjør? Hva kjennetegner en profesjonell filmarbeider? Og videre – hva kjennetegner en profesjonell kunstner? Filmhistorien gir oss tvetydige svar som vanskelig lar seg forene med ordets leksikalske betydning, og ikke minst – oppfatningen av hva vi forbinder med profesjonalitet i næringslivet og i politikken.

 

Ukonvensjonelle metoder

Det er som kjent ikke uvanlig at en regissør må legge bort plasthanskene og løsne på slipset for å få det de vil ha fra sine medarbeidere. Legendene forteller oss at Stanley Kubrick stresset Shelley Duvall så hardt under innspillingen av The Shining at håret hennes begynte å falle av. John Cassavetes er kjent for å ha jaget en skuespillerinne rundt på sett med kniv fordi han mente hun ikke var villig til å investere emosjonelt. Akira Kurosawa sendte Toshirô Mifune ut i krigen, bokstavelig talt, under innspillingen av sin Macbeth-tolking Throne of Blood og lot ham løpe gjennom en dødelig skur av ekte piler. I den andre enden av skalaen finner vi eksempler som de fleste av oss ikke vil ha problemer med å akseptere på moralsk grunnlag, men som antakeligvis ville fått ett og annet øyebryn til å heve seg i næringslivet. Francois Truffaut ville sjelden at skuespillerne skulle lære seg teksten før de kom på sett. Roman Polanski kastet klærne i sympati med en kvinnelig skuespiller som skulle gjøre en nakenscene og Elia Kazan valgte standhaftig å holde ut med en James Dean som verken kunne teksten eller var spesielt åpen for tilbakemeldinger under innspillingen av East of Eden.

Det er morsomt å fantasere om hvordan arbeidsmetoder som dette ville blitt mottatt i andre sammenhenger. Hva skjer hvis en ingeniør får streng beskjed av byggherren om å ikke studere plantegningene fra arkitekten før den fysiske utbyggingen starter? Eller hvis direktøren spankulerer naken inn på kontoret til en kvinnelig medarbeider for å virke mindre skummel og mer sårbar? Og hvordan forholder vi oss til helpdesk-assistenten som er så talentfull at ledelsen ikke tør å sparke ham på tross av at han gjør livet surt for resten av staben? Selv om slike tankeeksperimenter muligens egner seg vel så godt som ideer til Hjelp vi er i filmbransjen 2, kan de også si noe om at virkeligheten på et filmsett og virkeligheten på en ”vanlig” arbeidsplass ikke nødvendigvis tjener på å bli sammenlignet. Skaperprosessens hang til ukonvensjonelle arbeidsmetoder og egendefinerte rammer gir ingen garanti for suksess i næringslivet. Ei heller gir næringslivets krav om punklighet, forberedelser og kutyme noen garanti for stimulans til produksjon av (…) filmer av høy kunstnerisk og produksjonsmessig kvalitet”, som det heter i instituttets forskrifter.

 Snarere tvert imot, vil mange si. Sidney Lumet skriver i boka Making Movies at han etterstreber en stemning på filmsettet hvor vitser og latter sitter løst. Han hevder til og med at humor og konsentrasjon henger sammen psykologisk. Sammenhengen er muligens at hvis man føler seg trygg på sett vil man også føle at det er lov å bidra med litt humor – som i alle andre sfærer hvor man føler seg trygg. I skarp kontrast til dette, står den lettvinte og næringslivsetterapende forventningen til hvordan man opptrer profesjonelt som filmarbeider. En TV-produsent kunne i en gjesteforelesning på vår filmskole fortelle oss at: ”Første tegn på at noe er galt på en produksjon, er at crewet koser seg på sett”, noe vi selv gjennom produksjon av titalls musikkvideoer, reklame- og kortfilmer egentlig aldri har erfart.

