Filmbransje, filmkritikere og filmbloggere etterlyser stadig Den store norske filmstemmen. Men er det gitt at den vil komme i form av en cinefil formalist, spør filmskaperne Christoffer Lossius og Lars Åndheim.
Film er mer enn bilder
Det over gjennomsnittlig interesserte filmpublikum, med tilhørende kritikerstand, etterlyser mer filmatiske filmer – filmer som i større grad utforsker mediets potensial. Kravet har først og fremst materialisert seg i kvalitetsdebatten som nå har pågått i over et halvt tiår. Lærde og lekmenn vil ha film som utnytter mediets visuelle aspekt til det ytterste. De vil ha ”imponerende lange tagninger” og ”enfantes terribles”. Filmtidsskriftet Z viet for ett år siden et helt nummer til nettopp visualitet i film. På den entusiastiske filmbloggen Montages.no dukker temaet opp med jevne mellomrom – sist gang i artikkelen Norsk films mangel på visuell identitet, signert Lars Ole Kristiansen.
Det er naturlig at en bransje i selverklært kunstnerisk krise diskuterer nettopp disse temaene – men i den smått paniske diagnostiseringsprosessen er det lett å gripe etter det åpenbare. I filmens tilfelle vil det være nettopp visualitet. Det mest opplagte vil være å hevde at en filmskapers stemme først og fremst manifesterer seg i måten vedkommende bruker bilder på.
Kristiansen nevner Trierne, både den danske og den norske – og fremhever dem som skandinaviske regissører med en spesielt interessant sans for det visuelle. Det er ukontroversielt å påstå at disse menneskene produserer spennende kunst, men det er derimot dristig å hevde at det hovedsakelig er deres omgang med det visuelle som gjør at filmene deres er verdt flere påsyn.
Visuelle påfunn eller formidlende grep?
Ingen av disse filmskaperne legger skjul på hvem de setter høyt. Allikevel er det vanskelig å forestille seg at det er deres interesse for visualitet og filmhistorie som gjør at vi stadig vender tilbake til filmene deres.
Von Trier vektla ved flere anledninger sin egen depresjon som motivasjon for å lage Antichrist, og det var nok neppe et ønske om å sitere Tarkovsky som gav oss de mest brutalt minneverdige bildene dette monsteret av en film hadde å by på. Når det gjelder vår egen Trier, er det vanskelig å forestille seg at det var regissørens ”selvsikre og arrogante” (sitat Kristiansen) omgang med fransk 60-tallsfilm som stod i høgsetet da han klekket ut de rastløse og monumetale tittelsekvensene i Reprise.
Når vi opplever et formgrep som interessant eller slående, er det fordi det føyer seg inn i en usynlig helhet – det korresponderer med kunstnerens visjon, og til syvende og sist er det som oftest visjonen som tar valgene for regissøren. Når kameraet i Antichrist kjører fra Charlotte Gainsbourghs sykeleie og inn i blomstervasen på nattbordet og med dette avslører det mørke vevet av stilker og jord, er det ikke først og fremst et unikt formgrep og et interessant bilde – det er vårt første møte med von Triers dystre naturskildring som filmen tar utgangspunkt i. Publikum står på terskelen til å møte og reflektere over utsagnet ”chaos reigns”. Bak naturens vakre overflate, finner vi forråtnelse, forgjengelighet og uhåndgripelighet. På denne måten, er grepet en integrert del i formidlingen av visjonen og ikke et enkeltstående visuelt grep. Hva det formidler, er mer interessant en hvordan det ser ut og hvor vidt det fremstår som ”ukonvensjonelt” eller ”nyskapende”.
Det er lett å bifalle Kristansens lengsel etter større kunstneriske ambisjoner, men artikkelen hans avdekker samtidig en holdning som innsnevrer filmmediets muligheter i stedet for å åpne dem. Det hevdes at man må ”anerkjenne filmen som et eget kunstnerisk uttrykk med et eget språk” og ikke bare som ”et amalgam av alskens andre kunstformer”. Leser vi Kristiansen riktig, er det visualiteten som er filmens definerende egenskap. Men på hvilken måte er visualitet unikt for film? På hvilken måte er det mer visuelt enn teater eller billedkunst? Er det den helt konkrete billedsiden ved film Kristiansen adresserer? Eller er det et utvidet og særfilmisk visualitetsbegrep, som omfatter fotografiske virkemidler, klipp og lyd? Hvis sistnevnte er faktum, er man tvunget til å forholde seg til film som ”et amalgam av alskens andre kunstformer”.
Men hvorfor betraktes denne filmviterklisjeen stadig som et onde? Enhver kunstform fungerer innenfor sine vedtatte rammer, men er på ingen måte forpliktet ut over disse. Som filmskaper har man enda flere virkemidler til disposisjon – noe som i beste fall, åpner mulighetene for hva film kan være.
