«Hvorfor er de norske skuespillerne blant publikum og ikke på scenen!?» hvisker min eritreiske sidemann oppbrakt. Vi sitter på pressekonferansen etter visningen av Matthias Glasners Nåde (2012), den tysk-norske samproduksjonen som er spilt inn i Nord-Norge. På Berlinalen er Nåde det tredje tyske bidraget i konkurranseprogrammet.

Den eritreiske journalisten har forelsket seg i Maria Bock, særlig i scenen hvor hun synger den gamle låta til Kari Bremnes, En elsker i Berlin («en gang hadde æ en elsker i Berlin, (…) han hadde stemme som en gammel fiolin», Kari Bremnes er forøvrig svært populær i Tyskland). Eritreeren vil ha Maria Bock opp på podiet så han kan ha stille henne spørsmål, men der oppe sitter kun de tyske skuespillerne, regissøren og produsenten. Også jeg stusset over dette, men antok at de norske ikke hadde tatt turen til Berlin. Nå har eritreeren oppdaget tre av dem på første rad, og reiser seg arg: «Kan ikke de norske skuespillerne også komme opp på scenen? Jeg vil spørre dem om noe.» Det blir uro der framme, de norske reiser seg og bukker mot salen, folk klapper, regissøren mumler: «Joda, bare kom opp.» Dessverre har eritreeren uflaks: Iren Reppen og Maria Bock setter seg ned igjen, kun Stig Henrik Hoff entrer scenen.

Skyldbetynget i Hammerfest

Nåde (tysk tittel er Gnade, engelsk tittel er Mercy) handler om ekteparet Maria (Birgit Minichmayr, kjent for norske kinogjengere fra Alle andre, som gikk på kino her i 2010) og Niels (Jürgen Vogel). De flytter fra Tyskland til Hammerfest, han får jobb som ingeniør på gassfeltet, hun som pleier på sykehuset. Det er på turen hjem fra sykehuset en mørk vinternatt at Maria kjører over noe på veien. Hun hører et dunk, bremser og stanser. Grepet av en slags apatisk panikk går hun ikke ut av bilen for å se, men starter igjen og kjører videre. Vel hjemme blir hun angrepet av second thoughts og betror seg til mannen, som kjører hele strekningen tilbake uten å finne noe. Dagen etter står det i avisa at ei ung jente er påkjørt og drept. Hva nå? Skal Maria melde seg og ta sjansen på utstøting fra lokalsamfunnet, eller tie og leve med sin egen skyld?

– Tidligere ville vi bedt Gud om tilgivelse, men idag lever de fleste av oss i en gudløs verden. Spørsmålet er da hvem som skal tilgi oss. Kan vi tilgi oss selv? Dette ønsket jeg å utforske, sier regissør Matthias Glasner på pressekonferansen.

Hvorfor ble innspillingen lagt til Nord-Norge?

– Jeg var i Hammerfest på ferie et par år før, og ble slått av kraften i landskapet. Det er som om naturen er fientlig og ikke vil ha menneskene der, og jeg likte idéen om å bo på et sted som egentlig ikke vil ha deg. Kim Fupz Aakesons opprinnelige manus var et familiedrama fra København, men jeg flyttet det og tonet ned det psykologiske, for heller å la det indre speiles av naturen, det ytre.

Å stjele ski i Alpene

Oddsene for hvem som vinner årets Gullbjørn har endret seg siden vår første festivalartikkel. Dagen før prisutdelingen henger DDR-dramaet Barbara fortsatt med, mens greske Metéora (munk-møter-nonne-historien) har falt ut av favorittlista. Istedet har tre politisk-sosiale oppvekstfilmer kommet til, mens en stumfilm seiler opp som filmnerdenes favoritt.

Sveitisiske L’enfant d’en haut, på engelsk Sister (regi: Ursula Meier) handler om en 12-årig gutt i en alpelandsby som forsørger seg selv og sin søster ved å stjele fra skituristene. Filmen er vakker og vond, og har et nydelig fotoarbeid av erfarne Agnès Godard, som blant annet er Claire Denis’ faste fotograf. Godard forklarer filmuniverset slik:

– Regissøren har kalt Sister en vertikal film, og det stemmer godt. Vi fant en visuell motsetning mellom det høye og lave, fjellet og dalen. Fjellet er de rikes verden, blendende lyst, mens sola aldri rekker ned til fattigdommen på bunnen av dalen. Dramaturgien skulle ikke bare være sentrert rundt det sosiale, men også det topografiske.

