“Vi verner om profesjonaliteten”, bedyrer ledertroikaen Nina Refseth, Ivar Køhn og Thomas Robsahm i NFI som svar på kritikken og spørsmålene som har oppstått i kjølvannet av avslaget på Mariken Halle og Clara Bodéns søknad. Istedenfor å legge opp til en diskusjon som åpner for en problematisering av kriterier for nettopp “profesjonalitet” og “kvalitet”, slenger NFI-byråkratene om seg med disse begrepene som om det var universell enighet om hva de betyr.

Muligens har dette sin årsak i en grunnleggende selvtilfredshet. Eller kanskje er det en grunnleggende angst for å gå i åpen debatt om sine kvalitetskriterier? Hva menes med kvalitet og profesjonalitet, utover de åpenbare egenskapene som skal til for å forvalte pengene? Hva betyr egentlig gjennomføringsevne?

Det er ingen tvil om at Halle og Bodén ikke gjør ting etter boka når de forsøker seg uten en etablert norsk produsent. De bryter reglene som ganske riktig er ment å være ”likt for alle”. Som en produsent skrev på mail til meg: Hvorfor skal de få særbehanding? Før jeg svarer på det, vil jeg bare avklare noen misforståelser og utdype noen synspunkter.

La meg ta den underligste påstanden først: At undertegnede ønsker ”å redusere produsentrollen til en jobb der verken utdannelse eller erfaring har noen betydning”. Ingen har vel fulgt norsk film så nøye som Rushprint og sett hvor viktig oppgraderingen av produsentenes status og rolle har vært for norsk film. Det var en dyd av nødvendighet å gi produsentene mer makt i forbindelse med omleggingen av norsk filmpolitikk like etter årtusenskiftet. Og resultatene har kommet gjennom filmer som har nådd ut til et stort publikum. Vi behersker et bredt register av ulike sjangre, vi har vist at vi kan lage film ”med god internasjonal standard”, som det gjerne heter.

Nå gjenstår imidlertid det neste steget i den norske filmens evolusjon: Å utvikle de særegne stemmene som kan gi de internasjonale prestisjetunge prisene som også har vært et sentralt siktemål i den rødgrønne regjeringens filmløft (og bare så det er sagt: denne utviklingen er umulig uten sterke og modige produsenter).

Det stemmer at 2011 var et veldig godt år ute for norsk film. Men vi har fortsatt til gode å avle fram filmskapere som kan bli en del av det prestisjefylte internasjonale festivalkretsløpet – på lengre sikt. En lang rekke norske filmskapere har deltatt på festivaler og blitt lagt merke til – fra Erik Løchen til Anja Breien og Pål Sletaune m.fl  – men ingen av dem har blitt en del av det nevnte festivalkretsløpet. Det har som regel blitt med den ene gangen. Det er bare Bent Hamer som har bitt seg fast over tid, med Joachim Trier som en sannsynlig etterfølger, men det er på ingen måte noen trygg tilværelse de nyter som noen av den europeiske arthousefilmens 100 sentrale filmkunstnere som kjemper om de samme finansieringskildene.

Om vi ser på 2012 ser det ikke lovende ut. Det er vel symptomatisk for mangelen på prosjekter med internasjonalt potensiale at NFI ser seg nødt til å vise til Gnade som eksempel på ”en norsk film i Berlin” – en film som hovedsaklig er tyskprodusert, med norsk co-produsent og regi av den tyske auteuren Matthias Glasner.

Det er flere europeiske festivalledere, derblant Cannesveteranen Jean Roy (som satt i ledelsen av Kritikeruken da Budbringeren og Insomnia deltok der) som har lurt på hvor de norske filmskaperne er blitt av. Hva skjer med de originale talentene som har markert seg ute når de ikke lenger er i mediene og festivalenes søkelys? Hva skjer med Bård Breien og Christoffer Nielsen – som sto for våre to mest nyskapende framstøt på filmfronten ved årtusenskiftet? Hvorfor har ikke de etablerte, kvalitetssikrede produsentene maktet å bære disse fram på veien videre? Hvorfor finnes det så få vellykkede, langvarige samarbeid mellom norske produsenter og regissører?

NFI mener at “det hjelper lite at kameraet veier mindre eller at man kan legge ut filmen på egen nettside”. Det er fristende å ramme inn denne uttalelsen for all ettertid, og plassere den på veggen sammen med klassikere som ”Internett er en døgnflue”. Det er vel mer en klønete enn frekk spissformulering. For det kan ikke være noen tvil om at den digitale revolusjonen har endret spillereglene.

Det vi i voksende grad ser er at det vi i dag kjenner som filmbransjen beveger seg i to hovedretninger: På ene siden den profesjonaliserte bransjen som lager film med relativt store budsjetter; på andre en voksende skare av aktører som jobber på egen hånd med lave budsjetter. Sistnevnte gruppe ser ikke nødvendigvis på filmskapingen som en jobb, og følger ikke tariffen, for å si det sånn. Det er ikke en gang sikkert at de er interessert i filmstøtte. Men jeg er ikke i tvil om at det er der mange viktige nye stemmer norsk film vil komme, og at NFI på et tidspunkt er nødt til å tilrettelegge for denne gruppen i større grad. Det blir helt avgjørende for at filmstøtten skal kunne fange opp en ny generasjon talenter og på lengre sikt beholde sin politisk legitimitet.

Norsk films fremste utfordring blir å finne en bedre balanse mellom de industrielle målsetningene og de kunstneriske. Det er viktig å ha noen store selskaper som kan produsere med kontinuitet innenfor kommersielle sjangre og formater, og samtidig opparbeide rutine og internasjonale nettverk. Men om slike selskaper får råde grunnen alene blir filmkulturen lite dynamisk. Det skaper dårlige kår for filmkunsten – og ikke minst: det er bad for business. Små prosjekter med lavere økonomisk risiko og høyere kunstnerisk fallhøyde er en bra resept for å utvikle nye stemmer og morgendagens fortellinger. Derfor trenger vi andre og mer fleksible veier inn til filmstøtten.

Nye veier til lange filmer er et viktig steg i riktig retning. Spørsmålet er om det er nok. Den danske ordningen New Danish Screen krever av filmskaperne at de skal være djerve og risikere noe, rent kunstnerisk, mens den norske ordningen i realiteten ikke stiller slike krav. Det er en vesentlig forskjell. I den snart premiereklare dokumentaren Ambassadøren, som er laget gjennom den danske ordningen, kommer denne risikoviljen klart til uttrykk på mange måter. Det er interessant å merke seg at mange av de danske filmene i ordningen har vunnet prestisjetunge, internasjonale priser.

Mariken Halle og Clara Bodén var kanskje naive om de trodde de skulle få støtte uten en etablert, norsk  produsent. Men måten de jobber på, den intensiteten og energien de er avhengig av i opptaksfasen, fungerer utmerket til den produksjonsmåten og selskapsformen de har valgt. De trenger ikke noe stort og tungt apparat. De representerer kanskje det mest spennende vi har å by på innen den såkalte hybridfilmen – filmer som utforsker og henter mye av sin dynamikk i konflikten mellom fakta og fiksjon. Et mer fleksibelt og dynamisk støttesystem ville her ha sett talentet og tilpasset seg det. Filmskaping skal ikke være ”likt for alle”. Talentet bør alltid ha forrang.  

Jeg snakker her om det ideelle støttesystem. Samtidig vet jeg at et statlig støttesystem aldri vil kunne holde tritt med utviklingen innenfor et så dynamisk og anarkistisk felt som filmen er akkurat nå. Men det burde være pålagt å forsøke hardere. Historisk sett har støttesystemene alltid fungert som bremseklosser – enten det har vært overfor nybølgefilmens brudd med en stivnet etablert filmkultur eller dogmefilmens forfriskende forsøk på noe av det samme. Det er ikke tilfeldig at modernismen og nybølgefilmens fremste eksponenter i norsk film, Erik Løchen og Pål Løkkeberg, lenge måtte stange hodet mot et uforstående støttesystem og endte opp med å lage to filmer hver.

Jeg vil derfor avslutte med Rumle Hammerich sine ord som står under kommentarfeltet til Halle og Bodéns innlegg. Han var instrumentell i den omleggingen som dansk tv-dramatikk tok på 1990-tallet og beredte grunnen for Danmark som stormakt innen tv-drama.  Jeg synes det på en forbilledlig kortfattet måte berører hva som står på spill i denne debatten:

”Filminstitutter er bange for fejl samtidig som det ønsker fornyelse. Fornyelse kommer ud af kvalificerede fejl, ikke dumhed. Det danske filminstitut nægtede at støtte Dogmefilmene, de blev produceret udenom filminstituttet. Så stop ikke jeres bevægelse. Lav jeres film. På forhånd tak.”

KJETIL LISMOEN er redaktør i Rushprint.