Å ville kommunisere
Å jakte på sin egen ”visuelle identitet” er som å famle rundt i mørket etter en lysbryter. Nettopp fordi det er et resultat og ikke en årsak. Kristiansen gjentar noe alle som har leflet litt med film har hørt et utall ganger før, nemlig at ”et bilde kan si mer enn tusen ord”. Hvis vi gir publikum i oppgave å ramse opp og formulere disse tusen ordene, vil man fort se at tilskuerne vil sitte med svært forskjellige tekster foran seg. Hva som treffer oss og i hvor stor grad det gjør det, er individuelt. Som regissører blir vi derfor lettere nervøse når vi blir stilt ovenfor oppgaven å lage mer visuell film. Hvem sitt visualitetsideal skal vi legge oss etter? Hvem har rett til å definere det?
Fra dette perspektivet blir ”visualitet” en like stor floskel som Norsk filminstitutts ”gode historie”. Derfor er det heller ikke noe man kan forholde seg til når man forsøker å lage film, hverken i manusfasen, regiforarbeidet eller innspillingen. Man har derimot muligheten til å være konsekvent mot en viss grunntanke eller visjon. Det være seg å formidle en stemning eller en påstand.
Hvordan man velger å uttrykke seg avhenger av hva man ønsker å oppnå. Hva man ønsker å oppnå kan selvsagt skifte fra hver enkelt film eller være det samme gjennom en hel karriere. Michael Hanekes distanserte blikk på intense mellommenneskelige situasjoner er et resultat av hans sterke ønske om å vekke publikum til selvstendig refleksjon. Den kommer verken fra et ønske om å våge å lage smal film eller å diskutere sitt eget uttrykk gjennom mediet, men om å kommunisere noe til tilskueren. Den sterke visjonen hans skaper det interessante uttrykket.
En visjon kan ha et utall retninger, men en fellesnevner er at film som regel skildrer menneskelig aktivitet på et eller annet vis. Regissørens forståelse av eller blikk på denne aktiviteten synliggjør stemmen hans og forsterker forhåpentligvis visjonen. De virkelig gode filmene tegner linjer rundt ellers usynlige mekanismer i virkeligheten og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forholder oss til dem. Nøkkelen til den interessante filmen ligger derfor i regissørens virkelighetsforståelse, ikke filmforståelse. Det er først når vi begynner å lete etter stemmene med større filosofiske prosjekter at vi vil finne de virkelig interessante filmskaperne – uavhengig av om de lager visuelt interessante filmer eller ikke.
Christoffer Lossius og Lars Åndheim er filmskapere
5 kommentarer til Film er mer enn bilder
Legg igjen en kommentar
Film er mer enn bilder
Filmbransje, filmkritikere og filmbloggere etterlyser stadig Den store norske filmstemmen. Men er det gitt at den vil komme i form av en cinefil formalist, spør filmskaperne Christoffer Lossius og Lars Åndheim.
Det over gjennomsnittlig interesserte filmpublikum, med tilhørende kritikerstand, etterlyser mer filmatiske filmer – filmer som i større grad utforsker mediets potensial. Kravet har først og fremst materialisert seg i kvalitetsdebatten som nå har pågått i over et halvt tiår. Lærde og lekmenn vil ha film som utnytter mediets visuelle aspekt til det ytterste. De vil ha ”imponerende lange tagninger” og ”enfantes terribles”. Filmtidsskriftet Z viet for ett år siden et helt nummer til nettopp visualitet i film. På den entusiastiske filmbloggen Montages.no dukker temaet opp med jevne mellomrom – sist gang i artikkelen Norsk films mangel på visuell identitet, signert Lars Ole Kristiansen.
Det er naturlig at en bransje i selverklært kunstnerisk krise diskuterer nettopp disse temaene – men i den smått paniske diagnostiseringsprosessen er det lett å gripe etter det åpenbare. I filmens tilfelle vil det være nettopp visualitet. Det mest opplagte vil være å hevde at en filmskapers stemme først og fremst manifesterer seg i måten vedkommende bruker bilder på.
Kristiansen nevner Trierne, både den danske og den norske – og fremhever dem som skandinaviske regissører med en spesielt interessant sans for det visuelle. Det er ukontroversielt å påstå at disse menneskene produserer spennende kunst, men det er derimot dristig å hevde at det hovedsakelig er deres omgang med det visuelle som gjør at filmene deres er verdt flere påsyn.
Visuelle påfunn eller formidlende grep?
Ingen av disse filmskaperne legger skjul på hvem de setter høyt. Allikevel er det vanskelig å forestille seg at det er deres interesse for visualitet og filmhistorie som gjør at vi stadig vender tilbake til filmene deres.
Von Trier vektla ved flere anledninger sin egen depresjon som motivasjon for å lage Antichrist, og det var nok neppe et ønske om å sitere Tarkovsky som gav oss de mest brutalt minneverdige bildene dette monsteret av en film hadde å by på. Når det gjelder vår egen Trier, er det vanskelig å forestille seg at det var regissørens ”selvsikre og arrogante” (sitat Kristiansen) omgang med fransk 60-tallsfilm som stod i høgsetet da han klekket ut de rastløse og monumetale tittelsekvensene i Reprise.