Et stille skrik fra Ungarn

Ungarske Csak a szél, på engelsk Just the Wind, er basert på den sanne historen om en serie brutale drap på familier fra Romfolket i 2008/09. Den tyske avisa Der Tagesspiegel omtaler filmen som «lavmælt, og likevel et skrik». Den frir ikke til vårt ønske om en lykkelig slutt, men viser hverdagen til en drept familie i deres siste timer. Sterkest inntrykk på meg gjorde ikke selve drapene, men hvordan mor, søster og bror gikk rundt i samfunnet med nedslått blikk hele tida, som om de levde i konstant frykt for motarbeidelse og forakt. Katalin Toldi har rollen som familiemoren, og tilhører selv Romafolket. Hun sier at diskriminering er svært vanlig.

– Du ringer om en jobb, og de er positive helt til du kommer, da er stillingen plutselig ikke ledig lenger. Det kjennes alltid vondt og uforståelig. Iblant har jeg valgt å spørre på telefon om det er noe problem at jeg er roma. Da takker de gjerne nei til å ha meg.

For ungarske myndigheter er temaet ei varm potet, noe som blir tydelig når vi kommer til pressekonferansen og finner et 3 siders skriv på stolene våre. Det presiseres at filmen er fiksjon, og at rasistisk vold også finnes i andre europeiske land (Norge 22/7 nevnes som eksempel). Når en journalist nevner skrivet for regissør Bence Fliegauf, og spør om han ser det som en støtte eller provokasjon fra myndighetenes side, vet Fliegauf først ikke hva vi snakker om. Han får kikke på dem og utbryter: «Oh, my God!»

Geriljalederens heks

Den kanadiske filmen Rebelle (engelsk: War Witch) har handling fra Kongo. Temaet er barnesoldater og borgerkrig, men filmen handler enda mer om overtro og magi, at åndene både kan hjelpe og martre deg. Komona (Rachel Mwanza) blir kidnappet fra landsbyen sin som 12-åring, og tvunget til å krige for opprørsstyrkene. Foreldrene sine er de første hun blir tvunget til å drepe, noe som er en vanlig strategi for å knytte barna til seg.

Det viser seg at Komona har særlige evner, hun ser ånder som advarer henne når det er fientlige soldater i skogen. Dette gjør henne verdifull for lederne, og tilnavnet «heks» gir beskyttelse. De neste to årene hun opplever kameratskap, omsorg, kjærlighet og voldtekt, før hun endelig kan returnere til hjemmet og begrave foreldrene. Dette er nødvendig for å kvitte seg med åndene som plager henne stadig mer, særlig i søvne.

Hovedrolleinnehaver Rachel Mwanza sitter på scenen og forteller historien sin via tolk. Hun har selv vært fattig og levd på gata, men blir gjennom filmprosjektet hjulpet til å gå på skolen og bygge seg opp et bedre liv. Hun takker regissør Kim Nguyen, en fransk-kanadier med vietnamesisk bakgrunn, som har jobbet med prosjektet i ti år. Under researchen bodde han ei stund i både Kongo og Burundi.

– Barnesoldatene forteller om et halvt gjennomsiktig slør over bevissheten, som gjør det mulig for dem å akseptere volden. De er numne av narkotika og får adrenalinrush av skytevåpnene, og den følelsen prøvde jeg å formidle.

War Witch er mindre eksplisitt og mer håpefull enn andre filmer jeg har sett med samme tema, men likevel mer gripende. En afrikansk Gullbjørn ville være høyst fortjent dette året.

 Stum kolonialisme

Den formmessig krevende Tabu av Miguel Gomes er delvis en svarthvit stumfilm, blant annet inspirert av den tyske ekspresjonisten Friedrich Wilhelm Murnau, som i 1931 lagde en film ved samme navn. Miguel Gomes’ Tabu består av tre historier: Én nåtidig om fire eldre mennesker i Lisboa, en annen der vi får kjennskap til to av de gamles afrikanske fortid (fortalt med voiceover), samt prologen om en romantisk krokodille.

– Filmen begynner med en oppdager som minner om Livingstone. Han lar seg spise av en krokodille, og dermed smitter tristheten hans over på dyret. Jeg ville starte romantisk, så romantisk at det nesten ble en karikatur, og deretter jobbe fram resten av filmen scene for scene. Poenget var havne tilbake på samme punkt, men mer moderne, forklarer regissøren.

Afrika-historien introduseres Karen Blixen-aktig: «Hun hadde en farm i Afrika, ved fjellet Tabu.» I denne delen av filmen møter vi en til dels latterlig kolonialisme, knyttet opp mot en fatal utroskapshistorie.

– Kolonialismen minner om en gravid kvinnes mage. Den er en tidsbombe. Paret i Afrika unngår helst å tenke på det, siden barnet hun venter har en annen far, men bomben kommer til å ekspodere. Dette gjelder både for kolonialismen og for to mennesker som ikke har noen framtid sammen.

Som publikum vet jeg ikke hvor mange ganger jeg holdt på å sovne underveis i Tabu. Begeistrede omtaler har den likevel fått, og de fleste nevner den som en ikke usannsynlig kandidat til Gullbjørnen. Kritikernes begeistring er knyttet til overfloden av filmhistoriske referanser og formeksperimenter. Selv støtter jeg innvendingen til Deborah Young i Hollywood Reporter: «Til slutt vet vi like lite om karakterene som i en konvensjonell film, minus sistnevntes emosjonelle pay-off.»

Hvem vinner bjørnene?

De øvrige Berlinale-bjørnene omfatter Æresbjørnen, som gikk til Meryl Streep, samt diverse Sølvbjørner: Juryens Grand Prix, beste regissør, manus, mannlig og kvinnelig skuespiller, og en samlepris for foto/klipp/musikk/kostyme/design. (Barnefilmene har tilsvarende kategorier for Krystallbjørnen.) I tillegg finnes en rekke priser hvor du ikke får noen bjørn, som FIPRESCI-prisen, og fredsfilmprisen som i år gikk til Angelina Jolie for In the Land of Blood and Honey. Spekulasjonene omkring Sølvbjørnene begrenser seg til skuespillerprisene. Som beste kvinnelige skuespiller er Rachel Mwanza i War Witch et hett navn, i tillegg til mer klassiske kandidater som Isabelle Huppert (Captive), Nina Hoss (Barbara), og nykommeren Léa Seydoux som har hovedrollen i hele to av konkurransefilmene, Farewell My Queen og Sister.

Prisen for beste mannlige skuespiller burde strengt tatt gå til Kacey Mottet Klein, som spiller den lille tjuvradden i Sister, men jeg vet ikke hvilken grad slike priser gis til et barn. Andre som kunne ha fortjent prisen er Reta Kateb for rollen som barnekidnapperen i A moi seule (bredere omtalt i vår første Berlinale-artikkel), eller Mads Mikkelsen som kongens livlege i det storslåtte danske kostymedramaet En kongelig affære (regi: Nikolaj Archel). Sistnevnte er forøvrig en utmerket film.

Flere tyske medier tipper prisen for beste mannlige skuespiller går til Lars Eidinger (motspilleren til Birgit Minichmayr i Alle Andre) for rollen som fortapt sønn i Hans-Christian Schmids Was bleibt (engelsk: Home for the Weekend). Selv kan jeg ikke se at det ville være helt fortjent – filmen er en lettvekter av et familiedrama, og Eidinger spiller den noe trøttende rollen som konfliktsky og passiv mann, en karaktertype som dessverre virker like vanlig i tysk som i norsk spillefilm.

Borgerskapets diskrete sjarm

En annen side ved filmen Was bleibt gjør den interessant å diskutere, ikke bare i rammen av det internt tyske. På pressekonferansen omtalte en kvinnelig tysk journalist filmen som «svært vesttysk», og mente at den knapt kunne vært lagd i området som tilsvarer det tidligere Øst-Tyskland. Landsmennene hennes nikket vitende, både i salen og på podiet, noe som i etterkant fikk meg til å fundere over hvorfor.

Jeg kom til at hun må ha ment den store borgerligheten i filmen, dette klaustrofobiske familielivet hvor alle har noe å skjule, men konfliktene er individuelle, det har aldri å gjøre med noe politisk eller strukturelt. I mye vesttysk og vesteuropeisk drama er det antatt indre egenskaper som driver handlingen fram: egoisme, smålighet, grådighet, omtrent som i krimserien Derrick.

Journalisten på pressekonferansen kontrasterte Was bleibt med Christian Petzolds Barbara (omtalt tidligere), som hun mente knapt kunne vært lagd i Tysklands vestlige del. I Barbara er privatliv og arbeid forbundet, politiske forhold og verdier griper direkte inn i familie og vennskap. Hvorfor gjøres slike grep så sjelden i Vest-Europa, også i Norge? Jeg fikk lyst til å se arbeidsplassorientert og personlig-politisk norsk film, så hvis noen har lyst, ta opp hansken!

Hva sa forresten Stig Henrik Hoff på pressekonferansen til Nåde, da han endelig fikk komme på scenen? Ikke stort, bortsett fra å tilbakevise de tyske skuespillernes skryt av hvor godt de hadde lært seg norsk. Eritreeren derimot, fikk etterhvert mer enn han hadde drømt om. Samme kveld gikk han for å ta en øl, og hvem andre satt i baren enn det norske filmteamet? Morgenen etter fortalte han begeistra om møtet – men jeg glemte å spørre om han fikk tatt en spesiell prat med Maria Bock.

Les også våre øvrige artikler fra Berlinalen 2012:

1) Revolusjon og kjærlighet

2) Arabisk vår og kinesisk opprør