Et annet uttrykk som til stadighet er å høre i bransjen, og som er med på å understreke mistanken om at det råder ganske forskjellige oppfatninger av hva som kan klassifiseres som profesjonelt, er lovprisningen: ”Han leverer!”. Det er kanskje særlig skuespillere som hylles på denne måten: ”Han kommer bare inn og leverer”. Hvis vi nærmere undersøker hva som ligger implisitt i uttrykket, kan vi enes om at det er ment som et kompliment og at leverandøren har gitt fra seg noe avsenderen har likt – det har tilfredsstilt visse standarder komplimentøren setter pris på.

Men hvilke verdier er det som subkommuniseres? Ideen om tjenesteleveranse er helt sentral i andre bransjer: ”Denne rørleggeren leverer alltid tette pakninger.” Det forventes med stor legitimitet at rørleggeren leverer et produkt hvis kvalitet kan etterprøves – men hvordan forholder vi oss til kvalitetssikring i et fag hvor man på 2000 år (antakeligvis lenger) ikke har klart å enes om hva som er bra og hvilke hjelpemidler som gir best resultater?

Hvis man noen gang har forsøkt å få skuespillere til å gå inn i en emosjonelt krevende scene, skjønner man at instruksjonen: ”Levér!” ikke vil være til særlig stor hjelp. Effekten vil sannsynligvis være at skuespillerne føler seg mer alene om oppgaven de har foran seg. Forventningen om en leveranse splitter alle fagfunksjoner ned til enkeltstående tjenesteleverandører og antyder i tillegg at det finnes en fasit for hvordan man skal gjennomføre en filmproduksjon. Ettersom ingen vet hva denne innebærer, kan den kun lede til forsøk på tankelesning og dermed nevroser – noe kreative mennesker neppe trenger mer av.

Betydelig profesjonell erfaring

Vi har forsøkt å gjøre rede for hva NFI legger i kravet om ”betydelig profesjonell erfaring”. Ivar Køhn kan per epost melde følgende: ”Betydelig profesjonell erfaring” er at man har god og relevant yrkeskompetanse som profesjonell innen sitt arbeidsfelt. Det finnes ingen gitt målestokk på ”betydelig”, men forskriftens formulering skal bidra til å underbygge at det i prosjektet er en samlet erfaring som kan sikre en best mulig gjennomføring. Erfaring fra for eksempel skolefilmer vil ikke regnes som profesjonell erfaring. Foruten at man kan stille seg undrende til hva som menes med ”god og relevant yrkeskompetanse” og til hvorfor NFI stiller seg kategorisk til at ”erfaring fra (…) skolefilmer (…)” ikke sier noe om søkernes reelle gjennomføringsevne, kan vi lese ut av både forskriftene og Ivar Køhns tolkning av dem, at ansiennitet i seg selv spiller en betydelig rolle. Dette kommer også tydelig frem i Mariken Halle og Clara Bodéns tekst NFI undergraver norsk filmkunst, som forteller om hvordan selskapet Vapen och dramatik ble veid og funnet for lett for NFI, i forhold til hva ansiennitet og erfaring angår.

Men hva har ansiennitet og erfaring egentlig å si når man har grunn til å tvile på hvor vidt enkelte av Norges tyngste og mest erfarne produksjonsforetak forvalter sine tildelte midler på en profesjonell måte? Når vi snakker om gjennomføringsevne, er det merkelig at dette kun skal gjelde produsentens evne til å i det hele tatt dra i land en produksjon som ser og høres profesjonell ut. Hvor ofte hører vi ikke beskyldninger om rovdrift, manglende betaling og svartelisting på tvilsomt grunnlag luftet, både i offentligheten og under røykepausen på Blått lerret? Vil NFI karakterisere dette som profesjonell oppførsel? Eller gjelder ikke den moralske forpliktelsen som implisitt ligger i profesjonalitetsbegrepet i denne sammenhengen?

Frykt for å feile

Kanskje er det frykt hos NFI og Kulturdepartementet, som har skapt kravet om profesjonalitet. Dersom man har gitt støtte til en profesjonell produksjon, vil man ikke trenge å ta skylden dersom filmen mislykkes. Det kan i stedet produsenten med betydelig profesjonell erfaring gjøre. Men er det egentlig noen skyld å ta?