Når vi opplever et formgrep som interessant eller slående, er det fordi det føyer seg inn i en usynlig helhet – det korresponderer med kunstnerens visjon, og til syvende og sist er det som oftest visjonen som tar valgene for regissøren. Når kameraet i Antichrist kjører fra Charlotte Gainsbourghs sykeleie og inn i blomstervasen på nattbordet og med dette avslører det mørke vevet av stilker og jord, er det ikke først og fremst et unikt formgrep og et interessant bilde – det er vårt første møte med von Triers dystre naturskildring som filmen tar utgangspunkt i. Publikum står på terskelen til å møte og reflektere over utsagnet ”chaos reigns”. Bak naturens vakre overflate, finner vi forråtnelse, forgjengelighet og uhåndgripelighet. På denne måten, er grepet en integrert del i formidlingen av visjonen og ikke et enkeltstående visuelt grep. Hva det formidler, er mer interessant en hvordan det ser ut og hvor vidt det fremstår som ”ukonvensjonelt” eller ”nyskapende”.
Det er lett å bifalle Kristansens lengsel etter større kunstneriske ambisjoner, men artikkelen hans avdekker samtidig en holdning som innsnevrer filmmediets muligheter i stedet for å åpne dem. Det hevdes at man må ”anerkjenne filmen som et eget kunstnerisk uttrykk med et eget språk” og ikke bare som ”et amalgam av alskens andre kunstformer”. Leser vi Kristiansen riktig, er det visualiteten som er filmens definerende egenskap. Men på hvilken måte er visualitet unikt for film? På hvilken måte er det mer visuelt enn teater eller billedkunst? Er det den helt konkrete billedsiden ved film Kristiansen adresserer? Eller er det et utvidet og særfilmisk visualitetsbegrep, som omfatter fotografiske virkemidler, klipp og lyd? Hvis sistnevnte er faktum, er man tvunget til å forholde seg til film som ”et amalgam av alskens andre kunstformer”.
Men hvorfor betraktes denne filmviterklisjeen stadig som et onde? Enhver kunstform fungerer innenfor sine vedtatte rammer, men er på ingen måte forpliktet ut over disse. Som filmskaper har man enda flere virkemidler til disposisjon – noe som i beste fall, åpner mulighetene for hva film kan være.
Å ville kommunisere
Å jakte på sin egen ”visuelle identitet” er som å famle rundt i mørket etter en lysbryter. Nettopp fordi det er et resultat og ikke en årsak. Kristiansen gjentar noe alle som har leflet litt med film har hørt et utall ganger før, nemlig at ”et bilde kan si mer enn tusen ord”. Hvis vi gir publikum i oppgave å ramse opp og formulere disse tusen ordene, vil man fort se at tilskuerne vil sitte med svært forskjellige tekster foran seg. Hva som treffer oss og i hvor stor grad det gjør det, er individuelt. Som regissører blir vi derfor lettere nervøse når vi blir stilt ovenfor oppgaven å lage mer visuell film. Hvem sitt visualitetsideal skal vi legge oss etter? Hvem har rett til å definere det?
Fra dette perspektivet blir ”visualitet” en like stor floskel som Norsk filminstitutts ”gode historie”. Derfor er det heller ikke noe man kan forholde seg til når man forsøker å lage film, hverken i manusfasen, regiforarbeidet eller innspillingen. Man har derimot muligheten til å være konsekvent mot en viss grunntanke eller visjon. Det være seg å formidle en stemning eller en påstand.
Hvordan man velger å uttrykke seg avhenger av hva man ønsker å oppnå. Hva man ønsker å oppnå kan selvsagt skifte fra hver enkelt film eller være det samme gjennom en hel karriere. Michael Hanekes distanserte blikk på intense mellommenneskelige situasjoner er et resultat av hans sterke ønske om å vekke publikum til selvstendig refleksjon. Den kommer verken fra et ønske om å våge å lage smal film eller å diskutere sitt eget uttrykk gjennom mediet, men om å kommunisere noe til tilskueren. Den sterke visjonen hans skaper det interessante uttrykket.
En visjon kan ha et utall retninger, men en fellesnevner er at film som regel skildrer menneskelig aktivitet på et eller annet vis. Regissørens forståelse av eller blikk på denne aktiviteten synliggjør stemmen hans og forsterker forhåpentligvis visjonen. De virkelig gode filmene tegner linjer rundt ellers usynlige mekanismer i virkeligheten og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forholder oss til dem. Nøkkelen til den interessante filmen ligger derfor i regissørens virkelighetsforståelse, ikke filmforståelse. Det er først når vi begynner å lete etter stemmene med større filosofiske prosjekter at vi vil finne de virkelig interessante filmskaperne – uavhengig av om de lager visuelt interessante filmer eller ikke.
Christoffer Lossius og Lars Åndheim er filmskapere
Les også
- Venezia: Gulløven til Pedro Almodóvar.
- NRK snur og avpubliserer «Team Ingebrigtsen».
- «Jeg vil absolutt si at det er en skeiv film.» (+)
- Ingvild Dahlgren vant pitcheprisen under Nordic Talents.
- Filmen om «tyskerjentene» åpner Checkpoints på BIFF.
- Mellom omsorg og straff.
- Ingvil Giske nominert til Nordisk Panoramas produsentpris.
- Nesbø-filmbølgen er over oss.
- – Jeg ble inspirert av å se hvor nådeløs Bergman er.
- Abbasi søker drahjelp fra Kickstarter til Trump-film.
5 Responses to Film er mer enn bilder
-
Hei!
Takk for en grundig og interessant gjennomgang av artikkelen jeg skrev i fjor høst. Dette var et fint supplement til min egen tekst – og ikke nødvendigvis en rak motsetning. For dere kommer inn på nyanser det er viktig og fruktbart å snakke om, men som etter mitt syn ikke hindrer viktigheten av et større fokus på det visuelle i norsk film.
Husk også at min tekst var tenkt som en debattartikkel og ikke et forsøk på å fortelle en allmenngyldig sannhet, hvilket gjør at artikkelen til dels preges av rent personlige ønsker (som jeg riktignok ikke er alene om) og dertil retoriske føringer.
I motsetning til hva som fremkommer av deres disseksjon, hevder jeg ikke at det hovedsakelig er det visuelle som gjør at «Triernes» filmer (som jeg riktignok aldri hekter på hverandre, det synes jeg bare blir rart) blir interessante. Joachim Trier har kanskje først og fremst et fantastisk godt manuskript, men som jeg også påpeker er dette en annen diskusjon. Jeg ønsket å peke på ett bestemt område, men kunne selvfølgelig ha inkludert mer (selv synes jeg utvilsomt at manuskriptene er det største problemet med norsk film). Hva gjelder von Trier er han selvfølgelig også spennende rent tematisk, og selv skriver jeg i disse dager en masteroppgave om bla. Antichrist, der helt andre aspekter enn det rent visuelle får oppmerksomhet. Likevel blir det merkelig å hevde at von Triers formgrep «føyer seg inn i en usynlig helhet». Det er en kjent sak at von Trier ikke bare tar formvalg for å løfte frem en tematikk eller, som dere formulerer det «en visjon» eller «virkelighetsforståelse», men også fordi han regelrett ønsker å teste ut en ny formmessig ramme. Slik oppstod krittstrekene i Dogville og de hundre statiske kameraene som fanget dansescenene i Dancer in the Dark. «Mon tro om jeg kan bruke 100 statiske kameraer – det hadde vært fett!» Altså form foran innhold. Omtrent slik fremgår det i alle fall i Nils Thorsens ferske og glimrende bok Geniet Lars von Trier: Liv, film og fobier. Og en rekke tidligere publikasjoner.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er uenig i poengene deres. Når formgrepene er en del av noe større oppstår ofte den største filmkunsten. På samme måte som dere opplever jeg bare behovet for å nyansere. Det finnes faktisk mange spennende filmskapere som legger særlig vekt på å skape et visuelt univers – gjerne på bekostning av andre ting. Brian De Palma kan jo stå som et eksempel. Når jeg etterlyser mer «filmete» film i Norge synes jeg ikke dette er så problematisk, ettersom dette ønsket ikke utelukker andre ting – jeg mener ikke at all film skal være slik. Men per i dag synes jeg vi ser overraskende lite til spennende formgrep i norsk film, og derfor skulle jeg gjerne sett at noen ofret litt av den gode (klaustrofobiske?) historiefortellingen for å leke seg litt mer. Dette vil selvfølgelig begynne allerede på manusstadiet. Det kan godt tenkes at de fleste av disse filmene blir dårlige, men jeg tror de vil være viktige.
Om film først og fremst er et visuelt medium? Ja, mener jeg. Her må det være rom for uenighet. Filmens mest særegne vesenstrekk er de levende bildene og montasjen som setter disse sammen og skaper et språk. Mise-en-scene finner man selvfølgelig også i teateret, men der bestemmer menneskeøyet selv hva det vil se – i filmen styres blikket av kameraet og montasjen. Men dette er en uendelig diskusjon det vil kreves metervis med spalteplass for å komme til bunns i.
Dere skriver: «De virkelig gode filmene tegner linjer rundt ellers usynlige mekanismer i virkeligheten og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forholder oss til dem.»
Her er dere selvfølgelig inne på noe, men dette er et veldig voldsomt krav – langt større enn det jeg bringer til torgs. Men man skal få være kravstor og lite hadde gledet meg mer enn et slikt ambisjonsnivå i norsk film.
Til slutt vil jeg presisere at Montages IKKE er en blogg, men et nettmagasin.
PS: Dere står titulert som filmskapere, så jeg søkte og fant en trailer på YouTube for serien «Unge menn under utvikling» fra 2007. Hvor kan man se denne serien?
-
”den gode historien” er et ekstremt flytende begrep og det passer inn i alle former for fortellertradisjon.
Enten det er snakk om film, bøker, teater eller musikk for den saks skyld. Ser man på filmhistorien så er ofte det visuelle fremhevet. Hva kjennetegner den tyske ekspresjonismen? Hva er særegent for den franske nybølgen? Historiebøkene er tettpakket med kapitler om nettopp dette.Hva hadde Til siste Åndedrag vært om det ikke var for stilen? Trolig en ganske tradisjonell krim som aldri hadde fått sin plass i filmhistorien.
I norsk sammenheng har film i stor grad dreid seg om å filme av situasjoner uten at formen skal være med på å definere innholdet. Et utrykk man kan spore tilbake til amerikansk film på 50 – 60 tallet. Max Manus er et glimrende eksempel på denne måten å visualisere handling på. Den er en trygg og fungerer hvis linjene i manuset sitter. Problemet er selvsagt at filmskaperne blir anonymisert og ingen vil skille seg ut som individualister.
For tiden har norsk film et publikum og det var ingen selvfølge for noen få år tilbake. Suksessene har stort sett vært de enkle ufarlige og svært tradisjonelle med få unntak. Dette har resultert i at konsulentene stort sett bevilger penger til de «trygge» prosjektene. Meninger om hvordan ting burde være er forbeholdt forum som dette.
Skal man virkelig finne en ”stemme” så må man gå på trynet noen ganger. Faktisk svært mange. Finnes det egentlig noen produsenter eller konsulenter som tørr å ta den risken i disse suksesstider?
-
Er det ikke slik at alle har sine styrker og svakheter? Noen er flinke med skuespillerne, andre er flinke med kameraet eller til å velge den rette historien. Man kan jo ikke gjøre noe annet enn å gi flest mulig en sjanse til å vise hva de kan. Men det har jo litt å si hva slags filmer man er inspirert av. Det er jo ikke så mange norske filmskapere som sier de er inspirert at den tyske ekspresjonismen eller 30-talls horror film med Karloff og Lugosi. Ingen sier de er inspirert av tegneserier eller pulp romaner slik som Tarantino. Det som oftest trekkes frem som inspirasjon er jo den skandinaviske tradisjonen fra Bergman og Von Trier. Kanskje hadde man blitt litt mer visuelt interessante om man så litt videre etter inspirasjon, kanskje til tegneserier , kunst tradisjoner, kiosk romaner osv. Kanskje bør man tørre å være litt kitch og klisjefylt, og trekke inn elementer fra «populærkulturen». Samtidig er det jo viktig at historien og underholdnings faktoren ikke blir ofret for stil eksperimenter slik som på sytti-tallet. Min favoritt film er David Leans Oliver Twist (1948). Den har jo både en underholdende historie og en helt fantastisk svart-hvitt «cinematography».
-
Hei Lars Ole,
Takk for svar!
Vi er nok like sultne på visuell nyskapning i det norske filmklimaet som du er. Vårt poeng er at etterlysninger av visualitet, særhet og kunstnerisk nyskapning sjelden fører noe sted i og med at disse etterlengtede trekkene sjelden opererer på en interessant måte uten at det ligger andre mekanismer bak.
Det føles enkelt å kritisere norsk film på disse premissene og dette er jo også noe som har vært jamret over i årevis via en rekke tendensiøse tekster som sparker inn åpne dører. Er det noen som ikke kunne tenke seg mer spennende film her til lands?
Det er overhodet ikke problematisk å sette fokus på ”det visuelle i norsk film”, men for oss er det ikke her dilemmaet ligger. Selv om vi personlig er vel så interessert i det dramatiske håndverket som i det visuelle, fremstår fokus på ”det dramatiske i norsk film” vel så absurd. Vi mener grunnen til dette er at begge disse elementene er en del av en større helhet som man er tvunget til å ta i betraktning hvis man skal snakke om en film som et helhetlig åndsverk – og ikke bare som en mekanisk konstruksjon som består av ulike skruer og tannhjul med hvert sitt virkeområde.
Vi vil gjerne se at noen bryter med ”den gode historiefortellingen” og det er viktig å presisere at det overhodet ikke er dette vi refererer til i vår artikkel. Å forfølge en visjon kan resultere i alt ifra det totalt uhåndgripelige, til finstemt, logisk historiefortelling. Poenget er at det når vellykkede brudd med disse reglene forekommer, ligger det en autentisk visjon med formidlingstrang til grunn. Det er vanskelig å sette ord på hva som får åpningskollasjen i Persona til å funke, men i og med at den fortsatt treffer folk, liker vi å tro at Bergman bevisst eller ubevisst ser en enhet i disse bildene. Hadde regissøren vært ute etter å trekke oppmerksomhet mot sin ”rare” og ”eksplosive” visuelle stil, hadde derimot anslaget mistet all sin slagkraft – grepene hadde blitt oppfattet som hule og pretensiøse.
På samme måte kan det også være vanskelig å argumentere logisk for hvorfor soundstage-grepet til Von Trier fungerer i Dogville. Det er godt mulig at regissøren gjorde dette på pur f**, men det er en grunn til at han benyttet seg av akkurat dette grepet og ikke et annet. Intuisjonen hans tillot det.
Helt til slutt – Når vi forventer at gode filmer ”tegner linjer rundt ellers usynlige mekanismer i virkeligheten og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forholder oss til dem”, er nok ikke dette et så stort krav som man skulle tro. Alle filmer sier noe om virkelighetsforståelsen til de kreative nøkkelpersonene som står bak. Til og med en banal (men likefullt fantastisk) film som Tilbake til fremtiden minner oss på noe sånt som at alt er mulig hvis man virkelig vil det.
Selv om denne ”livslærdommen” føles enkel og oppbrukt, kan den, på rett sted til rett tid, tegne en linje rundt en filosofisk tese som ikke er selvsagt i det livet tilskueren lever på akkurat dette tidspunktet. Dermed tvinger det ham/ henne til å revurdere hvordan vedkommende forholder seg til tilværelsens muligheter.
Med dette hevder vi ikke at Tilbake til fremtiden er den filmen som har inspirert til flest livsforandrende valg hos publikum, men poenget er at tydeliggjøring av en viss filosofi, grunntanke eller stemning, det være seg negativ eller positiv, er sentralt i så og si alle gode filmer – Det er knaggen som skaper gjenkjennelse og troverdighet ovenfor publikum. Filmer som først og fremst viser frem uvante bruksområder for gjenstandene fra den fortellertekniske verktøykassen, er muligens interessante for en filmviter (og selvfølgelig en rekke filmskapere), men de har etter vårt skjønn ingen helhetlig kunstnerisk verdi hvor de stiller på lik linje med kunstverk fra andre kunsfelt.
PS: Unge menn under utvikling er dessverre en serie som foreløpig ligger på is og ikke er å se noe som helst sted.
PS2: Takk for et interessant og dyptpløyende *nettmagasin* 🙂
-
Back to the Future er et godt eksempel på kommersiell film med en tydelig stemme. Robert Zemeckis ble håndplukket av Steven Spielberg for sin unike evne til å kombinere drama med komedie. I tillegg er hans lange tagninger og markante billedspråk svært tydelig. Det er ikke slik at form er synonymt med smalt, sært eller kunst. Form handler i stor grad om å fortelle de rette historiene. De som passer regissøren.
I Norge er det nok en større tradisjon på å velge regissører man tror NFI vil har fremfor å lete etter en som faktisk passer til historien som skal fortelles. Regi handler mye om personlighet og egne preferanser. Når man blir påtvunget et tema man ikke kan assosiere seg med så begynner problemene. Noen ganger handler dette om hvilken sjanger man takler. Andre ganger er det noe annet.
Stanley Kubrick jobbet med de fleste sjangere, men ikke uten hans markante signatur. Den går igjen som en tykk pensel i hver eneste film han har laget. Det samme gjelder Lars Von Trier som uansett om kamera flakser hit og dit eller er montert på en 50 meter høy kran har den samme stilen, tempo, humor og ikke minst er det noe med karakterene han plukker.
Igjen undres jeg over hva norsk film egentlig søker? Man kan ikke skape slike regissører. De kommer av seg selv. Hvor finner man dem?
Hei!
Takk for en grundig og interessant gjennomgang av artikkelen jeg skrev i fjor høst. Dette var et fint supplement til min egen tekst – og ikke nødvendigvis en rak motsetning. For dere kommer inn på nyanser det er viktig og fruktbart å snakke om, men som etter mitt syn ikke hindrer viktigheten av et større fokus på det visuelle i norsk film.
Husk også at min tekst var tenkt som en debattartikkel og ikke et forsøk på å fortelle en allmenngyldig sannhet, hvilket gjør at artikkelen til dels preges av rent personlige ønsker (som jeg riktignok ikke er alene om) og dertil retoriske føringer.
I motsetning til hva som fremkommer av deres disseksjon, hevder jeg ikke at det hovedsakelig er det visuelle som gjør at «Triernes» filmer (som jeg riktignok aldri hekter på hverandre, det synes jeg bare blir rart) blir interessante. Joachim Trier har kanskje først og fremst et fantastisk godt manuskript, men som jeg også påpeker er dette en annen diskusjon. Jeg ønsket å peke på ett bestemt område, men kunne selvfølgelig ha inkludert mer (selv synes jeg utvilsomt at manuskriptene er det største problemet med norsk film). Hva gjelder von Trier er han selvfølgelig også spennende rent tematisk, og selv skriver jeg i disse dager en masteroppgave om bla. Antichrist, der helt andre aspekter enn det rent visuelle får oppmerksomhet. Likevel blir det merkelig å hevde at von Triers formgrep «føyer seg inn i en usynlig helhet». Det er en kjent sak at von Trier ikke bare tar formvalg for å løfte frem en tematikk eller, som dere formulerer det «en visjon» eller «virkelighetsforståelse», men også fordi han regelrett ønsker å teste ut en ny formmessig ramme. Slik oppstod krittstrekene i Dogville og de hundre statiske kameraene som fanget dansescenene i Dancer in the Dark. «Mon tro om jeg kan bruke 100 statiske kameraer – det hadde vært fett!» Altså form foran innhold. Omtrent slik fremgår det i alle fall i Nils Thorsens ferske og glimrende bok Geniet Lars von Trier: Liv, film og fobier. Og en rekke tidligere publikasjoner.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er uenig i poengene deres. Når formgrepene er en del av noe større oppstår ofte den største filmkunsten. På samme måte som dere opplever jeg bare behovet for å nyansere. Det finnes faktisk mange spennende filmskapere som legger særlig vekt på å skape et visuelt univers – gjerne på bekostning av andre ting. Brian De Palma kan jo stå som et eksempel. Når jeg etterlyser mer «filmete» film i Norge synes jeg ikke dette er så problematisk, ettersom dette ønsket ikke utelukker andre ting – jeg mener ikke at all film skal være slik. Men per i dag synes jeg vi ser overraskende lite til spennende formgrep i norsk film, og derfor skulle jeg gjerne sett at noen ofret litt av den gode (klaustrofobiske?) historiefortellingen for å leke seg litt mer. Dette vil selvfølgelig begynne allerede på manusstadiet. Det kan godt tenkes at de fleste av disse filmene blir dårlige, men jeg tror de vil være viktige.
Om film først og fremst er et visuelt medium? Ja, mener jeg. Her må det være rom for uenighet. Filmens mest særegne vesenstrekk er de levende bildene og montasjen som setter disse sammen og skaper et språk. Mise-en-scene finner man selvfølgelig også i teateret, men der bestemmer menneskeøyet selv hva det vil se – i filmen styres blikket av kameraet og montasjen. Men dette er en uendelig diskusjon det vil kreves metervis med spalteplass for å komme til bunns i.
Dere skriver: «De virkelig gode filmene tegner linjer rundt ellers usynlige mekanismer i virkeligheten og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forholder oss til dem.»
Her er dere selvfølgelig inne på noe, men dette er et veldig voldsomt krav – langt større enn det jeg bringer til torgs. Men man skal få være kravstor og lite hadde gledet meg mer enn et slikt ambisjonsnivå i norsk film.
Til slutt vil jeg presisere at Montages IKKE er en blogg, men et nettmagasin.
PS: Dere står titulert som filmskapere, så jeg søkte og fant en trailer på YouTube for serien «Unge menn under utvikling» fra 2007. Hvor kan man se denne serien?
”den gode historien” er et ekstremt flytende begrep og det passer inn i alle former for fortellertradisjon.
Enten det er snakk om film, bøker, teater eller musikk for den saks skyld. Ser man på filmhistorien så er ofte det visuelle fremhevet. Hva kjennetegner den tyske ekspresjonismen? Hva er særegent for den franske nybølgen? Historiebøkene er tettpakket med kapitler om nettopp dette.
Hva hadde Til siste Åndedrag vært om det ikke var for stilen? Trolig en ganske tradisjonell krim som aldri hadde fått sin plass i filmhistorien.
I norsk sammenheng har film i stor grad dreid seg om å filme av situasjoner uten at formen skal være med på å definere innholdet. Et utrykk man kan spore tilbake til amerikansk film på 50 – 60 tallet. Max Manus er et glimrende eksempel på denne måten å visualisere handling på. Den er en trygg og fungerer hvis linjene i manuset sitter. Problemet er selvsagt at filmskaperne blir anonymisert og ingen vil skille seg ut som individualister.
For tiden har norsk film et publikum og det var ingen selvfølge for noen få år tilbake. Suksessene har stort sett vært de enkle ufarlige og svært tradisjonelle med få unntak. Dette har resultert i at konsulentene stort sett bevilger penger til de «trygge» prosjektene. Meninger om hvordan ting burde være er forbeholdt forum som dette.
Skal man virkelig finne en ”stemme” så må man gå på trynet noen ganger. Faktisk svært mange. Finnes det egentlig noen produsenter eller konsulenter som tørr å ta den risken i disse suksesstider?
Er det ikke slik at alle har sine styrker og svakheter? Noen er flinke med skuespillerne, andre er flinke med kameraet eller til å velge den rette historien. Man kan jo ikke gjøre noe annet enn å gi flest mulig en sjanse til å vise hva de kan. Men det har jo litt å si hva slags filmer man er inspirert av. Det er jo ikke så mange norske filmskapere som sier de er inspirert at den tyske ekspresjonismen eller 30-talls horror film med Karloff og Lugosi. Ingen sier de er inspirert av tegneserier eller pulp romaner slik som Tarantino. Det som oftest trekkes frem som inspirasjon er jo den skandinaviske tradisjonen fra Bergman og Von Trier. Kanskje hadde man blitt litt mer visuelt interessante om man så litt videre etter inspirasjon, kanskje til tegneserier , kunst tradisjoner, kiosk romaner osv. Kanskje bør man tørre å være litt kitch og klisjefylt, og trekke inn elementer fra «populærkulturen». Samtidig er det jo viktig at historien og underholdnings faktoren ikke blir ofret for stil eksperimenter slik som på sytti-tallet. Min favoritt film er David Leans Oliver Twist (1948). Den har jo både en underholdende historie og en helt fantastisk svart-hvitt «cinematography».
Hei Lars Ole,
Takk for svar!
Vi er nok like sultne på visuell nyskapning i det norske filmklimaet som du er. Vårt poeng er at etterlysninger av visualitet, særhet og kunstnerisk nyskapning sjelden fører noe sted i og med at disse etterlengtede trekkene sjelden opererer på en interessant måte uten at det ligger andre mekanismer bak.
Det føles enkelt å kritisere norsk film på disse premissene og dette er jo også noe som har vært jamret over i årevis via en rekke tendensiøse tekster som sparker inn åpne dører. Er det noen som ikke kunne tenke seg mer spennende film her til lands?
Det er overhodet ikke problematisk å sette fokus på ”det visuelle i norsk film”, men for oss er det ikke her dilemmaet ligger. Selv om vi personlig er vel så interessert i det dramatiske håndverket som i det visuelle, fremstår fokus på ”det dramatiske i norsk film” vel så absurd. Vi mener grunnen til dette er at begge disse elementene er en del av en større helhet som man er tvunget til å ta i betraktning hvis man skal snakke om en film som et helhetlig åndsverk – og ikke bare som en mekanisk konstruksjon som består av ulike skruer og tannhjul med hvert sitt virkeområde.
Vi vil gjerne se at noen bryter med ”den gode historiefortellingen” og det er viktig å presisere at det overhodet ikke er dette vi refererer til i vår artikkel. Å forfølge en visjon kan resultere i alt ifra det totalt uhåndgripelige, til finstemt, logisk historiefortelling. Poenget er at det når vellykkede brudd med disse reglene forekommer, ligger det en autentisk visjon med formidlingstrang til grunn. Det er vanskelig å sette ord på hva som får åpningskollasjen i Persona til å funke, men i og med at den fortsatt treffer folk, liker vi å tro at Bergman bevisst eller ubevisst ser en enhet i disse bildene. Hadde regissøren vært ute etter å trekke oppmerksomhet mot sin ”rare” og ”eksplosive” visuelle stil, hadde derimot anslaget mistet all sin slagkraft – grepene hadde blitt oppfattet som hule og pretensiøse.
På samme måte kan det også være vanskelig å argumentere logisk for hvorfor soundstage-grepet til Von Trier fungerer i Dogville. Det er godt mulig at regissøren gjorde dette på pur f**, men det er en grunn til at han benyttet seg av akkurat dette grepet og ikke et annet. Intuisjonen hans tillot det.
Helt til slutt – Når vi forventer at gode filmer ”tegner linjer rundt ellers usynlige mekanismer i virkeligheten og tvinger oss til å revurdere hvordan vi forholder oss til dem”, er nok ikke dette et så stort krav som man skulle tro. Alle filmer sier noe om virkelighetsforståelsen til de kreative nøkkelpersonene som står bak. Til og med en banal (men likefullt fantastisk) film som Tilbake til fremtiden minner oss på noe sånt som at alt er mulig hvis man virkelig vil det.
Selv om denne ”livslærdommen” føles enkel og oppbrukt, kan den, på rett sted til rett tid, tegne en linje rundt en filosofisk tese som ikke er selvsagt i det livet tilskueren lever på akkurat dette tidspunktet. Dermed tvinger det ham/ henne til å revurdere hvordan vedkommende forholder seg til tilværelsens muligheter.
Med dette hevder vi ikke at Tilbake til fremtiden er den filmen som har inspirert til flest livsforandrende valg hos publikum, men poenget er at tydeliggjøring av en viss filosofi, grunntanke eller stemning, det være seg negativ eller positiv, er sentralt i så og si alle gode filmer – Det er knaggen som skaper gjenkjennelse og troverdighet ovenfor publikum. Filmer som først og fremst viser frem uvante bruksområder for gjenstandene fra den fortellertekniske verktøykassen, er muligens interessante for en filmviter (og selvfølgelig en rekke filmskapere), men de har etter vårt skjønn ingen helhetlig kunstnerisk verdi hvor de stiller på lik linje med kunstverk fra andre kunsfelt.
PS: Unge menn under utvikling er dessverre en serie som foreløpig ligger på is og ikke er å se noe som helst sted.
PS2: Takk for et interessant og dyptpløyende *nettmagasin* 🙂
Back to the Future er et godt eksempel på kommersiell film med en tydelig stemme. Robert Zemeckis ble håndplukket av Steven Spielberg for sin unike evne til å kombinere drama med komedie. I tillegg er hans lange tagninger og markante billedspråk svært tydelig. Det er ikke slik at form er synonymt med smalt, sært eller kunst. Form handler i stor grad om å fortelle de rette historiene. De som passer regissøren.
I Norge er det nok en større tradisjon på å velge regissører man tror NFI vil har fremfor å lete etter en som faktisk passer til historien som skal fortelles. Regi handler mye om personlighet og egne preferanser. Når man blir påtvunget et tema man ikke kan assosiere seg med så begynner problemene. Noen ganger handler dette om hvilken sjanger man takler. Andre ganger er det noe annet.
Stanley Kubrick jobbet med de fleste sjangere, men ikke uten hans markante signatur. Den går igjen som en tykk pensel i hver eneste film han har laget. Det samme gjelder Lars Von Trier som uansett om kamera flakser hit og dit eller er montert på en 50 meter høy kran har den samme stilen, tempo, humor og ikke minst er det noe med karakterene han plukker.
Igjen undres jeg over hva norsk film egentlig søker? Man kan ikke skape slike regissører. De kommer av seg selv. Hvor finner man dem?