Eksemplene er ekstremt få, på de produsentene eller regissørene opp gjennom historien som har kunnet garantere kunstnerisk eller publikumsmessig suksess. Elia Kazan skriver i boka ”A Life” at han aldri har ant når en film kom til å lykkes eller ikke. Ser man på CVen til en del store, internasjonale produsenter, vil man oppdage at det også her er ganske store variasjoner i både popularitet og kvalitet. Alt fra Pax til Bikinisesongen kan tilgis, så lenge det er gitt støtte på grunnlag av en genuin tro på at prosjektet vil kunne ha kunstnerisk verdi for et publikum. Ingen vedtekter vil noen gang kunne garantere for noe som helst. Hvis man skal lære noe, er man nødt til å gå på trynet innimellom.

Vi kan stille oss tvilende til hvordan bråkmakere som Lars Von Trier og Werner Herzog jobber, men vi vil aldri finne på å kalle dem for noe annet en profesjonelle filmskapere. Er det muligens da slik at en filmskapers profesjonalitet heller bør måles etter hvor villig vedkommende er til å forfølge sin visjon til det ytterste? Vi trenger nå en konsulentstab som både ønsker og har kapasitet til å gå i dybden på det enkelte prosjekt og vurdere dét og dets bakmenn- og kvinner med hovedvekt på deres evner, og ikke hvilke evner en CV muligens tilsier at de har. Det må legges til rette for at de utkårede filmskaperne får legge opp et produksjonsløp som passer deres prosjekt. Man snakker stadig om ”skattebetalernes penger” og hvordan de må brukes med omhu. Det er helt korrekt, og det er akkurat derfor vi ikke kan la et udefinert og tåkete begrep som profesjonalitet få legge føringer for hvordan vi bruker dem.

 Lars Åndheim og Christoffer Lossius er regissører og faste bidragsytere i Rushprint.

Dette innlegget står på trykk i nyeste utgaven av Rushprint.

Tidligere innlegg av Åndheim og Lossius:

Bra til å være musikkvideo?

Film er mer enn bilder

Tidligere innlegg  debatten:

NFI – en bremsekloss

– Vi verner om profesjonaliteten

Ingen ny vår for norsk film

 

 

4 Responses to Hva er egentlig profesjonalitet?

  1. Årets innlegg. Lurer på om NFI-gjengen har baller til å svare på dette, eller om de bare skal la det «passere». Hoho.

  2. Veldig bra. Den store mangelvaren i norsk film er jo folk som viser gjennomføringsevne i forlengelsen av en selvstendig kunsterisk visjon. Profesjonalitet vil i en slik sammenheng si at man vet hvor man vil, og har de tekniske og personlige ferdighetene som skal til for å komme dit. Ikke at man har jobbet så og så lenge i «bransjen». For beslutningstakere innen kulturfeltet vil profesjonaliteten bl.a. vise seg ved evnen til å gjenkjenne slike egenskaper hos individer som kommer og søker støtte. 27 år gamle Roy Andersson fikk produksjonsstøtte til «En kärlekshistoria» på bakgrunn av et to siders synopsis, fordi beslutningstakerne skjønte at han var en mann å satse på. Motsatt kan man altså i Norge lage flere prisbelønte filmer og framstå som én av ytterst få filmskapere med evne og vilje til å tenke nytt, uten at å bli oppfattet og gjenkjent som profesjonell.

  3. En strålende og velartikulert oppsummering av den norske filmdebattens nest største perpetuum mobile (etter kvotering).

  4. «Motsatt kan man altså i Norge lage flere prisbelønte filmer og framstå som én av ytterst få filmskapere med evne og vilje til å tenke nytt, uten at å bli oppfattet og gjenkjent som profesjonell.»

    Der sa du det. Det der er jo selve oppsummeringen fagrøslas egen kulturinstitusjon – NFI.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY